En gruppe for dans

Jentenes negative omtale av seg selv som rappere er knyttet til volum. Hvordan volum, sound og kjønn knyttes sammen i musikalsk opptreden er noe flere forskere har problematisert. Cecilia Björck fant i sin studie av kvinnelige rockemusikere at sound stadig ble brakt på banene som den mest kjønnede funksjonen i populærmusikkpraksis, og hun beskriver at det var en uttalt diskurs i materialet hennes at om man skulle lykkes som rockeartist måtte man før eller senere komme over frykten for å okkupere lydlandskapet gjennom høyt volum. Ellers vil man framstå som dum, jentete, svak og inautentisk (Björck, 2009). Lucy Green fant i sin studie av musikkopplæring i ungdomsskolen at jentene vegret seg for de elektriske bandinstrumentene som lager høy lyd, mens beskrivelsen av guttene var at de flokket seg rundt disse instrumentene (Green, 1997). Også Joseph Abramo fant i sin studie av kjønnsdifferensierte

bandgrupper i videregående skole at guttene spilte med høyt volum, mens jentene øvde med svakere volum (Abramo, 2009). I Mavis Baytons studie av kvinnelige

rockemusikere blir også dette med volum tematisert, for eksempel ved at de er redde for feedback (Bayton, 2000 [1988]). I disse studiene er volum som

kjønnsdistingverende markør i musiseringssammenheng først og fremst knyttet til bandinstrumenter. Stemmens volum og sound blir ikke problematisert på samme vis. I så måte bidrar Andrine og Laila til forskningsfeltet med nye innsikter om hvordan den kjønnede stemmen kan sette begrensende betingelser for hvordan gutter og jenter vil tillate seg selv og hverandre å rappe i musikklasserommet. For elevene i denne musiseringssituasjonen, som lytter mye til rap på fritiden og kjenner sjangeren godt, blir ikke jenters «svake» og «lyse» rap autentisk i forhold til de idealene de opererer med.

Guttene på sin side får ikke til bevegelsene jentene introduserer, og lager i stedet sin egen kreative dans uten hensyn til sjangerregler innenfor hiphopdans.

Dansen deres ligner mer en pantomime enn en dans. Med slag, spark og morske ansiktsuttrykk etterligner de tøffe gategutter (gangsta) mens de beveger seg framover på gulvet mot jentene. Jentene fniser litt når guttene kommer imot dem, men ser samtidig begeistret ut. Likevel kommer det en motforestilling mot en av guttenes hofte- og håndbevegelser som får en av jentene til spontant å utbryte: «Hallo! Du kan ikke gjøre sånn! Det er jo så femi!»(05.11.2008) Episoden viser hvordan kjønn får betydning i måten elevene organiserer aktiviteten på, i de forskjellige ferdighetene de bringer med seg inn i aktiviteten, i hvor de henter dansebevegelsene de imiterer fra, og i hva de finner akseptabelt og passende for jenter og gutter å gjøre. Danseaktiviteten innebærer langt mer enn å øve på musikalske, dansetekniske og koordinasjonsmessige ferdigheter. Musiseringen blir en sosial aktivitet som involverer sosial forhandling i den forstand Christopher Small teoretiserer med neologismen musicking (Small, 1998). I de sosiale

forhandlingsprosessene mellom elevene opererer maktmekanismer i det relasjonelle spillet og setter status, identitet, kjønn og seksualitet på spill. Dette skal jeg se litt nærmere på.

I likhet med funn i kapittel 5 framstår dans som jentenes territorium, noe som også er kjent fra forskning på ungdomskultur og uteliv (Frith & McRobbie, 2000 [1978]) så vel som i skolesammenheng (Lindqvist, 2010). Jentene ønsker å danse, de er kompetente dansere og det ser ut som de liker å vise sine danseferdigheter overfor hverandre. Det kan man se på måten de prøver ut ulike dansebevegelser, der den ene forsøker å overgå den andre i teknisk avanserte trinn og bevegelser. Man kan også gjenkjenne kvinnelige populærmusikkartister i bevegelsene deres. Slik sett kan jentenes dansing sees på som en måte å utforske femininitet i vår kultur på. Judith Butler påpeker at imitasjon av kjønnsfigurasjoner fra egen kultur er en del av det å finne mening og aksept som subjekt i en kulturell eller diskursiv orden (Butler, 1999 [1990]). I følge Butlers tenkning vil jentenes imitasjoner av kvinnelige artister forme deres subjektivitet som kvinnelige og feminine. Det er en måte å gjøre kjønn på som inngår i deres kjønnsperformativitet. En artist som Rihanna, som for øyeblikket er en av verdens mest populære sangere på hiphop og R&B-stjernehimmelen representerer i så måte en sentral kjønnsfigurasjon i dagens populærkultur som unge jenter imiterer.

Gjennom media får man vite hvordan Rihanna trener og hva hun spiser for å kunne ha en «så feminin kropp» og for å kunne beherske det dansetekniske hun presterer på scenen og i musikkvideoer.¹¹⁰ Unge jenter blir nærmest tildelt oppskriften på hvordan reprodusere den femininiteten Rihanna representerer og konstituerer.

