Del III Dagens ordning og
13.3 Regulering av barns fotografering,
13.3.1 Innledning
Hvilke rettigheter barn har, hvilke begrensinger som kan gjøres i barns frihet, adgangen til å bruke tvang og hvem som bestemmer over barnet
4 Barne- og familiedepartementet (2005), pkt. 3.2.
i ulike spørsmål, avhenger av hvem som har omsorgsansvaret for barnet og hvor barnet bor.
Adgangen til å bestemme over barns mobilbruk er for eksempel regulert på forskjellige måter når det gjelder barn i barneverninstitusjon og barn i fosterhjem. Hvem som kan samtykke til at det tas og publiseres bilder, film og lydopptak av barn kan også avhenge av hvem som har foreldreansva-ret, og hvem som har ulike deler av omsorgsan-svaret for barnet. Hvem som har anomsorgsan-svaret og den daglige omsorgen for barn i fosterhjem og institu-sjon, og ansvarsdelingen mellom foreldre, barne-verntjenesten og fosterhjem eller institusjon, er omtalt i punkt 6.3.7.3. Hvem som kan samtykke til at det tas og publiseres bilder, film og lydopptak av barn som bor i fosterhjem eller barneverninsti-tusjon er omtalt nærmere i punkt 6.3.7.4.
Nedenfor redegjøres det kort om barn i foster-hjem og bruk av tvang mot barn i fosterfoster-hjem. Det gjøres videre rede for barns rettigheter i barne-verninstitusjon og omsorgssentre, og da særlig for adgangen til å benytte elektroniske kommuni-kasjonsmidler og til å motta besøk, se punkt 13.3.3.4 og 13.3.3.5. Dette har betydning for utform-ingen av retningslinjer for håndtering av besøk, fotografering, filming og lydopptak.
Det gjøres videre rede for reguleringen av sen-tre for foreldre og barn, se punkt 13.3.4. Til sist gjøres det rede for reguleringen når barn får andre tjenester fra det kommunale barnevernet i punkt 13.3.5.
13.3.2 Barn i fosterhjem 13.3.2.1 Innledning
Barns rettigheter i fosterhjem er regulert i barne-vernloven. Loven har som formål å sikre god omsorg og trygge oppvekstvilkår. Prinsippet om barnets beste er tatt inn i loven og er førende for fosterhjemmene. Videre gjelder kravet om for-svarlighet, jf. barnevernloven § 1-4. Nedenfor i punkt 13.3.3 gjøres det rede for barns rettigheter i barneverninstitusjon når det gjelder elektroniske kommunikasjonsmidler og adgangen til å motta besøk. Rettighetene er blant annet regulert i ret-tighetsforskriften. For barn i fosterhjem gjelder ikke rettighetsforskriften, og disse spørsmålene er dermed ikke uttrykkelig regulert for barn i fos-terhjem på samme måte som for barn i barnever-ninstitusjon.
13.3.2.2 Om fosterhjem
Fosterhjem er private hjem som tar imot barn til oppfostring, jf. barnevernloven § 4-22. Det finnes ulike typer fosterhjem – ordinære fosterhjem, slekt- og nettverksfosterhjem, beredskapshjem, og familiehjem.
En egen forskrift stiller nærmere krav til fos-terhjemmene og til kommunens godkjenning og oppfølging av fosterhjem.5 Alle fosterhjem skal som hovedregel oppfylle kravene i forskriften.
Noen unntak kan gjøres, for eksempel ved foster-hjem i slekt eller nære nettverk. Departementet har også gitt retningslinjer for fosterhjem.6
Det følger av forskrift om fosterhjem § 6 at bar-neverntjenesten i omsorgskommunen og fosterfo-reldre skal inngå skriftlig avtale om barneverntje-nestens og fosterforeldrenes forpliktelser. Avtalen om å være ordinært fosterhjem er en privatrettslig avtale. I 2010 utarbeidet Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, i samarbeid med Kommunesektorens organisasjon (KS) og Norsk Fosterhjemsforening, en standardavtale til bruk ved inngåelse av fosterhjemsoppdrag (Foster-hjemsavtalen 2010). Ved fosterhjem som frivillig tiltak eller ved godkjenning av privat plassering skal denne brukes så langt den passer, jf. forskrift om fosterhjem § 6.
