Partene er enige om at det foreligger ansvarsgrunnlag. Det spørsmål lagmannsretten skal ta stilling til er om det foreligger faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom trafikkulykken i februar 2011 og As helseplager i dag, og om ulykken har påført A et økonomisk tap.
Det erstatningsrettslige utgangspunkt er at ulykken er årsaken til skaden dersom skaden ikke ville inntrådt hvis ulykken tenkes borte. Ulykken må ha vært en nødvendig betingelse for at skaden inntrådte. Dersom skaden er et resultat av samvirkende årsaksfaktorer, må ulykken fremstå som såpass vesentlig i årsaksbildet at det er rimelig å knytte ansvar til den. Det vises blant annet til Rt-1992-64.
Spørsmålet om det foreligger årsakssammenheng må avgjøres ut fra hva som finnes mest sannsynlig. Dersom det er tvil om dette, har skadelidte tvilsrisikoen. Det vises blant annet til Rt-2001-320. Ved bevisbedømmelsen vil skriftlige nedtegnelser foretatt i tid nært opp til den aktuelle hendelsen være særlig viktige. Opplysninger fra pasienten eller andre i ettertid som står i motstrid med det bildet som mer begivenhetsnære og uavhengige bevis gir, vil det normalt være grunnlag for å legge mindre vekt på. Det vises blant annet til Rt-1998-1565. Selv om det ikke kan legges til grunn noe «skjerpet beviskrav», må det stilles strenge krav til dokumentasjonen. Det vises blant annet til Rt-2010-1547 hvor Høyesterett uttaler følgende i avsnitt 44:
Selv om det ved nakkeslengstraumer som i vår sak generelt er usikkert om det - ut fra medisinsk viten - er en fysisk årsakssammenheng mellom traumet og senere kroniske smerteplager, må årsakssammenhengen vurderes konkret i den enkelte sak. Men jeg er enig med professor Stovner når han fremholder at «siden sammenhengen mellom nakkesleng og kroniske plager generelt er svært tvilsom må man stille strenge krav til dokumentasjon i det enkelte tilfelle» ...
For nakkeslengskader er det i rettspraksis utviklet en vilkårslære med fire hovedvilkår som må være oppfylt for at det skal kunne foreligge en faktisk årsakssammenheng mellom en ulykke og en skade, jf. blant annet Rt-1998-1565 og Rt-2010-1547.
Det er for det første et krav om at ulykken har hatt tilstrekkelig skadevoldende evne. For det annet må det foreligge akuttsymptomer i form av nakkesmerter senest innen 2-3 dager etter ulykken. Det er for det tredje et krav om at det foreligger såkalte brosymptomer, det vil si sammenhengende plager fra ulykken og til den kroniske senfasen.
Det fjerde vilkåret innebærer at det må foreligge et sykdomsbilde som er forenlig med det man vet om skader påført ved nakkesleng. Dette innebærer for det første at skadelidte ikke må ha hatt tilsvarende plager før ulykken som kan forklare de etterfølgende plagene. Vilkåret innebærer videre at plagene etter ulykken må ha et traumatologisk plausibelt forløp. Dette innebærer at sykdomsutviklingen må følge et forløp som er forenlig med hva man ut fra anerkjent medisinsk viten vil forvente. I Rt-2010-1547 avsnitt 48 uttalte Høyesterett følgende om dette kravet:
Nå er det riktignok uklart hva som er en forventet utvikling, gitt at tradisjonell medisin i dag ikke kan forklare hva som eventuelt er den fysiske årsaken til kroniske skader etter nakkesleng. Tradisjonelt har man i rettspraksis tatt utgangspunkt i at det dreier seg om en bløtdelsskade. Ved et slikt utgangspunkt, er det
«vanlige forløpet» at man «har de kraftigste symptomer de første dager etter ulykken», og at man så gradvis blir bra, eller at det eventuelt skjer en stabilisering av smertene på et lavere nivå enn i fasen rett etter ulykken, jf. professor Stanghelles erklæring. En utvikling hvor smerter og ubehag blir verre uker eller måneder etter ulykken, eller oppstår i andre deler av kroppen, er i følge de sakkyndige i utgangspunktet ikke forenlig med at skadene skyldes en bløtdelsskade, jf. her også Rt-2000-418.
