Lagmannsretten vil først vurdere om det foreligger årsakssammenheng med utgangspunkt i de vilkårene som er oppstilt av Høyesterett i Rt-2007-1370 (Prolapsdommen). Partene har ikke nevneverdig berørt denne
årsaksmodellen under ankeforhandlingen, ut over å vise til den.
Som nevnt ovenfor er de sakkyndige uenige om As skade er en strukturell skade eller en bløtdelsskade. Det ble tatt MR av nakken til A den 29. juli 2009, der det ble påvist en liten midtlinje skivebukning nivå cervicalt C6/C7. Skivebukningen ble gjenfunnet ved MR-undersøkelse i oktober 2009 og senere i 2010. Prolapsen ble konstatert på samme sted ca. to og et halvt år etter ulykken. Spesialist i nevrologi Terje Kristensen og spesialist i generell og ortopedisk kirurgi Carl Erik Næss har gitt uttrykk for at årsaken til at prolapsen ikke har vært påvist tidligere kan skyldes ulike måter å lese/tolke bildene fra MR-undersøkelsene. Det tillegges derfor ikke avgjørende vekt at prolapsen først på påvist lenge etter ulykken.
De sakkyndige er uenige om skivebukningen/prolapsen skyldes en degenerativ prosess eller ulykken. Etter lagmannsrettens syn er det ikke sannsynliggjort at det er årsakssammenheng mellom ulykken og prolapsen. Det legges særlig vekt på forklaringene fra nevrolog Roy Nystad og spesialist i ortopedisk kirurgi Ole J Aarsud.
Begge har gitt uttrykk for at ulykken slik den er beskrevet ikke kan ha vært så kraftig at den var egnet til å forårsake strukturelle skader i nakken til A. Lagmannsretten slutter seg til dette. Etter lagmannsrettens syn kan traumet slik dette er beskrevet av A ikke ha vært så kraftig at det er sannsynlig at det kan ha forårsaket en strukturell skade/prolaps. Det er få opplysninger som sannsynliggjør at smertene i dag er forårsaket av prolapsen/utbukningen.
Symptomene tilsier heller ikke at det er en sammenheng mellom traumet og prolapsen. As smertebilde vurderes å ha hatt et atypisk forløp. Journalene i tiden etter ulykken viser et varierende smertebilde, der A opplevde en gradvis bedring den første tiden. Dette er i samsvar med en normal symptomutvikling. Deretter økte
smertetrykket tilsynelatende igjen, uten at dette har noen medisinsk plausibel forklaring. En slik utvikling avviker fra alminnelig medisinsk viten, noe som er påpekt av både Nystad og Aarsrud.
Lagmannsretten vurderer også at det kan være andre sannsynlige forklaringer til prolapsen. Både Aarsrud og Nystad forklarte at de vurderer det som mer sannsynlig at prolapsen skyldes en degenerativ skade enn ulykken.
Kristensen forklarte for lagmannsretten at bukningen kunne skyldes traumet eller en degenerativ skade, men at As alder talte mot at det var en degenerativ skade. I erklæringen fra rådgivende overlege ved NAV
klageinstans, Stein Nilsen, skisseres også en degenerativ skade i mellomvirvelskiven som en mulig årsak.
Etter en samlet vurdering mener lagmannsretten det ikke er sannsynliggjort årsakssammenheng mellom ulykken og As prolaps. Det legges særlig vekt på at traumet ikke var av en slik kraft at det var egnet til å forårsake en strukturell skade/prolaps, samt at det er andre alternative forklaringer til prolapsen som er mer sannsynlige.
Bløtdelsskade
Lagmannsretten går så over til å vurdere om det foreligger faktisk årsaksammenheng mellom ulykken og en mulig bløtdelsskade hos A med utgangspunkt i vilkårene formulert av Høyesterett i Rt-2010-1547 (Ask).
Lagmannsretten vurderer først om ulykken har hatt tilstrekkelig skadeevne. Etter bevisførselen mener
lagmannsretten, i motsetning til tingretten, at ulykken ikke har hatt tilstrekkelig skadeevne. De begivenhetsnære bevisene fra tiden rundt ulykkestidspunktet gjengir i all hovedsak at A ikke var utsatt for noe
traume/arbeidsulykke, med unntak av ett journalnotat fra kiropraktor 4. mai 2009. Det er i en rekke
journalnotater over en lang periode tvert imot oppgitt at hun ikke har vært utsatt for noen arbeidsulykke. Først fra 2011 er journalnotatene konsistente på at A var utsatt for en arbeidsulykke, og slike etterfølgende
beskrivelser av ulykken har begrenset vekt. Det har ikke vært registrert hos arbeidsgiver at A har vært utsatt for en arbeidsulykke, og kravene mot NAV og Tryg Forsikring NUF ble fremsatt først flere år etter ulykken.
