Berøringen med bandinstrumentene

rett i at «en kvinnelig lærer ville sikkert valgt Madonna» ikke fordi hun er kvinne, men fordi hun er vokst opp i en kultur der visse artister og sjangre knyttes til femininitet og konsumeres dermed i større grad av jenter og kvinner enn av gutter og menn.

elevene, både gutter og jenter skal lære å spille gitar. Nå har ikke elgitaren blitt så mye brukt i det undervisningsopplegget jeg refererer til her. Helt på slutten, når elevene hadde jobbet med akkordene en god stund, fikk noen av dem anledning til å prøve elgitaren, og det var både jenter og gutter.

Når elevene skulle lære akkorder på gitaren, var det ikke kjønn som skilte i interessen for instrumentet. Gutter og jenter var like ivrige på å spille. Det som kan skille gutter og jenter, som vi ser i eksemplet over med Fredrik og Juni, er at jenter har lett for å uttale at de ikke får det til, eller at de ikke er flinke nok, mens gutter lettere italesetter seg som flinkere enn det de teknisk sett er. I gitarleken som følger når læreren går ut, er det ikke kjønn som skiller hvem som er med på leken og hvem som holder seg utenfor. Det er de litt stille og beskjedne elevene som ikke tar del i leken. Juni som jente, leker seg like mye med den ofte maskulint betraktede rockegitarist-karakteren, som det de lekende guttene gjør. Når hun som jente imiterer en mannlig rockegitarist, foretar hun det Judith Butler kaller en kjettersk imitasjon i forhold til idealet og normen. I så måte er Juni med på å reforhandle de assosiasjonene og ladningene knyttet til rockegitaren som Bayton og Björck skriver om. Det er ikke bare i denne sammenhengen jeg har observert at Juni går på tvers av det som gjerne oppfattes som normen for å konstituere femininitet. Hun har generelt en væremåte som skiller seg litt ut. I møte med lærerne blir hun lett litt for frekk og freidig.⁹² For jentene ser det fra mine observasjoner ut som hun blir litt for frittalende og annerledes, og man kan fornemme at hun selv ikke finner seg helt til rette blant dem. Hun ser derfor ut til å trives best blant guttene. Junis brudd med tatt for gitte kjønnsnormer trenger ikke være bevisste handlinger hun har kontroll og oversikt over. De tydeliggjør imidlertid noen grenser for hva som passer seg i den diskursive praksisen.

I likhet med hva jeg fant blant elevene i klassekonserten ved Bakken skole, ser vi også her at det rebelske i rocken appellerer mest til de elevene som gjerne betraktes som

«urolige» i skolesammenheng. Koblingen mellom det rebelske og det gutteaktige er generelt i studien tydelig ved at flest gutter spiller i band og spiller rock. At ikke denne

92 Dette kommer ikke fra musikklærere, men er uttalelser fra uformelle samtaler med andre lærere som underviste i denne klassen.

klare kjønnsnormen slo igjennom i dette undervisningsopplegget der alle elevene skulle lære å spille det samme på gitaren, kan ha sammenheng med at de satt bøyd over instrumentene. Det var den tradisjonelle «skolekroppen» (Kamsvåg 2011) som ble iscenesatt, og ikke «den kjønnede kroppen». I så måte kan man gjerne si at den lærerstyrte aktiviteten gir mindre rom for kjønnsperformativitet gjennom

musiseringen. Vi ser imidlertid av eksemplet at så raskt læreren forlater rommet setter elevene i sving det sosiale spillet dem i mellom, der også kjønnsperformativitet inngår.

Det er noe av det samme Ericson og Lindgren finner i sin studie av

ungdomsskoleelever i svensk skole (Ericsson & Lindgren, 2010). Når skolens normer setter premissene for aktiviteten slår ikke kjønnsstereotypene fra populærmusikkfeltet igjennom i klasserommet, hevder de.

Keyboard

Alle jentene (4stk) spiller keyboard i dag. I starten tester tre av dem ut ulike lyder og leker seg litt med instrumentet, samtidig som de gjør seg kjent med det.

