Spørsmålet i saken er om tre deltakere på AUFs sommerleir har krav på voldsoffererstatning etter sine opplevelser på landsiden under terrorhandlingene 22. juli 2011 på Utøya.
Hovedvilkårene for å få voldsoffererstatning er regulert i voldsoffererstatningsloven § 1.
I § 1 første ledd første punktum fremgår:
«Den som har lidd personskade som følge av en straffbar handling som krenker livet, helsen eller friheten, eller dennes etterlatte, har rett til voldsoffererstatning fra staten etter reglene i loven her.»
Terrorhandlingen på Utøya er en handling som omfattes av loven.
Det er ikke omstridt at det er faktisk årsakssammenheng mellom terrorhandlingene på Utøya og de psykiske vansker som A, B og C har slitt med i etterkant av hendelsen. C hadde i den første tiden symptomer på posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Hun har i ettertid fått diagnosen F43.23 Tilpasningsforstyrrelse med dominerende forstyrrelse av andre følelser. A og B var også sterkt preget i tiden etter. De ble begge sykmeldt.
A kom etter hvert tilbake i arbeid, mens B ikke har klart å gjenoppta arbeid eller studier. B har fått diagnosen P02 Psykisk ubalanse krisereaksjon.
Spørsmålet er om de ankende parter har lidd personskade «som følge av» en straffbar handling. Utgangspunktet er at den som er strafferettslig fornærmet er den som er skadelidt i lovens forstand, jf. Ot.prp.nr.4 (2000-2001) punkt 3.2 og Prop 65 L (2011-2012) punkt 7.2.1. Fornærmet i strafferettslig forstand er den voldshandlingen er rettet mot eller den som er direkte krenket av handlingen. Voldsoffererstatningslovens formål er å tilgodese offeret, den som rammes av voldsforbrytelsen, eventuelt dennes etterlatte.
Det er enighet om at de ankende parter ikke kan anses som strafferettslig fornærmet i saken siden de ikke befant seg på Utøya under terrorhandlingen. De var på landsiden ca 650 meter unna øya, i nærheten av Utøya kai. Selv om Es våpen hadde en slik rekkevidde, er det ikke holdepunkter for at det ble skutt mot landsiden. Objektivt sett var de ikke i livsfare. De hadde dessuten anledning til å dra derfra. For Cs del ble det ved Borgarting lagmannsretts kjennelse av 30. september 2011 avgjort at hun ikke hadde krav på å få oppnevnt
bistandsadvokat etter straffeprosessloven § 107 a, begrunnet i at hun ikke kunne anses som fornærmet i saken.
De ankende parter har anført at voldsoffererstatningsloven § 1 første ledd første punktum også omfatter såkalt sjokkskadeansvar for tredjepersoner.
Statens syn er at lovbestemmelsen i utgangspunktet er begrenset til å gjelde de som er strafferettslig fornærmet, men at voldsoffererstatningsmyndighetenes praksis har utvidet anvendelsesområdet i snevre unntakstilfeller ved sjokkskadeansvar.
Det er på det rene at voldsoffererstatningsmyndighetene i sin praksis bygger på at også andre enn fornærmede kan være skadelidt etter voldsoffererstatningsloven § 1 første ledd første punktum under henvisning til høyesterettspraksis om sjokkskadeansvar.
Uttalelser i lovforarbeidene viser at loven bygger på alminnelig erstatningsrett, jf. Prop.65 L (2011-2012) side 9 punkt 3.2 og Ot.prp.nr.4 (2000-2001) side 19. Utgangspunktet er at offeret skal få erstatning i de samme
tilfellene og utbetalt like mye som vedkommende ville fått av gjerningspersonen.
Etter praksis fra Høyesterett kan også personer som ikke selv utsettes for en skadegjørende handling, men som rammes som tredjepersoner, ha krav på erstatning etter reglene om erstatning for sjokkskade, jf. Rt-1960-357 (Bersagel), Rt-1966-163 (Sola) og Rt-1985-1011 (Hauketo).