Videre viser lagmannsretten til forklaringen fra vitnet B som var As overordnede på ulykkestidspunktet. B forklarte for lagmannsretten at han ikke hadde oppfattet hendelsen som alvorlig.
De sakkyndige har hatt til dels ulike vurderinger av den skadevoldende evnen.
Spesialist i ortopedisk kirurgi Ole J Aarsud har i tilleggserklæring datert 29. desember 2012 gitt uttrykk for at:
Det er ikke lagt frem nye opplysninger som gjør det mer sannsynlig at EEO [A - lagmannsrettens merknad]
var utsatt for en ulykke med skadevoldende evne, selv om nakkesmertene startet under arbeid.
Dr. Iversen skriver at EEO har nevroptiske smerter. Det er en ny opplysning, men det er ikke gjort rede for hvordan disse smertene er.
Da jeg undersøkte EEO, var symptombildet dominert av en fullstendig stiv nakke. MR-funnet kan ikke forklare disse symptomene. Ut fra MR-funnet er det dessuten mest sannsynlig at prolapsen skyldes en degenerativ prosess, og ikke en skade som oppstod den 24.04.09.
...
Det er ikke vist til en medisinsk akseptabel forklaring på en årsakssammenheng mellom hendelsen og EEOs stive nakke.
Den ytre hendelsen må i seg selv være så kraftig at eller av en slik natur at den er tilstrekkelig til å påføre en biologisk skade på vev. Man må vurdere de krefter som ligger i skadesituasjonen medfører større belastninger enn dagliglivets aktiviteter for å avgjøre om hendelsen kan ha skadeevne. Ofte vil det være vanskelig å ta stilling til hvor store de faktiske krefter har vært i en personskade. ...
Jeg kan fortsatt ikke se at den «ytre hendelsen» som beskrives kan ha vært så kraftig at den var egnet til å forårsake skader i nakken. Slike skader er da heller ikke påvist.
...
Aarsrud har i erklæringen konkludert med at det er mindre enn 50 % sannsynlig at hendelsen som er beskrevet kan ha hatt skadevoldende evne av betydning.
Dr. Bror Stein Strandquist har i Nevrologisk spesialisterklæring til NAV 30. september 2012 gitt uttrykk for at:
Når det gjelder punkt 1 og 2 som vedrører selve hendelsen, antatt «skademekanisme» og tidsnære plager, er jeg av den oppfatning at man ikke ville regnet med en varig skade. Imidlertid hadde nok ikke et
«nakkekink» eller muskulært betingede plager vært utenkelig. Slikt er gjerne forbigående. Vaskemaskinen var tung, hun «bakset» nok med den, slik at en muskelstrekk i nakke eller rygg kunne man absolutt tenke seg. Det er vel nettopp det hun fikk også, særlig ille var pasienten dagen etter. ...
Strandquist har oppsummert vurderingen slik:
Ut i fra overnevnte diskusjon har undertegnede kommet frem til, dog under tvil, at det er sammenheng mellom hennes nakke/armplager i dag og hendelsen i 2009. Hun fikk en mindre skiveskade i nakken ut fra en nokså beskjeden belastning. Symptomene økte senere på over tid og utviklet seg til et prolaps. Slik er sykehistorien på slike «prolapssaker» enkelte ganger.
Jeg sier «under tvil» fordi jeg er enig i med det som tidligere er bemerket at belastningen hun var utsatt for var meget beskjeden og at det nærmest er upåregnelig at hun skulle pådratt seg dette. På den annen side har jeg lagt vekt på at hennes symptomer tross alt debuterte skadedagen og at hun ikke hadde slike plager fra før. Dette sammenholdt med vedvarende plager og at jeg ikke finner andre årsaker, gjør at jeg lander på en årsakssammenheng. Selv om jeg ikke føler meg helt overbevist, ser jeg ingen andre forklaringer enn denne.
I erklæring fra nevrolog Roy Nystad datert 6. januar 2014 står det i vurdering av akuttfasen:
- Ut fra en skjønnsmessig vurdering er det rimelig å anta at skadelidte under et tungt løft ble påført en mindre bløtdelsskade/overstrekning i bindevevsstrukturer og muskulatur i nakkeregionen.
- Ut fra en medisinskfaglig vurdering er det rimelig å anta at det er årsakssammenheng mellom det tunge løftet og de akutte symptomene med smerter/stivhet i nakkeregionen og smerter i høyre skulder/overarm som skadelidte fikk samme dag.
