Det erkjennes at det foreligger ansvarsgrunnlag etter bilansvarsloven § 8, jf. § 4, men bestrides at det foreligger faktisk og rettslig årsakssammenheng. Det er A som har bevisbyrden for at det foreligger årsakssammenheng.
Det er ikke grunnlag for en omvendt bevisbyrde for noen del av vurderingen. Lagmannsretten må legge størst vekt på tidsnære bevis, og må særlig se hen til det sakkyndige vitnets vurderinger.
Ingen av de fire grunnvilkårene for å konstatere faktisk årsakssammenheng er oppfylt:
Det er ikke dokumentert at kollisjonen hadde tilstrekkelig skadeevne. Den sannsynlige hastighetsendringen på 10,7 km/t er ikke tilstrekkelig til å påføre varig skade. Det sakkyndige vitnet har uttalt at hastighetsendringen ikke er større enn dagligdagse påkjenninger som alle kan bli utsatt for. Praksis tilsier at vi her er under en nedre grense for hva som kan gi varige skader, se uttalelsene i Rt-2000-418 på side 429, 2005-159982 og LB-2014-10775 [skal vel være LB-2004-10775, Lovdatas anm.].
Det er ikke dokumentert at A hadde akuttsymptomer, i alle fall ikke av slik styrke som kan forklare hennes plager i dag. Undersøkelsen hos fastlegen samme dag viste moderate plager og god bevegelighet i alle retninger. Røntgenundersøkelsen viste ikke skjelettskade eller feilstillinger.
Det er heller ikke dokumentert at A hadde brosymptomer. Det må legges særlig vekt på at hun oppsøkte fastlegen flere ganger etter kollisjonen uten at plager knyttet til hendelsen er beskrevet. Naprapat C førte ingen løpende journal, og det kan ikke legges vekt på hans forklaring. Det er uten betydning at As forsikringsselskap valgte å rekvirere en nevrologisk spesialistvurdering. Selve vurderingen bygger på et utilstrekkelig bilde av As helsetilstand forut for kollisjonen.
Det gjøres særlig gjeldende at As sykdomsbilde ikke er forenlig med det man vet om skader påført ved nakkesleng. Hennes sykdomsbilde i dag er ingen rimelig utvikling av de moderate plagene hun hadde på skadedagen. De anførte plagene er svært alminnelige i befolkningen generelt. Som det sakkyndige vitnet har vist til, hadde hun hatt tilsvarende plager i lang tid før kollisjonen, og plagene i dag er bare en utvikling av disse. Fastlegen mente ett år før kollisjonen at A hadde utviklet et astenisyndrom som nærmet seg kronisk tretthetssyndrom, og hun hadde nært opp til kollisjonen fått forskrevet smertestillende legemidler.
Dersom lagmannsretten kommer til at de fire grunnvilkårene er oppfylt, anføres det at kollisjonen uansett ikke er så vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den, jf. Rt-2010-1547 avsnitt 67-68. Det må vektlegges at A har et komplekst sykdomsbilde, med fysiske og psykiske plager over mange år.
Under enhver omstendighet foreligger det ikke rettslig årsakssammenheng ut fra bredere interesseavveininger.
Når kollisjonen og plagene på skadedagen var så beskjedne, er varige helseplager fjernt og avledet.
Det er nedlagt slik påstand:
1. Anken forkastes.
2. A dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten bemerker:
Saken er anlagt som et fastsettelsessøksmål om erstatningsansvar. KNIF Trygghet Forsikring AS har erkjent at det foreligger ansvarsgrunnlag etter bilansvarsloven § 8, jf. § 4. Det er ikke bestridt at det foreligger økonomisk tap. Spørsmålet som er omtvistet er om det foreligger årsakssammenheng mellom kollisjonen og As plager i dag i form av hode- og nakkesmerter. A har forklart at nakkesmertene er verst, og at de er sterkest ved statisk arbeid som innebærer bruk av armene. Dette utløser også sterkere hodesmerter.
I rettspraksis og medisinsk litteratur er det oppstilt fire grunnvilkår som må være oppfylt for at plager kan føres tilbake til et traume forårsaket av nakkesleng, se Rt-1998-1565 på side 1577 og senere avgjørelser: Det må foreligge et traume med tilstrekkelig skadeevne, akutte symptomer i form av smerter fra hode eller nakke innen to-tre døgn etter traumet, og brosymptomer i form av sammenhengende plager fra traumet og til den kroniske fasen. I tillegg må skadelidte ha hatt et sykdomsbilde som er forenlig med det man vet om skader påført ved nakkesleng. Dette innebærer for det første at plagene etter ulykken må ha et traumatologisk plausibelt forløp, og for det andre at skadelidte ikke må ha hatt tilsvarende problemer før ulykken som kan forklare de
etterfølgende plagene.
Det er ikke tvilsomt at det som utgangspunkt er skadelidte som har bevisbyrden for at det foreligger
årsakssammenheng. Når det gjelder den delen av det siste grunnvilkåret om at skadelidte ikke må ha hatt de samme plagene før hendelsen, er partene uenige om det gjelder en omvendt bevisbyrde. Lagmannsretten kommer tilbake til dette nedenfor.
