For at det skal kunne konkluderes med at det foreligger faktisk årsakssammenheng, må det også
sannsynliggjøres at det forelå relevante symptomer innen 72 timer etter ulykken (akuttsymptomer), jf.
Rt-1998-1565 og senere rettspraksis. I LB-2006-124947 er det referert til Den norske legeforenings retningslinjer for vurdering av nakkeskader fra 1994, der det uttales at det oftest opptrer uttalte nakkesmerter initialt, hvilket betyr at smertene må ha en viss styrke eller intensitet i begynnelsen - like etter ulykken.
Som det er redegjort for ovenfor, er årsaks- og symptombildet i nakkeslengsaker ofte uklart, og som påpekt, er nedtegnelser foretatt i tid nær opp til den begivenhet som skal klarlegges, og da spesielt beskrivelser foretatt av fagfolk nettopp for å få klarlagt en tilstand, spesielt viktige. Slike nedtegnelser vil - som i saken her - kunne finnes i sykehus-journaler dersom skadelidte bringes til sykehus, andre legejournaler og mer eller mindre tidsnære nedtegnelser og notater fra helsepersonell ellers. Også andre bevis - nedtegnelser, forklaringer eller annet - vil imidlertid også kunne kaste lys over de faktiske forhold. Hvilken vekt de beviselementer skal tillegges må vurderes i forhold til de feilkilder som måtte foreligge.
Som nevnt ble A brakt til SiV Larvik like etter kollisjonen, der det av uavhengig helsepersonell er gjort
nedtegnelser om As situasjonen samme dag ulykken skjedde, og dagen etter dette. Den kontakt helsepersonalet hadde med A, og de undersøkelser som blir foretatt, hadde nettopp som formål å klarlegge hans situasjon, og få et faglig forsvarlig grunnlag for å iverksette tiltak. Nedtegnelsene reflekterer da det som fremkommer. Basert på den kunnskap legepersonalet hadde om ulykken og As smerteopplevelse, først og fremst på bakgrunn av det A selv forklarte om dette, var dette derfor svært viktig informasjon for sykehusets fagpersonell. Nedtegnelsene framstår som en for ettertiden dokumentasjon på pasientens situasjon, undersøkelser som er gjort og de faglige vurderinger som er gjort i tilknytning til dette.
Som det framgår av nedtegnelsene like etter legepersonalets første kontakt med A, av resymeet etter
gjennomførte undersøkelser og av utskrivningsjournalen dagen etter, nevnes verken smerter eller ømhet i nakke direkte. Det har sannsynligheten for seg at det ville stått, dersom dette hadde vært nevnt. At dette skulle blitt uteglemt både i innkomst-journalens avsnitt «Aktuelt», «Status presens» og «Resymé» og i utskrivnings-journalen, eller hadde blitt vurdert som så uvesentlig at det ikke ble nedtegnet, finner lagmannsretten det kan ses bort fra. Det legges til grunn at nettopp ved påkjørsler bakfra, vil helsepersonell ha stor oppmerksomhet rettet mot nakke og hode. Hensett til hvilke smerter/plager som det uttrykkelig beskrives at A faktisk opplyste om, er det ikke bare mest sannsynlig at A ikke opplyste om nakkesmerter/nakkeømhet eller ryggplager, men det er også grunnlag for å trekke den slutning at han mest sannsynlig heller ikke hadde slike plager.
Tilsvarende gjelder smerter eller ømhet i rygg, jf. likevel nedenfor om nedtegnelsen i utskrivningsjournalen om oppfordringen til A om å ta kontakt i tilfelle «økende hodepine og økende ryggsmerte.»
Det vises også til nedtegnelsene i innkomstjournalen og utskrivningsjournalen om at A ikke var palpasjonsøm over prosessus spinosi eller på clavicler, at han ikke hadde smerter ved bevegelse av nakken, eller andre steder
«etter gjentatt undersøkelse», samt til utskrivningsjournalen nedtegnelsen om at han ikke hadde noen «alvorlige plager».
