6. Når hiphop møter klasserommet
6.2 Når læreren inviterer hiphop inn i musikkundervisningen
6.2.2 En gruppe for tekstutvikling
jenter i klassen. At ikke flere jenter ønsker seg til bandet kan ha flere forklaringer, noe jeg skal komme tilbake til når jeg beskriver og analysere de enkelte aktivitetsgruppene.
At flere av guttene har ønsket seg til tekstgruppen korresponderer med det inntrykket oppgaven gir av at rap konstituerer maskulinitet og utføres av menn. Når to av jentene også har valgt tekstgruppen, kan dette henge sammen med at jenter ofte har
vokalrollen, selv om det som regel er gjennom sang. Disse jentenes rapping, deres ambivalens og paradoksaleffekten av det blir et sentralt tema i det følgende.
Laila: Ja, og så handlet det om skolen, sånn dritt om skolen, liksom.
Andrine: Så de var ikke så kreative.
Silje: Og når det endte opp med bare dere to… Hvordan skjedde egentlig det?
Når guttene plutselig forsvant inn på spillegruppen?
Andrine: De ville bytte. Og det ville egentlig vi også, for det var ingen som følte at det gikk. Og da ville alle bare bytte til noe annet. Vi hadde jo lyst å bytte til dansing, men …
Laila: Vi fikk ikke være med på dansing for de hadde nok jenter. De var like mange jenter og gutter, og da trengte de ikke to jenter til (10.02.2009).
Her er elevene i utgangspunktet satt til å gjøre noe de liker, nemlig rap. I prinsippet er det bare Eirik som har erfaringer fra tidligere med å lage rap selv. De andre liker å lytte til det, og kanskje til dels imitere det de hører. Når de så skal lage en rap selv erfarer de raskt hvor vanskelig det kan være. I starten er forslagene usensurerte og gjerne litt på kanten i forhold til hva de vet læreren vil kunne akseptere, og de
begynner å sensurere og korrigere hverandre, sannsynligvis på en helt annen måte enn de ville gjort om de hadde vært i en uformell sammenheng som ikke involverte voksne. Koblingen mellom en lærerstyrt aktivitet og bruken av musikk elevene er fortrolige med, som del av sitt ungdomskulturelle repertoar, skaper spenninger og til dels konflikt. Noe av konflikten ligger i at stilen på rappen de skal lage ikke er den typen rap de vanligvis lytter til. Old school har enkel versefot og rytmikk, som kan være et greit sted å begynne for en som er fersk i rapping. New school er rytmisk mye mer avansert med skeive og forskyvede betoninger som skaper rytmisk uklarhet, men samtidig gjør musikken mer spennende. Muligens gjør musikkens manglende appell at elevene sliter med motivasjonen for å få til «en kul rap», slik Laila poengterte i utsagnet sitt om at hun ikke likte rappen så godt.105 En annen konflikt er at rap-språket elevene er vant til fra den musikken de lytter til, ikke er forenlig med de språklige rammene som gjelder i skolekulturen. Når de så må sensurere bort mye av det språket som nærmest er en del av sjangeren slik de kjenner den, er det enda mindre gnist igjen til kreative språklige løsninger. Når jeg konfronterer noen av informantene med denne konflikten, kommer de stort sett med enklere forklaringer:
105 Se punkt 6.2.1.
Kristian: Det var egentlig mest for at vi ikke gadd… (16.01.2011).
Benedikte: Jeg tror nok at de var mest late, ja (latter) (16.01.2011).
Laila: Det ble bare tull. Alle var så useriøse (10.02.2009)!
Guttene hadde ikke så mye å si om situasjonen. Jeg hadde individuelle intervju både med Kristian og Eirik. Eirik sa ikke stort mer enn det Kristian hadde sagt:
Silje: Hva skjedde når gruppen gikk i oppløsning?
Eirik: Jeg tror egentlig vi bare ga opp og så hadde vi lyst til å spille i stedet (latter).
Silje: Hvorfor ga dere opp?
Eirik: Vi klarte det ikke helt.
Silje: Var det vanskelig å samarbeide? Eller vanskelig å finne på noe?
