Handlende deltakelse: Virkelige spørsmål og håndfaste svar

Lærer 2: Den gleden ved å jobbe praktisk og se at…

se fra teorien til et produkt – at de ser den utvikling-en… klart det er mye faglig de har fått med seg, men jeg tror for mange at det å jobbe praktisk og se pro-sessen og forstå ting – hvordan ting henger sam-men… Det synes jeg var fint å se… (Lærerintervju, Vindmølleuka)

I løpet av Vindmølleuka blir elevene konfrontert med blant annet følgende mer eller mindre eksplisitte spørs-mål:

 Hvem vil du være/hva skal du bli?

 Hva kan du bidra med for å redde verden?

 Hvordan bygger man et stabilt, solid tårn med minst mulig materialforbruk?

 Hva innebærer det å være en leder for andre?

 Hva er den optimale balansen mellom kollektivt samarbeid og selvstendig initiativ når man jobber i gruppe?

 Hvordan disponerer man tid når man driver gruppearbeid over mange dager i strekk?

 Hvordan kan matematikk og fysikk hjelpe deg når du skal forbedre en konstruksjon?

Mange av disse underliggende spørsmålene peker på relevante tema i den voksenverden tenåringene aspire-rer mot. Jeg tror det er godt for dem å oppleve aner-kjennelsen som ligger i å bli behandlet som nesten voksne, og i å bli møtt med en forventning om at de skal greie å løse forholdsvis kompliserte oppgaver. Det er selvsagt en balanseøvelse dette, hvis de ikke får det til kan de bli lei og miste motet. Men Lærer 1 mente altså

at elevene hadde godt av å ha noe å strekke seg etter, samtidig som hun fremholdt at ettersom rammefortel-lingen var bygget rundt varierte, praktiske oppgaver kunne alle finne utfordringer de greide å håndtere.

Og, ikke minst, det hele munnet ut i et håndfast sluttpro-dukt som alle i gruppa kjente eierskap til. Lærer 2 un-derstreket at mange av elevene savner dette håndgri-pelige i skolehverdagen – «Det praktiske, det er jo mange som trenger mye mer av det», sa hun med et sukk (Lærerintervju, Vindmølleuka). I dynamikken som virker mellom relevante spørsmål og konkrete svar vil det foregå læring for alle. Lærer 1 kommenterte:

Lærer 1: Jeg har veldig tro på det at du… du gjør noe – får en oppgave og så løser du den – og så får du noe kunnskap, og så kanskje endrer du på noe av det du gjorde. Altså, den prosessen der synes jeg er vel-dig sånn… organisk, da. Det er sånn jeg gjør det selv, når jeg skal finne ut av ting hjemme. (Lærerintervju, Vindmølleuka)

Utdanning for bærekraftig utvikling (UBU) handler grunnleggende sett om å sette elevene i stand til å forbedre vår felles fremtid. Dette kan betraktes som å utvikle det som Arran Stibbe og Heather Luna kaller sustainability literacy, som er noe mer enn bare kunn-skaper om bærekraftig utvikling; det er også evnen til å handle på bakgrunn av kunnskapen (Arran Stibbe &

Luna, 2009, s. 11). Handlingskompetanse er et sentralt tema i UBU-forskningen. Danskene Finn Mogensen og Karsten Schnack skriver:

In an educational context, qualifying students’ com-petence to take action is […] basically a matter of organising learning situations which make it possible for students to transform themselves into critical, democratic and political human beings. […] The ac-tion competence approach seeks to form a basis for decisions and choices that are connected to commu-nity and dialogue. (2010, s. 64-65)

At det skulle være handlende deltakelse var nærmest et grunnpremiss for Vindmølleuka. Jeg ønsket å gi elevene en fysisk erfaring av hva realfag handler om, eller sna-rere: kan handle om, og håpet at dette både skulle virke motiverende og styrkende i deres læringsarbeid, og samtidig inspirere dem til miljøpolitisk engasjement. En av guttene som Kirsti intervjuet, la vekt på at de hadde lært mye om problemløsing:

Vegard: Hele tiden mens vi bygga egentlig så var det å løse sånne småproblemer egentlig. […] Når du lik-som holder på å bygge og så plutselig kommer på et problem som du ikke hadde tenkt på før, også må du finne en løsning på det med en gang liksom, for du har dårlig tid. (Elevintervju, Vindmølleuka)

De utskårede vingene måtte slipes, sånn at kantene ble så jevne som mulig. Ved siden av eleven med slipemaskinen, kapper en annen elev akslingen til passe lengde med baufil (foto fra elevpresentasjon).

To andre av guttene understreket at de hadde måttet utvise både presisjon og tålmodighet i byggearbeidet:

Viktor: Det var litt det der […] ta feil mål på skiva el-ler vingene, så blir det helt skeivt. Bommer du med en halv millimeter så funker det ikke. […] Vi hadde ik-ke noen arbeidstegning eller noe så vi måtte bare bygge framover og finne ut sjøl etter hvert. […]

Vidar: Vi hadde ingen arbeidstegning.

