Det følger av bilansvarsloven av 1961 § 1 at loven gjelder erstatning for skade som motorvogner «gjer på folk eller eige». Og etter § 4 har skadelidte krav på erstatning fra det forsikringsselskapet en motorvogn er forsikret i på samme vilkår, at den «gjer ... skade», selv om ingen har skyld i skaden, altså et objektivt ansvar.
Lagmannsretten bemerker at denne saken utvilsomt representerer et grensetilfelle, og en rekke av de
avgjørelsene partene har påberopt seg, er også grensetilfeller. Det er vanskelig å finne noen avgjørende reelle hensyn som peker i retning av den ene eller den andre løsningen, og rent forsikringsmessig må grensetilfeller av denne typen anses som forholdsvis sjeldne sammenlignet med den store mengden skader som utvilsomt
omfattes av § 4, slik at de forsikringsmessig ikke har noen vesentlig betydning rent økonomisk.
Forsikringsselskapene vil uansett tilpasse sine premier etter hva rettspraksis fastlegger om grenseområdet. For den enkelte skadelidte er avgjørelsen åpenbart av stor betydning, men den konkrete avgjørelsen må etter lagmannsrettens syn tas ut fra det som er sagt i forarbeidene og ut fra hvilke tilfeller fra rettspraksis som denne saken har mest til felles med.
Som påpekt av Høyesterett i Tankbildommen, Rt-2012-233 (avsnitt 32), oppstiller formuleringen «gjer» et årsakskrav, samtidig som forarbeidene viser at man tok sikte på å gi bestemmelsen et vidt bruksområde. I dommen ble forsikringsselskapet holdt ansvarlig for skade en tankbilsjåfør fikk i skulderen da han slik det er vanlig, gikk baklengs ut av førersetet, og mistet fotfestet og forstrakk armen mens han holdt i et håndtak på bildøren. I avsnitt 36 sluttet førstvoterende seg til avsnitt 41 i dommen i Rt-2003-557, «Fluktbildommen», om at «ansvaret etter bilansvarsloven er trukket langt i praksis, og av og til lenger enn man kanskje ut fra en umiddelbar betraktning skulle vente».
Forsikringsselskapet har til støtte for at det ikke foreligger ansvar vist til «Lastelem-dommen», Rt-1986-1293 og (tidligere) Eidsivating lagmannsretts dom LE-1992-60-A, «Høitomtdommen». Lastelemdommen gjaldt et tilfelle hvor en sjåfør hadde gjennomført en transport der han måtte fjerne baklemmen på lastebilen for å få det transporterte godset av lasteplanet. Det var vanskelig for ham å sette baklemmen på igjen alene, og han forsøkte i stedet å legge den opp på lasteplanet, men mistet den og skadet kneet. Høyesterett kom til at skaden ikke var omfattet av bilansvaret, og viste til det som er gjengitt ovenfor fra Motorvognansvarkomiteen om at skaden må være voldt ved en naturlig realisering av det farekomplekset som er lovgrunnen for motorvognansvaret.
Høyesterett mente at uhellet ikke kunne ses som et utslag av den risikoen som trafikkforsikringen tar sikte på å dekke. Førstvoterende sa:
«Den fare som realiserte seg, atskiller seg ikke fra den som ville ha foreligget ved opplastingen av enhver annen gjenstand med tilsvarende tyngde og form. Situasjonen var for så vidt ikke noe annerledes enn den normale ved en lasteoperasjon. Den oppståtte skade dekkes derfor etter min mening ikke av
trafikkforsikringen.»
Lagmannsretten bemerker at Høyesterett her ikke direkte viser til det Motorvognansvar-komiteen skrev om unntak for lasting og lossing, men henvisningen til at situasjonen ikke var annerledes enn det normale ved en lasteoperasjon, må forstås slik at dette laste- og losseunntaket var av sentral betydning for avgjørelsen.
Lagmannsretten oppfatter det slik at førstvoterende i Tankbildommen også anså forarbeidene som sentrale. Han viste til at det fulgte av Lastelemdommen at det må legges «stor vekt» på de generelle uttalelsene i forarbeidene om lovens dekningsområde. Førstvoterende fortsatte (avsnitt 38):
«Men saken viser at det også ble lagt stor vekt på den kasuistiske uttalelsen om lasting og lossing, idet det ikke er selvinnlysende at en skade som sjåføren påføres ved lasting eller lossing ikke omfattes - i alle fall ikke i et tilfelle som det foreliggende hvor opplastingen inngikk i et ikke avsluttet transportoppdrag og hvor formålet var å bringe lastebilen tilbake i sin opprinnelige tilstand. Dette viser at det også legges stor vekt på hva som konkret uttales i forarbeidene om hva som skal omfattes.»