Disse dommene gjelder sjokkskader som følge av at nære pårørende blir drept eller sterkt skadet. Det er uttalt at det er meget snevre grenser for tredjemanns erstatningskrav for sjokkskade. Hovedsynspunktet er at slike skader normalt er av så indirekte og avledet natur i forhold til den skadegjørende handling, at det ikke vil være rimelig å strekke erstatningspliktedes ansvar til å dekke slike skader, jf. Rt-1985-1011 side 1016.
I Bersagel-dommen og Hauketo-dommen hvor erstatning ble tilkjent, var det henholdsvis moren og ektefellen som var vitne til traumatiske ulykker. Det er fremhevet at ulykkene fremtrådte som en plutselig og
overraskende sjokkopplevelse. I Hauketo-dommen var skadelidtes ektefelle vitne til at ektefellen ble hardt skadd på perrongen ved at han ble truffet i hodet av signallykten på toget. Høyesterett uttalte at det var høyst påregnelig at den skaddes hustru som var vitne til ulykken kunne bli sjokkskadet.
Grov skyld fra skadevolders side kan utvide rammen for ansvaret. Det kommer frem i Bersagel-dommen hvor moren til en gutt som druknet da bilen han satt i, ble kjørt utfor kaien av en sterkt beruset person. Det ble uttalt at skyldansvaret talte for å trekke grensen for erstatningsansvaret videre.
Terroren på Utøya var en grusom handling uten sidestykke. Skadevolders skyld og handlingens objektive grovhet står i en særstilling, noe som for så vidt åpner for et videre ansvar.
Slik lagmannsretten ser det, kan det ikke uten videre konkluderes med at det er utelukket at andre enn de nærmeste, som ektefelle/samboer, barn eller foreldre, kan bli tilkjent erstatning for sjokkskade. Om det foreligger ansvar, må bero på en konkret vurdering. Tilknytningens art er imidlertid vesentlig ved vurderingen av om sjokkskaden er påregnelig.
I dette tilfellet er det en viss tilknytning mellom de som ble utsatt for terrorhandlingene på Utøya og de ankende parter. De var alle leirdeltakere og AUFere. A og B hadde venner og bekjente der. Cs kusine var på Utøya. Det var en tilfeldighet at A, B og C ikke var på Utøya da drapene skjedde.
Det er opplyst at Kontoret for voldsoffererstatning har fattet vedtak i 14 saker som omhandler leirdeltakere på landsiden. Fire har blitt påklaget til Erstatningsnemnda. Ingen har blitt tilkjent erstatning.
Erstatningsnemnda har vurdert det slik at de ankende parters saker er i tråd med resultatet i den såkalte pilotsak 9 som ble behandlet ved muntlig konferanse. Det gjaldt en leirdeltaker og AUF-medlem, som var vakt ved Utøya kai på landsiden denne dagen. Han var i direkte kontakt med E i forbindelse med transporten over til Utøya. Etter at E ankom Utøya hørte han skuddsalver og fikk fra kjente på øya høre at personer ble skutt og drept av en politimann. Da han fikk se at M/S Torbjørn var på vei tilbake, forlot han stedet i bil sammen med andre. Erstatningsnemnda fant i den saken at hans psykiske plager ikke hadde tilstrekkelig nærhet til
drapshandlingene på Utøya og avslo erstatning.
Personen i pilotsak 9 hadde kontakt med gjerningspersonen og ordnet transporten over til Utøya for E, noe som utgjorde en særlig belastning. På den annen side forlot han kaia kort tid etter at skytingen begynte. De ankende parter forlot også kaia, men returnerte og oppholdt seg like i nærheten av vannkanten mens skytingen pågikk og tok imot ungdommene som kom opp av vannet.
Ankende parter har vist til Gulating lagmannsretts dom av 21. oktober 2013 (LG-2013-78550) hvor et avslagsvedtak av Erstatningsnemnda for voldsofre ble kjent ugyldig. I følge dommen forelå det adekvat årsakssammenheng mellom en persons psykiske skader og NOKAS-ranet. Vedkommende var ikke ansatt i NOKAS, men bodde i en leilighet i samme bygg hvor ranet skjedde. Det ble lagt vekt på det brutale ranet, at han på ulike vis ble eksponert for ranshandlingen blant annet ved å ta inn Nokas-ansatte som rømte fra ranet.
