Romdiagrammets vertikale akse: Exploding space

Wilsons arbeid i bunn og grunn handler om arkitektur – om å skape rom:

Serge von Arx: In Wilson’s work basically everything is about architecture, the core of the architecture so to say, the creation of the spaces. (Intervju, 7/2 2012)

Det lokalet de hadde fått stilt til rådighet ved Teknisk Museum var forholdsvis lite – et nesten rektangulært rom på litt over fire hundre kvadratmeter. Dette er ikke så veldig mye når man skal lage en stor utstilling, og betydelig mindre plass enn det Wilson er vant til å ha å boltre seg på. Løsningen deres er besnærende, og Ser-ge kaller det å eksplodere rommet:

Serge von Arx: So, starting out from this tight situa-tion one of the starting points was that we actually divided it in three parts; […] You can make it bigger

by making it smaller! There is a small space which you divide in three rooms. […] And the second of course is, ok, how can we explode the space… How can we deal with these constraints of the dimen-sions? (ibid.)

Modell av utstillingen (faksimile fra Treimo, 2013, s. 263) Serge forteller videre at speilene også bidrar til å eks-plodere rommet ved at de lurer øynene til å tro at rom-met fortsetter i det uendelige. Tilsvarende kan man arbeide med kontursvake materialer, duse farger og lyssetting som tar bort dybdeeffekten av overflater, eller bare lage mørke:

Serge von Arx: The first space is the space with mir-rors, exploding it all. The second space is this land-scape where you also with… how you light the walls, you try to – you know – create this eternity… I mean,

the spatial eternity, in a way. And of course, in the third space – the black, I mean, the opposite of the white space; because, of course, if you take the light away it is also very difficult, with your eyes at least, to see… And that’s also interesting because then immediately the ear comes in. (ibid.)

Seniorkurator Henrik Treimo var prosjektleder for ut-stillingen, og i en artikkel om utstillingen i Interdiscipli-nary Science Reviews beskriver han mer utførlig hvor-dan de tre rommene forholder seg til Wilsons metaforer knyttet til maleriet som kunstform og historien om Alice i eventyrland (jamfør intervjuet med NRK som er refe-rert i kapittel 6.2):

There were more reasons for why the exhibition ar-ea was divided into three. One overarching idar-ea was that the entrance should look like a rabbit hole and that the exhibition could consist of different curious worlds (as in Alice in Wonderland). The entrance was shaped like a tunnel (dark, soft). The three subse-quent rooms (worlds) were to be different, while complementing and supplementing each other, like a triptych (a three-part work of art). The painter’s conventional way of dealing with space in relation to either portraits, still lifes or landscapes was norma-tive for how the three rooms were developed.

The first room (portrait) was to be reflective, light (bright); the materials were to be man-made (cul-tural products). The room was to have an aggressive expression, featuring strict choreography relative to movement. This was where the audience would have its first encounter with the room, the objects and themselves as portraits. The next room (still life) was to be grey, dominated by natural materials, milder in its expression and with the space for free

movement. It was supposed to be possible to view objects from a distance. The third room was to be completely black and dark. The room should be more like a state of consciousness (like when you blink).

The objects would form a landscape on the ceiling.

The exit was supposed to look like the entrance, but inverted.

(Treimo, 2013, s. 264)

Det er liten tvil om at du som vanlig publikummer i Mind Gap-utstillingen blir utsatt for til dels ganske intens manipulering av hele ditt aktivitetsregister, og at dette er nøye planlagt fra designernes side. Serge von Arx kalte dette for «løypas dramaturgi»:

Serge von Arx: Dramaturgically, in the first room you look horizontally. You look straight forward, mainly. I mean, you can look up and down, but you orient yourself by looking forward. In the second space we had a big focus on the mud floor; you look down to orient yourself. And in the third room, where we had everything in the ceiling, you look up to the ceiling.

[…] The dramaturgy of the path […] is where the theatre and the architecture come together. […] In the theatre the time line is pretty much defined and in most cases you sit still and you see something three dimensional. […] In architecture you’re so much bound to all the physical questions and neces-sities […]. But in scenography you can start to play with it. (Intervju, 7/2 2012)

Det å betrakte måten bruker ulike deler av rommet på som en fysisk løype, synes jeg er spennende. Man kan helt klart bruke et slikt blikk på en hvilken som helst undervisningssituasjon – i laboratoriet, eller i klasse-rommet – og nærmest male fotspor på gulvet samtidig som man noterer hvilke aktiviteter som foregår hvor.

