Bandspillet i forestillingen

Bandspillet har en sentral plass i den tverrfaglige sceniske oppsetningen, og mange av guttene får slippe til. Likevel er det delte meninger om hvilken plass dette skal få i forestillingen. I en diskusjon mellom lærerne i forberedelsesfasen sier for eksempel en av lærerne følgende om guttene som spiller i band:

[…] vi må begrense de guttene litt. De vil jo spille en helaftens repertoar, men det er jo litt begrenset hvor interessant det er å høre på i lengden (des. 2008).

Den ansvarlige musikklæreren i prosjektet har også reflektert over den plassen guttene som spiller bandinstrumenter får, og da mener han de flinkeste elevene på disse instrumentene:

Harald: […] De som spiller gitar spiller kanskje på alle låtene, ikke sant?

Silje: Ja, så det blir de flinkeste…?

Harald: Ja, men det syns jeg egentlig er greit også. Ellers kan vi ende opp med noe som har veldig dårlig kvalitet. Det spørs jo litt hva målet med et slikt show er… (09.01.2009)

Når alle elevene har lært å spille på bandinstrumenter i løpet av de to første årene på ungdomsskolen, har det forundret meg at det likevel bare er guttene på tiende trinn

som spiller bandinstrumenter i det tverrfaglige showet. Hvorfor er det ingen jenter som opptrer på bandinstrumenter når de faktisk kan spille? I intervju med elevene spurte jeg dem hva de tenkte om dette. De fleste svarte at jenter vil heller synge og danse.

Flere nevner Vilde. Hun er en jente som spiller bandinstrumenter på fritiden og liker rock, men hun synes å være den eneste. Selv forteller hun at ingen spurte henne om å spille, så da ble det ikke noe. Lise har følgende kommentar til spørsmålet mitt:

Lise: Det er de som er mest interessert i å spille i bandet som melder seg, og det er ofte guttene. For jentene liker bedre å synge og danse, og guttene vil bare spille. Det blir bare sånn (16.01.2011).

Makten som trer fram i måten elevene snakker om dette kjønnsmønsteret på synes så overgripende at elevene ikke rår over den. Jenter og gutter synes å ha ulik vilje i møte med musikalske valg. Hvor denne viljen kommer fra forklares historisk, som i Lises innledende sitat til kapittel 5. Det forklares også psykologisk i form av at de som vil delta i forestillingen helst vil gjøre det de er best på og mest komfortabel med. Den tredje forklaringen er musikkaktiviteter utenfor skolen. Det er flere gutter som spiller i band på fritiden og dermed kan gjøre en god prestasjon på det i et slikt show.

Tilsvarende er det flere jenter som driver med dans (eller sang) på fritiden, og vil derfor bidra med det. Dette viser hvordan elevenes fritidssysler griper inn i det som foregår i skolen, og dermed vil også kjønnsmønstre som er etablert i institusjoner utenfor skolen påvirke skolens aktiviteter. Dette er noe Åsa Bergman problematiserer i sin studie der hun følger en ungdomsskoleklasses musikkaktiviteter både i og utenfor skolen for å få et helhetlig bilde av ungdommenes musikkerfaringer og læring (Bergman, 2009). Hun mener at bandspill i skolesammenheng får en maskulin dominans nettopp fordi det er flere gutter enn jenter som har opparbeidet seg en kompetanse på dette gjennom fritidssysler. En slik maskulin dominans i

musikkundervisningen sett som diskursiv og performativ praksis trenger med andre ord ikke være intendert fra skolens side, men det diskursive rommet rundt

undervisningspraksisen er med på å sette vilkår for det som kan produseres i den.

5.4.4 ”The queer performance” – et brudd med kjønnsnormen?

Ett av innslagene i tidskavalkaden over populærmusikkens historie, som representerer 1990-tallet, er fire gutter fra 10.klasse som parodierer gruppen Spice Girls gjennom sangen Wanna be. De har kledd seg ut som jenter med miniskjørt, trange, korte topper og høyhælte sko. En av dem har parykk med lyse krøller, en annen har musefletter i sitt eget hår, mens de to siste har stylet de kortklipte hårsveisene sine med masse gelé og glitter. Alle er oversminket med blå øyenskygge, rosa leppestift og masse pudder og rouge. De entrer scenen med overdreven hoftevrikking og slenger armene ut i luften og opp i håret med stadige knekk i håndleddene. Publikum responderer spontant med latter og applaus. Når sangen begynner, kan man så vidt høre stemmene deres på toppen av lydsporet av den originale innspillingen. Man kan høre at to av dem prøver seg på falsettstemme, mens de to andre synger i nøytralt leie for en mannsstemme. Koreografien deres er enkel og noe forsiktig og usikker i utførelsen. Konsentrasjonen rundt koordineringen av dans og sang er merkbar og man kan ane ambivalensen mellom å synes at dette er morsomt, men også litt flaut (desember 2008).

Bakgrunnen for dette nummeret var at noen jenter i klassen foreslo at det ville vært utrolig morsomt med et innslag med gutter kledt som jenter. De kunne for eksempel parodiert et jenteband eller noen syngedamer. Dette fortalte en av de deltagende guttene fra nummeret da jeg hadde en uformell samtale med ham i etterkant av showet.