Forsikringsselskapet har anført at Eidsivating lagmannsretts dom LE-1992-60-A, Høitomtdommen, ligger nærmest saken her, og tingretten har også lagt atskillig vekt på denne avgjørelsen da den kom til at det ikke foreligger ansvar. Her hadde føreren av en spesialbil som transporterte personbiler i to plan, falt ned fra det øverste planet og blitt skadet. Lagmannsretten mente skaden falt utenfor § 4. Selskapet anket, men
kjæremålsutvalget nektet anken fremmet i medhold av tvistemålsloven § 373 tredje ledd nr. 1 (HR-1993-334-K), det vil si at utvalget mente det var klart at anken ikke kunne føre fram. Til tross for dette må dommen som lagmannsrettsdom anses for å ha noe mindre vekt rettskildemessig enn en høyesterettsdom avsagt i avdeling.
Forsikringsselskapet har også påberopt seg (tidligere) Eidsivating lagmannsretts dom LE-1992-2471. Her ble selskapet ikke holdt ansvarlig for skader en sjåfør ble påført da han falt ned fra et lasteplan der han losset armeringsjern ved hjelp av et spett. Lagmannsretten la til grunn at «den almindelige risiko som foreligger ved laste- eller lossearbeider på et lasteplan, på grunn av planets høyde over bakken, ikke i seg selv kan begrunne ansvar etter bilansvarsloven, f.eks. når skade oppstår fordi man mister balansen og faller ned fra planet. I et slikt tilfelle skyldes ikke skaden motorvognens «innretninger» (jfr. komitéuttalelsen) og den er heller ikke voldt av «passasjerer og last» (proposisjonen)».
Også i det tilfellet ble anke fra forsikringsselskapet nektet fremmet etter tvistemålsloven § 373 tredje ledd nr. 1 om at anken ikke kunne føre fram. Man finner kritikk av dommen Nils Nygaard: Bilansvar side 103.
Det har vært en viss utvikling i rettspraksis når det gjelder spørsmålet om erstatning for skader som oppstår når man går inn i eller ut av en motorvogn. I tillegg til Tankbildommen nevnt ovenfor kan nevnes Borgarting lagmannsretts dom LB-2007-56658, der retten la vekt på at Forsikringsskadenemnda hadde gitt skadelidte medhold i samtlige saker hvor skaden var relatert til av- og påstigningstilfeller. Lagmannsretten oppsummerte dette slik:
«Det er liten tvil om at skader oppstått i forbindelse med av- og påstigning av stillestående motorvogn vil kunne dekkes av kjøretøyets trafikkforsikring. I vår sak dreier det seg om avstigning som må ses som en naturlig avslutning av kjøreturen. Dette er en nødvendig del av bruken av ethvert motorkjøretøy, og situasjonen kan ikke uten videre vurderes på samme måte som om bilen sto parkert og var forlatt. Med utgangspunkt i rettspraksis og teori, må det likevel kreves noe mer enn om kjøretøyet var i bevegelse. En skade forårsaket av en av bilens tekniske innretninger kan være dekningsmessig. Også her finner
lagmannsrettens klar støtte i bl.a. lovens forarbeider, jf det tidligere siterte fra komiteinnstillingen side 58. I tillegg til risiko knyttet til motorvognens fart, tyngde m.v., er også teknisk utstyr uttrykkelig nevnt.»
Det kan etter lagmannsrettens mening reises tvil om resultatet i Høitomtdommen ville blitt det samme i dag.
Forarbeider til bilansvarsloven er Motorvognansvarkomiteens innstilling av 1951, NUT-1957-1 (Lovdatas betegnelse). If skadeforsikring har i sin argumentasjon lagt atskillig vekt på det som betegnes som «laste- og losseunntaket», og vist til at Høyesterett gjennom ovenfor nevnte henvisning i Tankbildommen til
Lastelemdommen har gitt anvisning på at man skal legge stor vekt på den kasuistiske uttalelsen i forarbeidene om lasting og lossing.
