Et prosjekt som konstituerer klare kjønnsnormer

med seg selv som eksempel, men veiledet elevene på det de gjorde når de spilte. Hun snakket og forklarte mer enn å demonstrere, og veiledningen var ofte på et generelt plan, mens Kjell veiledet på detaljene. En annen forskjell mellom de to oppleggene er at lærerne har forskjellige mål med undervisningsoppleggene sine. Hilde har som mål at elevene skal lære å samarbeide, de skal oppleve noe ekstra trivelig i skolehverdagen som kan motivere dem til å yte mer i de andre fagene og de skal gjennom musikken oppleve «håp og glede», som hun sier. Jeg tolker det som at hun vil fokusere på fagets identitetsdannende og meningsskapende betydning i skolehverdagen. Et slikt fokus i undervisningen åpner opp for sosiale forhandlinger der kjønnsperformativitet kan inngå. Kjell på sin side har helt konkrete ferdighetsmål for undervisningen. Da er det ikke på samme måten rom for å agere kjønn på ulike måter. Det er snarere en

«kjønnsnøytral» og presterende elev som blir etterspurt. I likhet med tidligere studier (Løkensgard Hoel, 1996) viser dette undervisningsopplegget at det blir mindre

kjønnsforskjeller i elevenes interaksjon i klasserommet når aktiviteten har tydelige mål og regler.

Det er annerledes når elevene får komme på audition og være med på å bestemme innholdet i en tverrfaglig skoleforestilling. I det følgende skal jeg presentere det to uker lange prosjektet Dalen skole hadde høsten 2008 da de satte opp en

skoleforestilling for elever på alle klassetrinn.

5.4 En tverrfaglig scenisk oppsetning der elevenes

lærere og elever. Derfor inviteres alle elevene som har lyst til å bidra med noe til en audition.

På et planleggingsmøte med lærerne i forkant av audition overværer jeg følgende samtale:

«Det vil bli veldig mange nokså like innslag», sier den unge kvinnelige læreren som har tatt imot påmeldingene til audition. Hun har imidlertid ikke vært med på dette før, og er overrasket over hvor mange som har meldt seg på med et danseinnslag.

«Slik er det alltid!» sier en av de kvinnelige lærerne som har vært med på dette mange ganger før. «Vi bare slår dem sammen til en stor gruppe som fyller hele scenen. Det har vi alltid gjort før. Det er ikke noe problem. Alle som vil danse må jo få danse!»

«Da må vi være obs på de problemene som kan oppstå. Det er jo bare jenter som vil danse, og sist ble det intriger og grining og krangling. Rådgiver måtte komme inn og mekle (latter), så vi må passe litt på at ikke det skjer igjen», sier en mannlig lærer.

Når jeg en uke senere får være tilstede på audition, viser det seg at lærerne får rett i at veldig mange jenter kommer på audition med danseinnslag som er svært like i karakter. Det går stort sett i ferdig koreografert line dance til hiphop- og techno-rytmer. I det hele tatt er det flere jenter enn gutter som ønsker å stå på scenen. Det er tre ulike auditioner som foregår parallelt; én med dans, én med drama/tekstdeklamasjon/sketsjer og én med musikk. Jeg observerer under audition for musikkinnslag. Musikklæreren Harald som har det overordnede ansvaret for forestillingen, vurderer alle musikkinnslagene på audition. De fleste vil synge, noen med en helt klar formening om en bestemt sang de vil opptre med, andre villige til å synge hva som helt, bare de får opptre på scenen.

Blant de sangglade elevene er det hovedsakelig jenter. I tillegg er det to band som vil opptre. Det ene består utelukkende av gutter fra tiende trinn. Det andre består av niendeklassinger der alle bandmedlemmene er gutter, bortsett fra vokalisten, som er jente. Det er også hun som har laget låten de framfører.

Bandene har faste ukentlige øvingstider på skolen og blir omtalt som

skolebandene. I følge Harald er det obligatorisk å la dem få opptre med minst to låter hver på det tverrfaglige showet.