Etter å ha observert i forskjellige uformelle sammenhenger, fikk jeg inntrykk av at de fire guttene var noen av de mest populære blant jentene. Det virket derfor ikke tilfeldig at akkurat de ble utfordret til å kle seg i jenteklær. I følge den ansvarlige

musikklæreren, Harald, kom de fire guttene til ham med forslaget om å lage en parodi, men uten å ha noe mer konkret i tankene.

Harald: De hadde ikke anelse om hva de skulle gjøre. Så vi sa til dem: «Ok, det skal være 90-tallet. Dere kan jo være Spice Girls!» (09.01.2009).

Dette er på ingen måte den første parodien man kan finne av Spice Girls. Søker man i YouTube på Spice Girls-parodier, finner man svært mange gutter som kler seg ut som jenter og imiterer. Noen av bidragsyterne har også gitt seg selv tilnavn som Spice Boys eller Spice Guys.⁹⁵ Underholdningsverdien av å se menn i kvinneklær er på ingen måte

95 Et eksempel finnes her: http://www.youtube.com/watch?v=9Qp0bty-L8g&feature=fvsr

ny, og slår stadig like godt an. En norsklærer ved Dalen skole kommenterer guttenes parodi på følgende måte:

Norsklærer: Vi pleier alltid å ha ett eller annet innslag med gutter som opptrer i jenteklær. Og da er det alltid på initiativ fra noen jenter. Det har en eller annen effekt. Det blir ikke det samme med jenter i dress, for det er liksom helt ufarlig.

Men omvendt er det veldig ladet, altså. Vi hadde et nummer her for et par år siden. Det var noen gutter som parodierte et boyband, som endte opp i en slags homoparodi. Det var jo også ganske dristig og kanskje litt på kanten (des.2008).

Hva er det som er så morsomt med gutter eller menn i kvinneklær? Og hvorfor er nettopp Spice Girls så anvendelig for denne typen parodiering? Og er det virkelig slik at jenter som opptrer i herreklær ikke er ladet på samme måte? Hvorfor er det i tilfelle slik?

I Gender Trouble skriver Judith Butler at denne formen for parodi i feministisk teori har blitt forstått enten som en nedvurdering av kvinner gjennom drag og cross-dressing, eller som en ukritisk tilegnelse av kjønnsrollestereotypier innenfor heteroseksuell praksis (Butler, 1999 [1990] s. 187). En slik feministisk tolkning av Spice Girls-parodien ville være at den såkalte «girl power» disse artistene betoner som sitt budskap blir latterliggjort. Samtidig har det vist seg at en slik latterliggjøring kan være berettiget, ikke som en kritikk av et feministisk budskap, men som kritikk av et rent kommersielt prosjekt som er kamuflert i det mange vil oppfatte som et syltynt feministisk prosjekt. Spice Girls var en svært «light» variant av sin inspirasjonskilde, undergrunnsbevegelsen riot grrrl.⁹⁶ Butler mener at parodien må forstås mer

komplekst enn den tradisjonelle feministiske forståelsen hun skisserer. Hun skriver:

The performance of drag plays upon the distinction between the anatomy of the performer and the gender that is being performed. But we are actually in the presence of three contingent dimensions of significant corporeality: anatomic sex, gender identity, and gender performance. If the anatomy of the performer is already distinct from the gender of the performer, and both of those are distinct from the gender of the performance, then the performance suggests a

96Dette var en feministisk punk rock-bevegelse som startet i USA (bl.a. Washington DC) i forbindelse med såkalt tredje bølge feminisme på begynnelsen av 1990-tallet.

dissonance not only between sex and performance, but sex and gender, and gender and performance (ibid.)

Selv om hun bruker drag hovedsakelig som eksempel på performans som kan ha en subversiv effekt, i og med at det rokker ved våre vante forestillinger om kjønn, erkjenner hun at et drag show også kan gå i motsatt retning; å bekrefte de

heteroseksuelle normene og idealene uten å stille spørsmål ved dem. Jeg vil tro at effekten av Spice Girls-parodien til de fire guttene går mest i retning av det siste. Jeg har vanskelig for å tolke deres performans som noe oppgjør med heteroseksuelle normer som tas for gitt. Jeg vil snarere tro at de selv tar dem for gitt, og er del av en diskurs som tar dem for gitt. Jeg tolker jentenes utfordring til disse fire guttene som en slags ildprøve for å se hvor trygge de er på sin egen heteroseksuelle maskulinitet.

Jentene vil se om guttene opplever det truende å skulle kle seg i jenteklær eller om de er trygge nok til ikke å ta seg selv så høytidelig. Gjennom å ta jentenes utfordring styrkes guttenes status som attraktive, heteroseksuelle gutter. Jeg tror det er slik parodien må leses i denne bestemte situasjonen. Dette kan også bekreftes av Davids utsagn:

David: Alle på denne skolen syns bare det er morsomt hvis noen driter seg ut på scenen for eksempel. Du blir nesten mer populær av å gjøre noe sånt. Det er bare tøft å tørre å gjøre det som er litt «speis» (16.01.2011).