Fosterhjemsutvalget leverte sin utredning NOU 2018: 18 Trygge rammer for fosterhjem i desember 2018. Utvalget hadde i oppdrag å gjen-nomgå rammebetingelsene for ordinære foster-hjem.
13.3.2.3 Taushetsplikt
Fosterforeldrene skal bevare taushet om de for-hold de får kjennskap til om barnet og barnets familie, jf. barnevernloven § 6-7. Taushetsplikten gjelder også etter at barnets opphold i fosterfami-lien er avsluttet. Taushetsplikten er ikke til hinder for at fosterforeldrene i samråd med barneverntje-nesten gir nødvendig informasjon til barnehage, skole, helsepersonell og lignende offentlige etater, dersom dette anses å være til det beste for barnet.
Dokumenter med taushetsbelagte opplysninger om barnet og/eller barnets familie skal holdes innelåst og utilgjengelig for uvedkommende.7 Fosterforeldrenes taushetsplikt innebærer også at
5 Forskrift 18. desember 2003 nr. 1659 om fosterhjem (for-skrift om fosterhjem).
6 Barne- og familiedepartementet (2004).
7 Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (2010), s. 10.
de ikke kan spre taushetsbelagte opplysninger gjennom å dele bilder, film eller lydopptak dersom det ikke foreligger unntak fra taushetsplikten.
13.3.2.4 Bruk av tvang mot barn i fosterhjem 13.3.2.4.1 Innledning
Fosterforeldrene utøver den daglige omsorgen for fosterbarnet, og har i dette en omsorgsplikt for barnet. Dette innebærer at de har rett og plikt til å ta avgjørelser angående den daglige omsorgen for barnet. Dette kan påvirke barnets tilgang til og bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler, samt muligheten for barnet til å ta og dele bilder, film og lydopptak.
I praksis er bruk av tvang mot barn i foster-hjem lite regulert. Barn i fosterfoster-hjem har samme beskyttelse som barn som vokser opp med sine foreldre. Det vil si at fosterforeldrene skal gi bar-net daglig omsorg, og har rett til å utøve den gren-sesetting som naturlig hører inn under dette.
Straffeloven og barnelovens regler om beskyt-telse mot vold og overgrep setter en absolutt ytter-grense for slik ytter-grensesetting, for fosterforeldre som for andre foreldre. Grunnloven § 104 tredje ledd første setning gir videre alle barn rett til vern om sin personlige integritet. Barns integritet gis også vern blant annet i barnekonvensjonen artik-kel 19 og EMK artikartik-kel 8.
Barneombudet har i sin rapport «Grenseløs omsorg» påpekt at den manglende reguleringen av tvangsbruk mot fosterbarn gjør situasjonen uforutsigbar både for fosterbarnet og fosterforel-drene.8 Barneombudet påpekte der at det ikke er noen klar hjemmel for bruk av tvang mot foster-barn, noe som fører til uklarhet om hvem som kan ta beslutninger om bruk av tvang og hvordan det skal avgjøres at tvang er nødvendig. Barneombu-det har påpekt at mangler ved reguleringen av virksomheten og uklare grenser mellom fosterfor-eldrenes og barneverntjenestens ansvar er svært uheldig. Sammenholdt med manglende oppføl-ging av fosterhjemmene gir det grunn til bekym-ring både for fosterbarnas og fosterforeldrenes rettssikkerhet. Barneombudet har uttalt at det må på plass en mer formell regulering av fosterhjem-menes virksomhet.9
13.3.2.4.2 Regler i fosterhjemmet
I Norge har det ikke blitt gjennomført noen kart-legging av tvangsbruk i fosterhjem. I en dansk undersøkelse, hvor 138 fosterfamilier ble spurt om bruk av tvang, kom det fram at det er nokså vanlig med begrensinger i fosterbarns bruk av data og mobiltelefon.10 Videre hadde majoriteten av fosterhjemmene såkalte husregler, som vari-erte fra innetider til krav om deltakelse i huslige plikter.
