Tilsvarende krav om årsakssammenheng gjelder også mellom skaden og tapet.
Lagmannsretten legger til grunn As forklaring om at han planla å bo og jobbe i Norge over flere år. Det er ikke holdepunkter for at han hadde flyttet tilbake til Polen på det aktuelle tidspunktet og gått over i en jobb med lavere lønn hvis det ikke hadde vært for ulykken. Skaden var dermed en nødvendig betingelse for at tapet (nedgang i lønn og ekstrautgifter) oppsto.
Skaden var imidlertid ikke en tilstrekkelig betingelse for at det fulle, anførte tapet oppsto. As valg om å flytte til Polen var i seg selv en nødvendig betingelse i årsakskjeden. Det foreligger således samvirkende årsaker.
Når det foreligger flere samvirkende skadeårsaker, vil den som tidsmessig inntrer først, kunne være
«disponerende», mens en senere årsak vil kunne fremtre som den «utløsende». Såfremt den «disponerende»
skadeårsaken er nødvendig for å fremkalle skaden, vil også den kunne være ansvarsbetingende, jf. Rt-1992-64 (P-pilledom II) på side 70.
Hovedregelen er at ansvar knyttes til alle nødvendige betingelser, se blant annet Rt-2000-915 (Dispril-dommen) på side 923. Dette gjelder imidlertid ikke unntaksfritt. Ulykken må i forhold til de øvrige faktorene fremstå som et «så pass vesentlig element i årsaksbildet at det er rimelig å knytte ansvar til den», se blant annet Rt-2001-320. Det oppstilles ikke her et strengt vesentlighetskrav. I Rt-2000-418 ble det i prinsippet knyttet ansvar til et trafikkuhell da det ikke kunne «ansees som en helt uvesentlig årsak».
A har fremhevet at han hadde et spesielt yrke (tømmerhogger) som gjorde at skaden fikk følger for hans fortsatte virke i dette yrket. En slik situasjon omtales i juridisk teori som «økonomisk sårbarhet», se Peter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett (6. utgave) side 336 med videre henvisning. Der et yrke stiller spesielle krav til den skadelidte, kan en skade som ikke medfører et økonomisk tap for de fleste, likevel være avgjørende. Et eksempel kan være fiolinistens tap av en finger. Selv om det i disse tilfellene kan være krav på erstatning, vil imidlertid adekvansbetraktninger redusere erstatningens størrelse.
I Rt-2002-720 (Dykker-dommen) var skadelidte utdannet metningsdykker. Han hadde arbeidet som dykker fra 1970 og som metningsdykker fra 1976 til 1985 og fra 1993 til han ble utsatt for en trafikkulykke i 1997.
Grunnet en skulderskade måtte skadelidte oppgi forsøket på å gjenoppta dykkerkarrieren. Krav ble fremmet etter en bilforsikringsavtale.
Høyesterett kom til at det var adekvat årsakssammenheng mellom ulykken og skadelidtes yrkesmessige
invaliditet som yrkesdykker. Skadelidte hadde i perioden 1985-1993 drevet et firma innen bygningsbransjen, og det fremgikk av medisinsk erklæring at han sannsynligvis kunne arbeide i full stilling i hvilket som helst alminnelig yrke. Likevel ble det ikke eksplisitt anført eller drøftet om muligheten for et alternativt yrke avskar erstatning. Hans reelle inntekter med skaden ble imidlertid fratrukket ved beregningen av erstatningsbeløpet.
Ut fra formålet med yrkesskadeforsikringloven mener lagmannsretten at det ikke kan utelukkes at et erstatningskrav etter denne loven kan baseres på at ervervsevnen er redusert ved at skaden har ført til at
skadelidte ikke lenger kan utøve et yrke som er bedre betalt enn det han er i stand til å utøve med skaden. Dette gjelder selv om yrkesskadeforsikringforskriften inneholder begrepet «ervervsmessig uførhet» og «ervervsevne»
i bestemmelsene om tap av fremtidig inntekt.