(Elevintervju, Vindmølleuka)

Lærerne var opptatt av at Vindmølleuka gav dem og elevene tydelige praktiske referanser som de kunne bruke videre i læringsarbeidet. I intervjuet som Kirsti hadde med meg og lærerne sa en av dem følgende om sine forventninger til uka:

Lærer 1: Så det som jeg tenkte var det der å… få litt fokus på hvordan man bruker matematikk rent prak-tisk til å… ja… gjøre noen beregninger som har en betydning da… i hverdagen… (Lærerintervju, Vind-mølleuka)

Begge lærerne var enige om at deres forventninger hadde blitt innfridd, og at de betraktet dette som verdi-full læring for elevene på en fruktbar læringsarena:

Lærer 2: Den praktiske jobbingen tror jeg også var veldig fint for elevene – å kunne jobbe litt praktisk, prøve litt, feile litt… […]

Lærer 1: Det tror jeg er veldig riktig – det blir sånn arbeidsskole, sånn Paulo Freire, ikke sant? At de kommer og jobber – utstyret er der, rommet er der… Jeg tror det er veldig riktig pedagogikk, da. […]

Det å oppleve virkelig intenst arbeid over seks timer […] det er utrolig viktig læring, tenker jeg.

(Lærerintervju, Vindmølleuka)

Referansen til Paulo Freire er interessant i seg selv. Vi hadde så vidt jeg vet ikke snakket om dette på forhånd med lærerne, men i min og Kirstis artikkel om Vindmøl-leprosjektet (Jegstad & Nordal, 2012) hvor vi altså ana-lyserte hvordan undervisningsopplegget kunne fremme UBU-kompetansene frigjørende handlekraft (empower-ment) og kritisk tenkning, var Paulo Freires De under-tryktes pedagogikk (1970/1999) helt sentral. Freire

skriver: «Frigjørende undervisning³³ består i virksom-het basert på erkjennende handling, ikke av overføring-er av kunnskap» (ibid, s. 63). Å utvikle elevenes hand-lingskompetanse, eller action competence, fremheves av flere som helt sentralt innen UBU (bl.a. MacVaugh, 2009; Mogensen & Schnack, 2010; A. Stibbe, 2009).

Ellers hadde lærerne naturlig nok også et tydelig fokus på enkeltelevers reaksjoner og utbytte gjennom uka.

Lærer 2 sa for eksempel følgende om en av guttene:

Lærer 2: Jeg ser at når det først er noe som han sy-nes er gøy, så kan han det… men når oppgaven er

«Gjør de og de oppgavene», så tar det tid å finne fram boka, og tingene… Akkurat å ta sånne elever og få det litt sånn… pushe dem litt og dra de tingene litt videre – som man kan ta med seg tilbake til skolen

33 I den engelskspråklige utgaven: «empowering education»

(Freire, 1970).

Tabell 16. Handlende aktivitetsformer i Vindmølleuka: Vilje, samhandling og bevisst øving.

[…]. Det er sånne ting som jeg også synes var utrolig fint. Og det var jo egentlig noe jeg håpet på skulle skje. (Lærerintervju, Vindmølleuka)

Elevene var tydelig stolte over produktet sitt. I presen-tasjonen til Gruppe 2 viste de video av sin turbin test-kjørt med industrivifte, og forklarte hvorfor deres vindmølle fungerte bedre enn andre gruppers. «Design er veldig viktig for at den skal fungere», sa Vetle, og Vidar presiserte at vingedesign og friksjon var de to viktigste suksesskriteriene. Elevene fortalte videre:

Viggo: Det som viste seg var at de [turbinvingene] vi hadde tegnet på frihånd, de funka faktisk bedre enn de der [vingene som ble designet i henhold til opti-maliseringsverktøyet fra NTNU]. […]

Vidar: De skulle være skikkelig mye bedre, men de var jo alt for smale. […]

Vetle: Det var veldig sånn greit resultat, da, i forhold til mange andre… mange andre vindmøller. Vi er ganske fornøyde, er vi ikke det?

Vidar: Ja

Viggo: Kjempefornøyde

(Elevpresentasjon Gruppe 2, Vindmølleuka)

I deltakelsesmatrisen omfatter handlingsdomenet akti-vitetsformene vilje, samhandling og bevisst øving (se Tabell 16 ovenfor).

Vilje ble øvet i rikt monn gjennom gruppenes stort sett selvdrevne arbeid med de fjorten oppgavene, uka til ende. Elevene måtte utvise både skjønn og selvdisiplin med hensyn til presisjon og med hensyn til disponering av tid og materialer. De måtte også være tålmodige;

vente på tur for å få tilgang til maskiner og utstyr, og lytte konsentrert til innledninger og foredrag innimel-lom arbeidsøktene.

Samhandlingen fungerte godt i de fleste gruppene. Ele-vene skulle i fellesskap løse en lang rekke oppgaver. De ba hverandre om hjelp, og diskuterte seg frem til best mulig løsninger. De hadde ulike roller, og i hvert fall i enkelte situasjoner opplevde de nok at de utfylte hver-andre på en konstruktiv måte.

Bevisst øving handler om å jobbe dedikert for å perfek-sjonere ferdigheter. I Vindmølleuka måtte elevene be-herske ulike typer verktøy og redskaper, og de arbeidet med forskjellige materialer. Her krevdes stamina og standhaftighet. Det forelå ingen detaljert byggeanvis-ning for vindmøllene, så elevene måtte prøve seg frem, og lære av hverandre. De lagde to ulike versjoner av turbinen, og vurderte hvilken versjon som hadde høyest virkningsgrad. Videre gikk gruppesjeffunksjonen på rundgang, så alle fikk prøvd seg og de lærte av hver-andre.