Ved synet av de dansende jentene går assosiasjonene til nettopp slike artister som Rihanna. I tråd med Butler er det nærliggende å tenke at måten jentene iscenesetter femininitet på er styrt av det hun kaller den heteroseksuelle matrisen. Butler definerer dette som en kjønnsmakt og et tankesystem sentrert rundt den dualistiske kropp/sjel-splittelsen, hvor maskulinitet forstås som en reflektering av mannlig på den ene siden av spekteret mens femininitet reflekteres som kvinnelig på den andre. Subjektet konfronteres dermed konsekvent med begrensede muligheter for handling utenfor meninger som allerede er sosialt etablert (Butler, 1999 [1990]). Den formen for dans som jentene utfører, er allerede etablert som en måte å agere feminint på, og når en av guttene prøver på noe av det samme, blir han raskt kritisert for å være «femi».

Samtidig kan jentenes opptreden tolkes som ikke nødvendigvis (bare) et ønske om å være attraktive og begjærlige, men like mye å bli vurdert for sine ferdigheter og kunnskaper innenfor dans. Med andre ord er det status som står på spill for jentene. I tillegg til å markere seg overfor hverandre, bruker de dansen til å markere seg overfor guttene. Benedikte, en av jentene i dansegruppen som jeg senere hadde et individuelt intervju med, hevder at jentenes dans var en måte å imponere guttene på:

Benedikte: Jeg tror egentlig det bare var vi jentene som ville vise at vi var bedre enn guttene. Tror egentlig det var litt det det gikk i. Og så hadde de lyst til å motbevise det og så fikk det den formen. Jeg tror det var det, selv om vi sikkert den gangen sa noe annet […] Jeg tror de (guttene) ble litt flau etter hvert fordi de så at jentene var faktisk ganske god i å danse.

Silje: Tror du dere kunne lært dem det som dere gjorde?

Benedikte: Nja, altså, vi kunne sikkert lært de det, men jeg tror ikke de ville vært så flinke (latter). De hadde sikkert gjort sitt beste, men jeg vet ikke om det hadde sett så flott ut (16.01.2011).

110 Se appendiks 3.

Benedikte antyder at dansen ble en slags rivalisering eller maktkamp mellom guttene og jentene om status og posisjon i klassekulturen. Matrisen Butler teoretiserer vurderer ikke bare det heteroseksuelle begjæret som et sannhetsregime,¹¹¹ det vurderer også det mannlige og maskulinitet høyere enn det kvinnelige og femininitet. Hvis dans

konstitueres som en feminin aktivitet eller assosieres med femininitet, kan det forklare disiplinens lave status i mange sammenhenger, for eksempel i skolesammenheng.

Musikklæreren Bente sier følgende om hvordan dans behandles i skolen:

Bente: Dans er en stemoderlig behandlet aktivitet både av musikklærere og gymlærere. Ingen vil ta ansvar for det (20.01.2009)!

Dans er også nedprioritert i KL06 i forhold til L97. I L97 var musikkfaget delt inn i områdene lytting, komponering, musisering og dansing, noe som i langt større grad synliggjorde dansen som en musikalsk aktivitet. I KL06 er dansen langt mindre eksplisitt, noe som signaliserer at dansen nedprioriteres, ikke bare av lærere, men også på skolepolitisk nivå. Til tross for dansens tilsynelatende lave status, ser det ut som jentene i denne sammenhenger bruker dens potensial til å styrke sin posisjon i klassen.

Når det gjelder guttene på dansegruppen, hadde som nevnt kun en av dem valgt å danse frivillig. De andre ser noe utilpass ut og er kanskje redde for å dumme seg ut.

Den ene jentens karakteristikk av en gutts bevegelser som «femi» gjør det ikke enklere for dem. Kommentaren bidrar til å innskrenke rammene for hvordan guttene kan bevege seg for å framstå tilstrekkelig maskulint. Det er med andre ord mye som står på spill for guttene når de beveger seg foran jentene. Guttenes dans kan synes som et langt mer risikabelt prosjekt enn jentenes rapping på tekstgruppen. Jentene ble

indirekte beskyldt for ikke å være gode nok fordi de rappet for svakt. Guttene derimot, risikerer ikke bare å avsløre utilstrekkelig autentisitet som dansere. De er også utsatt for å bli stemplet som ikke tilstrekkelig guttete eller maskuline. En slik holdning kan også tolkes fram i Benediktes utsagn: «De hadde sikkert gjort sitt beste, men jeg vet ikke om det hadde sett så flott ut.» Det trenger ikke bare handle om manglende ferdigheter, men like mye hva som passer seg for gutter innenfor den heteroseksuelle

111 Et begrep Foucault bruker mye og som jeg kommer tilbake til i kapittel 7.

matrisen. Også guttene styres og begrenses av denne kjønnsmakten.¹¹² Tidligere studier i ungdomsskolen viser at uttrykk for homofobi og homonegativitet ikke er uvanlig for denne aldersgruppen, selv om de fleste elever samtidig er klar over at det ikke er politisk korrekt (Røthing, 2007). Dans kan i denne sammenhengen oppleves truende for noen gutter (Gard, 2001). Frykten for ikke å bli betraktet som tilstrekkelig maskulin kan være en viktig forklaring på hvorfor dans har så lav status blant gutter, nettopp fordi dans i utgangspunktet er feminint betraktet (Lindqvist, 2010). Å velge en slags pantomime med forsøk på å imitere et gangsta-image fra hiphop-kulturen kan tolkes som guttenes kompensering for begrensede danseferdigheter, men kanskje vel så mye for å markere sin egen maskulinitet. Å spille på gangsta-imaget kan betraktes som guttenes måte å «ta rommet» på i møte med jentenes erotiske, selvhevdende og kontrollerte bevegelser.