Status og kjønnsfordeling

Framførelsen av Concert i g-moll av Vivaldi er omtrent det eneste eksemplet jeg har på elever som spiller klassisk musikk i løpet av de to skoleårene jeg foretok feltarbeid.

Flere forskere har påpekt at klassisk musikkutøvelse er på vikende front i

musikkundervisningen i norsk skole (Nerland, 2004). Andre studier viser at klassisk musikk i skolen framstår som en feminisert aktivitet. Det er mest kvinnelige lærere som underviser i det, og det er mest jenter som spiller klassiske instrumenter som for eksempel fiolin, fløyte og piano (Green, 1997; Harrison & O'Neill, 2000; Harrison &

O'Neill, 2002; Kjøk, 2008). Det har også blitt poengtert at klassisk korsang mangler gutter og menn fordi det er feminint betraktet og også assosiert med homofili (Koza, 1993, 1994). I norsk skole har ikke spill og sang innenfor klassisk musikk hatt samme plass som for eksempel i engelsk skole. Spill på Orff-instrumenter, gitar, piano og etter hvert bandinstrumenter har dominert til fordel for klassiske instrumenter. Dermed er heller ikke de beskrevne kjønnsassosiasjonene gjenkjennelige for

musikkundervisningen i norsk skole.

Gjennom eksemplet fra denne klassekonserten framstår ikke fiolinspill som spesielt kjønnet i noen bestemt retning. I så måte samsvarer ikke dette funnet med de nevnte forskerne som viser til fiolinspill som noe jenter ofte velger og som en feminint

betraktet form for musisering. Under vekselspillet til de to fiolinistene kan man registrere at gutten spiller på en litt mer slurvete måte enn jenten, særlig under raske løp. At jenten ser ut til å spille med større perfeksjon, kan ha sammenheng med at hun kjenner stykket bedre og har fått veiledning av en pedagog, til forskjell fra gutten som har måttet lære seg det i løpet av de ukene de har øvd på skolen. Dette fortalte de meg i intervjuet jeg hadde med dem etter konserten. Under opptredenen tar gutten ledelsen med å introdusere stykket og telle opp. Han har en viss kontakt med publikum, selv om han virker alvorlig og konsentrert, mens jenten er mer introvert i sin opptreden.

Også hun er svært konsentrert om den relativt krevende oppgaven. Selv om man kan påpeke slike forskjeller mellom de to fiolinistene, trenger det ikke nødvendigvis relateres til kjønnsperformativitet. I en annen situasjon ville det gjerne vært gutten som spilte med større perfeksjon. Perfeksjonisme er heller ikke noe entydig kjønnsladet trekk, selv om det i mange skolestudier påpekes at jenter er mer nøye, pliktoppfyllende og selvsensurerende (Knudsen, 2005). Gutter kan også utpeke seg som perfeksjonister, særlig i form av å bli oppslukt av det de holder på med, og på den måten bli dyktige.

Likevel har de to hver sin performative handling som klart iscenesetter en forventet jenteaktighet og gutteaktighet. Dette skjer når jenten neier og gutten bukker til applausen de får. Dette er kjønnsperformativitet som klart iscenesetter og

opprettholder tatt for gitte skiller mellom femininitet og maskulinitet. I forbindelse med opptredener innenfor klassisk musikk er bukking og neiing en forventet performativitet. I en opptreden innenfor populærmusikk er det imidlertid ikke forventet på samme måte. I noen tilfeller ville det blitt helt malplassert, siden pop og rock ofte er uttrykk for opprør mot det konvensjonelle. Selv om opptredenen til gutten og jenten på fiolin utover dette framsto som relativt kjønnsnøytral, skal det ikke legges skjul på at klassisk musikk har konstituert mange kjønnsskiller opp igjennom historien som fremdeles slår ut i ulike sammenhenger, for eksempel i instrumentvalg. Det er også påfallende få kvinnelige dirigenter innenfor orkestermusikk. Hadde det vært mer klassisk musikk i musikkundervisningen er det mulig at visse kjønnsmønstre ville blitt mer synlige også gjennom denne musikkformen. Likevel blir kjønnsmønstrene i pop og rock tydeligere fordi artistene innenfor disse sjangrene mer eksplisitt iscenesetter

kjønn og seksualitet (Whiteley, 1997), noe elever gjerne imiterer i sin egen musisering i musikkundervisningen.

Et nummer som My heart will go on, der jenter tar etter en popballade, vanligvis sunget av en kvinnelig artist, er ikke spesielt oppsiktsvekkende, men kanskje snarere et forventet valg av jenter. Det som gjerne overrasker er at en gutt har valgt å være med å synge denne sangen. Sammen med de to andre vokalistene stirret han intenst på teksten som de hadde foran seg på notestativet, en tekst jeg vil tro de etter hvert kunne rimelig godt, så mye som de hadde øvd på den. Det viste imidlertid hvor sjenerte de var i situasjonen. I utgangspunktet sang jentene med mer volum og kraft enn gutten.

