Del III Dagens ordning og
12.9 Utvalgets vurderinger og
12.9.1 Innledning – plikten til å drive forsvarlig
Fotografering, filming og lydopptak fra helse- og omsorgstjenesten er i utgangspunktet lovlig akti-vitet. Det er viktig at helse- og omsorgstjenesten legger til rette for at det kan tas bilder, film og lyd-opptak, både fordi pasientene kan ha behov for å dokumentere forhold i tjenestene og fordi samfun-net ellers kan ha behov for innsyn i tjenestene.
Alle offentlige institusjoner har plikt til å drive virksomheten på forsvarlig måte og tilrettelegge for at de ansatte kan ivareta sine ulike individuelle plikter. I noen tilfeller kan filming, fotografering, lydopptak mv. komme i konflikt med et forsvarlig tjenestetilbud. For helse- og omsorgstjenestene følger det av helselovene at de tjenesten som til-bys skal være forsvarlige, og at virksomhetene som driver helse- og omsorgstjenester må legge til rette for at de ansatte kan oppfylle sine lovbe-stemte plikter.94
Rimelige restriksjoner som er nødvendige for å utføre forsvarlige tjenester er lovlig og ønskelig.
Forbud og andre restriksjoner på filming, foto-grafering og lignende i helse- og omsorgstje-nesten krever en saklig begrunnelse. Restriksjo-ner kan ikke bestemmes uten at det er nødvendig av hensyn til virksomhetens plikt til å drive for-svarlig, og kan ikke ha lengre varighet enn det som er nødvendig for å oppnå formålet. Restrik-sjoner kan for eksempel være nødvendig når pasi-entsikkerheten og helselovgivningens krav til for-svarlig helsehjelp settes i fare, når taushetsplikten ellers vil bli brutt, eller hvis de ansattes rett til et forsvarlig arbeidsmiljø ikke ellers kan oppfylles.
Kravet til forsvarlig drift er nærmere omtalt i kapittel 8.
12.9.2 Husordensregler
Som nevnt i punkt 12.3.4.1.4 anbefaler utvalget at lovgiver benytter seg av forskriftshjemmelen i psykisk helsevernloven § 4-5 syvende ledd, etter modell fra forskrift om rettigheter og tvang i rusinstitusjon § 4. Forskriften bør si noe om hvilke regler som kan gis om bruk av mobiltele-fon på slike institusjoner, og adgangen til å inn-skrenke filming, fotografering og lydopptak.
89 Datatilsynet tolker gjeldende regelverk slik at barnet som hovedregel kan samtykke til behandling av personopplys-ninger fra fylte 15 år. Utvalget antar at dette bygger på en tolkning av barneloven § 33. Likevel oppstiller Datatilsynet unntak for samtykke til behandling av sensitive opplysnin-ger. Slike opplysninger kan kun behandles med foreldre-nes samtykke fram til fylte 18 år. Dette gjelder likevel ikke dersom spesiallovgivningen setter andre aldersgrenser, slik for eksempel helseregisterloven har egne regler og aldersgrenser for barns samtykke til behandling av helse-opplysninger.
90 Bergen kommune, Førde kommune, Kristiansand kom-mune.
91 Denne formuleringen er hentet fra Førde kommunes mate-riell.
92 Kristiansand kommunes veileder for helse- og sosialsekto-93 ren.Bergen kommune, Kristiansand kommune.
94 Jf. helsepersonelloven § 16(1), spesialisthelsetjenesteloven
§ 2-2, helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1(1).
Dersom det er ønskelig med husordensregler også i andre institusjoner, må dette i fravær av lov-hjemmel forankres i et krav om forsvarlig tjeneste-tilbud, forsvarlig drift eller forsvarlig arbeidsmiljø, jf. utredningens kapittel 8. Husordensreglene må være saklig begrunnet i dette forsvarlighetskra-vet, og restriksjoner kan ikke strekke seg lenger ut i tid enn det som kan saklig begrunnes.
