Musikk som trivselsfag

Når lærere har blitt bedt om å si noe om hva det viktigste med musikkfaget er, har det samlet seg en type utsagn i materialet som kretser rundt begrepene mening, glede, selvutvikling og trivsel. Dette er verdier som de mener skapes gjennom å spille musikk sammen. Hilde sier for eksempel:

Musikkfaget er etter min mening ett av de viktigste fagene i skolen sammen med de andre kreative fagene. [Det] fører til håp og glede hos mennesker […].

Jeg tror at gjennom å ha musikk blir elevene motivert til å yte noe i andre fag.

Så hyppig som slik omtale av musikkfagets funksjon kommer til uttrykk i lærerintervjuene, mener jeg å kunne omtale det som en diskurs. Det sitatet som kanskje best konstituerer denne diskursen er følgende:

Bente: Så vil man helst jobbe praktisk fordi musikk skal være et trivselsfag først og fremst, og det får du ikke med å sitte med for mye teori […] Det er nok ikke lærerne sin oppfatning ved denne skolen at musikkfaget er et trivselsfag. Det er nok mer min, og vil jeg tro de andre musikklærerne; vi som driver med musikk, og sikkert musikklærere andre steder. Fordi at det er et praktisk-estetisk fag, trivsel går på det å skape noe, gjøre noe praktisk, kreativt på linje med mat og helse og kunst og håndverk. Selvfølgelig skal alle fag være trivselsfag, misforstå meg rett, men musikkfaget blir for lite praktisk rettet […]

Diskursen framstår for meg som en sammensetning av ulike begrepspar. Disse begrepsparene er teori/praksis, lærerstyring/elevenes medbestemmelse og kjent stoff for elevene/ukjent stoff for elevene. Når lærerne diskuterer musikk som trivselsfag oppfatter jeg at disse begrepsparene står på hver sin side langs en akse der det å jobbe praktisk, ha medbestemmelse og jobbe med musikk man liker øker elevenes trivsel.

Begrepsparet teori/praksis blir særlig behandlet gjennom at noen musikklærere posisjonerer musikkfaget som en motsetning til de teoretiske fagene, og at man ideelt sett burde jobbet praktisk hele tiden i musikk, noe som av ulike årsaker ikke lar seg gjennomføre. I det følgende ser vi hvordan Bente italesetter musikkfaget som et fag som stimulerer elevene på andre områder enn de teoretiske fagene i skolen. Det praktiske knyttes til musikkfagets egenart.

Bente: Praktisk – det er liksom et luftehull samtidig som elevene virkelig får utviklet seg. Du ser jo også at når de får spille, syns de det er kjempegøy. Og du ser at disse som du har i andre mer teoretiske fag, og de gjør lite, og lite lekser og lite innsats i timene og kommer ned på musikkrommet og virkelig viser en helt annen side av seg selv!

[…] nå i år har jeg sett elever som har kommet og vist både iver etter å spille, etter å vise meg, etter å få det til, som du ikke ser igjen når du har dem i teori, jeg har jo en del av disse elevene i engelsk. Det fenger ikke på samme måten.

Jeg vet det kan høres ut som at i motsetning til andre fag så skal man trives i musikkfaget. Men det er jo ikke det det går i. Jeg syns bare vektingen på teori kan bli for mye. Og man får vanskelig til praktisk arbeid hvis ikke det

tilrettelegges for det. Det er et problem, og det tror jeg mange skoler sliter med.

Hilde:De kreative fagene fører til håp og glede hos mennesker generelt og hos ungdom. Jeg tror at gjennom å ha musikk blir elevene motivert til å yte noe i andre fag.

Det praktiske som noe positivt og som fagets egenart synes også å henge tett sammen med spill på bandinstrumenter:

Bente: Og når du ser hvor kjekt det er sånn som vi har gjort her de siste årene å ha konserter med 10.trinn. Det er jo grådig gøy! Og det trenger jo ikke å låte perfekt (latter). Men det er veldig stemningsskapende, og jeg syns også jeg ser, og merker på skolen, også med skolebandet, at når de spiller for hverandre, det å komme sammen og lage happenings, det knytter elevene sammen.