If har anført at flyttingen til Polen var en såkalt «avskjærende årsak» (novus actus interveniens). Begrepet sikter til at årsakskjeden brytes ved at en ny årsak virker inn på hendelsesforløpet. Lødrup (op.cit. side 348) omtaler Rt-1891-814 (Elida-dommen) som et utslag av et slikt prinsipp. I saken hadde skøyten Elida blitt slept av Skytten. Trossen røk, og Skytten forsøkte ikke å hjelpe Elida. Elida kom seg til nødhavn, fikk skadene
midlertidig utbedret og dro til sjøs igjen. En ny skade som nødvendiggjorde oppankring og en påfølgende orkan sendte skøyten til bunns. Skytten ble ikke kjent erstatningsansvarlig. Høyesterett skilte her mellom
foranledigelse (Skyttens manglende bistand) og forårsakelse (at Elida dro til sjøs på nytt med påfølgende hendelser). I Rt-1989-426 ble det ikke tilkjent erstatning etter mangelfull behandling av en skade fordi skadelidte ikke hadde benyttet seg av muligheten han senere fikk til å konsultere lege. Høyesterett la til grunn at dersom han hadde møtt til legetimen, ville skaden blitt diagnostiert og behandlet i tide til å unngå den aktuelle merinvaliditeten. I Rt-1992-453 (Furunkulosedommen) fikk ikke staten medhold i en anførsel om
«avskjærende årsaker». Høyesterett fant at eventuelle brudd på karantenevilkår og at sykdommen burde vært oppdaget og varslet før smolten ble losset, kun var årsaker som samvirket med det ansvarsbetingende forholdet (at staten hadde gitt importtillatelser).
Felles for de to første dommene synes å være at det på et tidspunkt i hendelsesforløpet oppstår en situasjon der
«faren er avverget»; skadepotensialet fra den ansvarsgivende handlingen er nøytralisert. Skøyten Elida var i havn og midlertidig utbedret. Den skadede mannen var blitt innkalt til en time hos lege, som hadde leget skaden
dersom skadelidte hadde møtt. I begge disse tilfellene var dermed årsakskjeden fra den manglende bistanden brutt. I Furunkulosedommen tok ikke Høyesterett direkte stilling til anførselen, men skrev:
Men uansett dette forhold [tilsetting av elvevann] og brudd på karantenevilkårene samt at sykdommen eventuelt ble eller burde vært oppdaget og at varsel skulle vært gitt, kan jeg ikke se at årsaksbetraktninger kan utelukke ansvar for staten. Det vil i tilfelle her være snakk om samvirkende årsaker, med den følge at eventuelt også andre enn staten er ansvarlig for skaden.
Denne dommen kan muligens leses slik at det ikke oppsto noen slik situasjon, der skadepotensialet fra
importtillatelsene ble nøytralisert. I lys av at Høyesterett synes å ha ment at det forelå samvirkende årsaker selv for det tilfelle at sykdommen ble oppdaget og varsel skulle vært gitt før lossing av smolten, er dette imidlertid ikke klart.
Lagmannsretten finner det på denne bakgrunn riktig å vurdere årsakssammenhengen i lys av det alminnelige vurderingstemaet Høyesterett har oppstilt og anvendt i relativt omfattende, nyere rettspraksis. Det vil si hvorvidt elementet - sett i forhold til øvrige faktorer - fremstår som så pass vesentlig i årsaksbildet at det er rimelig å knytte ansvar til det. Selv om dette vurderingstemaet i høyesterettspraksis hovedsakelig er knyttet til årsakssammenheng mellom skadevoldende handling og skade, mener lagmannsretten at tilsvarende kan anvendes for vurderingen av årsakssammenheng mellom skade og tap.
Spørsmålet i saken her er dermed om skaden - sett i forhold til flyttingen - fremstår som et så pass vesentlig element i årsaksbildet at det er rimelig å knytte ansvar for tapet til den.
A har anført at han, som følge av skaden, er forhindret fra å ta fysisk krevende arbeid og at denne typen arbeid er den eneste han kan få i Norge. Skaden har således forhindret ham fra å jobbe i Norge og nyte godt av at lønnsnivået er høyere her enn i Polen. Selv om såkalt «økonomisk sårbarhet» (omtalt ovenfor) i utgangspunktet kan gi krav på erstatning, må det imidlertid vurderes om kravet til adekvans her er oppfylt. I As tilfelle er det ikke tale om et yrke med lang utdanning som han hadde utøvet over mange år, men en jobb han kun hadde fungert i over få dager og etter noen måneders praksis flere år tidligere.