Siden sammenhengen mellom nakkesleng og kroniske plager generelt er svært tvilsom, er det lagt til grunn at det må stilles strenge krav til dokumentasjon i det enkelte tilfellet, se Rt-2010-1547 avsnitt 44. Det må legges
størst vekt på tidsnær dokumentasjon, og rettens behov for medisinsk sakkyndighet må bli dekket på en betryggende måte, se Rt-1998-1565 på side 1571 og 1573.
Som nevnt konkluderte det sakkyndige vitnet Ween i sin erklæring med at det er «mindre sannsynlig» at As plager er utløst av kollisjonen. I erklæringen heter det:
Gjennomgangen viser at hendelsen teoretisk hadde lav skadevoldende evne, med en G-kraft som ligger godt innen det vi vanligvis kan bli utsatt for i dagliglivet. Akuttmedisinsk dokumentasjon viser at det neppe kan ha foreligget mer enn en WAD-klasse 1 skade ved hendelsen, med symptomer og funn som ikke klinisk kan skilles fra trivielle muskelskjelettplager uten kjent relasjon til traume. Skadelidtes sykehistorie forut for hendelsen taler også mot at plagene hennes nå i vesentlig grad kan skyldes ulykken. Jeg finner det derfor mindre trolig at hendelsen har utløst plagene hennes.
Dokumentasjonen viser at skadelidte tidligere har gjennomgått omskolering på grunn av myotendinose og lumbago av års varighet (muskelskjelettsmerter) og hatt spenningshodepine og migrene tidlig på nittitallet.
Hun hadde smerter i nedre del av brystrygg og nedover ryggen etter en påkjørsel bakfra i 2000. Hun hadde spenningshodepine i krevende omsorgssituasjon i 2002, og gikk da til fysikalsk behandling i juni og oktober (hodepine og muskelspenninger). Hun fikk en nakkesleng og søkte legevakt etter et fall på isen den 27.01.03. Hun hadde kronisk verkende hodesmerter etter dette med nakkemyalgier, med plager som økte på utover natten med uttalt svimmelhet som ga seg i april. Hun hadde korsryggplager i august 03, migrene og nakkeplager (04), uttalte nakkemyalgier (05), akutt rygg (05). I 2006 problemer med konsentrasjon og tretthetsfølelse. Kneplager og skulderplager (06) med hodepine lokalisert til nakken med palpasjonsømhet i muskelfestene. Fortsatt «en del vondter» i kroppen i muskler og ledd i desember 06 etter endring av sosial situasjon. Ryggsmerter 08, betydelig reaktiv myalgi venstre skulderbue og bryst september-desember 09.
Det eneste symptom som ikke tidligere er beskrevet er så vidt jeg kan se følelse av nummenhet og prikking i begge hender. Her er det imidlertid påvist at hun har et canalis carpi syndrom i begge hender, og selv om slike symptomer kan skyldes nakkeskade, synes plagene her å skyldes lokale forandringer i håndleddsnivå og ikke den eventuelle nakkeskade. Gjennomgangen tyder derfor mest på at de plagene hun nå har er de samme som hun tidligere har hatt over flere år, trolig tjue år tilbake. Det fremgår at hennes tidligere plager i stor grad har vært stressrelatert og hennes SCL-90 nå er i samsvar med dette - med stor
somatiseringstendens. Det kan innvendes at dette stresset nå ikke lenger er tilstede i samme grad som før og at plagene hennes derfor burde vært mindre uttalt. Slik det fremgår er likevel ikke hennes situasjon nå uten bekymringer, blant annet reduseres trolig inntekten fra fosterhjemoppgavene etter hvert som barna vokser til og opphører helt om seks år. I dag synes hun ikke å se seg i stand til annet arbeid etter dette.
I hvilken grad aktuelle hendelse har medført en forverrelse av hennes tidligere plager slik at utviklingen har blitt dårligere enn det som naturlig kan forventes må også diskuteres. Dokumentasjonen viser at skadelidte i de meste belastete periodene har hatt uttalte plager som klart har redusert funksjonsevnen hennes og hun har hatt flere sykemeldinger forut for ulykken. Hun hadde vansker med å klare jobben på apoteket, og sluttet i denne 30 t/uke jobben fra 14.06.09 i følge Infotrygd. Forut for dette hadde hun i følge fastlegen utviklet et astenisyndrom som nærmet seg CFS (chronic fatigue syndrom - utmattelsessyndrom) 14.08.09.
De påfølgende notatene frem til ulykken viser at hun hadde masse å gjøre med guttene og hun anga også problemer med deres biologiske mor. ...
Jeg finner derfor at hendelsen sannsynligvis medførte betydelige hodepineplager som varte et års tid. Etter dette synes hennes plager rimelig innen det som kan forventes ved en videre utvikling av hennes tidligere plager.