Den fjerde jenta er mer seriøs, og går løs på det de har fått beskjed av læreren å gjøre, nemlig å prøve å finne akkordene på klaviaturet, slik læreren har skrevet opp på tavlen. Etter hvert greier også de andre jentene å dreie fokus mer mot akkordene de skal finne fram til og lære seg å spille på klaviaturet. Det er også noen gutter som spiller keyboard. De er også litt utprøvende på lydapparatet instrumentet kan by på. Jeg har imidlertid oftere observert utforskende og lekende gutter på keyboardet enn jenter, derfor hang jeg meg særlig opp i de tre jentenes interesse for dette, og viet mindre oppmerksomhet til guttene

(16.02.2009).

I likhet med eksemplet fra gitaropplæringen er ikke lekenheten i møtet med

instrumentene nødvendigvis mer til stede hos gutter enn jenter. Jeg hadde imidlertid en forforståelse om at nettopp guttene ville være mer lekne og utforskende i møte med instrumentene enn jentene, både fordi noen av lærere hadde fortalt meg i forkant at det var deres erfaring, og fordi dette er et funn som går igjen i mye av den

kjønnsperspektiverende klasseromsforskningen.⁹³ Siden mange studier også viser at gutter er mer teknisk interessert og utforskende enn jenter, ville jeg også tro at særlig i møte med keyboardet som et elektronisk instrument med mange lyder og effekter ville

93 Se for eksempel Rapport fra Nordisk ministerråd Kön, likestilling og skole 1990-2004 (Knudsen, 2005).

appellere spesielt til guttene. Bildet viste seg imidlertid å være mer komplekst enn som så.

I forhold til det akustiske pianoet, som på mange måter blir et helt annet instrument enn keyboardet, observerte jeg stadig i uformelle settinger jenter som gikk til pianoet for å spille et klassisk stykke, for eksempel «Til Elise» av Beethoven eller noe fra film og scene, som «Can you feel the love tonight» fra Disney-filmen Løvenes konge. Når musikklæreren introduserer keyboardet som et bandinstrument, får det imidlertid en noe annen funksjon og spillet blir et annet. Det kunne se ut som de kompetente jentene på piano ble noe fremmedgjort for tangentene når de skulle spille akkorder i bestemte rytmiske figurer på keyboardet. Det groove- og riff-baserte repertoaret ga bud på en helt annen måte å spille piano på enn det disse elevene som allerede spilte piano kjente fra før. Dette gjaldt ikke bare for jenter, men også for et par gutter. Den ene gutten jeg observerte var en dyktig klassisk pianist. Han ble rådvill når han bare skulle spille akkorder på en bestemt rytmisk måte, telle hvor mange ganger han spilte dem og følge et akkordskjema. Dette var helt fremmed for ham, selv om han hadde spilt piano i mange år. Det å måtte holde takten og innordne seg i en felles puls med de andre instrumentene var også veldig fremmed for den andre gutten som spilte piano. Han hadde aldri spilt sammen med andre før, og var ikke vant til å måtte lytte til andre når han selv spilte.

Dette viser hvordan bandinstrumentenes hegemoni med spillemåter som skiller seg fra andre sjangre konstituerer visse kunnskaper som foretrukne framfor andre. Det er en produktiv makt involvert i praksisen som utelukker noen kunnskaper til fordel for andre. Pianokunnskapene til klassisk skolerte elever får i denne

undervisningspraksisen lite gjennomslag. I den undervisningen jeg har observert er det flere jenter enn gutter som innehar denne klassiske kompetansen, mens det er flere gutter enn jenter som besitter kompetanse på bandinstrumenter.

Trommene

Elevene setter seg i en sirkel. Jeg setter meg sammen med dem. De skal lære en tromme-groove gjennom å klappe seg på lårene og trampe med føttene. Kjell teller opp i 4/4-takt. Til å begynne med skal de trampe på eneren i takten. Når

alle får det til, legger læreren til et klapp på det ene låret på tredje slag i takten.

Dette greier alle fint. Det blir imidlertid verre når de med den andre hånden skal klappe seg på det andre låret på alle slagene i takten. Noen av guttene er ivrige og slår fortere og fortere. Jentene er mer forsiktige, men de fleste får det bra til.

Et par av guttene sliter litt, men er ikke mottakelig for veiledning. Tanken er at elevene skal overføre klappingen og trampingen til trommesettet med bruk av trommestikker og basstrommepedal. Det blir imidlertid dårlig tid på slutten, og bare de mest ivrige guttene får prøvd trommesettet. Når de ikke får det til, reagerer de med å slå hardere. En av jentene utmerker seg i å mestre den rytmiske koordinasjonen med hender og føtter. Jeg spør om ikke hun vil prøve seg på trommesettet, men det vil hun ikke: «Nei, det får jeg ikke til. Det er altfor vanskelig» (20.02.2009).