Eirik: Vi fikk litt lite ideer.
Silje: Var det begrensende at dere ikke kunne ha vulgære tekster med banning osv. Var det det som gjorde at dere ikke kom videre eller var det bare mangel på fantasi?
Eirik: Jeg tror det var litt begge deler. Det var greiere å spille i band, fordi det ikke var så krevende (01.02.2011).
Vi ser at mangel på fantasi og fristelsen til å velge minste motstands vei er en mer dominerende forklaringsmodell blant elevene enn at de skulle være frustrert over å ikke kunne bruke mange av de karakteristiske språkvendingene som ikke aksepteres i skolesammenheng.
I flere av de individuelle elevintervjuene kommer det fram en oppfatning av at noen gutter i klassen, og på skolen generelt bruker gangsta-imaget som et skalkeskjul for å slippe unna skoleoppgaver eller skjule at de ikke får til eller ikke forstår hva de skal gjøre. Dette gjelder ikke bare i musikktimer, men i skoletimer generelt.
Benedikte: Noen gutter kan si «Du får ikke meg til å gjøre det der, jeg er jo gangsta!», og så gjemmer de seg bak det imaget når det er noe de ikke vil eller ikke får til (16.01.2011).
Dette viser hvordan hiphopkulturen tilbyr noen subjektposisjoner som elever tar med seg inn i klasserommet og i hverdagen sin. Gjennom å omtale seg selv som gangsta kan enkeltelever få knyttet til seg assosiasjoner som kan gi dem høyere status i
klassekulturen og blant kamerater.106 Gangsta-imaget har også denne ambivalensen mellom å verne om livet i gettoen og å drive med kriminalitet. Man er litt snill og litt skurk på en gang, noe som gjør karakteren så anvendelig for mange.
En annen mulig forklaring på at det skar seg for elevene på tekstgruppen, som ingen av elevene har nevnt, er mangelen på forkunnskaper og redskaper til å kunne lage sin egen rap-tekst. Elevene hadde ikke fått noen opplæring om rap generelt og om de ulike undersjangrene med sine ulike tema forut for oppgaven. Dermed var de ikke satt i stand til å skulle mestre oppgaven. Muligens tok læreren for gitt at de hadde nok forkunnskaper som de hadde tilegnet seg utenfor skolen, og at de derfor ville mestre oppgaven.
Vi ser hvordan guttene slipper unna tekstoppgaven, og får sikret seg plass på kompgruppen i stedet, mens jentene som også gjerne vil slippe unna og heller være med på dansegruppen, ikke får anledning til dette fordi dansegruppen er full. Om det i denne situasjonen er læreren som forventer mer av jentene enn av guttene, eller om det er jentene som gir seg for lett fordi de har en forestilling om hva læreren forventer av dem, har ikke jeg grunnlag nok for å uttale meg om. Læreren, som har et uttalt ønske om at elevene skal bryte de stereotype mønstrene innenfor musikk,107 ser det kanskje som en liten seier at hun får disse forsiktige jentene til å rappe. Fra jentenes perspektiv havner de imidlertid midt i et tradisjonelt kjønnsmønster som ofte oppstår i
skolesammenheng der jenter er snille, flinke og pliktoppfyllende i møte med læreren, mens guttene ikke innordner seg på samme måte (Nielsen, 2009).
Det endte med at de to jentene lærte seg originalteksten på den rappen klassen hadde tatt utgangspunkt i. Til tross for at de hadde meldt seg frivillig til å rappe, vel å merke sammen med noen av guttene i klassen, sier Andrine:
Andrine: […] jenter hører jo egentlig ikke til i hiphop, sånn egentlig. Det er jo mest hvis de er med på videoer og sånt (10.02.2009).
106 I likhet med hvordan Sandberg har sett innvandrergutter bruke gangsta-imaget og rap for å heve sin status i norske miljø (Sandberg, 2008).