Det er vanlig at slike akutte nakkesmerter avtar i løpet av 4-6 uker.
Nystad har i erklæringen konkludert slik:
Ut fra en medisinsk faglig vurdering er det derfor mindre sannsynlig årsakssammenheng mellom overstrekningstraumet i nakken i april 2009 og skadelidtes subjektive besvær i dag. Årsakssammenheng kan være til stede, men det antas å være mindre enn 50 % sannsynlighet for dette.
Videre har spesialist i generell og ortopedisk kirurgi Carl Erik Næss på oppdrag fra A avgitt spesialisterklæring 5. juli 2015. I punktet vurdering og konklusjon står det:
I vurdering av skadesaken legger jeg følgende til grunn:
- Selve skadehendelsen 24.04.2009 er dokumentert i sakens medisinske dokumenter. Det er dokumentert akuttsymptomer.
- A har etter ulykkeshendelsen hatt vedvarende smerter i nakkevirvelsøylen og utstrålende smerter i høyre arm. Det foreligger dokumenterte brosymptomer.
- Det er samsvar mellom subjektive symptomer og objektive funn.
- De helsemessige plagene A har hatt etter ulykkeshendelsen 24.04.2009 representerer et kjent klinisk bilde.
- På disse premisser mener jeg man må konkludere med at det er en overveiende sannsynlig
sammenheng mellom de plagene skadelidte har hatt med smerter i nakkevirvelsøylen og i høyre arm og ulykkeshendelsen 24.04.2009.
Nystad, Aarsrud og Næss ga forklaring for lagmannsretten og fastholdt vurderingene og konklusjonene.
I tillegg har spesialist i nevrologi, Terje Kristensen, gitt forklaring for lagmannsretten. Han forklarte at det etter hans vurdering var årsakssammenheng mellom ulykken og As plager. Kristensen mente A hadde fått en unaturlig bevegelse. Hennes kroppsmasse var lav og vaskemaskinen veldig tung. Traumet kunne derfor være skadeutløsende. Kristensen la også vekt på at symptombildet var konstant. Skaden var mest sannsynlig en kombinasjon av strukturelle forandringer og en bløtdelsskade. Bukningen kunne skyldes traumet eller en degenerativ lidelse, men As alder på skadetidspunktet talte mot en degenerativ lidelse. Det var heller ikke noe som talte for at nakketraumet skyldes et degenerativt skjelett.
Selv om det legges til grunn et traume som beskrevet av A, har dette etter lagmannsrettens syn hatt begrenset skadevoldende evne. De kreftene som har «virket» i den beskrevne ulykken vurderes å ha hatt begrenset skadeevne. Lagmannsretten slutter seg her til vurderingene fra Strandquist, Aarsrud og Nystad. Næss berørte i sin forklaring for lagmannsretten ikke om traumet hadde skadevoldende evne, men forklarte at han hadde lagt avgjørende vekt på de kliniske observasjonene/funnene. Kristensen vurdering er etter lagmannsrettens syn lite samsvarende med As beskrivelse av ulykken.
Etter en samlet vurdering mener lagmannsretten ulykken ikke har hatt tilstrekkelig skadeevne.
Når det gjelder kravet til såkalte akuttsymptomer er lagmannsretten enig i tingrettens vurdering av at dette er oppfylt. Plagene er dokumentert særlig i journalnotatene fra kiropraktor, og er nedtegnet kort tid etter ulykkestidspunktet. Journalene underbygger i en viss utstrekning As forklaring.
Videre mener lagmannsretten at kravet til sammenhengende plager fra ulykken og til den kroniske senfasen (brosymptomer) ikke er oppfylt. For bløtdelsskader er det normale skadeforløpet at smertene og plagene er sterkest i akuttfasen og at de deretter gradvis avtar. Dette er fremholdt av de sakkyndige i deres forklaringer for lagmannsretten. For noen stabiliserer imidlertid smertene og plagene seg og blir kroniske.
De begivenhetsnære bevisene viser et smertebilde som er til dels uforenlig med et normalt sykdomsforløp for bløtdelsskader.
Av journalnotatene fra kiropraktor fremgår det at A ble bedre av behandlingen i perioden etter ulykken. Blant annet avtok smertene, og bevegeligheten i nakken ble gradvis bedre. En slik utvikling er også
overensstemmende med et normalt sykdomsforløp.
A ble også behandlet for korsryggplager, noe som er omtalt i senere journalnotater.