Denne rytmeaktiviteten inviterer alle elevene til å gjøre og lære det samme. Som observatør vet jeg lite om de ulike forutsetningene elevene kommer til undervisningen med, men jeg vil tro noen har tatt i et trommesett før, andre ikke. Jeg registrerer at de fleste greier å følge læreren og har en noenlunde lik progresjon. I den grad noen skiller seg ut i måten å tromme på, er det noen gutter som slår veldig hardt, og noen veldig forsiktige jenter. En effekt av handlingene deres blir at det kan se ut som jenter

forholder seg forsiktig og usikre til trommesettet, som om det er noe fremmed for dem.

I så fall bidrar deres kjønnsperformativitet til å opprettholde trommespill som en maskulin praksis. Denne effekten forsterkes av jenten som viser at hun mestrer trommingen på kroppen godt, men undervurderer seg selv og vil derfor ikke prøve trommesettet. Cecilia Björck, som selv er trommeslager, sier følgende om det å være kvinne bak trommesettet:

Att setta seg bakom trumsetet med benen isär eller ställa sig bredbent med elgitarren på scenen är därmed handlingar som kräver att en tjej förhåller sig till motstridiga budskap. Å ena sidan förväntas hon som ’modern tjej’ sexigt ta plats genom sitt goda självförtroende. Å andra sidan förväntas hon själv ta ansvar för att undvika en alltför sexuellt exponerad framtoning (Björck, 2011b, s. 130).

Det Björck tar opp viser at det kan være et risikabelt prosjekt for jenter å innta trommesettet. Man skal gjerne være litt tøff og modig, for det er vanskelig å vite hvordan omgivelsene vil reagere. Det er ikke sikkert elevene har sett så mange kvinnelige trommeslagere, så det å sette seg bak trommesettet som jente, blir å tre inn på et område som gjerne ikke er spesielt feminint betraktet.

Hilde, musikklæreren ved Bakken skole er muligens inne på noe av det samme når hun kommenterer jenter og trommespill i intervjuet jeg har med henne:

Hilde: Blues kan alle spille. Og da er jeg opptatt av at jenter ikke bare synger.

Og det er jo mange jenter som faktisk vil spille trommer. Trommer er faktisk et veldig skummelt instrument for jenter. De tør ikke det. Og jeg kjenner meg veldig igjen, for jeg kan ikke trommer. Men ellers så tør de å være med på det meste [...] Guttene, de slår nå løs og kan være kjempe urytmisk. Jentene er mer forsiktig, og de skal helst være alene i et rom, og helst ha en lærer, og prøve seg frem før de kan vise det. Så det blir veldig skummelt å gjøre det foran alle (16.09.2009).

Bortsett fra Hilde, snakker ikke de andre lærerne om kjønnsforskjeller når det gjelder trommespill. Det er heller ikke spesielt uttalt i elevintervjuene. Det kan tyde på at trommespill i klasserommet ikke nødvendigvis blir betraktet som så kjønnsladet.

Likevel antyder de refererte utsagnene om forskjeller mellom gutters og jenters spill på trommesettet, en regularitet som kan si noe diskursivt om kjønnskonstruksjoner knyttet til trommespill. Det synes å være visse måter å spille trommer på som kan betraktes som feminine, og andre måter som betraktes som maskuline. I den grad det er forskjell, kan noe av forklaringen ha utgangspunkt i at trommespill har vært gutter og menns arena. Når så jenter skal innta denne arenaen må de i større grad bevise sin berettigelse. Fordi det står mye på spill blir det selvsagt viktig å spille «riktig». Jenter har av den grunn i utgangspunktet ikke hatt det samme mulighetsrommet som gutter for å leke seg og eksperimentere på trommene. Gutter har ikke hatt like mye å bevise på trommesettet, og har dermed kunnet tillate seg å leke mer.

De kjønnsladede aspektene flere musikkforskere omtaler i forbindelse med

bandinstrumenter blir ikke så tydelige når alle elevene må lære det sammen. Betyr det at lærerstyrt undervisning der alle skal lære det samme fører til mindre

kjønnsdifferensiering i musikkundervisningen?