Som det framgår av de kliniske opplysninger i legens henvisning til radiologisk avdeling ved sykehuset for å få tatt røntgenbilder, er det imidlertid der angitt; «Smerte i nakke». Selv om det er påfallende at det nevnes der, men ikke i innkomst- eller utskrivningsjournalen, tyder dette på at nakkesmerte har vært nevnt av A.
I sykehusets journaler fra 8. og 9. september 2005, angis smerter/plager i høyre kne. Dette kan klart ikke anses å være en del av symptombildet etter en eventuell nakkeslengskade, og er heller ikke anført å være det. Videre angis at han hadde prikninger i armen, og i utskrivningsjournalen står at han hadde hatt en del hodesmerter.
Dette er plager som kan være forenlig med/følge av en nakkeslengskade. De er imidlertid ikke spesifikke for en slik skade-mekanisme. I seg selv framstår ikke hodepine /hodesmerter som påfallende i situasjonen, selv om det ikke forelå nakkeslengskade. I tilknytning til det som står om prikninger i armen, vises for øvrig også til notat fra SIV Tønsberg, nevrologisk poliklinikk datert 21. september 2005, hvor det blant annet framgår at A selv forklarte han ble «mørbanket i armer og ben og særlig fikk han vondt i høyre ben.»
Ved utskrivningen ble A blant annet informert om at han kunne ta kontakt dersom han fikk «økende hodepine eller økende ryggsmerte.» Dette kan tyde på at A også hadde hatt ryggsmerter. Dette er imidlertid ikke nevnt i sykehusets journaler for øvrig. Måten det er skrevet på, kan forstås slik at meningen var å gi uttrykk for at han kunne ta kontakt dersom han fikk ryggsmerter som var økende, det vil si, som oppsto og var økende.
Lagmannsretten legger til grunn at A ringte legevakten SiV Larvik søndag 11. september 2005, og at dette ble gjort på grunn av plager han da hadde og som han selv satt i sammenheng med ulykken. A kan ikke huske konkret hvorfor han ringte, og det er opplyst at det ikke finnes noen nedtegnelser på sykehuset/legevakten om oppringningen. Lagmannsretten legger til grunn at dette mest sannsynlig hadde med hodepine/hodevondt å
gjøre, jf. at det er dette som, i følge anamnesen i fastlegens journalnotat fra 14. september 2005, synes å ha vært den mest fremtredende plage etter utskrivelsen fra sykehuset.
I politirapporten som politibetjent Andersen skrev etter ulykken, er som antatt skadeforløp angitt «nakkeskade»
og «lettere skadet», og det er i den supplerende del av rapporten er det også nedtegnet at A skal ha hatt «smerter i rygg og nakke.» Dette er en tidsnær nedtegnelse foretatt av en uavhengig person. Slik rapporten ellers er skrevet, er det sannsynligvis ikke A selv som har gitt disse opplysningene til politibetjenten. Hvem som ga ham opplysningene som var grunnlaget for nedtegnelsen, eventuelt hva det var som gjorde det, er uvisst.
Politibetjent Andersen har for lagmannsretten forklart, at han nå ikke kan huske hva som var grunnlaget for antakelsen. Han ga imidlertid klart uttrykk for at det ikke alene var fordi han så at A var blitt påført nakkekrage.
Påføringen av nakkekrage ble gjort rutinemessig. Det hefter såles usikkerhet ved grunnlaget for opplysningen som førte til nedtegnelsen. Dette får betydning for hvilken vekt nedtegnelsen bør tillegges ved den samlede vurdering. Likevel trekker nedtegnelsen i den retning, at A faktisk hadde plager fra nakken.
Nedtegnelsene i fastlegens første konsultasjon med A etter ulykken, den 14. september 2005, bidrar også til å kaste lys over situasjonen i akuttfasen. I anamnesen angis ikke at A fortalte fastlegen noe om at han hadde hatt eller da hadde nakkesmerter, men det angis at han hadde vært hoven i halsmuskulaturen, og dette var bedre på konsultasjonstidspunktet. I følge anamnesen beskrev A at han hadde hatt «mye vondt i hele hodet og blitt nummen i hø. side av hodet etter å ha ligget.» Videre fortalte han at han på konsultasjonstidspunktet ikke kjente noe ut i armene, slik han tidligere hadde gjort. De funn som fastlegen gjorde etter sin undersøkelse av A, er blant annet angitt som noe muskelømhet i nakken. Som beskrevet innledningsvis, henviste fastlegen A til MR-undersøkelse av nakken og hodet, og resultatet av dette er beskrevet innledningsvis.