107 Dette gir hun uttrykk for i intervjuene jeg har med henne før og etter den observerte undervisningen.
Andrine har registrert at gutter dominerer som hovedpersoner i hiphop og at jenter sjelden har en sentral plass, men snarere framstår som pynt og dekor i videoer. Skal man ta i bruk Judith Butlers begrepsapparat kan man si at måten femininitet og maskulinitet konstitueres på gjennom hiphop er styrt av den heteroseksuelle matrisen (Butler, 1999 [1990]).108 Det vil si at kjønnsperformativiteten i hiphop er underlagt strenge regler for hva som på den ene siden betraktes som feminint og strengt knyttet til den biologiske kvinnekroppen, og på den andre siden det som betraktes som maskulint og strengt knyttet til den biologiske mannskroppen. I følge Butler
opprettholdes denne kjønnsmakten av stadige repetisjoner gjennom imitasjon. Andrine og Laila bryter med kjønnsnormen i hiphop, og rapper en rap som egentlig har et mannsperspektiv. I så måte er imitasjonen deres kjettersk og rokker ved illusjonen om rap som en maskulin praksis. Andrine og Lailas performativitet skaper en
paradoksaleffekt (Søndergaard, 2000), både fordi de er jenter som har inntatt en subjektposisjon som vanligvis er besatt av menn, og fordi de er jenter som rapper en tekst der subjektet er en mann. En del av effekten er hvordan medelevene reagerer på jentenes performativitet, noe vi skal se nærmere på i det følgende.
Når hele klassen går sammen for å samkjøre tekst, komp og dans er det vanskelig å høre teksten og jentenes stemmer. De er svært forsiktige, og kroppsspråket og ansiktsuttrykkene avslører hvor ubekvemme de er i
situasjonen. Et komp på 15 personer gjør det heller ikke enklere for dem. Det er usedvanlig mange perkusjonsinstrumenter i sving, og for at el-instrumentene skal matche, blir volumknappene skrudd i været. Danserne på sin side strever med å finne flyten. De syns musikken er helt annerledes enn slik de hørte den på cd-en, noe som forvirrer dem. Særlig jentene på dansegruppen klager over det ujevne kompet, men mest av alt klager de på Andrine og Laila. «Vi hører jo ingenting! Dere må rappe høyere!» (12.11.2008)
Som vi ser er ikke responsen fra medelevene spesielt anerkjennende og entusiastisk, snarere tvert imot. Kritikken om at de rappet for svakt synes å fremdeles sitte i når jeg i etterkant intervjuer dem:
Andrine: Det var jo egentlig gøy da! Det var bare det at…
108 Se nærmere forklaring under punkt 2.3.3, og om dans under punkt 6.2.3.
Laila: Alle klaget hele tiden over at vi ikke sang høyt nok. Og jeg holdt på å skrike ut i mikrofonen, men det kom liksom ikke ut. Det var utrolig irriterende at de skulle klage sånn på oss.
Andrine: Altså, selve det å rappe passer jo best til en guttestemme.
Laila: Det er ikke noe for meg med rap. Jeg liker ikke stemmen min, og at den har noe med sang å gjøre.
Andrine: Nei, ikke jeg heller. Jeg syns stemmen min passer bedre til å… Jeg mener, jeg syns ikke min stemme passer til å rappe.
Laila: Heller ikke min.
Silje: Må det liksom være mørkt og…?
Laila: Ja, jeg tror det var derfor de ikke hørte oss så godt. For det er mye letter å høre en mørk stemme enn… Det ble litt lyst av og til. Og det gjør vel at det ikke er så lett å høre. Jeg husker Chris prøvde seg litt på mikrofonen. Og med hans guttestemme hørte man det mye bedre.
Silje: Er det bare det som gjør at rap passer best for gutter?
Andrine: Jeg vet ikke. Jeg syns ikke jenter er så veldig flink til å rappe. Sånn som Miss Elliot, hun har jo veldig mørk stemme. Det går jo bra. Men jeg liker ikke henne så godt likevel.
Silje: Syns du ikke de kvinnelige rapperne du har hørt har vært så vellykket?
Andrine: Egentlig ikke. Altså, det er jo ingen andre enn hun som faktisk er virkelig kjent.
