En gruppe for komp og instrumentering

matrisen. Også guttene styres og begrenses av denne kjønnsmakten.¹¹² Tidligere studier i ungdomsskolen viser at uttrykk for homofobi og homonegativitet ikke er uvanlig for denne aldersgruppen, selv om de fleste elever samtidig er klar over at det ikke er politisk korrekt (Røthing, 2007). Dans kan i denne sammenhengen oppleves truende for noen gutter (Gard, 2001). Frykten for ikke å bli betraktet som tilstrekkelig maskulin kan være en viktig forklaring på hvorfor dans har så lav status blant gutter, nettopp fordi dans i utgangspunktet er feminint betraktet (Lindqvist, 2010). Å velge en slags pantomime med forsøk på å imitere et gangsta-image fra hiphop-kulturen kan tolkes som guttenes kompensering for begrensede danseferdigheter, men kanskje vel så mye for å markere sin egen maskulinitet. Å spille på gangsta-imaget kan betraktes som guttenes måte å «ta rommet» på i møte med jentenes erotiske, selvhevdende og kontrollerte bevegelser.

perkusjon. Heller ikke beatboxing¹¹³ tas i bruk, selv om det ikke krever annet utstyr enn en mikrofon, som skolen har flust av. Man er imidlertid avhengig av at noen elever er interessert i å beatboxe, med mindre læreren selv er kompetent til det og kan demonstrere, noe som ikke var tilfelle i denne undervisningen. I et intervju med en av guttene får jeg imidlertid vite at han er veldig opptatt av beatboxing og driver mye med det på fritiden. Han syns det var gøy å få spille på trommesettet i dette undervisningsopplegget, og savnet av den grunn ikke muligheten til å få beatboxe.

Flere av de andre guttene jeg snakket med i etterkant satte pris på å få spille på de vanlige rockeinstrumentene. To elgitarer og flere kassagitarer var i sving, og hele fire elever fikk spille trommer. Man hadde to trommesett stående på musikkrommet i dette tidsrommet, så to gutter spilte sammen på hvert av dem. De elevene som ble til overs ble utstyrt med perkusjonsinstrumenter. Etter hvert som musikken tok form hørtes det mer ut som riffet til en rockelåt enn loopet til en hiphoplåt, og guttene så ut til å storkose seg.

Midt oppi dette orkesteret sto Lise og slo på congaen. Hun så ikke ut til å ha noe særlig kontakt med de andre guttene, men hun så ikke akkurat forkommen ut heller. I et individuelt intervju jeg har med henne ganske lang tid etterpå forteller Lise om hvordan det var å være eneste jente i bandet og hvorfor hun valgte det:

Lise: Jeg har ikke noe problem med det. Men det at liksom alle de andre jentene helst vil ha noen ved siden av seg liksom […] jeg klarer liksom å være med alle andre også, ikke bare ha en som jeg må ha der liksom (16.01.2011).

Videre i samtalen uttrykker Lise at hun syns guttene i klassen er veldig dominerende, mens jentene har inntatt posisjonen som de stille og snille. På spørsmål om hva hun syns om dette kjønnsmønsteret, svarer hun:

Lise: Jeg liker det ikke, sånn egentlig. For jeg syns at gutter og jenter, de har jo samme status på en måte. At guttene skal dominere er litt feil. Men jentene trekker seg bare tilbake og tør ikke si sin mening, så da blir det bare sånn .

113 Beatboxing, eller human beatbox (engelsk: menneskelig trommemaskin), er kunsten å skape rytmer, lydeffekter og musikk kun ved å anvende sin egen kropp (i hovedsak munnen). Beatboxing regnes som et element i hiphopkulturen, og har vært hyppig brukt siden 1980-tallet.