Barneombudet skriver i sin rapport «Grense-løs omsorg» fra 2015 at deres kontakt med foster-barn viser at det er ganske vanlig at fosterhjem-mene har husordensregler, og at barna får en eller annen straff ved brudd på disse reglene.11 Selv om de sjelden er nedtegnet, opererer de fleste familier med regler. Det kan dreie seg om krav til huslige plikter, når man kan eller ikke kan bruke mobiltelefon, hvor lenge man kan sitte på inter-nett eller når barna må legge seg.
13.3.2.4.3 Sanksjoner ved brudd på regler i fosterhjem
Barneombudet får ofte spørsmål fra barn og unge om hvor langt fosterforeldre har lov til å gå når de skal straffe barna ved regelbrudd. Særlig er spørs-mål om husarrest og inndragning av mobiltelefon og datamaskin gjengangere.12 Hadde barnet bodd i en barneverninstitusjon ville ikke slike reak-sjonsformer kunne brukes til å straffe barna. Et fosterhjem skal imidlertid tilby barna et så almin-nelig familieliv som mulig, også ved at fosterfor-eldre agerer som forfosterfor-eldre flest i grensesettingssi-tusjoner. Når fosterforeldre skal utøve omsorg for fosterbarn, skal de ta hensyn til hva som er det beste for fosterbarnet. Det betyr at fosterbarnets interesser og behov skal være det styrende, blant annet når fosterforeldrene avgjør hvilke reak-sjonsformer de skal velge ved regelbrudd eller uønsket oppførsel.
13.3.2.4.4 Barnevernlovutvalgets forslag
Barnevernlovutvalget foreslo at det ikke skal inn-føres en regulering av adgangen til tvangsbruk i fosterhjem. Utvalget begrunnet dette med at fos-terhjem skal fungere så likt andre hjem som mulig, og en regulering av tvangsbruk kan inne-bære en form for institusjonalisering av
foster-8 Barneombudet (2015), s. 61.
9 Barneombudet (2015), s. 66.
10 Rambøll (2015).
11 Barneombudet (2015), s. 62.
12 Barneombudet (2015), s. 63.
hjemmene. Utvalget vurderte at adgangen til alminnelig grensesetting som ledd i daglig omsorg, samt de alminnelige bestemmelsene om nødverge og nødrett i straffeloven, var tilstrekke-lig. Utvalget uttalte at det forventes at fosterfor-eldre handler som forfosterfor-eldre flest i grensesettingssi-tuasjoner og at fosterforeldre ikke har en snev-rere adgang til grensesetting enn foreldre.
13.3.3 Barn i barneverninstitusjon og omsorgssentre
13.3.3.1 Innledning
Barns rettigheter i barneverninstitusjon og omsorgssentre, og da særlig adgangen til å benytte elektroniske kommunikasjonsmidler og til å motta besøk, har betydning for utformingen av retningslinjer for håndtering av besøk, fotogra-fering, filming etc. Det gis derfor en redegjørelse nedenfor om hvilke regler som gjelder om dette.
Spørsmålet om hvem som har kompetanse til å samtykke til at det tas og publiseres bilder, film og lydopptak av barn som bor i institusjon omtales i punkt 6.3.7.4.
13.3.3.2 Barns rettigheter i barneverninstitusjon og omsorgssentre
Det følger av barnevernloven § 1-4 at tjenester og tiltak etter barnevernloven skal være forsvarlige.
Rettigheter og tvang under opphold på barnever-ninstitusjon reguleres av barnevernloven § 5-9.
Bestemmelsen angir rett til selvbestemmelse og bevegelsesfrihet, og setter absolutt forbud mot blant annet fysisk refsing. Med hjemmel i barne-vernloven § 5-9 er det gitt forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barneverninsti-tusjon (rettighetsforskriften). Forskriften gjelder for alle plasseringer av barn og unge på institusjo-ner som omfattes av barnevernloven kapittel 5 og omsorgssentre for mindreårige som omfattes av barnevernloven kapittel 5A.13 Barne-, ungdoms-og familiedirektoratet har ungdoms-også laget et informa-sjonshefte til barn som bor i institusjon om deres rettigheter.14
Som det fremgår av rettighetsforskriften § 1, skal beboere på institusjon gis forsvarlig omsorg og behandling. Videre skal barnets beste være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører beboeren, jf. rettighetsforskriften § 1 tredje ledd.