12.9.3 Helse- og omsorgstjenesten bør utarbeide retningslinjer for bilder, film og lydopptak
12.9.3.1 Innledning
Det bør utarbeides retningslinjer for ansattes fil-ming og fotografering av pasienter. Sykehus, sykehjem og andre institusjoner som yter helse-og omsorgstjenester bør videre ha retningslinjer for pasienter og andres fotografering, filming, lyd-opptak og kanskje også om generell bruk av mobiltelefon. Disse kan for eksempel henge som plakater på fellesrom og pasientrom. I punkt 18.2 kommer utvalgets forslag til veileder til arbeidet med å lage lokale retningslinjer.
For at slike retningslinjer skal fungere på en god måte, bør de gi rom for rimelig skjønn, nyan-ser og unntak. Absolutte forbud er sjelden veien å gå. Det kan i mange situasjoner fremstå som uri-melig og konfliktskapende. Absolutte forbud kan også føre til at ytringsfrihet eller andre menneske-rettigheter blir innskrenket i større grad enn loven tillater. De veiledende retningslinjene må i stedet balansere de behov som pasientene, de pårørende, de ansatte og andre har.
Retningslinjer kan bare gjelde innenfor de rammene lovgivningen gjennomgått i dette kapit-let gir. Den helserettslige taushetsplikt er for eksempel en lovlig innskrenkingen i ytringsfrihe-ten som lokale retningslinjer og vurderinger ikke skal overprøve eller stride mot.
For særmerknad fra utvalgsmedlemmene Ergo og Foss, se kapittel 16.
12.9.3.2 Ytringsfrihet, personvern og andre menneskerettigheter må balanseres De overordnede verdier som må balanseres i slike retningslinjer er særlig retten til ytringsfrihet, ret-ten til privat- og familieliv, hensynet til barns rett til medbestemmelse, hensynet til barnets beste, privates rett til eiendom, og retten til nødvendig helsehjelp. Dette er rettigheter som er ivaretatt i Grunnloven eller i internasjonale menneskerettig-hetskonvensjoner. I enhver situasjon skal man
derfor forsøke å ivareta hensynet til disse verdi-ene, selv om det kan by på vanskelige avveininger.
Særlig står ytringsfrihet og retten til privatliv/
personvern sterkt. Begge disse verdiene skal iva-retas så langt det er mulig i hvert enkelt tilfelle.
Ytringsfrihet skal sikre åpenhet og informasjons-flyt, og er en grunnpilar for et godt og demokra-tisk samfunn. Personvern og retten til privatliv skal på sin side sikre at enkeltmennesker ikke får eksponert sensitive personlige opplysninger eller røpet private forhold uten at de har samtykket til det eller uten at opplysningene har interesse og nytte for allmennheten. Dersom hensynene til ytringsfrihet og retten til privatliv/personvern kommer i konflikt med hverandre, skal rettighe-tene alltid veies mot hverandre i hver enkelt situa-sjon. Man skal søke etter løsninger som i best mulig grad tar vare på både ytringsfrihet og retten til privatliv/personvern. Det må være forholds-messighet eller en balanse mellom rettighetene.
Samtale, dialog og bevisstgjøring hos de invol-verte er derfor viktige stikkord for å få dette til.
Mange av de utfordringene vi møter gjennom delekulturen kan løses ved hjelp av bevisstgjø-ring, velvilje og enkle tiltak. Det enkleste er som regel at de ansatte, pasientene og de pårørende snakker sammen, at alle lytter til hverandre og at man gjennom dette forsøker å ivareta ulike interesser, hensyn, ønsker og behov.
12.9.3.3 Forhold virksomheten bør ta hensyn til når det utarbeides retningslinjer for bilder, film og lydopptak
Generelle forbud mot pasienter eller brukeres fotografering, filming og lydopptak krever sterke grunner. Behovet som begrunner forbudet må være aktuelt og reelt, enten det er for å beskytte andres privatliv, eller for å ivareta andre hensyn.