Etter lagmannsrettens syn står vi overfor et hendelsesforløp som for en vesentlig del skyldes selve flyttingen til Polen. I det perspektivet kan skaden, som utløste det videre hendelsesforløpet, likevel ikke anses som en helt uvesentlig årsak. Det er mer naturlig å se hendelsesforløpet som så uvanlig og tapet som så avledet i forhold til skaden, at det ikke er rimelig å pålegge forsikringsselskapet fullt erstatningsansvar for dette. Det vises her til at A har vært i 100 % arbeid i Polen siden sykepengeperioden gikk ut.
Etter lagmannsrettens syn er den fulle reduksjonen i inntekt som oppsto for A da han flyttet tilbake til Polen og gjenopptok sin gamle jobb, for avledet fra skaden til at det kan kreves dekket i det fulle av If. At A valgte å reise tilbake til Polen i stedet for å avvente behandlingen av søknaden om rehabiliteringspenger, er han nærmest til å bære risikoen for. Søknaden ble avslått under henvisning til at han hadde flyttet til Polen.
Under vurderingen av om A likevel skal tilkjennes erstatning for deler av sitt krav, ser lagmannsretten hen til hva som mest sannsynlig hadde vært situasjonen dersom A ikke hadde flyttet.
Lagmannsretten finner det mest sannsynlig at dersom A hadde blitt i Norge, ville han fått innvilget
rehabiliteringspenger for en periode opptil ett år og deretter funnet seg annet arbeid i Norge med tilsvarende lønn som den han hadde da han ble skadet. Det anses sannsynlig at A i løpet av et år på sykepenger og deretter et år på rehabiliteringspenger ville opparbeidet tilstrekkelige norsk og/ eller engelskferdigheter til å få et arbeid som kunne utføres til tross for fotskaden. Han var på skadetidspunktet 27 år, hadde utdanning innen IT og hadde flere års arbeidserfaring. A søkte ikke annen jobb i den aktuelle perioden. Forsøkene han har gjort fra Polen i forkant av ankeforhandlingen, er ikke tilstrekkelige til å sannsynliggjøre at han ikke ville fått annet arbeid i 2010/2011 etter en periode på rehabiliteringspenger.
Tapt inntekt i tiden frem til oppgjørstidspunktet erstattes individuelt, jf. forskriften § 2-3 jf.
skadeserstatningsloven § 3-1. Skadelidte har krav på renter etter morarenteloven i tillegg til erstatningsbeløpet.
Renten beregnes særskilt for hvert kalenderår. For inntektstap for et helt kalenderår regnes renten med utgangspunkt 1. juli dette året. Rente løper likevel tidligst fra én måned etter at melding om skadetilfellet er sendt til forsikringsselskapet.
If har erkjent at dersom A hadde blitt i Norge på rehabiliteringspenger, ville disse kun ha utgjort 66 % av grunnlaget. Dette innebærer at A uavhengig av flyttingen til Polen mest sannsynlig ville hatt et bruttotap på ca.
90 000 kroner. Årsakssammenhengen mellom skaden i foten og et slikt tap må anses adekvat. If må således betale erstatning for dette tapet, med tillegg av forsinkelsesrente i henhold til forskriften § 2-3 andre ledd.
Påførte utgifter frem til oppgjørstidspunktet erstattes også individuelt, jf. forskriften § 2-1 første ledd jf.
skadeserstatningsloven § 3-1. Skadelidte har krav på renter etter morarenteloven fra én måned etter at krav om dekning av en bestemt utgift er sendt til forsikringsselskapet, jf. forskriften § 2-1 andre ledd. Engangserstatning for gjennomsnittlige, fremtidige, årlige utgifter fastsettes i henhold til skadelidtes alder på oppgjørstidspunktet, jf. forskriften § 2-2 jf. § 1-4. Der skadelidte er mellom 35 og 49 år på oppgjørstidspunktet, settes summen til 19 ganger årlige utgifter.