Vår sak dreier seg ikke om en skademekaniske som ved nakkesleng. Det dreier seg imidlertid også her om en bløtdelsskade i nakken, og partene er enige om at vilkårslæren kommer til anvendelse også i vår sak.
Lagmannsretten går så over til å vurdere de enkelte vilkår.
Det første vilkåret om at ulykken må ha hatt tilstrekkelig skadevoldende effekt innebærer at det må ha virket tilstrekkelig mekaniske krefter til å skade biologisk vev.
Vår sak dreier seg ikke om en påkjørsel bakfra som i de tradisjonelle nakkeslengsakene, men et sammenstøt hvor høyre fremre hjørne av As bil traff det andre kjøretøyet i siden. Begge bilene hadde tilnærmet samme fartsretning. Det dreier seg videre om et glidende treff, hvor As bil gled videre og fortsatte over i motsatt kjørebane før den stanset i en brøytekant. Sammenstøtet med brøytekanten medførte ikke skader på bilen og airbagen ble ikke utløst. A ble kastet forover og hodet traff rattet, men det var ingen synlige merker i ansiktet.
Dette tilsier at A ble utsatt for beskjedne krefter ved ulykken.
REKON har foretatt en beregning av hvilken hastighetsendring As bil ble utsatt for som følge av sammenstøtet med Pajeroen, og konkludert med at hastighetsendringen lå på mellom 5,5 og 8 km/t. Det er videre beregnet en såkalt retardasjon på As bil på mellom 1,3 og 1,9 g. Eika Forsikring AS har vist til en fagartikkel fra tidsskriftet SPINE nr. 11 - 1994, hvor det til sammenlikning fremgår at man ved nysing utsettes for krefter på mellom 0,7 og 1,5 g, og ved hosting mellom 0,5 og 3,0 g.
Normalt sett vil de krefter som virker på en person - og dermed skadeevnen - øke med økende
hastighetsendringer på bilen vedkommende sitter i. I Rt-1998-1565 la Høyesterett til grunn en sakkyndig
uttalelse fra professor Nordal hvor det fremgår at man «må være meget forsiktig med å sette opp kategoriske grenser for hvilke hastighetsgrenser» som skal til for å forårsake helsebesvær. Etter Nordals oppfatning ville det imidlertid bare helt unntaksvis oppstå forbigående helseplager ved en hastighetsendring på under 10-15 km/t, og nesten aldri varige helseplager.
For lagmannsretten forklarte Nordahl i vår sak at den nedre grense for hvilke hastighetsendringer som antas å kunne gi plager ligger på 11-12 km/t ved påkjørsel bakfra. Ved påkjørsel forfra skal det etter hans oppfatning enda større krefter til. Nordal viste i den forbindelse også til at skadelidte ved påkjørsel forfra normalt vil oppfatte det som er i ferd med å skje. Kroppen mobiliseres da på en annen måte enn ved en uventet påkjørsel bakfra. At A ikke benyttet bilbelte var etter Nordals oppfatning «hell i uhell» i dette tilfellet. A fortsatte da fremover til hun traff rattet, uten å bli rykket tilbake av sikkerhetsbeltet.
Også sakkyndig vitne Ødegaard har lagt til grunn at «som hovedregel vil hastighetsendringer under 12 km/t ikke anses tilstrekkelig biomekanisk kraftige, til å kunne forårsake vevsskade.» Etter Ødegaards syn kan dette stilles seg annerledes hos særlig sårbare personer. Han konkluderer derfor med at «[s]iden det i denne saken etter mitt skjønn foreligger en tilgrunnliggende sårbarhet, kan det aktuelle trafikkuhellet ha tilstrekkelig skadeevne. Dersom det ikke hadde foreligget noen sårbarhet, mener jeg at uhellet ikke ville ha hatt skadeevne.»