Han hadde ikke mulighet for å komme seg fra stedet. I dommen drøftes ikke spørsmålet om han var strafferettslig fornærmet eller ikke. Det tas heller ikke utgangspunkt i sjokkskadetilfellene. Lagmannsretten bygger dermed på et annet rettslig utgangspunkt i den saken.
Sjokkskadedommene har tilkjent erstatning i tilfeller hvor nære pårørende har vært øyenvitne til traumatiske ulykker. Denne saken skiller seg fra disse ved at de ankende parter ikke var øyenvitner til drapene og at de heller ikke hadde samme nærhet til ofrene. De hørte skuddene og visste etter hvert hva som foregikk på Utøya.
De så og hjalp partifeller, venner og bekjente som hadde svømt fra Utøya og kom i land. Det var ingen fysisk skadde blant disse. Selv om A, B og C opplevde seg som en del av traumesituasjonen, mangler likevel nærheten til det sjokkerende traumet, som sjokkskadedommene bygger på. Dette gjelder både den fysiske avstanden og tilknytningen til personene. Sjokket her var ikke knyttet til et grusomt syn, men til at de visste hva som skjedde på Utøya, at de hørte skyting og så ungdommene på avstand. Eksplosjonen i Oslo var nok også et bakteppe. Sjokkopplevelsen kan vanskelig sies å ha vært unik for de tre ankende parter. Den må ha fremstått, i mer eller mindre grad, som en felles sjokkopplevelse for en rekke personer som befant seg på landsiden.
Konklusjonen etter dette er at verken A, B eller C kan anses som skadelidt etter voldsoffererstatningsloven § 1 første ledd første punktum.
Neste spørsmål er om de ankende parter kan få voldsoffererstatning etter den nye lovbestemmelsen inntatt i voldsoffererstatningsloven § 1 annet ledd bokstav b hvor det heter at voldsoffererstatning kan ytes ved personskade som har oppstått:
«i forbindelse med hjelp til ofre for en straffbar handling som krenker liv, helse eller frihet, eller for å avverge eller begrense skadefølgene av den straffbare handlingen»
Ordlyden tyder på en omfattende og generell hjemmel for erstatning ved «hjelp» til ofre for en straffbar handling. Det er i lovforarbeidene forutsatt at denne hjemmelen går lenger enn det som følger av alminnelig erstatningsrett.
I høringsnotatet fra Justis- og Politidepartementet fra desember 2011 om behandlingen av sivile krav etter terrorhandlingene 22. juli 2011, fremgår i punkt 7.2 at det var behov for å utvide personkretsen i
voldsoffererstatningsloven § 1.
Bestemmelsen i voldsoffererstatningsloven § 1 annet ledd gjaldt kun personer som har bistått politiet med opprettholdelse av ro og orden. I høringsnotatet heter det at dette «treffer ikke helt for de som ytet nødhjelp til ungdommene på Utøya 22, juli 2011 ved å frakte dem i sikkerhet med båt, ta imot dem på fastlandet etc.,».
I de senere lovforarbeidene uttales at dette gjelder «for eksempel privatpersoner som fraktet personer til land ved Utøya eller personer som drev livreddende arbeid på Utvika Camping eller i Regjeringskvartalet.«, jf. Prop 65 L (2011-2012) punkt 7.2.4.
Tingretten har beskrevet hjelpen de ankende parter ga slik:
«A, B og C tok imot flere personer som enten hadde svømt eller blitt fraktet i land med båt fra Utøya. De ga trøst og omsorg, samt pleie i form av hjelp til bl.a. klesskift, varme tepper og borttransport av de som var direkte rammet av terror-handlingene. I tillegg ga de råd pr. telefon til enkelte ungdommer som befant seg på Utøya.»
Lagmannsretten er enig med tingretten i at de ankende parters bistand må karakteriseres som omsorgsarbeid, ikke nødhjelp. Dette var et viktig arbeid som var av stor betydning for de berørte, men faller likevel på siden av det som lovendringen egentlig tok sikte på.
