Det kjønnsperformative i dansen

Raja, Sara og Dani er i full gang med å komponere en dans, eller kanskje det er riktigere å kalle det to danser, for Dani danser noe helt annet enn de to jentene.

Raja har musikken de bruker på mobilen sin. De jobber til to ulike lydspor. Det første er Boom, shake, drop med Flo-Rida, som gjør den som en typisk party-rap.¹¹⁹ Det andre lydsporet de bruker er Roll med Sean Kingston,¹²⁰ som er en noe roligere låt. Den første er preget av rytme og rap, mens den andre er mer melodiøs med latino-preg og rappen er mer syngende. Elevene snakker om musikken og ulike dansebevegelser på en måte som får dem til å virke fortrolig med hiphopterminologien, noe jeg som observatør ikke er. Dermed har jeg litt problemer med å henge med på alt som blir sagt. Kommunikasjonen dem imellom virker veldig konstruktiv og god. Alle tre er aktive med forslag til nye bevegelser, og de har alle tre sterke meninger, men er samtidig lydhøre for hverandre, og gir hverandre konstruktive tilbakemeldinger. Det er få antydninger til friksjon, bare en litt småertende tone innimellom.

Dani danser breakdance. Han er overraskende flink med tanke på at han er selvlært. Som sedvanlig for en break-boy er han mye nede på gulvet med hele

118 Et samlebegrep for en global hiphop-kultur.

119 Se musikkvideo: http://www.youtube.com/watch?v=eIeaec0LmWg&ob=av3n . Den finnes også i en versjon med Pitbull som gjør den i mer mack-stil.

120 Se musikkvideo: http://www.youtube.com/watch?v=OzUuAdyafNg

kroppen, på hodet og hender. Han er særlig opptatt av den særegne stillingen baby-freeze¹²¹ som han øver mye på. Raja og Sara danser mer oppreist, bortsett fra helt i åpningen av dansen der de begynner nede på huk. De kaller

dansemåten sin hiphopdans som en distinksjon til breakdance. Jentene beveger hoftene mye og gjør bølgebevegelser med overkropp (bryst og mage).

Bevegelsene deres er svært gjenkjennbare fra kvinnelige dansere i

musikkvideoer. I likhet med Dani har heller ikke jentene gått på noe dansekurs.

De er selvlærte og sier selv at de hermer etter det de ser på musikkvideoer. Raja og Sara gjør de samme bevegelsene likt, selv om de har sine individuelle kroppsuttrykk. Raja har en avslappet, litt røff stil og er den mest utprøvende av de to. Sara er mer «finslig». Hennes tilnærming til dansen er mer forsiktig. Hun holder hele tiden litt igjen, og man aner at hun egentlig kan mye mer enn det hun viser. Danis dans inngår som kontrast til det jentene gjør. Noen ganger danser alle tre samtidig, andre ganger danser Dani for seg og jentene for seg.

Dani blir på en måte solist, mens Raja og Sara hele tiden opptrer som en duo.

Mot slutten av øvingsøkten konfronterer jentene Dani med følgende forslag:

«Må du breake hele tiden? Kan ikke du være med på det vi gjør noen ganger også?» Da svarer Dani kontant: «Jeg kan bare breake! Jeg kan ikke danse hiphop!» Han på sin side får imidlertid jentene med på at de alle tre skal ende dansen i baby-freeze (21.10.2009, Bakken skole).

Ser man på repertoaret Raja, Dani og Sara har valgt, er det den kommersielle party-rappen de holder seg til. I intervjuet jeg senere har med dem påstår de at de ikke hører så mye på hiphop, bare det mest populære. Sara forteller at hun hører mer på pop, for eksempel Pussycat Dolls¹²², mens Dani som tidligere nevnt hører mest på tamilsk filmmusikk. Jeg aner også en slags vegring imot å gi til kjenne så klare

musikkpreferanser. Det skulle noen spørsmål til før jeg fikk et konkret artistnavn ut av Sara. Det samme ser jeg i flere av de andre gruppeintervjuene. Det er sikkert ulike forklaringer på hvorfor elevene vegrer seg fra å lansere konkrete musikkpreferanser.

Noen er kanskje redde for hva medelevene vil synes om smaken. Det kan også hende at mange av dem rett og slett ikke hører på bestemte artister, men på det som til enhver tid presenteres i de mediene de bruker. Det synes imidlertid framtredende at

lyttevanene deres hele tiden er i bevegelse, derfor svarer mange «Akkurat nå for tiden lytter jeg til…».

