Del II Rettslige utgangspunkter og
11.5 Journalisters mulighet til å få
Problemstillingene under dette punkt berører i hovedsak muligheten til å begrense/stille visse krav til journalisters innsamling av opplysninger før publisering. Som tidligere redegjort for beskyttes hele publiseringsprosessen av Trykke-frihetsforordningen og Ytringsfrihetsgrunnloven.
Anskafferfriheten innebærer at normalt journalis-tisk arbeid nyter grunnlovsvern. Arbeidsmetoder som intervjuer, undersøkelser og lignende kan ikke reguleres uten at det finnes støtte i Trykke-frihetsforordningen eller Ytringsfrihetsgrunnlo-ven. Anskafferfriheten innebærer likevel ikke at den som er ute etter å skaffe informasjon for publisering kan kreve særskilte rettigheter. All-menne inngangsforbud kan for eksempel ikke brytes med henvisning til anskafferfriheten.
Ret-tigheter som normalt finnes må derimot ikke inn-skrenkes spesifikt mot slike anskaffelser, for eksempel med forbud mot å holde intervjuer i et lokale som allmennheten har tilgang til. På tilsva-rende måte bør en allmenn avvisning i forbindelse med en demonstrasjon kunne aksepteres, selv om journalister er med blant de avviste. Derimot er en avvisning som rettes spesifikt mot journalister ikke tillatt.
Riksdagens ombudsmann (Justitieombuds-mannen) har ved flere tilfeller vurdert ulike for-mer for innskrenkninger i retten til blant annet å besøke og fotografere i en myndighets lokaler. Av flere beslutninger følger det at allmennheten ikke har rett til å besøke myndighetenes lokaler etter eget forgodtbefinnende uten at myndighetene har rett til å innskrenke allmennhetens tilgang. For flere myndigheters virksomhet, for eksempel helsevesenet, gjelder det at de ikke kan bedrives på et formålstjenlig måte om allmennheten hadde rett til fritt å bevege seg i lokalene. Justitieom-budsmannen har i en beslutning 25. februar 2011 også uttalt at om en myndighet har rett til å begrense allmennhetens tilgang til dens lokaler, har den også rett til å stille opp vilkår for den som besøker området. Om risiko for ordensforstyrrel-ser eller integritetskrenkelordensforstyrrel-ser kan forebygges gjennom for eksempel et fotograferingsforbud, er dette å foretrekke fremfor helt å utestenge all-mennheten fra myndighetenes lokaler. I en beslut-ning fra 27. mars 1987 godtok Justitieombudsman-nen at en sykehusledelse av integritetshensyn hadde forbudt fotografering uten særskilt tilla-telse i sykehusets lokaler, inklusive en kafeteria hvor allmennheten hadde tilgang.2
En annen ombudsmannssak gjaldt filminnspil-ling på et akuttsykehus. Der uttalte ombudsman-nen blant annet at:
«Det är den enskilde patienten som råder över frågan om fotografering av honom eller henne ska tillåtas eller ej»3
2 JO 27. mars 1987 (dnr. 601-1986) 3 JO:s ämbetsberättelse 1998/99 s. 458
Dagens ordning og utfordringer i sektorene
Kapittel 12
Helse- og omsorgssektoren
12.1 Innledning
12.1.1 Om helse- og omsorgssektoren og helselovene
Åpenhetsutvalget skal vurdere forholdet mellom ytringsfrihet og personvern i forbindelse med fotografering, filming og lydopptak i helse- og omsorgstjenesten.
Staten har et overordnet ansvar for at befolk-ningen får tilbud om et forsvarlig og tilgjengelig helsetilbud. Helse- og omsorgssektoren er regu-lert av mange forskjellige lover som normerer ulike sider av tjenestene. Helselovene kan grovt sorteres i tjenestelover, personlover, særlover og produktlover.1 Helse- og omsorgstjenesteloven og spesialisthelsetjenesteloven er tjenestelover som regulerer den kommunale og den statlige ansvars-delingen av helse- og omsorgstjenesten.
Primærhelsetjenesten (førstelinjetjenesten), er de helse- og omsorgstjenestene som er under-lagt kommunal styring. Disse tjenestene regule-res av helse- og omsorgstjenesteloven. Etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 første ledd skal kommunen sørge for at personer som opphol-der seg i kommunen tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester. Andre ledd slår fast at kommu-nens ansvar omfatter alle pasient- og brukergrup-per, inkludert personer med somatisk eller psy-kisk sykdom, skade eller lidelse, rusmiddelpro-blem, sosiale problemer eller nedsatt funksjons-evne.
Helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd lister opp en del tjenester som kommunen skal tilby for å oppfylle ansvaret etter § 3-1. Listen, som ikke er uttømmende, inkluderer helsetje-neste i skoler, helsestasjonstjehelsetje-neste, svan-gerskaps- og barselomsorgstjenester, legevakt, heldøgns medisinsk akuttberedskap, medisinsk nødmeldetjeneste, fastlegeordning, sosial, psyko-sosial og medisinsk habilitering og rehabilitering, helsetjenester i hjemmet, personlig assistanse og
plass i institusjoner som sykehjem. Det følger videre av samme bestemmelses andre ledd at kommunen skal tilknytte seg lege, sykepleier, fysioterapeut, jordmor og helsesykepleier.
Spesialisthelsetjenesten (andrelinjetjenesten), er de helse- og omsorgstjenestene som de regio-nale helseforetakene skal sørge for gjennom egne tjenesteytere (helseforetak) og avtaler med andre, og er regulert av spesialisthelsetjenesteloven og helseforetaksloven.2 Dette følger av spesialisthelse-tjenesteloven §§ 2-1 og 2-1a. Spesialisthelsetje-nestene i helseforetakene er organisert av de regio-nale helseforetakene. De regioregio-nale helseforeta-kene har sammen med helse- og omsorgsdeparte-mentet, et eieransvar for helseforetakene og skal inngå avtaler med private. De regionale helsefore-takene skal etter spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 a sørge for at alle med fast bopel innen helseregio-nen tilbys spesialisthelsetjenester både i og utenfor institusjon. Disse helsetjenestene skal inkludere blant annet sykehustjenester, akuttmedisinsk bistand, medisinsk nødmeldetjeneste, luftambulan-setjeneste og ambulanluftambulan-setjeneste med bil og eventu-elt båt, og tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengighet, herunder rusinstitusjon som tilbakeholder pasienter med tvang.
I tillegg til statens overordnede ansvar og
«sørge for ansvaret» som påhviler de regionale helseforetakene og kommunene, påhviler det helsevirksomhetene og helsepersonell å organi-sere og tilby helsehjelp i henhold til lovbestemte krav. Helsepersonell er regulert av helsepersonel-loven. Rettighetene til pasienter og brukere av helse- og omsorgstjenestene reguleres i pasient-og brukerrettighetsloven. Både helsepersonello-ven og pasient- og brukerrettighetslohelsepersonello-ven er per-sonlover som gjelder på tvers av arbeidsdelingen mellom kommune og stat. Alt helsepersonell er bundet av helsepersonelloven uansett hvor de arbeider,3 og alle pasienter og brukere av
helse-1 Befring (2017), s. 23.
2 Lov 15. juni 2001 nr. 93 om helseforetak m.m. (helsefore-taksloven).
3 Helsepersonelloven § 2 første ledd.
og omsorgstjenesten kan påberope seg rettighe-tene i pasient- og brukerrettighetsloven, uansett hvilke helse- og omsorgstjenester de ønsker eller mottar.4
I tillegg til disse generelle lovene, finnes det flere særlover som regulerer enkelte oppgaver eller områder som krever mer tilpassede regler.
Eksempler på slikt lovverk er abortloven5 og bio-teknologiloven.67 For denne utredningens formål er det kun nødvendig å redegjøre for reglene i én særlov: psykisk helsevernloven.
12.1.2 Om fremstillingen – noen utgangspunkter
Alle mennesker har selvråderett og ytringsfrihet.
Dette gjelder også for pasienter, brukere og pårø-rende i helse- og omsorgstjenesten. Som ellers i samfunnet gjelder utgangspunktet om at alt som ikke er forbudt er tillatt. Dette innebærer at det er eventuelle inngrep i friheten som må begrunnes.
Samtidig har pasienter begrenset kontroll over sine omgivelser, og rett til vern av sitt privatliv.