Laila: En som heter Eve er jo litt kjent... (10.02.2009)
Den refererte samtalesekvensen starter med at jentene ikke liker den kritikken de får fra sine medelever om at de rapper for svakt når de framfører den innøvde rappen sammen med komp og dans. Jentene påpeker urimeligheten i kritikken samtidig som de forsøker å forsvare seg overfor meg og forklare hvorfor de rapper så svakt. Som intervjuer opplever jeg denne sekvensen som noe i nærheten av en terapeutisk samtale (Kvale, 2001)109 fra jentenes side. Det synes for meg som om de har behov for å bearbeide hendelsen og gjenopprette selvfølelsen. Utsagnene deres antyder hvor mye
109 Kvale skriver at det er vanskelig å trekke en fast grense mellom det terapeutiske intervjuet og forskningsintervjuet. Begge kan gi økt innsikt og forandring, men det terapeutiske intervjuet legger vekt på personlig forandring, mens
forskningsintervjuet legger vekt på intellektuell innsikt. Effekten av det terapeutiske intervjuet kan likevel bli mer kunnskap om menneskets situasjon (Kvale 2001 s.36-37)
som står på spill for dem i den musiserende situasjonen, og hvor personlig utleverende og sårbart det er for dem å stille stemmen sin fram. Begge konkluderer med at sang og rapping ikke er noe for dem, fordi de ikke har stemmer til det. På denne måten tar de sine medelevers kritikk langt mer til etterretning enn de imøtegår den med argumenter som for eksempel at de hadde altfor mye lyd å konkurrere med fra instrumentene.
Måten de snakker om dette på viser hvordan de disiplinerer og regulerer sin subjektivitet i forhold til de krav og forventninger de opplever å møte i denne spesifikke musiseringssituasjonen.
Ut ifra et Foucault-perspektiv kan Andrine og Lailas debrifing og bearbeiding av musiseringssituasjonen forstås som en form for selvteknologi (Foucault, 1994). I bearbeidelsen av musiseringssituasjonen utøver Andrine og Laila noen teknologier på seg selv der de forsøker å forstå seg selv i forhold til musiseringssituasjonen. Utsagnet
«Vi hører jo ingenting! Dere må rappe høyere!» fra medelevene setter i sving et selvreguleringsarbeid hos Andrine og Laila der de posisjonerer og konstruerer seg selv i forhold til klassekameratene og musikkaktiviteten. Når medelevene uttaler «Dere må rappe høyere!» går deres egne tolkninger videre til at stemmene deres ikke passer til å rappe» og til slutt har de konkludert med «Jeg syns ikke jenter er så veldig flink til å rappe», som Andrine uttrykker det. De knytter altså det manglende volumet i sine egne stemmer til det at de er jenter. Laila gjør det ved å referere til Chris som i en pause tar en mikrofon og «tulle-rapper», men framstår med mer volum og overbevisning enn de to jentene. Det Laila ikke nevner er at gutten som tar mikrofonen er en som ofte ytrer seg høylydt i klassen, mens de selv vanligvis er ganske lavmælte og unngår å ta ordet i klassen. I dette tilfellet ser det derfor ut som stemmebruk henger sammen med
elevenes subjektposisjoner i klassen, og ikke om de er gutt eller jente. De har inntatt noen posisjoner å handle fra som gir seg utslag i hvordan de agerer både med kropp og stemme. Andrine og Laila har en beskjeden framtoning gjennom sine respektive kroppsspråk og en forsiktighet i stemmebruken sin. Denne væremåten greier de ikke å legge til side når de skal rappe, og det passer ikke overens med den selvhevdende performativiteten en rapper skal ha i følge hiphopsjangeren. Det som imidlertid kan ligge til grunn for Lailas kjønnsforklaring relatert til Chris er det Andrine kommer inn på i sitt utsagn «selve det å rappe passer jo best til en guttestemme.» Det er en klar
sammenheng mellom det Andrine her ytrer, det samme som oppgavesiden i læreboken og lytteeksemplet formidler og det mange hiphopforskere poengterer, at hiphop framstår som en maskulin diskurs. Oppfatningen av at denne musikkformen er et uttrykk for en viss type maskulinitet kan synes så hegemonisk at om noe bryter med den, som det disse jentenes rap gjør, er det ikke «ordentlig rap», eller det er ikke «godt nok». Dette bærer Andrine med seg i utsagnet sitt, og går nesten så langt som å gjøre kjønn til et sjangertrekk. Selv om hun ikke anerkjenner kvinnelige rappere som Miss Elliot, sier hun likevel ikke at bare gutter kan rappe. Hun knytter det mer opp til egen smak, at hun ikke liker noen av de kvinnelige rapperne hun har hørt, og at hun ikke liker å rappe selv. Dette viser også en selvteknologi i forhold til den rådende hiphopdiskursen. Andrine uttrykker en smak som er regulert av den rådende kjønnsnormen i hiphop og hun posisjonerer seg som subjekt i forhold til denne diskursen.
