2. Teoretiske perspektiver
2.3 Judith Butler og performativt kjønn
at den handlende blir formet av sin gjerning,35 og som blir videreført av Foucault når han skriver at diskurser former de objekter og subjekter de benevner.36
I boken Gender Trouble (Butler, 1999 [1990]) knytter Butler Austins performative språkteori til fransk poststrukturalisme. I tillegg til Foucaults
diskurs/makt/kunnskapsteori er hun sterkt influert av Lacans psykoanalyse, Derridas dekonstruksjon, Wittigs litteraturteori og de franske feministenes37 tenkning om kvinnen. Når Butler anvender alle disse store teoretikerne i Gender Trouble, skjer det ikke uten kritikk og oppgjør med en rekke forhold. For det første tar Butler et oppgjør med kategorien «kvinne». Dette er en kategori som av tidligere feministisk teori er tatt for gitt, som en motsetning til «mann». Kategorien er i følge Butler med på å
opprettholde en hegemonisk kjønnsorden og en heteronormativ tokjønnsmodell. På den måten har all feministisk teori virket ekskluderende på marginale kjønnsordener som faller utenfor denne heteronormativiteten. Hun kritiserer også bruken av begrepet
«kvinners erfaring» som en grunnkategori å bygge vitenskapelig kunnskapsproduksjon på. Et naturalisert erfaringsbegrep har fått en sentral posisjon i deler av den
feministiske forskningen, noe Butler finner uheldig. Et slikt erfaringsbegrep kan brukes til å konstruere essensialistiske kjønnsidentiteter.38 Erfaringer må derimot forstås ut ifra historiske og kulturelle diskurser. Det tredje Butler kritiserer er at tidligere feministisk teori ikke har tatt hensyn til alle de ulike ståsteder kvinner kan innta. Når hun lanserer sin teori om performativt kjønn som et alternativ til de teoriene hun kritiserer, innfører hun en rekke begreper. Jeg vil i det følgende presenterer noen av disse begrepene når jeg utdyper hva som ligger i Butlers forståelse av kjønn som noe performativt.
35 Dette skriver han om i Zur Genealogie der Moral (1887).
36 Fra The Archeology of Knowledge (Foucault, 1972).
37 Simone de Beauvoir, Hélène Cixous, Julia Kristeva og Luce Irigaray.
38 Essensialisme er å ta for gitt at noe har en felles og fast essens, det er en universalistisk tenkning som overser forskjellighet, variasjon, bevegelighet, prosess, endring osv. Å avdekke essensialisme er et av kjerneprosjektene i poststrukturalistisk forskning.
2.3.2 Den heteroseksuelle matrisen
Når Judith Butler skriver om makt, er det fremfor alt den heteroseksuelle matrisen som et maktideologisk system hun er opptatt av. Den heteroseksuelle matrisen som
maktideologi går ut på at kvinnelig og mannlig kjønnsidentitet, som sosiale strukturer (gender), utvikles på bakgrunn av en antatt biologisk natur (sex), som igjen resulterer i en harmoniserende heteroseksuell praksis. Dette er en tradisjonell måte å forklare heteroseksualitet på, som det naturlige og normale. Butler snur denne logikken fullstendig på hodet, og hevder at den heteroseksuelle praksisen er en ideologisk betinget og påtvunget praksis som har konstruert binære kjønnsideologier. Dette er igjen med på å forme framførelsen og forståelsen av kroppene våre, vår såkalte
«natur». I følge Butler styres vi av denne kjønnsmakten, som påkaller oss til å imitere praksiser vi oppfatter som kvinnelige eller mannlige, for slik å framstå som begripelige kjønnede subjekter.
Disse imiterende praksisene er både språklige og kroppslige, og handlingene bidrar til å forme kjønnsidentiteter. Således kan de forstås som performative. I motsetning til tidligere kjønnsteorier, sier Butler at kjønn ikke er noe man er, men noe man agerer.
Dette utsagnet samsvarer på mange måter med Simone de Beauvoirs berømte utsagn fra Det annet kjønn (Beauvoir, 2000 [1949]): «Man er ikke kvinne, man blir det». Selv om det er forskjeller mellom de to kjønnsteoretikerne, er de begge
anti-essensialistiske, og mener at kjønn blir til og formes i en kultur og et samfunn.39 Butler vil ikke kunne snakke om kroppen eller subjektet, som noe prediskursivt. Hun mener at kroppen er involvert i talehandlingen. Kroppen formes av de praksiser den inngår i, og den framtrer som stilisert gjennom tale- og kroppslige handlinger. Vi er ikke formet forut for handlingen, men blir det som en effekt av konkrete diskursive praksiser (Mortensen, 2007 s.18). I vår streben etter å framstå som begripelige og legitime subjekter forsøker vi å imitere det vi oppfatter som en ideell kjønnsfigurasjon (ibid.
s.19), det vil si å opptre i tråd med den heteroseksuelle matrisen. Performativitet er
39 De skiller imidlertid lag i synet på kroppens betydning for kjønnet (Moi, 2008). Beauvoir, som var eksistensialistisk fenomenolog, mente at repetisjoner og vaner avleirer seg i kroppen som erfaringer eller som disposisjoner, og at mennesket som kroppslig subjekt kan handle og foreta valg i en situasjon. Butler derimot, mener at kroppen er en effekt av en diskursiv materialiseringsprosess.
ikke enkelthandlinger, men gjentagelser av et sett normative praksiser. Handlingene blir heller ikke utført intensjonelt og selvbevisst, men tvunget fram av et regulerende apparatur av heteroseksualitet, skriver Butler (Butler, 1999 [1990]).