Sitatene fra lovforarbeidene kan ikke forstås som en uttømmende oppregning, men det kommer likevel klart frem at det gjelder bistand av livreddende karakter. Bestemmelsen må fortolkes i samsvar med lovforarbeidene, og det kan ikke ses rom for en utvidende tolkning i tråd med de ankende parters syn. En lovendring som innebærer en utvidelse av det som følger av alminnelig erstatningsrett må i større grad leses i lys av lovens formål.
Konklusjonen er at de ankende parters bistand ikke omfattes av bestemmelsen i § 1 annet ledd bokstav b.
Det siste erstatningsgrunnlaget som lagmannsretten skal ta stilling til er kun relevant for C. Spørsmålet er om hun omfattes av bestemmelsen i voldsoffererstatningsloven § 1 første ledd annet punktum:
«Hvis et barn har opplevd vold mot en nærstående person, og dette er egnet til å skade barnets trygghet og tillit, har barnet rett oppreisning..»
Denne lovbestemmelsen kom inn ved en lovendring omtalt i Ot.prp.nr.10 (2007-2008). I Justisdepartementets høringsnotat av 24. april 2007, som siteres i punkt 3.2 fremgår:
«For et barn vil det være en meget belastende opplevelse å være vitne til at en av foreldrene eller andre nærstående personer utsettes for vold eller trusler om vold. En slik opplevelse kan gi følelser og reaksjoner av samme art som når barnet selv utsettes for vold. De vil da ha samme behov for støtte ... ... Typiske tilfeller som omfattes, kan være et barn som ser eller hører at den ene forelderen blir slått av den andre av foreldrene ... .»
C var et barn på 13 år på gjerningstidspunktet. Hun reiste sammen med kusinen D, som på det tidspunkt var 20 år. For øvrig kjente hun ingen på AUF-leiren. C og D er vokst opp som nærmeste naboer. Familiene er tett sammensveiset og C og D opplever seg nærmest som søsken.
D befant seg i kafeteriaen på Utøya da gjerningsmannen kom til Utøya. Hun unnslapp, og svømte over til landsiden hvor hun møtte C.
C hørte at det ble skutt, hun så løpende ungdommer, men hun var vitne til terrorhandlingene på avstand. Som nevnt befant hun seg ca 650 meter unna. Selv om hun antok kusinen befant seg på Utøya, verken hørte eller observerte hun at kusinen ble utsatt for vold. Hun var bekymret og redd for henne, men om hun ble skutt på eller om hun kom seg i sikkerhet, visste hun ikke.
Det erstatningsbetingende ansvaret ligger i at barnet er vitne til vold, enten ved å se eller høre dette. Å oppleve volden direkte utgjør krenkelsen.
Det er å strekke lovens ordlyd for langt å si at C «har opplevd» vold mot nærstående. Hun var ikke vitne til vold, men var redd for at kusinen skulle utsettes for vold. Etter lagmannsrettens oppfatning er ikke det å være redd for at det skal bli utøvd vold tilstrekkelig i lovens forstand.
Konklusjonen er at vilkårene etter voldsoffererstatningsloven § 1 første ledd annet punktum ikke er oppfylt.
Lagmannsretten har kommet til at det ikke hefter feil ved rettsanvendelsen i vedtakene om avslag på voldsoffererstatning for A, B eller C.
Ankene har etter dette ikke ført frem og må forkastes.
Sakskostnader:
Etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd jf. annet ledd, har staten krav på erstatning for sine sakskostnader. Lagmannsretten har kommet til at det ikke skal tilkjennes sakskostnader begrunnet i at tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita for erstatningsansvar, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd.
Det legges vekt på at saken har stor personlig betydning for de ankende parter som ennå er sterkt berørt av det de har opplevd. Det var også grunn til å få saken prøvd med bakgrunn i de rettslige spørsmål. Til slutt er det sett hen til at styrkeforholdet mellom partene også taler for et slikt resultat.
Dommen er ikke avsagt innen lovens frist. Grunnen er arbeidsbelastningen hos rettens leder.
Domsslutning 1. Ankene forkastes.
2. Det tilkjennes ikke sakskostnader for lagmannsretten.