Når programmet til slutt sys sammen, blir det bestemt at alle som vil på scenen skal få komme på scenen, men ikke alle får opptre med det de i utgangspunktet ville. I noen tilfeller må elever øve inn revyinnslag og sanger som noen av norsklærerne har laget. Den mest sentrale delen av det tverrfaglige showet er likevel en tidskavalkade over populærmusikkens historie fra 1960-tallet og fram til i dag som, i følge Harald, elevene selv har bestemt innholdet i. Han snakker da om tiendeklassinger han har undervist i rockens historie gjennom

høstsemesteret. Tidskavalkaden starter med 1960-tallet, representert av Bob

Dylans Blowin’ in the wind, utført av et elevkor med hovedsakelig jenter, fire solister, hvorav én er gutt og et band utelukkende bestående av gutter. Fra 1970-tallet er det The Wall av Pink Floyd og Staying alive med Bee Gees som trekkes fram, og overgangen til 1980-tallet ledsages av Michael Jacksons Thriller. Alle disse sangene utføres som dansenumre der både gutter og jenter er med, men det er en overvekt av jenter, og flere av jentenes danseferdigheter utpeker seg mer enn guttenes. Likevel har både dans og kostymer et unisex-preg som tar deler av tidens motebilde på kornet. I følge Harald er det bare jenter som har stått for utformingen av koreografien:

Harald: I utgangspunktet var det bare jenter som ville danse, men på den siste låten var det noen jenter som fikk hanket med seg et par gutter. Men de lærte seg det relativt greit […] Det er jo klart at dansen er fullstendig styrt av jentene.

Det var ikke så veldig overraskende. Det er vel sånn det ofte er […] Staying alive var veldig grei med disco-rytme som alle kunne følge. Det var verre på Thriller, men jeg ble overrasket over at så mange brukte så mye tid på å lære seg den dansen. Det var ikke noe krangling og… Jeg tror det har litt med at det var disse elevene som styrte det. Hvis jeg hadde gått inn der og sagt at nå skal alle danse Thriller-dans, «følg meg!», så tror jeg det hadde blitt mye tyngre å gjennomføre altså. Så at de fikk styre det der, det tror jeg var fryktelig lurt. De hanket med seg nesten alle, som jeg sikkert ikke hadde klart (latter).

Silje: Var de opptatt av å ha med gutter også, var det gutter som hadde lyst å være med selv, eller måtte de overtales litt?

Harald: Det var nok noen som var litt skeptisk i starten, men jeg tror de syns det var litt kjekt også. Vi gjorde det i en gymtime før, og da var det kanskje et par som var skeptiske, men det må man jo regne med. De andre syns det var helt greit. Og jeg tror at de så at dette var muligheten for en del av dem til å komme på scenen. Når de er mange som danser, da kan de jo gjemme seg litt bak folk, sant? Jeg tror ikke det var helt tilfeldig oppsett – på hvem som sto fremst og sånt, sant?

Videre i tidskavalkaden er 1980-tallet representert av Michael Jackson og Leonard Richie’s sang We are the world med den samme vokale besetningen som på Blowin’ in the wind, men denne gangen akkompagnert av singback. I følge Harald ville egentlig elevene laget en parodi på bakgrunn av sangens musikkvideo, som er et filmopptak av alle de amerikanske artistene i lydstudio når de spiller inn sangen. Man kan gjerne forstå at for ungdom anno 2008 kan synet av 1980-tallet materialisert gjennom sangstil, bevegelse, klær og hårsveiser til et knippe av tidens mest eksentriske artister fortone seg noe komisk. Flere av lærerne mente imidlertid at det var helt uaktuelt å tulle med en sang som var knyttet til en humanitær katastrofe på Afrikas horn der artister ville bidra med det de kunne. «Så da bare sang de sangen slik den er», forklarer Harald.

1990-tallet blir representert av en Spice Girls-parodi som ble foretatt av fire gutter. I tillegg kommer det tre hiphop-danser på rekke og rad med en mengde

dansende jenter. Den siste av disse dansene utføres imidlertid av to gutter og to jenter. Det er en sportsdans til techno-rytmer der danserne først og fremst viser styrke og teknikk. Overgangen til 2000-tallet blir markert med Sometimes-balladen til Britney Spears fra 1999. Tre barbeinte jenter i ungpikeaktige sommerkjoler synger, mens en fjerde jente akkompagnerer på piano. Etter dette får skolebandene sin tilmålte tid, før fire jenter kledd i svarte selskapskjoler avslutter tidskavalkaden med Sway, en opprinnelig meksikansk sang som ble en latino-hit i 2004 når blant andre Pussycat Dolls gjorde den i engelsk versjon.⁹⁴ To av jentene synger, mens de to andre danser. Jeg får i etterkant vite av Harald at fordi de to sangerne hadde problemer med å koordinere dansebevegelsene samtidig som de sang, ble to andre jenter hentet inn for å danse. Egentlig ønsket de seg en gutt og en jente som kunne danse selskapsdans, men de fant ingen gutt som kunne utføre en slik oppgave. Derfor ble det to jenter som danset ved siden av hverandre (desember 2008).