I første konsultasjon hos fastlegen 2. juli 2009 ble ulykken ikke nevnt, men diagnosen er oppgitt til L02 - Rygg symptomer/plager. Det ble gjort MR-undersøkelse av henne i juli 2009, og resultatet fra undersøkelsen forelå 29. juli 2009. Det ble ikke påvist noen proplaps, men en liten midtlinje skivebukning nivå cervicalt C6/C7.
I de etterfølgende legekonsultasjonene er plagene angitt til både nakke og korsryggsmerter. Som påpekt av tingretten gir journalene gir liten veiledning om hvordan nakkesmertene utviklet seg. I journalnotatene fra 6.
august 2009 og 1. september 2009 ser det imidlertid ut som om smertene forverret seg betydelig. En sammenlignende MR-undersøkelse i november 2009 ga samme funn som ved første undersøkelse. Det er presisert at det ikke er noen sikker nerverotaffeksjon samt at det er reservevolum omkring medulla. Også i journalnotat 29. april 2010 fremgår det at smertene har blitt verre.
Ved årsskiftet 2009/2010 hadde A gradert sykemelding, der hun over en periode gradvis tappet opp arbeidet.
Også dette taler for en bedring i hennes tilstand i denne perioden. A forklarte for lagmannsretten at jobbingen førte til en forverring av tilstanden, og at dette var bakgrunnen for at hun ikke lykkes i å komme tilbake i arbeid.
Både As forklaring og journaler viser at smertene har variert og blitt til dels sterkere over tid. I likhet med tingretten mener lagmannsretten at et slikt forløp ikke er forenlig med et normalt traumatologisk forløp.
Lagmannsretten har derfor kommet til at kravet til brosymptomer ikke er oppfylt.
Selv om det ikke er nødvendig for resultatet mener lagmannsretten det er hensiktsmessig å vurdere det siste vilkåret. Vurderingstemaet er om sykdomsbildet er forenlig med det man vet om skader påført ved denne type traumer, herunder om A har hatt tilsvarende plager som kan forklare de etter følgende plagene og om ulykken har hatt et traumatologisk plausibelt forløp. Vurderingen er noe overlappende med vurderingen av om det foreligger brosymptomer.
Årsaken til As plager fremstår som uavklart til tross for at hun har vært utredet gjentatte ganger over flere år.
Det fremgår av journalene at A har hatt enkeltstående sykemeldinger og plager forut for arbeidsuhellet.
Sykefraværet og plagene ligger etter lagmannsrettens vurdering innenfor det som er normalt. Vitnet Kristensen forklarte at det etter hans vurdering ikke var opplysninger som tilsa at hun var på vei ut av arbeidslivet.
Lagmannsretten slutter seg til dette.
Flere av de sakkyndige, Nystad, Strandquist, Aarsrud, Næss og Nilsen, har gitt uttrykk for ulykken ikke har hatt det forventede forløp, selv om både Næss og Nilsen har konkludert med at det foreligger årsakssammenheng.
Både Nilsen, Næss og Kristensen synes å ha lagt avgjørende vekt på sammenfallet i tid mellom ulykken og plagene. Strandquist har gitt uttrykk for betydelig tvil. Både Nystad og Aarsrud har konkludert med at det ikke er årsakssammenheng.
Nystad forklarte også at A kunne ha såkalte MUPS (medisinsk uforklarlige plager og symptomer), der et initialt kink kunne være forårsaket av de andre tunge løftene på jobb i denne perioden. Både Nystad og Aarsrud har forklart at plagene ved det beskrevne traumet vil være forbigående, normalt i løpet av en til to måneder og maksimalt et halvt år. Nystad har også påpekt at nakkesmerter er svært utbredt i befolkningen.
Etter lagmannsrettens syn har traumet ikke hatt et plausibelt traumatologisk forløp. Det er tale om et traume av begrenset kraft, og omfanget av As plager er ikke forenlig med traumet. Videre mener lagmannsretten at smertebildet har et atypisk forløp, og det vises til lagmannsrettens vurdering av brosymptomer ovenfor.
Sammenfallet i tid mellom ulykke og As plager kan ikke være avgjørende. At det ikke kan påvises andre forklaringer til skaden/plagene enn ulykken/traumet er ikke tilstrekkelig til å konstatere årsakssammenheng, se Rt-2010-1547 avsnitt 71.
Etter en konkret helhetsvurdering mener lagmannsretten sykdomsbildet ikke er forenlig med det man vet om skader påført ved denne type traumer. Lagmannsretten har særlig lagt vekt på at sykdomsbilet ikke har hatt et traumatologisk plausibelt forløp.