Etter lagmannsrettens mening er dette synspunktet ikke avgjørende. Lagmannsretten viser til
Motorvognansvarkomiteens innstilling side 59-60. Komiteen skrev at regelen om objektiv erstatningsplikt omfatter «enhver skade som har en noenlunde naturlig sammenheng med en motorvogns tilstand, egenskaper eller andre forhold, såframt skaden ikke er voldt ved at motorvognen brukes til annet formål enn som kjøretøy».
Komiteen skrev videre at ved bedømmelsen av om en skade er voldt av en motorvogn, «vil det være et vegledende synspunkt om skaden er voldt ved en naturlig realisering av det farekompleks som er lovgrunnen for motorvognansvaret, nemlig særlig den risiko som er knytt til motorvognens fart, tyngde, lettbevegelighet, motor, signaler og teknisk utstyr for øvrig». Videre går det fram at bestemmelsen ikke uten videre er begrenset til egentlige trafikkskader. «Den omfatter i prinsippet også bl.a. skade noen lir ved å bli klemt i en vogndør, slått av en vogndør som åpnes, opprevet eller oppskåret av utstyr i vognen, ved å snuble inne i vognen eller i stigbrett, og annen skade under av- eller påstigning ...»
Komiteen gikk ikke inn for at det skulle oppstilles som et positivt vilkår for erstatningsplikt at motorvognen var brukt som kjøretøy. Men komiteen foreslo en bestemmelse om at loven ikke skulle gjelder når skaden var voldt ved at motorvognen «brukes til annet formål enn som kjøretøy». Som eksempler nevnte komiteen traktorer som brukes til kraft- eller arbeidsmaskin eller som drivverk, ikke som kjøretøy, og skade som en grabb på en gravemaskin volder ved graving. Videre skrev komiteen (innstillingen side 59-60):
«Synspunktet kan muligens også være til vegledning når det er spørsmål om å dekke skade oppstått som følge av lasting av eller lossing fra en stillestående lastebil. Resultatet vil her kunne bero på hvordan skaden voldes og på om den rammer en utaforstående trafikant eller en medhjelper. Men komiteen har gått ut fra at slike skader som hovedregel faller utafor trafikkforsikringen, såframt ikke skaden skyldes motorvognens egne innretninger (kran, bevegelig lasteplan, lastelem m.v.) eller dens plas[s]ering i trafikken.»
Komiteen viste videre til at utkastet, i samsvar med dagjeldende bestemmelser, ikke gir noen anvisning på adekvans som et ytterligere erstatningsvilkår. Det var ikke meningen at erstatningsplikten skulle begrenses til skader som er en påregnelig følge av den enkelte motorvognens forhold eller bruk. Men likevel måtte det «i samsvar med alminnelige rettsgrunnsetninger settes en eller annen grense i den fysiske - og psykiske -
årsakrekke som motorvognens bruk eller tilstand utløser. Erstatningsplikten bør ikke omfatte skadefølger som er uten noen naturlig eller rimelig årsakssammenheng med motorvognens tilstand, egenskaper eller andre forhold».
I Ot.prp.nr.24 (1959-60) side 44 viste departementet til at hovedbestemmelsen, som ble lovens § 4 første punktum, fastslår trafikkforsikringens objektive erstatningsplikt «uansett feil eller svikt på det skadevoldende motorkjøretøys side». Når det gjaldt de nærmere vilkårene og unntakene, viste departementet til
komiteinnstillingen side 58-60, jf. ovenfor.
Som nevnt skrev komiteen på side 58 at det veiledende synspunktet for om en skade er dekket, er om den er voldt ved en naturlig realisering av det farekomplekset som er lovgrunnen for motorvognansvaret, «nemlig særlig den risiko som er knytt til motorvognens fart, tyngde, lett bevegelighet, motor, signaler og tekniske utstyr for øvrig». Det følger etter lagmannsrettens mening av dette at hvis skadetilfellet har sammenheng med bilens tekniske utstyr, for eksempel en kran montert på bilen, kan den bedømmes som erstatningsmessig. Peter Lødrup i Lærebok i erstatningsrett, 5. utgave, skriver i tråd med dette på side 177:
«Også skader i forbindelse med lasting og lossing hvor bilens kraner er brukt, faller inn under loven, men neppe skader ellers under lasting.»