Innenfor helseretten skal to grunnleggende prin-sipper ivareta pasientens integritet og beskyttelse mot skade: forsvarlighetsprinsippet og konfidensi-alitetsprinsipper, også omtalt som taushetsplikt-prinsippet. Disse kommer til uttrykk i flere lovbe-stemmelser som gjelder både helsevirksomheter og helsepersonell.8 Helsepersonell og helsevirk-somheter skal oppfylle disse rettighetene gjen-nom plikter til å utføre forsvarlig helsehjelp, og til å overholde taushetsplikten. Også arbeidsmiljøet og personvernet til de som arbeider i helse- og omsorgstjenestene kan være et argument for begrensninger i hvordan pasienter, brukere og pårørende kan te seg på helseinstitusjoner.
I det følgende gjennomgås hvilke regler som påvirker anledningen helsepersonell og andre ansatte i helse- og omsorgstjenestens har til å ta bilder, film og lydopptak av pasienter. Videre gjen-nomgås helse- og omsorgstjenestens adgang til å regulere pasienters fotografering, filming og lyd-opptak, blant annet de spesielle reglene som gjel-der i psykisk helsevern og på rusinstitusjoner, og helse- og omsorgstjenestens adgang til å regulere utenforstående, inkludert medienes,
fotografe-ring, filming og lydopptak på helseinstitusjonene.
Reglene om psykisk helsevern og rusinstitusjoner reiser noen særlige problemstillinger knyttet til personlig autonomi, og går lengre i å hjemle fri-hetsinnskrenkelser enn reglene som gjelder i de andre delene av helse- og omsorgstjenesten. Der-for behandles disse sektorene grundigere enn de andre delene av helse- og omsorgstjenesten.
Avslutningsvis behandles særlige problemstillin-ger om samtykke, forsvarlig arbeidsmiljø, proses-suelle spørsmål og eksempler på løsninger fra dagens praksis. Utvalgets vurderinger og anbefa-linger kommer fram i punkt 12.9.
I helse- og omsorgssektoren eksisterer det pri-vate virksomheter som ikke finansieres av det offentlige. Disse kan selv sette retningslinjer for sine besøkende, herunder retningslinjer for fil-ming i lokalene. På samme måte som andre pri-vate virksomheter, må også privatpraktiserende helsepersonell kunne avgjøre i hvilken grad de vil tillate pasienter å gjøre opptak i sine lokaler. Det som skrives i det følgende gjelder kun helse- og omsorgstjenester som enten er helt eller delvis finansiert av det offentlige, og/eller som utfører tjenester etter avtale med eller på oppdrag fra det offentlige.
12.2 Helse- og omsorgstjenestens adgang til å ta bilder film, og lydopptak
12.2.1 Innledning
Helse- og omsorgstjenesten tar bilder, film og lyd-opptak av mange ulike grunner. Utvalget behand-ler ikke bilder, film og lydopptak som tas i faglig sammenheng. Faglig motivert filming og fotogra-fering finnes det allerede utdypende regler om, blant annet redegjort for i norm for informasjons-sikkerhet i helse- og omsorgstjenesten, utgitt av Direktoratet for e-helse.9 Det som behandles i det følgende er bilder, film og lydopptak ansatte i helse- og omsorgstjenesten tar uten et faglig for-mål eller begrunnelse.
Nedenfor redegjør utvalget for den helseretts-lige taushetsplikten. Den kan ha betydning for helsepersonells adgang til å ta bilder, film og lyd-opptak, men også for i hvor stor grad helse- og omsorgstjenestene kan eller må begrense at pasi-enter og andre tar bilder, film og lydopptak fra ste-der ste-der det ytes helsehjelp. Begrensninger av pasienter og andres bilder, film og lydopptak behandles i punktene 12.3. og 12.4.
4 Pasient- og brukerrettighetsloven § 1-2 første ledd.
5 Lov 13. juni 1975 nr. 50 om svangerskapsavbrudd (abortlo-ven).
6 Lov 5. desember 2003 nr. 100 om humanmedisinsk bruk av bioteknologi m.m. (bioteknologiloven).
7 Befring, Kielland og Syse (2016), s. 41.
8 Se for eksempel Kjønstad (2007), s. 47–49. 9 Direktoratet for e-helse (2013).
I punkt 12.2.3 redegjør utvalget kort for behandling av personopplysninger i helse- og omsorgstjenesten.
12.2.2 Den helserettslige taushetsplikt 12.2.2.1 Taushetspliktens innhold
Åpenhetsutvalget skal vurdere hvor langt taus-hetsplikten strekker seg, og redegjøre for ram-mene for blant andre ansattes fotografering og fil-ming. Hovedregelen om taushetsplikt for helse-personell står i helsehelse-personelloven § 21:
«Helsepersonell skal hindre at andre får adgang til eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egen-skap av å være helsepersonell.»