Men når jeg hører hvordan Serge forklarer at denne løypa også planlegges med dramaturgens sans for kontraster, potensialer og helhetseffekt, slår det meg at begrepet «løypas dramaturgi» kan utgjøre kjerne-elementet i et didaktisk verktøy for å arbeide med sam-spillet mellom læringsrom og læringsprosess. Jeg vil komme tilbake til dette senere.

Det var sterke kontraster mellom de ulike etappene i denne løypa, og utstillingens ulike rom. Men jeg opplevde nok at det stedet den romlige kontrasten tydeligst kom til uttrykk, var mellom speilrommet og skogrommet.

Bevegelsen fra det lysende og harde, til det myke og duse, gjorde tydelig inntrykk på elevene, og siden de med «hukommelsestesten» fikk starte med å vandre litt fritt i denne skogen etter å ha sittet på gulvet og hørt omviseren fortelle inne i speilrommet, ble stemnings-skiftet forsterket. Jeg kjente selv at det var godt å komme inn i trerommet, og elevene var – med tanke på at de hadde sittet stille så lenge – overraskende rolige og konsentrerte der de gikk rundt mellom trærne og så seg om.

Mind Gap-utstillingen gav rikt rom for rike sanseopple-velser, og var dessuten fylt med autentiske gjenstander – eller som omviseren fortalte elevene ved Skole B:

«Det som ser ekte ut, det er ekte!» (Omvisning, Skole B). Berit hadde da ettertenksomt kommentert: «Så det er sånn hjernen ser ut, altså…» (ibid).

Mange av elevene fremhevet nettopp dette – de genuine artefaktene – da jeg intervjuet dem om hva som hadde gjort mest inntrykk på dem. «Det var kult at de hadde ekte hjerner», utbrøt for eksempel Cathrine (Elevinterv-ju, Skole C). Klassevenninnen Charlotte svarte slik:

Snorre: Hvilket av rommene tror du at du kommer til å huske best?

Charlotte: Jeg tror nok at det er det med de hjerne-ne, fordi det var liksom… æsj… man kommer inn der og ser… ordentlige hjerner, liksom… sånn, det er ikke hver dag man gjør det.

(Elevintervju, Skole C)

Likevel var det som jeg har vært inne på var det flere som etterlyste muligheter for mer håndgripelig omgang med disse artefaktene. Einar fra Skole E beskrev sin visjon av en hjerneutstilling slik:

Einar: Det hadde vært kult hvis det hadde vært sånn at det hadde blitt laget et rom hvor det var… som var en ordentlig hjerne, med sånne vegger som… og det drypper litt fra taket, og det… pumper litt… (Elevin-tervju, Skole E)

Samtidig er det interessant at det autentiske preget, som jeg tross alt opplever som en klar styrke i Mind Gap-utstillingen, er noe Robert Wilson presiserer at han ønsker å unngå i teaterstykkene sine. Til Fred Newman sier han:

Robert Wilson: Theatre for me is something totally artificial. […] You know, an actor thinks he’s being natural but he’s not, he’s acting natural and that is something that is artificial. By being artificial, I think you can, as you said, know more about yourself, be closer to, quote, a truth. (Newman, Wilson, &

Schechner, 2003, s. 120)

Selvsagt har Wilson rett når han påpeker at teater er bygget på illusjoner i tid og rom og sammenheng, fun-dert på hva Peer Gynt kalte «digt og forbannet løgn».

Men både det å fortelle historier og det å lytte til histo-rier handler først og sist og grunnleggende sett om

innlevelse. Og jeg mener alt som kan bidra til å gi un-dervisningssituasjonen et skjær av autentisitet også vil styrke potensialet for innlevelse i historien som vokser ut av situasjonen. Disse hjernene hører ikke naturlig hjemme i glass med sprit, som i sin tur ikke hører hjemme i en glassvegg på Kjelsås. Men det at det er virkelige hjerner og ikke plasthjerner som bidrar til kulissene for fortellingen om det usynlige inni oss, er med på å gi fortellingen liv og retning.

8.1.2 Romdiagrammets horisontale akse: Struktur og