Lagmannsretten legger til grunn at det dreier seg om et lavenergitraume med begrenset skadepotensiale.
Hastighetsendring ligger under den nedre grense for det som i utgangspunktet skal til for å kunne skade biologisk vev. Lagmannsretten bemerker at disse «grensene» bygger på omfattende forskning, og at det her er tatt hensyn til at hastighetsendringen sier noe om hvilke krefter som virker inn på bilens midtpunkt, og ikke direkte på personene i bilen. Det vises videre til at det dreier seg om en påkjørsel forfra som A var oppmerksom på, og et glidende sammenstøt. Lagmannsretten viser også til professor Lundars forklaring hvor det fremgikk at en eventuell særlig sårbarhet kunne ha betydning for hvilke konsekvenser en skade kunne få. Dette var
imidlertid uten betydning i forhold til vurderingen av hvor store krefter som må til for å skade biologisk vev.
Selv om det må tas høyde for at enkelte kan få helseplager også ved kollisjoner med lavere hastighetsendringer, er det etter lagmannsrettens syn høyst tvilsomt om den aktuelle ulykken i februar 2011 har hatt tilstrekkelig skadeevne.
Etter lagmannsrettens syn er det videre tvilsomt om det fjerde vilkåret er oppfylt.
Etter bevisførselen, og særlig sett hen til de skriftlige nedtegnelser og den tidsnære dokumentasjon, må det etter lagmannsrettens syn legges til grunn at A hadde nakke- og hodepineplager allerede før ulykken.
Lagmannsretten viser blant annet til følgende notater fra fastlegejournalen fra tiden før ulykken:
07/11/2008
Plages med hodepine hver dag. Øker når hun bærer og løfter. Smertelindring av Paracet et par timer. Sier er flink til å drikke, ber også spise jevnlig for stabilt bls.
Trolig har hun spenningshodepine. henviser til fysio 21/11/2008
Sliter med hodepine og ryggsmerter. Ellers bra BT ...
Fosterlyd ...
Vekt ..
02/10/2009
Plaget med smerter i nakke, hode og nedover rygg.
Litt bedre på morgen, verre utover dagen. Effekt av Ibux og paracet i 2 timer. Ikke vært noen behandling.
Plagene kom i forbindelse med svangerskap. Har to små barn og det blir mye løfting. Var i en påkjørsel for 2 år siden.
Funn
Stram i hele ryggsøyla spes på h side.
Vurdering
Oppfattes som en låsning med sekundær myalgi. anbefaler kiropraktor og evnt se ann om hun trenger fysio i etterkant.
09/10/2009
Har kontaktet forsikringsselskapet grunnet ønsker om dkning for nakkeplager.
Fått beskjed om å ta kontakt med meg for epikrise og diverse uttalelser. Jeg har ikke epikrise fra sykehuset.
Jeg ønsker også å få skriftlig fra forsikringsselskapet hva de ønsker av opplysninger.
25/05/2010
Ønsker seg henvisning til psykolog. Slutt med samboer og går til familievernkontoret.
Føler at hun trenger mer hjelp enn hun får der.
Føler nå at alt med moren og fortiden kommer opp igjen.
Mor var rusmisbruker og døde da pas var 8 år. Pas flyttet til faren etter rettsak rett før moren døde.
Bodde sammen med moren i Oslo sammen med broren 1 ½ år yngre.
Pas hadde ansvar for en yngre søster på 2 år. Ungene var mye alene. Gikk under PPT. Alle tiltak stoppet da hun flyttet til faren og fikk ikke noe videre hjelp til å bearbeide alt hun hadde vært gjennom.
Hadde støtte fra mormor og tante.
Følte at faren ikke har brydd seg mye om henne og broren. Broren har begynt med stoff.
Fikk diagnosen ADHD 15/16 år gammel og startet med Ritalin.
Flyttet fra faren da hun var 17 år og følte at livet da rettet seg. Har ikke annen familie enn faren her i området.
Etter ulykken skrev fastlegen i mars 2011 en henvisning til behandling hvor det blant annet fremgår:
Pas har i flere år vært plaget med nakkesmerter. Hun var så i en bilulykke 24.02.11.