Lagmannsretten anser det som sannsynliggjort at skaden har medført og vil medføre et særskilt tap knyttet til utførelse av fysisk arbeid i hjemmet for A. A har forklart at han ikke kan løfte eller bære tungt, gå i stige eller sitte på huk, og at han har måttet betale for noe arbeid som han tidligere har gjort selv, herunder oppussing og skifte av bildekk. Forklaringen er støttet av As samboer og synes ikke å stride mot det den rettsoppnevnt sakkyndige har forklart om As skade. Årsakssammenhengen mellom skaden i foten og dette tapet er adekvat.
Det er sannsynlig at et tap av slikt omfang også ville oppstått dersom A ikke hadde flyttet. Omfanget av dette kravet er spesifisert, men ikke nærmere dokumentert. Lagmannsretten fastsetter skjønnsmessig en årlig utgift knyttet til hjemmearbeid til 2 000 kroner, det vil si 14 000 kroner fra og med 2009 til og med 2015. For renteberegningen anses krav om kompensasjon for manglende evne til hjemmearbeid som fremsatt gjennom stevning til tingretten 21. november 2013, jf. forskriften § 2-1 andre ledd. Engangserstatning for årlige, fremtidige slike utgifter fastsettes til 38 000 kroner, jf. forskriften § 2-2 andre ledd jf. § 1-4 første ledd.
A har også krevd erstatning for utgifter til blant annet spesialskotøy, legebehandling, kremer mv.
Ved dekning av medisinske behov er utgangspunktet at det velferdsrettslige ytelsesnivået samsvarer med det erstatningsrettslige «nødvendige og rimelige»-nivået, jf. Rt-1993-1547 (Skoland-dommen), Rt-1996-958 (Stokland-dommen) Rt-1999-1667 (Rott-dommen) og Rt-2002-1436 (Bråtene-dommen). Etter lagmannsrettens syn foreligger det ikke særegne omstendigheter som tilsier at denne hovedregelen skal fravikes i denne saken.
Skadelidte kan derfor ikke kreve ytelser på et høyere nivå enn det velferdsrettslige. Det er ikke opplyst at A har søkt dekket sine utgifter gjennom søknad til det norske trygdesystemet. Lagmannsretten legger til grunn som mest sannsynlig at han ved slik søknad ville fått dekket sine medisinske utgifter knyttet til skaden - i hvert fall hvis han hadde blitt i Norge, jf. folketrygdloven §§ 2-1, 5-25, 6-9 og 6-3. De utgiftene A har hatt, er dermed for avledet fra ansvarsgrunnlaget til at de kan kreves dekket av If.
Ettersom As medisinsk invaliditetsgrad er lavere enn 15 %, er det ikke grunnlag for menerstatning, jf.
yrkesskadeforsikringforskriften § 4-1.
Sakskostnader
A har nedlagt påstand om at If skal betale erstatning etter rettens skjønn. Den fremlagte beregningen viser et krav på til sammen 4 716 306 kroner, mens han er blitt tilkjent 142 000 kroner, med tillegg av renter. A krevde dekket hele differensen mellom lønnen i Polen og antatt lønn i Norge, men har kun fått medhold i at If skal dekke det som ville vært differansen mellom lønn og rehabiliteringspenger i Norge dersom han ikke hadde flyttet. If har således fått medhold i at forsikringsselskapet i denne saken ikke kunne holdes ansvarlig for forskjellen i inntektsnivå mellom Polen og Norge når A valgte å flytte. A har videre fått medhold i krav om kompensasjon knyttet hjemmearbeid, men for under halvparten av kravet. Krav om dekning av ytterligere utgifter og menerstatning er ikke tatt til følge.
Etter en samlet vurdering mener lagmannsretten på denne bakgrunn at If har fått medhold i det vesentlige i saken, jf. tvisteloven § 20-2 andre ledd, og således i utgangspunktet har krav på full erstatning for sine sakskostnader, jf. § 20-2 første ledd.