13.3.3.3 Forbud mot innskrenkninger i beboernes rettigheter og vern om den personlige integritet
Rettighetsforskriften § 3 omhandler forbud mot innskrenkninger i beboernes rettigheter. Det fremgår av bestemmelsen at husordensregler, rutiner eller lignende ikke kan innskrenke bebo-ernes rettigheter etter forskriften, og ikke må anvendes på en måte som er urimelig overfor beboeren i det enkelte tilfellet.
Det fremgår av rundskriv Q-19/2012 s. 6 at det ikke kan fastsettes generelle regler som utgjør et inngrep som krever særskilt hjemmel i forskrif-ten, og som krever en konkret og individuell vur-dering. En institusjon kan for eksempel ikke inn-føre et generelt forbud mot mobiltelefoner eller besøk på institusjonen gjennom husordensre-glene. Det fremgår videre av rundskrivet at det bare kan fastsettes generelle regler der dette kan begrunnes i institusjonens ansvar for driften, her-under hensynet til trygghet og trivsel for alle.15 Det fremgår at institusjonen for eksempel kan ha husordensregler om at det skal være ro i institu-sjonen om natten, at beboerne ikke skal snakke i mobiltelefonen under felles måltider og om når det er ønskelig at besøk skal skje.16
Rettighetsforskriften § 7 omhandler vern om den personlige integritet. Bestemmelsen slår fast viktige prinsipper i omsorgen for barn i barnever-ninstitusjon og utfyller barnevernloven § 5-9. Insti-tusjonen skal drives på en slik måte at beboerens personlige integritet blir ivaretatt. Den enkelte beboer skal selv kunne bestemme i personlige spørsmål så langt dette lar seg forene med plasse-ringens formål og institusjonens ansvar for å gi forsvarlig omsorg for den enkelte, og så langt dette er forenelig med beboerens alder og moden-het. Likedan skal bestemmelsesretten la seg for-ene med institusjonens ansvar for driften, her-under ansvaret for trygghet og trivsel for alle på institusjonen. Forskriften § 7 presiserer videre at institusjonen innenfor disse rammene skal sørge for at beboeren får ivaretatt retten til å bli hørt og retten til medbestemmelse, og får delta ved utfor-mingen av institusjonens daglige liv og ved avgjø-relsen av andre forhold som berører beboeren.
Tvang og andre inngrep i den personlige inte-gritet skal ikke benyttes i større grad enn det som er nødvendig for formålet og andre fremgangsmå-ter skal være prøvd først, jf. rettighetsforskriften
§ 12.
13 Jf. rettighetsforskriften § 2.
14 Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (2013).
15 Barne- og likestillingsdepartementet (2012), s. 6.
16 Barne- og likestillingsdepartementet (2012), s. 6.
13.3.3.4 Adgangen til å benytte elektroniske kommunikasjonsmidler
13.3.3.4.1 Innledning
Barn og unge som bor på institusjon skal så langt som mulig ha et liv tilsvarende andre barn og unge. Bruk av mobiltelefon, nettbrett og PC er en stor del av barn og unges hverdag, og skal som hovedregel kunne brukes fritt på lik linje med barn og unge som ikke bor på institusjon. I den grad det gis adgang til å begrense bruk av mobil-telefon og andre elektroniske kommunikasjons-midler reguleres dette i rettighetsforskriften §§ 11 og 24. Barnevernloven § 4-29 har også særlig regler om barn som er plassert midlertidig i insti-tusjon uten samtykke ved fare for utnyttelse til menneskehandel.
13.3.3.4.2 Hovedregel som gjelder alle beboere – rettighetsforskriften § 11
I rettighetsforskriften § 11 står det at beboerne fritt skal kunne benytte elektroniske kommunika-sjonsmidler under institusjonsoppholdet. Institu-sjonen kan likevel begrense og i enkelttilfeller nekte bruken i kraft av sitt ansvar for å gi forsvar-lig omsorg for den enkelte og sitt ansvar for drif-ten, herunder hensynet til trygghet og trivsel for alle på institusjonen. Beboernes alder og moden-het har betydning for hvilke grenser institusjonen kan begrunne i omsorgsansvaret.17 Dette utdypes i rundskriv Q-19/2012 s. 17, der departementet skriver:
«Institusjonen må kunne beskytte den enkelte beboer mot blant annet rus og kriminalitet.