Når noen tar bilder, film eller lydopptak i helse- og omsorgstjenesten kan dette være viktig dokumentasjon for den som er berørt. Dette gjel-der kanskje særlig for pasienter som er tvangsinn-lagt. Helse- og omsorgstjenestene bør ta hensyn til at dokumentasjon er viktig for noen, og at å fotografere eller gjøre lyd- eller filmopptak nor-malt er lovlig.
Helse- og omsorgstjenester kan være svært forskjellige og ha ulike driftsmåter, brukergrup-per og formål. Det vil variere hvordan situasjoner som oppstår i forbindelse med fotografering, fil-ming og lydopptak bør løses. Faktorer som påvir-ker hvilke tiltak som kan være aktuelle er for eksempel hva eller hvem det tas opptak av, hvem
som gjør opptakene og hvilket formål opptakene har.
Brukerne i helse- og omsorgstjenesten er svært sammensatt gruppe. Noen pasienter er sær-lig sårbare. Det kan særsær-lig gjelde pasienter som er innlagt på sykehus, demente og andre pleietren-gende på sykehjem. Disse har begrenset kontroll over egen situasjon og egne omgivelser. De kan derfor være sårbare for overgrep og maktmis-bruk, og kan føle på maktesløshet og utrygghet. Å begrense deres adgang til å dokumentere sin egen hverdag gjennom bilder, film eller lydopptak kan treffe dem hardere enn forbud rettet mot andre.
Andre pasientgrupper er mindre sårbare. De fleste som mottar helsehjelp er fullt ut i stand til å treffe beslutninger og ellers klare seg selv. Utval-get mener derfor at helse- og omsorgstjenesten bør ta hensyn til at brukere har ulike behov når de gir råd om bilder, film og lydopptak.
Noen helse- og omsorgsinstitusjoner fungerer i praksis som brukernes hjem, for eksempel for langtidspasienter i sykehjem eller på sykehus.
Også for kortere innleggelser kan sykehusavde-lingen fungere som et midlertidig hjem for pasien-ten.Medlemmene av ungdomsrådet ved Syke-huset Innlandet fremhevet dette som et viktig per-spektiv i deres innlegg for utvalget. Et fotoforbud innebærer for pasienter et inngrep ikke bare i ytringsfriheten, men også i deres privatliv. For mange pasienter, og spesielt for barn og unge, er mobiltelefon, nettbrett o.l. en viktig del av livet.
Barn bruker digitale medier av samme grunner som voksne: For å søke informasjon, lese nyheter, bli underholdt, leke, slappe av og være i kontakt med venner. Digitale og sosiale medier er derfor en viktig del av barns sosiale liv og tilgang til fel-lesskapet. Utvalget mener at helse- og omsorgstje-nesten bør vise særlig forståelse for at barn som er innlagt kan ha behov for å bruke film og foto for å utøve sin rett til privatliv, kommunisere med andre og for å føle trygghet og kontroll over egen situasjon.
Når pasienter og brukere tar bilder, film eller lydopptak på eget rom, bør andre vise respekt for brukernes behov. Ansatte som synes det er ube-hagelig å være med i opptakene, bør snakke med brukerne om dette for å prøve å finne en løsning som er praktisk for alle. Et totalforbud mot pasien-ters fotografering og filming inne på enkeltmanns-rom er det vanskelig å forestille seg at kan være begrunnet i å verne andres personvern.