I sakkyndig erklæring fra spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering Jan Erik Ødegaard av 10. juni 2014 er journalnotater fra As kiropraktor fra tiden før ulykken i 2011 gjengitt slik:
Det foreligger ... . journal fra kiropraktor Heyfield, som hun gikk i behandling hos i 2009. I notat datert 08.10.09 beskriver kiropraktoren at skadelidte hadde konstante smerter fra korsrygg til nakke. Dette begynte i følge journalen to år tidligere i forbindelse med trafikkulykken i 2007. Forverrende faktorer opplyses å være stress og løfting av barn. Det er videre referert at hun hadde hatt «fysioterapi når gravid siste to år». Fra mai 2009 hadde hun brukt smertestillende tabletter, dog med liten effekt. Smertene beskrives som daglige, og var ifølge kiropraktor lokalisert til området under bakhodet. I følge journalen hadde hun to behandlinger. Hun ble bedre, men ikke smertefri.
Fastlegen henviste A til røntgen. Curato Røntgen gjennomførte røntgenundersøkelse 9. november 2009. I notat fra undersøkelsen som ble sendt til fastlegen fremgår følgende under punktet «Funn: Klinisk problemstilling:»:
Nakkesmerter og hodepine samt korsryggsmerter etter en trafikkulykke for 2 år siden. Ikke tatt rtg. før.
Lagmannsretten finner det på denne bakgrunn mest sannsynlig at A har slitt med nakkeproblemer før ulykken i 2011. Lagmannsretten slutter seg til tingrettens bemerkninger på side 20 i dommen, hvor det fremgår:
I følge hennes sykejournaler er det beskrevet muskel/skjelettplager i etterkant av bilulykken i 2007. Til tross for at saksøker selv, under sin partsforklaring, hevdet at tidligere nakkeproblemer var knyttet opp mot svangerskap og amming, tilsier enkelte av sykejournalene noe annet. Mens hun i tiden etter ulykken i 2011 i betydelig grad har forklart til leger og annet behandlingspersonell at hun før 2011 har hatt plager tidligere som følge av svangerskap mv., viser journaldokumenter fra tiden før februar 2011 at plagene til dels har vært knyttet opp mot bilulykken i 2007. Det vises i denne forbindelse til journalnotat datert 09.10.2009 fra dr. Ellen M. Hammer, hvor det står hhv.: «Har kontaktet forsikringsselskapet grunnet ønsker dekning for nakkeplager». Saksøker hevder selv dette skyldtes at hun hadde fått et skriv fra forsikringsselskapet, hvor hun ble bedt om å dokumentere eventuelle plager. Retten legger likevel til grunn at hun selv må ha ment å ha skader som følge av ulykken i 2007, i og med at hun valgte å henvende seg til legen sin for å innhente medisinsk dokumentasjon. I tilsvarende notat fra 02.10.2009 synes imidlertid nakkeproblemene i større grad å være knyttet opp mot svangerskap, selv om ulykken fra 2007 også er nevnt der. Det vises videre til notat av 08.10.2009 fra kiropraktor Matthew Hayfield, hvor det fremgår at saksøker gikk til behandling for smerter i rygg og nakke, og at dette hadde sin årsak i en trafikkulykke to år tidligere. Det er presisert at problemene ikke var oppstått før ulykken.
Retten mistenker at saksøker før februar 2011 har vært usikker på de reelle bakenforliggende årsaker til nakkeplagene, da journalnotatene inneholder opplysninger som knytter plagene både til
svangerskap/amming og ulykken i 2007. Den sprikende medisinske dokumentasjonen gjør det vanskelig for retten å fastslå med sikkerhet hva som er årsaken til de forutgående plagene, men retten legger likevel til grunn som mest sannsynlig at hennes nakkeplager før februar 2011 helt eller delvis skyldes bilulykken i 2007.