Dette ble mer framtredende når de øvde akustisk i forkant av konserten. Gutten sang så svakt at han nesten ikke kunne høres. Pianisten og fløytisten hadde en tryggere

framtoning enn sangerne, men gruppen som helhet var lavmælt og preget av forsiktighet.

Det er ikke så ofte gutter i ungdomsskolealder våger å synge, spesielt ikke innenfor den sjangeren det her er snakk om. Selv om gutten i dette tilfellet framsto som beskjeden, både når elevene i gruppen øvde og når de framførte sangen på konserten, virket det ikke som han fryktet noe «fløtepus»-stempel eller lignende, som han fort kunne blitt utsatt for. Popverdenen er for så vidt full av dandy-lignende figurasjoner som har gitt plass til og legitimert «snillere» og «mykere» maskuliniteter enn den tradisjonelle macho-maskuliniteten mye av rocken representerer (Hawkins, 2009).

Selv om populærmusikkfeltet tilbyr et slikt handlingsrom, er det ikke alltid gutter i ungdomsskolealder tillater seg selv eller hverandre å agere innenfor de mykere maskuline subjektposisjonene. I flere av intervjuene med elever kommer det fram at gutter sjeldent tør å synge rolige og romantiske sanger. Enkelte elever ytrer også at de ikke syns det tar seg bra ut. Gutten som sang på My heart will go on må ha fornemmet at klassekulturen, som fremdeles bare var noen få måneder gammel, ga rom for denne måten å være gutt på. I tillegg har en slik kjønnsperformantivitet legitimitet innenfor visse populærmusikalske sjangre. Kanskje gav også hans beskjedne framtreden ham denne posisjonen å handle fra. Det ville muligens blitt mer problematisk for en gutt som agerte mer bråkete og bøllete å skulle innta en slik posisjon å musisere fra. Her

kan vi ane noen koblinger mellom måter å være gutt på blant ungdommer og det å uttrykke maskulinitet gjennom populærmusikk.

Man kunne merke på responsen fra publikum hva som hadde høyest status under klassekonserten. Etter de fleste numrene var applausen preget av høflighet. Det virket ikke som elevene ble revet nevneverdig med når de hørte Hero og My heart will go on.

Noen av jentenes veiving med armene virket også litt ironiserende, som om de ikke tok musikken og framførelsen på alvor. Etter fiolinkonserten var begeistringen mer spontan og tydelig ekte. Det var imidlertid påfallende hvordan applausen tok av i forbindelse med bandets rockelåt. Fiolinistene møtte nok mest begeistring fordi de var flinke. Med bandet dreide det seg om helt andre ting. Det var ikke tekniske og

musikalske ferdigheter som måtte til for å imponere publikum. Disse guttene hadde skjønt kunsten å spille på image og stil, og hadde derfor størst gjennomslagskraft blant elevene i klasserommet. Slik demonstrerer klassekonserten hvilken hegemonisk status spill i band og rockemusikk kan ha. I utgangspunktet kan dette framstå som en noe overfladisk analyse basert på et relativt tynt empirisk grunnlag. Konklusjonen er imidlertid farget av det resterende empiriske materialet som ennå ikke er presentert.

Hvis man videre ser på sammenhengen mellom hvem som spiller og synger i bandet og hvem som spiller og synger på popballaden er kjønnshierarkiet tydelig. Man finner igjen et velkjent mønster fra populærmusikkfeltet som mang en forsker har poengtert.

Dette mønsteret dreier seg om at popmusikk i form av det kommersielle, syntetiske og inautentiske har blitt konstituert, kanskje særlig gjennom journalistikk og musikkritikk som noe feminint. Rock på den andre siden har blitt karakterisert som autentisk og ikke-kommersiell. Dette er karakteristikker som har blitt knyttet til maskulinitet (Frith

& McRobbie, 2000 [1978]).

Bandinstrumentenes høye status kom også tydelig til uttrykk gjennom alle

gruppeintervjuene jeg hadde med 8.klassinger ved Dalen skole. Siden de var helt nye på ungdomsskolen, stilte jeg spørsmål knyttet til forholdet mellom

musikkundervisningen på barneskolen og det de forventet å lære på ungdomsskolen.

Et gjennomgående svar i intervjuene var at elevene hadde hørt mye om at man på

ungdomsskolen får lære å spille på bandinstrumenter, og at dette var noe de gledet seg til, særlig å få spille elgitar og trommer. Her er både guttene og jentene samstemte i gruppeintervjuene.