Taushetsplikten skal sikre at pasienten trygt kan dele med helsepersonell opplysninger som er vik-tige for deres behandling, men som pasienten ikke ønsker at skal spres videre. Helsepersonells taushetsplikt svarer til pasienters rett til vern mot spredning av opplysninger, som er hjemlet i pasi-ent- og brukerrettighetsloven § 3-6. Virksomhe-tene er pålagt å tilrettelegge slik at plikten kan oppfylles, se helsepersonelloven § 16 og pasient-journalloven §§ 15 og følgende. Helse- og omsorgstjenesteloven § 12-1 og spesialisthelsetje-nesteloven § 6-1 gir ansatte i helse- og omsorgstje-nestene som ikke er helsepersonell taushetsplikt etter den generelle forvaltningsrettslige taushets-plikten i forvaltningsloven §§ 13 til 13 e. Taushets-plikten legger klare begrensinger på helseperso-nells og andre ansattes adgang til å ta bilder, film og lydopptak på jobb, fordi slike fotografier eller opptak kan inneholde taushetsbelagt informasjon.
I utgangspunktet er det først når informasjon spres at taushetsplikten er brutt. Hvis helseperso-nell tar og lagrer bilder, film eller lydopptak som pasienter kommer med på, innebærer dette en unødvendig spredningsrisiko, men ikke nødven-digvis et brudd på taushetsplikten etter helseper-sonelloven § 21. Det å tilegne seg opplysninger som er omfattet av taushetsplikten kan derimot rammes av forbudet i helsepersonelloven § 21 a, der det står:
«Det er forbudt å lese, søke etter eller på annen måte tilegne seg, bruke eller besitte opplysnin-ger som nevnt i § 21 uten at det er begrunnet i helsehjelp til pasienten, administrasjon av slik
hjelp eller har særskilt hjemmel i lov eller for-skrift.»
Taushetsplikten er et lovbestemt inngrep i helse-personells ytringsfrihet. Frimodige ytringer om helseopplysninger og andre personlige opplysnin-ger som helsepersonell får tilgang til gjennom sitt arbeid, er ikke tillatt, men tvert imot straffesank-sjonert og kan gi grunnlag for disiplinærreaksjo-ner etter helsepersonelloven kapittel 11. Taushets-plikten har også gitt seg utslag i regler både om vitneforbud i rettsprosesser og beslagsforbud for enkelte grupper av helsepersonell, jf. tvisteloven10
§ 22-5 og straffeprosessloven § 119. De som nor-malt ville hatt vitneplikt er dermed både fritatt fra og har forbud mot å vitne, også i alvorlige straf-fesaker som tungtveiende offentlige interesser til-sier at burde belyses best mulig.
I helsepersonellovens forarbeider og juridisk teori er begrunnelsen for taushetsplikten utdy-pet.11 Høyesterett henviser til disse begrunnel-sene i sine begrunnel-seneste avgjørelser.12 Det kan særlig trekkes fram tre begrunnelser. For det første at befolkningen skal gis trygghet til å kunne opp-søke helse- og omsorgstjenesten. Dette formålet ble vektlagt i Rt. 2013 s. 1442 som en begrunnelse for at helsepersonell skulle beskytte pasientens identitet overfor politiet som ønsket denne infor-masjonen i forbindelse med funn av narkotika. En bevisstløs mann ble bragt inn til akuttmottaket ved Universitetssykehuset i Nord-Norge. På pasi-enten ble det funnet en pose som inneholdt narko-tika. En sykepleier tok i tråd med sykehusets ruti-ner kontakt med politiet. Da politiet ankom akutt-mottaket, krevde de å få vite hvor posen stammet fra. Legen som tok imot politiet nektet å fortelle dette, med henvisning til taushetsplikten. Politi-betjenten fortalte at de kunne undersøke posen for DNA, og slik finne ut hvem den tilhørte. Legen valgte da å gni posen mellom sine egne hender for å ødelegge eventuelt DNA på posen. Han ble tiltalt for bevisforspillelse, men frifunnet fordi han hand-let innenfor taushetsplikten.