Tvisteloven § 20-2 tredje ledd første punktum bestemmer at den tapende part helt eller delvis kan fritas fra sakskostnadsansvar «hvis tungtveiende grunner gjør det rimelig». Etter § 20-2 tredje ledd andre punktum bokstav c skal det ved vurderingen blant annet «legges særlig vekt på ... om saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet partene imellom tilsier slikt unntak». Det er ikke tilstrekkelig for å bli fritatt for sakskostnadsansvar at saken har stor velferdsmessig betydning for den tapende part og at det er stor forskjell på styrkeforholdet mellom partene, jf. Rt-2012-209, avsnitt 17 og 18 med videre henvisninger. Den overordnede normen er at tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita fra ansvar. Dette innebærer at det for å frita for omkostningsansvar etter § 20-2 tredje ledd bokstav c må komme noe i tillegg til velferdsmessig betydning og ulikt styrkeforhold - for eksempel at avgjørelsen har budt på tvil, at saken har prinsipiell interesse eller at den
tapende part ellers har hatt god grunn til å få saken prøvd for domstolene. Ved vurderingen er imidlertid sakens velferdsmessige betydning og styrkeforholdet mellom partene et prioritert hensyn.
Saken har stor velferdsmessig betydning for A, og det er stor forskjell på styrken til partene. Under henvisning til at A har nådd frem på visse punkter samt at saken har en viss prinsipiell interesse, er lagmannsretten under tvil kommet til at det foreligger slike tungtveiende grunner som gjør det rimelig delvis å frita fra ansvar etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Tvilen knytter seg blant annet til at A har avslått et forlikstilbud som lå over det han nå blir tilkjent.
Lagmannsretten ville kommet til samme resultat dersom sakskostnadsspørsmålet hadde blitt vurdert under tvisteloven § 20-3.
Advokat Bryhn har for lagmannsretten fremlagt en sakskostnadsoppgave på 52 500 kroner, som i sin helhet består av salærutgifter. A har ikke hatt innvendinger mot beløpet. Lagmannsretten finner at utgiftene har vært nødvendige, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd. Sakskostnader for lagmannsretten tilkjennes med 30 000 kroner, jf. § 20-2 tredje ledd.
Lagmannsretten legger sitt resultat til grunn når den avgjør krav på sakskostnader for tingretten, jf. tvisteloven
§ 20-9 andre ledd. Av samme grunn som for behandlingen i lagmannsretten, kommer tvisteloven § 20-2 tredje ledd til anvendelse. For tingrettsbehandlingen fremla advokat Bryhn en sakskostnadsoppgave på 52 500 kroner, som i sin helhet besto av salær. A har ikke hatt innvendinger mot beløpet. Lagmannsretten finner at utgiftene har vært nødvendige, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd. Sakskostnader for tingretten tilkjennes med 30 000 kroner, jf. § 20-2 tredje ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning
1. If Skadeforsikring Norsk Avdeling Av Utenlandsk Foretak betaler til A 90 000 - nittitusen - kroner i erstatning for tapt inntekt, med tillegg av forsinkelsesrente i henhold til forskrift om standardisert erstatning etter yrkesskadeforsikringloven § 2-3 andre ledd.
2. If Skadeforsikring Norsk Avdeling Av Utenlandsk Foretak betaler til A 14 000 - fjortentusen - kroner i erstatning for påførte utgifter, med tillegg av forsinkelsesrente i henhold til forskrift om standardisert erstatning etter yrkesskadeforsikringloven § 2-1 andre ledd.
3. If Skadeforsikring Norsk Avdeling Av Utenlandsk Foretak betaler til A 38 000 - trettiåttetusen - kroner i engangserstatning for fremtidige utgifter.
4. A betaler 30 000 - tredvetusen - kroner til If Skadeforsikring Norsk Avdeling Av Utenlandsk Foretak til dekning for sakskostnader for tingretten.
5. A betaler 30 000 - tredvetusen - kroner til If Skadeforsikring Norsk Avdeling Av Utenlandsk Foretak til dekning for sakskostnader for lagmannsretten.
6. Kravene i domsslutningen punkt 1-5 skal betales innen to uker fra forkynnelsen av denne dommen.