2.3.3 Det parodiske og andre kjetterske imitasjoner Den kjønnsmakten Butler beskriver er ikke fiksert eller fastlåst uten
endringspotensiale. Butler bruker parodien og drag show som eksempel på en kjønnsperformativitet som ikke er tro mot de grensene for normalitet
(heteroseksualitet) man vanligvis forstår kjønn innenfor. Parodien utfordrer våre vante forestillinger og har derfor et subversivt potensiale. Det betyr imidlertid ikke at hun mener all overskridende performativitet kan forstås som drag, som er noe av den kritikken Gender Trouble har blitt møtt med. Hun mener heller ikke at drag
nødvendigvis er uproblematisk subversivt. I Bodies That Matter skriver hun følgende om drag:
It serves a subversive function to the extent that it reflects the mundane impersonations by which heterosexually ideal genders are performed and naturalized and undermines their power by virtue of effecting that exposure. But there is no guarantee that exposing the naturalized status of heterosexuality will lead to its subversion. Heterosexuality can augment its hegemony through its denaturalization, as when we see denaturalizing parodies that reidealize heterosexual norms without calling them into question (Butler, 1993 s. 176).
Drag er bare ett eksempel på imitasjoner eller repetisjoner som ikke er tro mot de kjønnsnormene som den heteroseksuelle matrisen bidrar til å opprettholde. Som Butler skriver i Excitable Speech: A Politics of the Performative (1997) kan repetisjonen en talehandling representerer slå feil slik at den ikke konstituerer allerede eksisterende kjønn, men skaper en slags glidning mellom interpellasjon og motstand. Slik utilsiktet motstand er knyttet til det faktum at normen ikke foreligger som en fiksert form eller eksakt original, som individets gjøren kan måles opp imot.
Både den ubevisste, utilsiktede, feilaktige repetisjonen og den bevisste og intensjonelle parodien har potensiale til å bryte med normer og skape endring. De har også en annen funksjon, i følge Butler. Feilslåtte imitasjoner bidrar til å avsløre kjønnets
fantasmatiske eller fiksjonsaktige karakter, det vil si forestillinger, illusjoner og
synsbedrag av ideelle kjønnsfigurasjoner. Når forestillingen, eller fantasien om en enhetlig kjønnethet forstyrres, skapes det åpning for å agere kjønn på nye måter (Butler, 1999 [1990]).
2.3.4 Kritikk av Butler
Butlers radikale og omveltende kjønnsforståelse har hatt stor betydning for vendingen fra kvinne- til kjønnsforskning, og har bidratt til en utvidelse av forskningsfeltet fra vestlig middelklasse-kvinneforskning til mer interseksjonell forskning som tar hensyn til sosiale kategorier som etnisitet, sosial klasse og seksuell orientering. Like fullt har den vært gjenstand for heftig debatt. En vanlig innvending mot Butlers
performativitetsteori er at den «kan invitere til å tro at kjønn, etnisitet eller andre identiteter kan velges som teaterkostymer» (Lorentzen & Mühleisen, 2006). Butler understreker imidlertid at kjønn som performativitet må betraktes som en historisk og kulturelt skapt maktstruktur, og ikke som en garderobe individet fritt kan gå inn i og ut av (Butler, 1999 [1990]). Selv om kjønn blir artikulert som talehandlinger hos Butler, er det ikke nødvendigvis bevisste og intenderte talehandlinger. I den grad de skulle være bevisste, er de styrt av sosiale normer. Som nevnt tidligere får de heller ikke nødvendigvis den intenderte effekten. Det er med andre ord et begrenset agency Butler beskriver.
En annen innvending mot Butler er at kjønnets biologiske aspekter, eller dets materialitet forsvinner, forties eller forbigås i hennes performativitetsteori, slik at alt reduseres til språklige størrelser. Denne kritikken forsøker hun å imøtekomme i boka Bodies That Matter (Butler, 1993), men hun fastholder at hun oppfatter den materielle kroppen først og fremst som diskursivt interessant. Poenget hennes er at vi er helt avhengig av diskursene for at materialiteten skal gi mening. Samtidig er diskursenes opprettholdelse helt avhengig av en materialitet. Christel Stormhøj poengterer den samme sirkulariteten i forholdet mellom subjekt og makt. For at makten skal opprettholdes forutsettes et subjekt som siterer, samtidig med at makten forstås som betingelse for subjektets innstiftelse, skriver hun (Stormhøj, 2002). I denne forståelsen av kropp og materialitet er Butler og Foucault helt på linje. Jeg har valgt å anvende
disse teoretiske perspektivene for å belyse hvordan kjønn konstrueres i
ungdomsskoleelevers musisering. Jeg vil i det følgende beskrive nærmere hvordan jeg betrakter musikkundervisning som diskursive og performative praksiser i lys av det jeg har presentert av Foucault og Butlers teorier.