Med bakgrunn i det Lise her forteller kan man spørre seg om hennes deltagelse i bandet er en aktiv demonstrasjon mot de kjønnsmønstrene hun opplever dominerer klassen hennes. Var hun virkelig så bevisst valget sitt da hun deltok i bandet, eller var det mer i etterpåklokskapens lys hun reflekterte så kjønnsbevisst, kanskje inspirert av mine kjønnsperspektiverende spørsmål? Da jeg spurte Lise hvorfor hun valgte bandgruppen, svarte hun at hun verken kan danse eller synge, så å delta på en av de andre gruppene var uaktuelt. Hun kunne for så vidt ikke spille noe instrument heller, men gikk ut ifra at ikke alle de 14 guttene heller kunne det, så dermed var det mindre risikabelt å delta på bandgruppen.

Det er interessant at Lise finner det mindre aktuelt å delta på dansegruppen og vokalgruppen enn i bandet. Som vi har sett er dansen jentenes territorium, og det er heller ikke ukjent at jenter som synger bekrefter en tradisjonell oppfatning av

femininitet (Green, 2010). Jeg tolker Lises valg av bandet som en løsning for å slippe å avsløre manglende ferdigheter innenfor dans og sang, som det nærmest tas for gitt at jenter behersker. Dette kan også være en forklaring på hvorfor hun er så opptatt av å framheve seg selv som selvstendig og beskrive de andre jentene som avhengige av hverandre. Ved å snakke om jentene på denne måten kan hun gjenopprette

selvfølelsen, som ifølge min tolkning ble noe truet av de «feminine»

subjektposisjonene som ble tilbudt gjennom de aktuelle vokal- og danseaktivitetene.

Selv om dette kan være bakgrunnen for at Lise velger bandet, kan valget hennes like fullt betraktes som en motstandshandling mot kjønnsmønstrene i klassen. Den rådende kjønnsdiskursen Lise viser motstand mot handler om at bandet er guttenes territorium, men også om at jentene i klassen er svært avhengige av hverandre.

Observasjonsnotatene mine bekrefter at guttene og jentene i klassen holder seg mest adskilt. Lise kommenterer først og fremst jentenes uselvstendighet. At bandet er guttenes territorium tas nærmest for gitt, og er derfor ikke så eksplisitt. I motsetning til dansen, som viste seg å være et risikoprosjekt for guttene, er bandet guttenes trygge havn. Det er med andre ord ikke bare jentene som søker sammen, slik Lise beskriver det. Ifølge mine observasjoner gjelder dette vel så mye for guttene. Ruud og Berkaak beskriver i sin studie av et rockeband med bare gutter hvilket homososialt fellesskap

som konstitueres i en slik sammenheng, med rom for å utforske ulike maskuliniteter (Berkaak & Ruud, 1994).

Lise bruker spillet på congaen og deltagelsen i bandet til å forstyrre strukturene som har begynt å ta form i den sosiale forhandlingen mellom elevene. Ved å bli med i bandet som den eneste jenten går hun bevisst inn for ikke å bekrefte måten femininitet og maskulinitet blir konstruert på gjennom musikk av de andre elevene i klassen.

Måten hun posisjonerer seg på i bandet truer imidlertid ikke guttenes fellesskap nevneverdig. Hun gjør ikke så mye ut av seg der hun står bak den store congaen, og det ser ikke ut som om guttene lar seg affisere av hennes tilstedeværelse. Hadde hun inntatt en mer dominerende posisjon blant guttene, kunne reaksjonene og effektene blitt annerledes. Selv om det er en noe stille demonstrasjon Lise foretar, representerer valget hennes like fullt en motstand mot den hegemoniske kjønnsdiskursen hun beskriver i intervjuet. I sin kjønnsperformativitet gjennom musikkaktiviteten viser hun at hun ikke aksepterer de begrensede subjektposisjonene som konstrueres i og

gjennom klassediskursen. Selv om dette ikke nødvendigvis var bevisst i

handlingsøyeblikket, ble det italesatt som en bevisst motstandshandling gjennom refleksjonene hennes i etterkant.