En mulig innfallsvinkel er å vurdere isolert situasjonen der A gled på toppen av konteineren og falt ned. Men i dette tilfellet må man etter lagmannsrettens mening se på helheten i hendelsesforløpet. A hadde leid kranbilen og hadde sertifikat for kjøring av slik bil. Kranen og festekjettingene er en del av bilens tekniske utstyr, og utstyret var av godkjent type. Konteineren som skulle fraktes, sto ved siden av bilen, og A festet kjettingene i hvert hjørne. Etter at konteineren var plassert på bilen, måtte kjettingene løsnes for å få kranen over i en senket stilling slik at bilen ble kjørbar. Hadde bilen hatt en høyere kran, ville A ikke behøvd å klatre opp på taket av konteineren for å løsne kjettingene. Med en høyere kran kunne han brukt lengre kjettinger, og han ville da kunne løsnet kjettingene og senket kranen til kjørestilling ved bruk av fjernkontrollen fra bakken.
Det er ikke fra forsikringsselskapets side hevdet at A kan bebreides for valg av kranbil, og lagmannsretten kan heller ikke se at valget av en bil med forholdsvis lav kran skulle innebære noen uvanlig utvikling i
hendelsesforløpet som får betydning for vurderingstemaet her. Kranen kan reguleres slik at den forlenges og man dermed kan benytte lengre kjettinger, men konteineren var så tung at A måtte bruke kort kranarm.
Kranbiler frakter objekter i forskjellige størrelser og med forskjellig vekt, og det må legges til grunn at det ikke er uvanlig at biler med lavere kraner frakter høye gjenstander. Det kan derfor ikke anses som noe
ekstraordinært at kjettingene måtte fjernes på den måten A gjorde det i dette tilfellet. Det er heller ikke hevdet fra forsikringsselskapets side. At konteineren utvilsomt ikke var noen del av kranbilens tekniske utstyr, er derfor etter lagmannsrettens mening uten særlig betydning. At A måtte opp på konteineren for å få kranbilen kjørbar, må ses som en naturlig følge av bilens tekniske utforming og funksjonsmåte, i form av fjernkontroll, lasteplan og kran med kjettinger. A måtte opp på toppen av lasten i en høyde av ca. 3,6 meter. Dette innebærer et skadepotensiale som henger sammen med «motorvognens egne innretninger (kran, bevegelig lasteplan, lastelem m.v.)», og der det er «naturlig eller rimelig årsakssammenheng med motorvognens tilstand, egenskaper eller andre forhold», jf. Motorvognansvarkomiteens innstilling. Sett i lys av Tankbildommen og Bagasjelokkdommen omfattes uhellet etter lagmannsrettens mening derfor av § 4.
Lagmannsretten nevner at det er på det rene at A, da han var oppe på konteineren, forsøkte å sikre seg ved å holde i en av kjettingene som han hadde tredd på en slik måte at den skulle hindre ham i å falle. Han måtte legge fra seg denne kjettingen da han skulle legge fra seg fjernkontrollen, og det var da han gled. Han grep etter kjettingen, men fikk tak i en annen kjetting som var lang og som ikke hindret fallet. Dette er etter
lagmannsrettens mening uten betydning for ansvarsspørsmålet.
Etter dette tas As anke til følge, og det avsies fastsettelsesdom for at If Skadeforsikring NUF er ansvarlig for skaden.
A har vunnet saken, og i samsvar med hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første og andre ledd tilkjennes han saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten. Det er ikke grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen.
Omkostningsoppgaven for tingretten er på til sammen 231 250 kroner. Beløpet tilkjennes. Omkostningene omfatter et ikke ubetydelig antall timer fram til stevning i august 2012. Lagmannsretten kan ikke se at det har vært innvendinger mot omkostningsoppgaven. Forsikringsselskapene dekker vanligvis rettshjelpsutgifter til advokat på sakens forberedende stadium, og omkostningsbeløpet tilkjennes. For lagmannsretten er
omkostningene på 128 125 kroner, som anses nødvendige og tilkjennes. I tillegg kommer rettsgebyr for lagmannsretten med 20 640 kroner.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning
1. If Skadeforsikring NUF er erstatningsansvarlig for de skadene A ble påført 1. april 2012.
2. I saksomkostninger for tingretten betaler If Skadeforsikring NUF 231 250
-tohundre-ogtrettientusentohundreogfemti- kroner til A senest to uker etter forkynnelsen av denne dommen.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler If Skadeforsikring NUF 148 765
-ett-hundreogførtiåttetusensjuhundreogsekstifem- kroner til A senest to uker etter forkynnelsen av denne dommen.