Sangens plass og status i forhold til bandinstrumenteringen

Sangens plass i musikkfaget i skolen er noe varierende for de ulike klassetrinnene. I læreplanen for musikk (LK06) er det på barnetrinnet og mellomtrinnet viet relativt stor plass til sang. På ungdomstrinnet skal elevene lære mer om ulike sjangre og deres historie, og det kan se ut som man skal jobbe mer med instrumenter enn med sang. Det betyr imidlertid ikke at sangen er fullstendig borte fra musikkplanen for

ungdomstrinnet. Under hovedområdet musisering er sang nevnt som uttrykksform ved siden av dans og spill på ulike instrumenter. Under hovedområdet komponering, er ett av elementene som nevnes å «utforske stemmen». Under hovedområdet lytting står imidlertid sang kun nevnt i forbindelse med barnesangkultur, noe som igjen peker mot barnetrinnet og eventuelt første del av mellomtrinnet.

I løpet av feltperiodene har jeg oppfattet at lærerne har forsømt sangen. Hilde, musikklæreren fra Bakken skole sier litt om dette i intervjuet jeg har med henne:

Hilde: En ting til som jeg ser er min tendens, er at sang ikke blir like viktig for meg som instrumenter, av en eller annen veldig underlig grunn. Jeg vet jo at

veldig mange elever liker veldig godt å synge, men jeg har en sånn… (sukk).

Jeg er ingen kor-person, og så har jeg det litt sånn at «nå skal alle synge sammen”, det er ikke min greie. Og det… Jeg har alltid hatt lyst å ha vokalkurs for de som ønsker det. Men hvordan skal jeg ha det? Da må jeg ha det for alle, og det har jeg ikke turt enda, for det er såpass privat og personlig akkurat det der med stemmen. Og jeg syns kor er helt nydelig og fantastisk flott, men du kan gjøre mye mer med stemmen enn akkurat det å synge i kor, altså. Og det er litt underlig i og med at jeg er sanger. Men jeg lager sånne eksperimentelle ting med dem, at vi leker med stemmen, litt sånn at man lager masse rare lyder, og vi kan lage rytmer. Nå har ikke jeg brukt elektronika, men det har jeg veldig lyst til. Men vi lager lydtepper da, kan du si. Det syns jo elevene er gøy. Da kan alle gjøre noe, om ikke du kan synge, så kan du lage pip og brøl. Men det er noe jeg tenker på, hvorfor bruker jeg så lite tid på sangen når jeg faktisk selv er sanger? Det er jo egentlig det jeg kan best (16.09.09)!

Under klassekonserten i Hildes undervisning beskrevet i punkt 5.2 hadde sangen en sentral plass i de to numrene My heart will go on kjent fra Celine Dion og Hero kjent fra Enrique Iglesias. Disse numrene er hentet fra populærmusikalske sjangre der melodien og selve sangen har den mest sentrale plassen eller tilhører det Lorentzen kaller forgrunnsdiskursen (Lorentzen, 2009). Det er sanger der melodien og akkordene (harmonikken) bærer sangen. Elevene som synger disse sangene legger mye i

sangprestasjonene sine. Det siste nummeret som hadde innslag av sang var

rockebandet som gjorde låten Smoke on the water av Deep Purple. Dette er en sjanger der riff og groove danner forgrunnsdiskursen (ibid.), og vokale prestasjoner ikke har like stor betydning. I rock, som det her er snakk om, er bandinstrumentene viktigst og vokalen skal matche stilen, for eksempel ved å være skrikende eller hes. Det som kanskje er vel så viktig for vokalisten er å spille på image. Den gutten som i dette tilfellet hadde vokalrollen la større vekt på å spille på image enn å jobbe med vokalprestasjonene og lære seg låten.

Bandopplæringen til Kjell som er beskrevet under punkt 5.3 var preget av telling, å følge et skjema, å holde tempo og å skifte akkorder på riktig tidspunkt. Sangen

forsvant i den instrumentelle undervisningen. Selv om sangrepertoaret som ble brukt er viet mye oppmerksomhet i mine analyser, så det ut som at det for mange av elevene var helt irrelevant hvilken låt de spilte. Læreren tok for gitt at elevene kunne sangene fra før og kunne nynne på dem mens de øvde på akkordene. Det viste seg imidlertid at svært mange av elevene ikke ante hvordan melodien gikk. Dermed satt de for det

meste og telte takter for hvor lenge hver akkord skulle spilles. De fulgte et formmessig skjema, men hvordan melodien skulle gå i dette skjemaet var det varierende kunnskap om. Når en innøvd sang skulle gjennomgås i plenum på slutten av hver musikktime, endte det med at læreren sang mens elevene bare spilte. . «Så langt kom vi ikke», sier Kjell i etterkant. «Det får bli neste mål, at elevene klarer å musisere med det de har lært.»

Læreren uttalte aldri at sang var mindre viktig enn spill på instrumentene, men gjennom undervisningspraksisen konstitueres en norm om at kunnskap og ferdigheter innenfor sang er noe som nærmest bare kommer naturlig eller ligger der allerede, mens spill på instrumenter er noe som må læres og kultiveres. Slik opprettholdes en

statusforskjell mellom sang og instrumentering som neppe er intendert, men som likevel får betydning for kunnskapsproduksjonen i musikkfaget.

Opplæring i mikrofonbruk i forbindelse med bandinstrumentering var ikke en del av den lokale læreplanen for musikkfaget, selv om skolen hadde sanganlegg og mikrofoner på musikkrommet. Dette viser hvor nedprioritert plass sangen har i den undervisningen jeg har observert og forteller noe diskursivt om hvilke kunnskaper som har forrang.

Harald som hadde ansvar for det tverrfaglige prosjektet, ville fortsette med klassekor i musikkundervisningen etter å ha sett hvor godt elevene likte å synge sanger som Blowing in the wind og We are the world. Jeg snakket med han igjen når han var i gang med denne undervisningen, og da sa han: «Hadde jeg visst at guttene var så god til å synge, skulle jeg sunget mye mer med klassen disse tre årene. Vi har jo bare jobbet med bandinstrumentene!» Innforstått i Haralds utsagn ligger noen

forventningsbetingelser om at gutter i ungdomsskolealder ikke er så interessert i å synge og at de kanskje ikke mestrer det så godt på grunn av stemmeskiftet. Guttenes sangglede blir et innhugg i denne referensialiteten som Harald og sikkert mange andre musikklærere bærer med seg. Som vist i kapittel 4 var hensynet til guttenes

stemmeskifte tydelig i planen for musikkfaget til og med M74 (Kirke- &

Undervisningsdepartementet, 1974) med beskrivelser av ulike øvelser man kunne

bruke for ikke å ta motet fra gutter som sto midt oppi store fysiske endringer. Etter M87, når bandspill fikk større plass i planen, ble dette hensynet mindre prekært. Denne oppfatningen av tenåringsgutter og sang har lagt, og ligger kanskje fremdeles innbakt i musikkundervisningspraksiser som en diskursiv logikk.

Alle de fire undervisningspraksisene viser en nedprioritering av det vokale. Dette kan ha ulike forklaringer, men det ser ut som vokale praksiser i alle tilfellene konkurrerer med bandinstrumentering. Dette behøver ikke være bevisst og ønskelig fra lærernes side.

5.6 Elevenes kjønnsperformativitet i de ulike situasjonene -