Enkelte avdelinger er mindre egnet for besøk, bilder, film og lydopptak, som for eksempel
opera-sjonsstuer, somatiske og psykiatriske akuttmot-tak, intensivavdelinger, fødestuer og lignende. På disse områdene kan det være forhøyet risiko for at sensitive personopplysninger spres dersom det filmes eller fotograferes. Disse områdene kan også være assosiert med særlig høy risiko for smitte og at små feil kan få konsekvenser for pasi-enten. Av hensyn til et forsvarlig helsehjelptilbud vurderer utvalget at adgangen til fotografering, fil-ming og lydopptak kan reguleres i større utstrek-ning her enn på andre avdelinger. Men heller ikke på disse avdelingene kan det ilegges forbud uten mulighet for å gjøre unntak. Helse- og omsorgstje-nesten retter seg mot hele befolkningen. Samfun-net har et legitimt behov for informasjon om hvor-dan tjenestene fungerer og for kunnskap om even-tuelle kritikkverdige forhold. Åpenhet er nødven-dig for å synliggjøre behandlingstilbud, konse-kvenser av prioriteringer og for å drive uavhengig kontroll av disse tjenestene, også i avdelinger som normalt er mer lukket. Selv om institusjonen skulle komme til at fotografering og film i hoved-regelen ikke er tillatt i en bestemt del av tjenesten, må det gjøres en konkret vurdering om nye pro-blemstillinger oppstår. En slik ny problemstilling kan for eksempel være hvis en TV-produksjon ønsker å lage en dokumentar, og det er mulig å løse dette på en måte som gir TV-produksjonen til-gang samtidig som pasientsikkerheten og de andre plikter institusjonen har blir oppfylt.
Pårørende er ikke tvunget til å oppholde seg på helseinstitusjonen på samme måte som pasien-ter og brukere. Restriksjoner når det gjelder å ta bilder, film eller lydopptak treffer dem dermed ikke like hardt som de ville truffet en pasient eller bruker. Likevel vil mange pårørende måtte bruke store deler av sin tid på sykehuset, for eksempel fordi de har syke barn som er innlagt. Et ønske om å ta bilder, film eller lydopptak i forbindelse med at en venn eller et familiemedlem er innlagt kan være velbegrunnet. For foreldre til langtids-syke barn kan det være viktig å dokumentere hverdagen på sykehuset både for seg selv og for barnets del.
Utvalget mener at ansatte i helse- og omsorgs-tjenesten ikke på generelt grunnlag kan nekte pårørende å ta bilder, film eller lydopptak, bortsett fra på konkrete avdelinger der dette innebærer en uakseptabel risiko for pasientsikkerheten. Noen foreldre til barn med alvorlige sykdommer ekspo-nerer barnet gjennom blogg eller støttegrupper på sosiale medier. I slike tilfeller kan den ansatte åpne opp en dialog med foreldrene om hva publi-sering av bilder, film og lydopptak kan innebære for barnet, og om slik eksponering er i barnets
interesse på lang sikt. En slik dialog bør være pre-get av respekt og lydhørhet for barnet og forelde-rens behov, og innebære en gjensidig drøftelse av positive og problematiske sider ved eksponering av syke barn på sosiale medier eller i blogg. Målet med dialogen bør være å få foreldrene til å reflek-tere rundt hva som vil være til barnets beste, og hvordan de som foreldre kan ivareta barnas interesser på en best mulig måte.
12.9.4 Utforming – praktisk tilrettelegging I fellesarealer som venteværelser, spiserom, dag-ligstue eller andre allrom, bør det henges opp eller legges ut informasjon om generelle oppfor-dringer for mobilbruk, bilder, film, lydopptak eller lignende i virksomheten. I informasjonsskriv, på TV-skjermer, plakater eller lignende bør det komme fram at brukere, pårørende og andre bør være hensynsfulle når de tar bilder, film eller andre opptak i helse- og omsorgstjenesten av hen-syn til øvrige brukere eller pasienter og av henhen-syn til de ansattes arbeidsmiljø. Det kan her gis råd om at det er klokt å spørre de personene som kommer med på bilder eller film om de synes det er greit at de er med på opptakene. Det bør videre informeres om at før en deler bilder, film eller lyd-opptak til mange mennesker, for eksempel på internett, så må en få samtykke fra de som er gjen-kjennelige på bildet eller opptaket.