121 Dette er en stilling fra breakdance, der man delvis ligger med armer og det ene kinnet i gulvet og beina i været. Det kan ligne en fosterstilling, derav navnet.

122 Jeg syns Sara ligner på frontvokalisten i Pussycat Dolls. De samarbeider med rappere og går inn i hiphop’ens estetikk, men uttrykker samtidig en slags girl power. Se link til musikkvideoer her:

http://www.youtube.com/watch?v=3BBsF7VIQyo&ob=av2e

Selv om de tre elevene samarbeider og lager en dans sammen, blir rollene i dansen umiddelbart kjønnsdelt. De to jentene gjør stort sett det samme, mens gutten lager en egen kontrasterende dans. De veksler mellom å danse hver sin gang og å danse mot hverandre. Når Dani ikke imøtekommer jentenes forslag om at han kan være med på litt av deres dans, handler det neppe om at han ikke skulle kunne få til det de gjør og være like flink som dem. Det høres snarere ut som han markerer sin nisje. Breakdance er det han kan, mens hiphopdans kan jentene ta seg av. Han markerer på en måte en legitim form for gutteaktighet. Han har ikke noe å skamme seg over. Det er tross alt ikke så mange gutter som danser hiphop. Begrepene hiphop og breakdance brukes mye om hverandre, men ofte går det et kjønnsskille mellom den hiphop-dansen som er mye nede på gulvet og svært akrobatisk der en overvekt av gutter deltar (the break-boy eller b-boy), og en hiphopdans mer i retning street dance som er det jenter helst bedriver.

Raja og Sara på sin side forsøker å bryte dette kjønnsskillet mellom breakdancen nede på gulvet og den oppreiste hiphopdansen. De har lyst til at i hvert fall deler av dansen kan gjøres unisont av alle tre. Når de ikke får Dani med på dette, går de heller med på hans forslag om å avslutte dansen i en breakdance-bevegelse, noe som for så vidt er ganske ambisiøst og krevende. De viser seg mer fleksible enn Dani, og tilpasser seg ham. Dette inntrykket ble også forsterket når jeg intervjuet dem senere. Dani tok ordet mest og dominerte under gruppeintervjuet, noe som kan avspeile hvordan etablerte kjønnsmønstre i sosiale forhandlingsprosesser griper inn i forhandlinger om musikalske valg.

Mye av kjønnsdifferensieringen i dansen er felles med den hiphopdansen elevene ved Dalen skole laget.¹²³ Forskjellen er imidlertid at mens guttene ved Dalen skole manglet grunnleggende danseferdigheter innenfor hiphop og løste det med å lage en

pantomime, innfrir Dani et sjangerkrav i hiphop når han behersker breakdance. Det er statusbringende å hevde seg som sterk og maskulin, både i guttefellesskap og for å gjøre seg attraktiv overfor jentene. Det statusbringende ved breakdance er nok like sterkt til stede i ungdomsskoleklasserommet som på gaten. Det er en danseform som kanskje er mer knyttet til akrobatikk og idrettsprestasjoner enn estetikk og kunst, selv

123 6.2.3.

om det også er det. Dani og Sara er eksplisitte i intervjuet på at breakdance er fysisk krevende, og de slutter at det derfor er vanskeligere for jenter enn for gutter.

Dani: Nei, det er vel mest gutter som breaker da, siden det innebærer litt sånn (latter) risiko.

Sara: (fniser) Du må være så veldig sterk, eller veldig trent liksom. Mens jenter liksom, det er ikke så mange som breaker, for det er veldig vanskelig.

Dani: Du må liksom ha den kroppsbygningen for å gjøre noen ting. For eksempel det å stå på hendene. Det må du være trent til da.

Sara: Og du må være litt myk.

Dani: Det å stå på hendene kan for så vidt begge klare. Men det å stå på hodet, det er vanskeligere for jenter (24.11.2009).

Dani og Sara viser her noen klare oppfatninger av hva som passer seg for jenter og hva som passer seg for gutter, og gjennom dansen sin posisjonerer de seg i forhold til disse normene og forestillingene. De lar tanker om den biologiske kroppen styre deres egen kjønnsperformativitet gjennom dansen.