Det fremkom under hovedforhandlingen at saksøker, i tillegg til bilulykkene i 2007 og 2011, også har vært involvert i flere trafikkuhell. Det foreligger svært begrenset med dokumentasjon knyttet til disse ulykkene, og retten har dermed ingen reell mulighet til å vurdere hvilke konsekvenser disse hendelsene eventuelt har hatt for saksøkers helse ...
Lagmannsretten viser på dette punkt også til den sakkyndige erklæringen til Ødegaard som er referert ovenfor, hvor det legges til grunn at A hadde en inngangsinvaliditet. Professor Lundar konkluderte på sin side med at A ikke bare hadde en inngangsinvaliditet, men at hennes plager i dag mest sannsynlig er en fortsettelse av tidligere besvær.
I tillegg til trafikkulykkene har A hatt psykososiale utfordringer. Hun har hatt en vanskelig oppvekst, opplevde et samlivsbrudd kort tid før ulykken i 2011 hvor hun skilte lag med faren til to av barna. Hun hadde heller ikke klart å fullføre utdanning og komme i seg i arbeid. Etter lagmannsrettens syn hersker det stor tvil knyttet til om A ville vært i arbeid, helt eller delvis dersom ulykken tenkes borte.
Etter lagmannsrettens syn er det samlet sett ikke sannsynlighetsovervekt for at As helseplager i dag er
forårsaket av trafikkulykken i 2011. Det dreier seg om en ulykke som mest sannsynlig ikke har hatt tilstrekkelig skadeevne. Sett hen til det begrensede traumet er sykdomsbildet heller ikke forenlig med det som er allment akseptert viten om bløtdelsskader ut fra en skadebiologisk forklaringsmodell. Til tross for et begrenset traume og beskjedne akuttsymptomer har A i dag - mer enn fem år etter ulykken - omfattende helseplager.
Lagmannsretten legger til grunn at enkelte kan få omfattende plager og aldri blir helt bra selv ved mindre traumer. Smerteutbredelse kan også skyldes muskelspenninger over tid, det vil si at «smerte kan avle smerte».
Dette er imidlertid ikke den vanlige sykdomsutvikling ved begrensende bløtdelsskader. Etter lagmannsrettens syn er As helseplager i dag mest sannsynlig en fortsettelse av tidligere helseplager og et resultat av andre påkjenninger, og ikke forårsaket av bilulykken i 2011.
Lagmannsretten har etter dette kommet til at det ikke foreligger sannsynlighetsovervekt for at det er
årsakssammenheng mellom trafikkulykken i 2011 og As helseplager i dag. I den grad trafikkulykken likevel skulle være en medvirkende årsak til As plager i dag er den uansett såpass uvesentlig i årsaksbildet at det ikke er rimelig å knytte ansvar til den.
Anken blir etter dette å forkaste.
Eika Forsikring AS har vunnet saken og har krav på erstatning for sine sakskostnader i medhold av tvisteloven
§ 20-2 første ledd. Det er kun fremmet krav om sakskostnader for lagmannsretten.
Lagmannsretten har vurdert, men har ikke funnet grunnlag for å gjøre unntak fra kostnadsansvaret etter tvisteloven § 20-3. Lagmannsretten har ikke vært i tvil om resultatet. Tingretten var heller ikke i tvil om sitt resultat. Bevissituasjonen var avklart før hovedforhandlingen i tingretten og det har ikke fremkommet forhold som ga A rimelig grunn til å få prøvd saken kostnadsfritt på ny. Selv om saken er av stor velferdsmessig betydning for A og det foreligger et skjevt styrkeforhold mellom partene, foreligger det ikke tungtveiende grunner som gir grunnlag for å gjøre unntak fra kostnadsansvaret.
Eika Forsikring AS har fremmet krav om sakskostnader med 176 600 inklusiv merverdiavgift. Advokat Meinich har ikke hatt innsigelser til oppgaven. Lagmannsretten tar kravet til følge.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning 1. Anken forkastes.
2. A betaler sakskostnader for lagmannsretten til Eika Forsikring AS med 176 600 -
etthundreogsyttisekstusensekshundre - kroner innen 2 - to - uker etter forkynnelse av denne dom.