I helseinstitusjoner med barn eller på syke-husenes barneavdelinger kan det henge en enkel plakat på rommene eller det kan gis tilgang til informasjonsvideo eller lignende.
Informasjon til barn og unge bør inneholde råd om at det kan være lurt å tenke seg om før man publiserer eller deler bilder eller film av seg selv i sosiale medier, fordi bildene kan være lett tilgjengelig for andre i mange år fremover. Det bør også gis råd til foresatte og andre pårørende om å tenke seg godt om før de publiserer eller deler bilder, film eller lydopptak av barn i sosiale medier.
Utvalget anbefaler at det utformes informa-sjonsmateriell som er spesielt tilpasset barn.
12.9.5 Når mediene tar bilder, film og lydopptak
Mediene har en viktig samfunnsoppgave ved å vise fram og kontrollere hvordan offentlige tjenes-ter og institusjoner fungerer. Helse- og omsorgs-tjenesten forvalter verdier på vegne av samfunnet og har i enkelte tilfeller adgang til å utøve makt overfor enkeltmennesker. Samfunnet har derfor
et legitimt krav på innsikt i hvordan disse tjenes-tene fungerer.
Helse- og omsorgstjenesten plikter, som alle andre offentlige institusjoner, å legge praktisk og fysisk til rette for åpenhet og ytringsfrihet i sam-funnet. Helse- og omsorgstjenestenes utgangs-punkt bør derfor være å utvise så stor åpenhet som mulig.
Begrensninger i medienes adgang til å fotogra-fere, filme eller gjøre opptak må være saklig begrunnet i taushetsplikten, kravet til et forsvarlig tjenestetilbud, krav til forsvarlig drift eller kravet til et forsvarlig arbeidsmiljø. Det samme gjelder begrensninger i pasient eller pårørendes adgang til å ta bilder, film eller lydopptak. Eventuelle begrensninger må alltid veies opp mot hensynet til ytringsfrihet og medienes særlige vern av inn-henting av informasjon.
Dersom et sykehus eller en annen institusjon mener at det er grunn til å begrense medienes til-gang, bør denne beslutningen være etterprøvbar basert på kriterier som saklighet og forsvarlighet.
I vurderingene skal behovet for åpenhet og ytringsfrihet vektes mot behovene for begrensnin-ger i for eksempel pasienters privatliv, pasientsik-kerhet og forsvarlig drift for øvrig. Hvorvidt denne beslutningen vil anses som et enkeltvedtak eller ikke må bero på omstendighetene.
Terskelen for å nekte mediene tilgang skal være høy. Det er ikke gitt at begrunnelser som er tilstrekkelige for restriksjoner overfor pårørende eller andre besøkende, er tilstrekkelige til å legge restriksjoner på medienes arbeid. Dette på grunn av medienes spesielle samfunnsrolle og selvpå-lagte etiske regelverk i Vær Varsom-plakaten, som er nærmere omtalt i punkt 4.2.4. Ansatte i helse-og omsorgstjenesten må tåle et saklig kritisk lys på helse- og omsorgstjenesten og det arbeidet som gjøres der. Begrensninger kan ikke setter av hensyn til institusjonens omdømme.
Pasienter og pårørende står fritt til å ha kon-takt med og uttale seg til mediene. I sak fra Sivi-lombudsmannen legger ombudsmannen en høy terskel til grunn for å nekte pasienter underlagt tvungent psykisk helsevern kontakt med medi-ene, og uttaler at denne type restriksjoner skal holdes på et «absolutt minimum».95 Denne saken er også omtalt i punkt 12.3.4.1.3.