I lovens forarbeider er hensynet til at pasienter skal ha trygghet til å oppsøke helsehjelp utdypet:
«Et formål er nettopp at mennesker med behov for helsehjelp til seg selv, barn eller ev andre
10 Lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven).
11 Se Ot.prp. nr. 13 (1998–1999) kap. 11. Se også legelovens forarbeider som helsepersonelloven bygger på, Ot.prp. nr.
1 (1979–1980). Befring & Ohnstad (2018), kap. 5, Befring, Kjelland og Syse (2016), kap. 5.
12 Se f.eks Rt. 2013 s. 1442.
pårørende, skal oppsøke helsevesenet uavhen-gig av atferd eller livssituasjonen for øvrig. Det kan også være hensynet til fellesskapet/sam-funnet som tilsier at pasienter bør oppsøke helsevesenet, for eksempel når pasienten er bærer av en farlig smittsom sykdom eller for å motvirke uførhet eller arbeidsløshet ved at alvorlige sykdommer får utvikle seg».13 Det andre hensynet er at personer som har opp-søkt helse- og omsorgstjenesten skal føle trygg-het til å gi fortrolig informasjon i tillit til at den blir behandlet i samsvar med taushetsplikten. Det tredje hensynet er at personer skal ha trygghet til å samtykke til helsehjelp som innebærer at fortro-lig informasjon innhentes og lagres.
Taushetsplikten er både begrunnet i allmenn-hetens interesser og i pasientens interesser. All-mennhetens interesser ivaretas når personer med farlige smittsomme sykdommer har trygghet slik at de oppsøker helse- og omsorgstjenesten for å få en diagnose og behandling. Dette gir igjen mulig-het til å hindre smittespredning, noe som kommer både pasienten og allmennheten til gode.
Ettersom taushetspliktens begrunnelse er knyttet til å beskytte pasientenes interesser, kan ikke taushetsplikten brukes til å beskytte helse-personell eller helseinstitusjoner mot kritikk.
Dette er ukontroversielt, og kom for eksempel til uttrykk i en dom fra Oslo tingrett, som gjaldt taus-hetsplikt etter forvaltningsloven. En kommunepo-litiker var tiltalt for å ha publisert taushetsbelagt informasjon da han la ut en delvis usladdet versjon av en granskningsrapport som omhandlet et syke-hjem i Oslo. Beskrivelser av sykesyke-hjemsetatens og sykehjemsledelsens oppførsel i tjenesten ble ikke regnet som personlige forhold, og var dermed ikke underlagt taushetsplikt.14 Det er gjennomgå-ende i pasientenes interesse at kritikkverdige for-hold i helsevesenet kommer fram i lyset.15
12.2.2.2 Hvilke opplysninger taushetsplikten gjelder for
Etter helsepersonelloven gjelder taushetsplikten for «opplysninger om folks legems- eller sykdoms-forhold eller andre personlige sykdoms-forhold som [helse-personell] får vite i egenskap av å være helseper-sonell».
Med «opplysninger om folks legems- eller syk-domsforhold» og «andre personlige forhold»
sik-tes det både til helseopplysninger og til øvrige omstendigheter i livet til den enkelte pasient, som sosiale forhold, sivilstand, økonomiske forhold med mer som er særegne for et enkeltindivid.
Kilden til opplysninger kan også være beskyt-tet dersom denne kilden vil føre til at personer blir identifisert, jf. Rt. 2013 s. 1442 (narkotikapo-sedommen). Høyesterett la til grunn at vernet knyttet til taushet gjelder DNA på en plastpose med narkotika når politiet har til hensikt å identifi-sere pasienten med sikte på straffeforfølgning.16 Bilder, film og lydopptak av pasienter kan også være en slik kilde som kan lede til at personer blir identifisert.
Det finnes imidlertid et stort antall unntak fra taushetsplikten, for eksempel hvis ingen beretti-get interesse tilsier hemmelighold, jf. helseperso-nelloven § 23 nr. 2. Disse unntakene omtales nær-mere i punkt 12.2.2.3.
Taushetsplikten kan gjelde selv om det ikke er etablert et pasient/behandler-forhold, rettsprak-sis viser at til og med betroelser gitt på fest kan være taushetsbelagte.17 Det sentrale er om betro-elsen kom fordi mottager er helsepersonell.