Det er således spor i fastlegens journal om at nakkeproblemer har vært tema, men hovedproblemet den 14.
september 2005 framstår likevel å ha vært de beskrevne hodeproblemer. Dette var også årsaken til at fastlegen ba om MR av As hode.
Også i notatet fra SiV Tønsberg, nevrologisk poliklinikk, datert 22. september 2005, finnes opplysninger som kaster lys over situasjonen for A i den første tiden etter ulykken. Det vises til gjengivelsen i de innledende bemerkninger fra epikrisens avsnitt «Sakens bakgrunn». Også her er det hodeproblemene som virker å ha vært de fremtredende. Disse problemene beskrives blant annet som «nummenhet i høyre hodehalvdel når han har hatt spesielle stillinger, særlig når han har ligget på høyre side». Dette samsvarer med det som er angitt i fastlegens journal for 14. september 2005.
I følge notatet beskrev A at han «etter kort tid» fikk vondt i hodet, og «ganske snart» vondt i nakken. Videre at han fikk betydelig ømhet i halsmuskulaturen foran og på sidene, og at han på tidspunktet for undersøkelsen på poliklinikken, fortsatt hadde smerter i hodet og særlig på høyre side, og dessuten at han har hatt smerter i nakken og utover i skuldrene.
Av notatet framgår at legen som undersøkte A 21. september 2005, ikke fant A var spesielt øm i
nakkemuskulaturen, at han hadde normal bevegelighet, men at han fikk smerter ved rotasjon, bakoverbøyning og sidebøyning. Det framgår også at A anga å kjenne stikk litt dårligere i høyre ansiktsdel, «svarende til 2. og 3.
trigeminus gren sammenliknet med venstre side.»
Også i andre senere dokumenter finnes nedtegnelser som kaster noe lys over As helsesituasjon - hans symptombeskrivelse og symptomopplevelse - i akuttfasen. Det gjelder blant annet fastlegens senere
journalnotater, fysioterapeutens notater og enkelte journaler/epikriser fra sykehus mm. Det er imidlertid i første rekke situasjonen på de tidspunkter disse senere nedtegnelser ble gjort, som da beskrives. Lagmannsretten finner det derfor ikke nødvendig å gå nærmere inn på enkelthetene i det som der står.
Som det framgår av gjennomgangen ovenfor, gir de mest tidsnære beviselementene om As plager de tre første døgn etter ulykken, ikke et entydig symptombilde. De øvrige beviselementer om As helsesituasjonen i de første dagene, endrer ikke dette bildet. Det foreligger således beviselementer som hver for seg trekker i ulik retning.
Spørsmålet er om de samlede opplysninger som foreligger om As situasjon og symptombildet i akuttfasen, etter en helhetsvurdering gir grunnlag for å konkludere med at han har sannsynliggjort at det forelå relevante
akuttsymptomer på nakkeskader etter ulykken.
Lagmannsretten har funnet avgjørelsen vanskelig. Under tvil er imidlertid lagmannsretten kommet til at A ikke har sannsynliggjort at han initialt - de tre første døgn etter ulykken - hadde nakkesmerter eller andre
tilstrekkelig sterke eler intense symptomer på nakkeslengskader til at det kan konkluderes med at vilkåret om akuttsymptomer er oppfylt. Utslagsgivende for lagmannsretten har vært innholdet i innkomstjournalen og
utskrivningsjournalen fra SiV Larvik, samt fraværet av beskrivelse av uttalte nakkeplager i fastlegens første journalnotat etter ulykken.
Det følger av dette at A ikke har sannsynliggjort at det foreligger årsakssammenheng mellom ulykken og de plager han har. Forsikringsselskapet skal derfor å frifinnes, og anken blir å forkaste.