Sykehus og andre helse- og omsorgsinstitusjo-ner bør legge til rette for at mediene skal kunne ivareta sine samfunnsoppgaver, gjennom informa-sjon og kontroll. I den grad det er mulig innenfor rammen av en forsvarlig drift av tjenestene, bør
95 Sivilombudsmannen (2012).
helse- og omsorgstjenesten tilrettelegge for kon-takt mellom pasienter, pårørende og ansatte, og mediene. Pasienter velger selv om de vil la seg intervjue av mediene. Det er mediene og ikke helse- og omsorgsinstitusjonenes ansvar å inn-hente og sikre kvaliteten på samtykke i forbin-delse med intervjuer og filmopptak. Det er ikke helsepersonells oppgave å ettergå eller kvalitets-sikre samtykke som mediene har innhentet. Unn-taket her er om pasienten forbigående eller per-manent har redusert samtykkekompetanse.
Helse- og omsorgstjenesten vil da kunne ha et omsorgsansvar for pasienten som tilsier at de også skal hjelpe å ivareta pasienten, for eksempel fordi pasienten er et barn.
Personer med foreldreansvar kan vanligvis samtykke til at mediene tar bilder, film eller lyd-opptak av personens egne barn på sykehus. Barn har imidlertid medbestemmelsesrett og barnets mening skal tillegges vekt tråd med alder og modenhet. Barn vil også ha selvbestemmelsesrett når alderen tilsier det, jf. barneloven § 33. Barnet har videre en rett til å nekte.
Også helsepersonell har plikt til å ivareta bar-nets beste, jf. Grunnloven § 104.96 Hvis den uvan-lige situasjonen oppstår at helsepersonell vurde-rer det slik at foresatte åpenbart ikke evner å iva-reta barnets beste, vil helsepersonell og virksom-heten ha plikt til å ivareta barnets interesser. Før helsepersonell eventuelt fatter en slik beslutning må de gå i dialog med de foresatte om hva som er til barnets beste i situasjonen. En beslutning om å utestenge mediene til tross for at foresatte sam-tykker til at de er tilstede, på bakgrunn av vurde-ringer om barnets beste, vil være et enkeltvedtak etter forvaltningsloven som krever begrunnelse og som kan påklages.
Mediene kan ikke vises bort fra offentlige virk-somheter med hjemmel i eiendomsretten. Dette er nærmere omtalt i kapittel 9. De ansattes taus-hetsplikt er nærmere omtalt i punktene 12.2.2, 12.3.2 og 12.4.2.
Når det gjelder omtale av barn, er mediene for-pliktet til å foreta en uavhengig vurdering i tråd med Vær Varsom-plakaten, som stiller særlige krav til varsomhet ved omtale av barn.
I den grad taushetsplikten og øvrige lovbe-stemte plikter som påhviler helse- og omsorgsin-stitusjonene åpner for det, bør tjenestene på eget initiativ opplyse mediene om forhold de kanskje ikke er klar over, for å bidra til at mediene får et mer nyansert bilde av situasjonen. Slik informa-sjon kan være nødvendig for at mediene skal kunne gjøre gode etiske vurderinger før eventuell publisering.
Det går et viktig skille mellom medienes inn-henting av informasjon, som fotografering og opp-tak, og publisering av informasjonen. Mediene innhenter nesten alltid mer informasjon og tar flere bilder enn det som til slutt publiseres. Det er medienes ansvar å vurdere hva som skal publise-res. Mediene skal alltid vurdere publisering opp mot kravene i Vær Varsom-plakaten. Mener en helse- og omsorgsinstitusjon at regler i Vær Var-som-plakaten er brutt, kan den klage det aktuelle presseorganet inn for Pressens faglige utvalg (PFU).
Helse- eller omsorgsinstitusjoner har ikke lov til å frata mediene deres arbeidsverktøy, som kamera, opptaksutstyr eller notatblokker. Dette av hensyn til medienes kildevern og ytringsfriheten.
Medienes spesielle samfunnsrolle og selvpå-lagte etiske regelverk er nærmere omtalt i punkt
Medienes spesielle samfunnsrolle og selvpå-lagte etiske regelverk er nærmere omtalt i punkt