Også selve pasient/behandler-forholdet kan være taushetsbelagt. Helsedirektoratet skriver at informasjon om at en pasient er innlagt på syke-hus eller har oppsøkt helsepersonell i utgangs-punktet er taushetsbelagt.18 Dette avhenger like-vel av forholdets art. Ettersom alle har en fastlege innebærer ikke opplysninger om en slik relasjon et brudd på taushetsplikten.19 Dersom en lege har en annen spesialisering enn allmennmedisin, innebærer kunnskap om behandlerrelasjonen i realiteten helseopplysninger om pasienten.
12.2.2.3 Unntak fra taushetsplikten 12.2.2.3.1 Innledning
Både helsepersonelloven og forvaltningsloven har bestemmelser som gir adgang til å gi opplysnin-ger som ellers ville vært taushetsbelagte.
Helsepersonelloven § 23 slår fast at helseper-sonells taushetsplikt ikke er til hinder for at opp-lysninger gis den som fra før er kjent med opplys-ningene; når ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold; når behovet for beskyttelse er iva-retatt ved at individualiserende kjennetegn er
ute-13 Ot.prp. nr. 13 (1998–1999), kap. 11.1.
14 TOSLO-2015-51445.
15 Warberg (2011), s. 162.
16 Analyser av denne dommen er omtalt i Befring & Ohnstad (2018), kap. 5.
17 Rt. 1989 s. 1363 (sosionomdommen).
18 Helsedirektoratet (2012), kommentar til § 21.
19 Helsedirektoratet (2010), s. 27.
latt; når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre; når det er mistanke om dyremishandling;
eller hvis andre regler i lov eller forskrift gjør det klart at taushetsplikten ikke skal gjelde.
Forvaltningsloven §§ 13 a til 13 f gir mange unntak fra den forvaltningsrettslige taushetsplik-ten som gjelder ansatte i helse- og omsorgstje-nesten som ikke er helsepersonell. Dette har like-vel begrenset betydning som følge av den vide definisjonen av helsepersonell i helsepersonello-ven § 3, jf. helse- og omsorgstjenestelohelsepersonello-ven § 2-1, og som følge av de særskilte reguleringene i pasi-entjournalloven §§ 15 og 16. Disse reguleringene innebærer at helsepersonells taushetsplikt omfat-ter de fleste som mottar taushetsbelagt pasientin-formasjon i helse- og omsorgstjenesten. De unnta-kene som gjennomgås nedenfor finnes i både hel-sepersonelloven og i forvaltningsloven. Begge lovene gir i tillegg noen andre unntak som anses mindre relevante for utvalgets problemstilling.
12.2.2.3.2 Den som fra før er kjent med opplysningene
Taushetsplikten gjelder ikke overfor personer som allerede er kjent med opplysningene. Det kan skyldes at det er tydelig hvilken sykdom pasien-ten har, eller at det er kommunisert til dem tidli-gere på en lovlig måte. Helsepersonellovens forar-beider presiserer at det ikke er helsepersonells oppgave å bekrefte andres kunnskaper om pasien-ten med mindre det foreligger skjellig grunn til det.20
12.2.2.3.3 Når ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold
To av momentene som skal inngå i en vurdering av om ingen berettiget interesse tilsier hemmelig-hold, er om pasienten selv anser opplysningene som sensitive, og om opplysningene etter sin art er å betrakte som sensitive. Disse momentene er fremhevet i helsepersonellovens forarbeider.I hel-serettslig teori er det utdypet at dette punktet gjel-der når opplysningene ikke trenger det vernet taushetsplikten gir enten fordi opplysningene har liten betydning, for eksempel dagligdagse opplys-ninger, eller fordi de er synlig.21 Opplysningene som er synlige, for eksempel at en pasient sitter i rullestol trenger ikke å hemmeligholdes, da det ikke foreligger en slik interesse.
Forvaltningslovens forarbeider presiserer at formuleringen «ingen» må tas på ordet. Hvis det finnes en berettiget interesse som tilsier hemme-lighold kan unntak ikke bygge på denne bestem-melsen. Det skal ikke gjøres noen konkret interesseavveining.22 Også etter forvaltningsloven er det de lite følsomme opplysningene som er i
Forvaltningslovens forarbeider presiserer at formuleringen «ingen» må tas på ordet. Hvis det finnes en berettiget interesse som tilsier hemme-lighold kan unntak ikke bygge på denne bestem-melsen. Det skal ikke gjøres noen konkret interesseavveining.22 Også etter forvaltningsloven er det de lite følsomme opplysningene som er i