Dersom en ungdom forsøker å bruke mobilte-lefonen til å avtale kjøp av narkotika, må institu-sjonen ha anledning til å nekte mobilbruken.
Det samme gjelder dersom en beboer plan-legger rømming ved hjelp av mobiltelefonen.
En slik begrensning kan bare være aktuell i helt konkrete situasjoner og for en avgrenset periode.
Institusjonen har ansvaret for å følge opp beboerens skolegang og eventuelle behand-lingsopplegg og må bidra til at barnet/ung-dommen får en god døgnrytme. Dersom en beboer over lengre tid spiller dataspill på nat-ten og dermed ikke klarer å følge opp skolear-beidet, kan det være nødvendig å nekte tilgang til PC på natten for en begrenset periode. Insti-tusjonen må i slike situasjoner veilede
bebo-erne og benytte faglige gode metoder for å få ungdommen til å samarbeide. Institusjonen kan inngå avtale med beboeren om innlevering av mobil og PC for natten. Dersom beboeren, til tross for god faglig rettledning og bruk av miljøterapeutiske virkemidler, ikke retter seg etter forbudet og dermed pådrar seg alvorlig søvnmangel, må institusjonen kunne bestemme at ungdommen skal levere mobilte-lefonen fra seg, og om nødvendig ta temobilte-lefonen fra vedkommende for natten. Ungdommen må da få anledning til å kreve at telefonen skal slås av. Det er også en viktig del av omsorgsansva-ret å beskytte beboeren mot nettrelaterte over-grep. Institusjonen må støtte beboeren og gi veiledning i nettatferd, herunder om hvilke nettsteder som ikke bør besøkes og hvilke kon-takter som ikke bør knyttes over nettet. Barn og unge som har vært utsatt for overgrep kan ha en utprøvende og søkende atferd på nettet som kan eksponere dem for farer og institusjo-nen må beskytte dem mot dette.»
Om inndragning av elektroniske kommunika-sjonsmidler skrev Barne-, ungdoms- og familiedi-rektoratet i en tolkningsuttalelse 13. oktober 2015:
«Det kan likevel tenkes situasjoner der det er grunnlag for å inndra elektroniske kommuni-kasjonsmidler for en svært kort periode. Dette kan først skje etter at personalet har satt gren-ser for bruk, ved begrensning og nekt, og beboeren ikke retter seg etter dette. Det skal videre være forsøkt med god faglig rettledning og bruk av miljøterapeutiske virkemidler for å motivere beboeren til ikke å bruke kommuni-kasjonsmidlet, slik det er bestemt, før eventuell inndragning kan skje.»18
Det fremgår av rundskriv Q-19/2012 at dersom en ungdom vil legge ut bilder eller filmer av andre på institusjonen på internett uten deres samtykke, kan institusjonen nekte dette.19 Barne-, ungdoms-og familiedirektoratet har lagt til grunn at det samme som utgangspunkt må gjelde om beboe-ren vil legge ut bilder eller filmer av ansatte på institusjonen uten deres samtykke.20 Det fremgår videre av rundskriv Q-19/2012 at institusjonen kan nekte en beboer uten samtykke å omtale en annen beboers personlige forhold, for eksempel
17 Barne- og likestillingsdepartementet (2012), s. 17.
18 Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (2015).
19 Barne- og likestillingsdepartementet (2012), s. 17.
20 Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (2016).