Det andre begrepsparet jeg finner i lærernes utsagn er forholdet mellom elevens medvirkning og lærerens styring. Elevens medvirkning, det at de kan velge mellom ulike musikkaktiviteter, kan både knyttes til trivsel og til utvikling av demokratisk tenkning. Harald snakker mye om dette i forbindelse med den sceniske oppsetningen han hadde ansvar for. Når han snakker om innslag som ble vellykkede, knytter han det til elevenes medbestemmelse: «Det var ikke noe krangling og… Jeg tror det har litt

med at det var disse elevene som styrte det.» Han stiller seg også kritisk til at noen av lærerne styrte elevene litt for mye.⁷⁵ Jeg vil likevel ikke si at lærerne bare snakker om medbestemmelse som noe positivt knyttet til elevenes trivsel. De diskuterer og problematiserer snarere balansegangen mellom elevenes medbestemmelse og deres egen styring. Selv om medbestemmelse kan gi elevene et eierforhold til aktivitetene, har lærerens styring også sin funksjon. Når Hilde snakker om at hun styrer

undervisningen, er det som om hun samtidig må forklare eller unnskylde seg.

Styringens funksjon kan for eksempel dreie seg om å ha en viss kontroll og unngå kaos når man har mange elever:

Hilde: Sist jeg hadde en åttende klasse, da styrte jeg undervisningen veldig.

Men det var fordi jeg var så redd for å musisere med 25 elever samtidig. Jeg syns det er helt horribelt.

Hilde uttrykker også at styring dreier seg om å sørge for at elevene lærer det hun vil de skal lære:

Hilde: Jeg er jo opptatt av at de skal få velge, men jeg er også opptatt av at de skal lære noe, så hvis noen velger gitar hele tiden i den samme stilen… Jeg er opptatt av at de skal kunne spille i ulike musikksjangre.

Også Bente og Kjell snakker om balansegangen mellom å la elevene få velge og styre aktivitetene selv og det å holde en viss disiplin i undervisningen.

Et mulig tredje motsetningspar i betoningen av musikk som et trivselsfag er forholdet mellom å jobbe med musikk som er kjent for elevene og det å presentere dem for musikk som er ukjent for dem, og kanskje ikke appellerer på samme måte. Hvor dikotomisk dette forholdet er i lærernes utsagn kan diskuteres. I likhet med

medbestemmelse og styring, uttales det gjerne mer som et både-og enn et enten-eller.

Det er imidlertid arbeid med kjent stoff som først og fremst framheves som en trivselsfaktor. I hvor stor grad læreren skal inkludere musikk elevene kjenner og liker, og i hvilken grad elevene skal utvide sin musikalske horisont framstår som et dilemma.

Det kan synes som ønsket fra lærernes side er å balansere dette, slik at

75 Dette kommer jeg mer inn på med eksempler i kapittel 5.

musikkundervisningen musikalsk sett tilbyr elevene noe mer enn den populærkulturen de omgis med i det daglige.

Kjell: Da tenkte jeg variasjon i forhold til sjanger, at jeg brukte klassisk, hiphop og litt gammel rock og litt nyere rock […] Men jeg har kanskje vært for dårlig til å finne fram ting som de hører på, ny type musikk da […] Kanskje det hadde hjulpet litt for elevene.

Bente: Det jeg syns er viktig, er at elevene blir presentert for noe de ikke nødvendigvis kjenner. Det kjente og, men i tillegg gå utover de kjente

rammene. Og gi de noen små drypp, f. eks. jazz, samtidsmusikk og sånne ting, utfordre de litt på øret. Det er veldig kjekt, og man kan få mange morsomme kommentarer og diskusjoner.

Lærernes italesetting av musikkfaget som et trivselsfag og deres diskusjoner av de nevte begrepsparene som til dels holder trivselsdiskursen sammen, er et viktig

bakteppe for den videre analysen av elevenes musisering. Det kan bli en avgjørende og betingende diskurs for hvilke kjønnskonstruksjoner det konstitueres

mulighetsbetingelser for i musikkundervisningen. Diskursen kan for eksempel fremme elevens valgfrihet, medvirkning og identitetsutvikling som noe positivt, noe som igjen kan ha innvirkning på hvordan kjønn ageres og konstrueres.