Andrine: [jeg vil gjerne] ha mer om hiphop, lære hvordan man lager beats og sånt, gjerne hiphopdansing og alt sånt. Men rapping, det kan guttene få gjøre!
Det er ikke bare Andrine og Laila som oppfatter hiphop og rap som noe maskulint som er forbeholdt gutter. En slik oppfatning kommer stadig til uttrykk i elevintervjuene. Ett eksempel er fra følgende gruppeintervju:
Jente 1: Det høres helt dumt ut hvis jenter gjør det.
Jente 2: Det kan være at folk liker best det de er vant til. De liker ikke at det skal komme inn annerledes rap for eksempel med jenter, for eksempel. At det ikke er normalt, og derfor syns de liksom det er teit med en gang, uten at de gjerne har hørt på det (fra gruppeintervju ved Dalen skole h-2008).
Utsagnet til den andre jenten er en interessant kommentar til den førstes påstand, og for så vidt også til det Andrine uttrykker i de presenterte intervjusekvensene. Folk liker det de er vant til, det de oppfatter som normalt. Det er nettopp dette Foucault definerer som diskursenes grenser. Så lenge noe oppfattes som normalt er det innenfor grensene til en gitt diskurs. Når noe oppfattes som avvik defineres det utenfor den diskursen som italesettes. Andrine og Laila oppfattet sin egen rap som et avvik fra den hiphopdiskursen de forholdt seg til i sin hverdag og uttalte seg i forhold til når jeg intervjuet dem.
Jentenes negative omtale av seg selv som rappere er knyttet til volum. Hvordan volum, sound og kjønn knyttes sammen i musikalsk opptreden er noe flere forskere har problematisert. Cecilia Björck fant i sin studie av kvinnelige rockemusikere at sound stadig ble brakt på banene som den mest kjønnede funksjonen i populærmusikkpraksis, og hun beskriver at det var en uttalt diskurs i materialet hennes at om man skulle lykkes som rockeartist måtte man før eller senere komme over frykten for å okkupere lydlandskapet gjennom høyt volum. Ellers vil man framstå som dum, jentete, svak og inautentisk (Björck, 2009). Lucy Green fant i sin studie av musikkopplæring i ungdomsskolen at jentene vegret seg for de elektriske bandinstrumentene som lager høy lyd, mens beskrivelsen av guttene var at de flokket seg rundt disse instrumentene (Green, 1997). Også Joseph Abramo fant i sin studie av kjønnsdifferensierte
bandgrupper i videregående skole at guttene spilte med høyt volum, mens jentene øvde med svakere volum (Abramo, 2009). I Mavis Baytons studie av kvinnelige
rockemusikere blir også dette med volum tematisert, for eksempel ved at de er redde for feedback (Bayton, 2000 [1988]). I disse studiene er volum som
kjønnsdistingverende markør i musiseringssammenheng først og fremst knyttet til bandinstrumenter. Stemmens volum og sound blir ikke problematisert på samme vis. I så måte bidrar Andrine og Laila til forskningsfeltet med nye innsikter om hvordan den kjønnede stemmen kan sette begrensende betingelser for hvordan gutter og jenter vil tillate seg selv og hverandre å rappe i musikklasserommet. For elevene i denne musiseringssituasjonen, som lytter mye til rap på fritiden og kjenner sjangeren godt, blir ikke jenters «svake» og «lyse» rap autentisk i forhold til de idealene de opererer med.