rusproblemer, på sosiale medier. Har en beboer lagt ut bilder eller filmer av andre på nettet uten deres samtykke, fremgår det av rundskrivet at institusjonen kan pålegge vedkommende å sørge for sletting.21 Barne-, ungdoms- og familiedirekto-ratet har lagt til grunn at det samme som utgangs-punkt må gjelde om beboeren har lagt ut bilder eller filmer av ansatte på institusjonen uten deres samtykke.22
Det er i rundskriv Q-19/2012 vist til at institu-sjoner har adgang til å fastsette husordensregler for bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler av hensyn til institusjonens ansvar for driften, her-under ansvaret for trygghet og trivsel. Det kan for eksempel fastsettes husordensregler om at barna ikke kan snakke i telefonen om natten eller under felles måltider.23
13.3.3.4.3 Klageadgang på begrensinger pålagt med hjemmel i § 11
Avgjørelser etter rettighetsforskriften § 11 er ikke enkeltvedtak og må dermed ikke protokollføres og forelegges tilsynsmyndigheten, jf. rettighets-forskriften § 26.24 Det følger av rundskriv Q-19/
2012 at institusjonen likevel bør foreta en skriftlig nedtegnelse av sentrale begrensninger i døgnrap-port eller lignende:
«Slik nedtegning vil sikre skriftlig dokumenta-sjon av hendelsen, noe som også vil være viktig dersom fylkesmannen ønsker å undersøke saken nærmere i ettertid. Slik dokumentasjon vil være særlig aktuelt der det ut fra omsorgs-ansvaret besluttes å nekte en ungdom å forlate institusjonen en dag eller å nekte en beboer å bruke mobiltelefonen en kveld/natt.»25 Selv om avgjørelser etter rettighetsforskriften § 11 ikke regnes som enkeltvedtak, kan de påklages til fylkesmannen, jf. rettighetsforskriften § 27.
Bestemmelsen slår fast at klager over enkeltved-tak eller andre brudd på rettighetsforskriften føl-ger reglene i forvaltningsloven. Klagen fremmes direkte for fylkesmannen som kan prøve alle sider av saken. Institusjonens leder skal gjøre klagead-gangen kjent for dem det gjelder, og levere ut skriftlig materiale om klageadgangen, jf.
rettig-hetsforskriften § 27 fjerde ledd. Institusjonen skal også bistå beboere som ønsker det med å utforme klagen, jf. § 27 fjerde ledd.
13.3.3.4.4 Spesialregel for enkelte barn – rettighetsforskriften § 24
Foruten den generelle bestemmelsen i rettighets-forskriften § 11 som gjelder alle beboere, er det i
§ 24 en særregel for beboere plassert etter barne-vernloven § 4-24 (om plassering og tilbakehold i institusjon uten eget samtykke) og § 4-26 (om til-bakehold i institusjon på grunnlag av samtykke).
Også for barn som er plassert etter disse bestem-melsene er hovedregelen og utgangspunktet at barna fritt skal kunne bruke mobiltelefon, nett-brett, PC og andre elektroniske kommunikasjons-midler på lik linje med barn og unge som ikke bor på institusjon.
Bestemmelsen i § 24 åpner for at institusjonen ved enkeltvedtak kan nekte beboere plassert etter disse bestemmelsene å bruke elektroniske kom-munikasjonsmidler, dersom det er nødvendig av hensyn til behandlingsopplegget eller formålet med plasseringen. Bestemmelsen i § 24 er omtalt i rundskriv Q-19/2012. Departementet skriver på side 33:
«Bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler er en viktig og stor del av de fleste barn og unges hverdag. De vil kunne oppleve det som inngripende å bli nektet å bruke mobiltelefon, pc og lignende. Det er derfor viktig at institu-sjonen her anvender god faglig metode og leg-ger vekt på å få ungdommene til å forstå hvor-for det er nødvendig å sette inn slike begrens-ninger. (…)
Det må være hensynet til behandlingsopp-legget eller formålet med plasseringen som begrunner institusjonens vedtak om å nekte beboeren denne typen kontakt med omverde-nen. Ungdom som er på institusjonen med hjemmel i § 4-24 eller § 4-26 er plassert der på grunn av sin atferd og skal motta behandling.
Det kan derfor etter en konkret og individuell vurdering være nødvendig å nekte bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler av hen-syn til behandlingsopplegget. Denne adgangen til å nekte går lenger enn omsorgsansvaret gir rom for. For en ungdom som er plassert på
Det kan derfor etter en konkret og individuell vurdering være nødvendig å nekte bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler av hen-syn til behandlingsopplegget. Denne adgangen til å nekte går lenger enn omsorgsansvaret gir rom for. For en ungdom som er plassert på