Det sakkyndige vitnet presiserte i sin forklaring at han mener at traumet hadde tilstrekkelig skadeevne, og at det forelå akuttsymptomer og brosymptomer, og at plagene har hatt et traumatologisk plausibelt forløp. Han mener også at A ikke hadde hode- eller nakkesmerter på skadetidspunktet, men at disse oppstod som følge av
kollisjonen. Derimot mener han at det bare er plagene i det første året som er en følge av kollisjonen, og at plagene i dag er en videreutvikling av hennes tidligere plager. Standpunktet bygger på en vurdering av traumets lave skadeevne og As helsetilstand og fungering før kollisjonen, som etter det sakkyndige vitnets syn viser at hun på tidspunktet for kollisjonen var i ferd med å utvikle et kronisk muskelsmertesyndrom. Han presiserte avslutningsvis at saken reiser tvilsomme spørsmål.
Lagmannsretten er enig med det sakkyndige vitnet i at traumet hadde tilstrekkelig skadeevne, men at det ligger i nedre sjikt for hva som kan lede til varige plager. Lagmannsretten finner ikke støtte for forsikringsselskapets syn om at en hastighetsendring på mellom 8,5 km/t og 13,0 km/t - mest sannsynlig 10,7 km/t - tilsvarende en
akselerasjon på mellom 2,0 g og 3,1 g, slik den tekniske analysen fra Rekon viser, ligger under en nedre grense for hva som kan lede til varige plager. I rettspraksis har man generelt vært forsiktig med å operere med
absolutte grenser, se blant annet Rt-1998-1565 på side 1577. Heller ikke de sakene som forsikringsselskapet har vist til, ble avgjort på at traumets skadeevne lå under en absolutt nedre grense. Det har vært lagt til grunn tilstrekkelig skadeevne ved mindre mekaniske krefter enn i saken her, se for eksempel RG-2002-92 (Borgarting). Derimot mener lagmannsretten at kollisjonens lave skadeevne må tas i betraktning ved vurderingen av om det er andre årsaker til As plager i dag.
Når det gjelder vilkåret om akuttsymptomer finner lagmannsretten det tilstrekkelig å vise til at A samme dag oppsøkte både sin fastlege og naprapat C med smerter i hodet. At hun ikke krysset av for personskade på skademeldingsskjemaet, kan da ikke tillegges betydning. A har forklart at hun var omtåket da hun fylte ut skjemaet. På bakgrunn av forklaringen til det sakkyndige vitnet finner lagmannsretten det også uten betydning at det ikke ble påvist nedsatt bevegelighet den første dagen, da dette først kan oppstå noe senere.
Lagmannsretten finner også at vilkåret om brosymptomer er oppfylt. Lagmannsretten viser til at A gikk ukentlig til naprapat C fra 22. september 2010, og at hun i denne perioden fant grunn til å kontakte forsikringsselskapet sitt, som rekvirerte en nevrologisk spesialistvurdering. Lagmannsretten viser også til beskrivelsen av plagene i vurderingen 6. januar 2011. Det er uklart hvorfor journalnotatet fra fastlegen fra konsultasjonene der i oktober og desember 2010 ikke nevner plager etter kollisjonen. A har forklart at hun tok opp plagene med fastlegen. På bakgrunn av de øvrige tidsnære bevisene som foreligger, kan denne
omstendigheten uansett ikke tillegges avgjørende betydning.
Videre finner lagmannsretten at As plager har hatt et traumatologisk plausibelt forløp, og viser til at hode- og nakkesmerter er typiske plager etter et nakkeslengtraume.
Det avgjørende for om det foreligger faktisk årsakssammenheng, er etter dette om As plager i dag bare er en videreutvikling av hennes tidligere plager, slik det sakkyndige vitnet har konkludert med. Fra As side er det med henvisning til Rt-1999-1473 anført at det er forsikringsselskapet som har bevisbyrden for dette.
Lagmannsretten er ikke enig i at det gjelder en omvendt bevisbyrde på dette punktet, og viser til Rt-2010-1547 avsnitt 71 hvor det med henvisning til tidligere praksis er uttalt at det er først når de fire vilkårene for å
konstatere årsakssammenheng mellom ulykken og skaden er oppfylt, men hvor skadevolder hevder at det likevel er en annen årsak til uførheten, at skadevolder må sannsynliggjøre en alternativ årsak.
Som det har fremgått bygger det sakkyndige vitnets standpunkt blant annet på en vurdering av As helsetilstand og fungering før kollisjonen. Lagmannsretten vurderer denne annerledes enn det sakkyndige vitnet:
A arbeidet på slutten av 1980-tallet som dagmamma og barnehageassistent. Fra november 1988 til januar 1990 var hun med unntak for en tomånedersperiode sommeren 1989 sykemeldt på grunn av ryggproblemer. Etter forslag fra trygdekontoret omskolerte hun seg til apotektekniker, og begynte å arbeide som dette i 1992. Hun arbeidet for det meste 80 % stilling, i enkelte perioder 100 %. Etter lagmannsrettens syn må det legges til grunn at omskoleringen var vellykket. Den reduserte stillingen var ikke begrunnet i helsemessige forhold, men i at det var dette hun kunne få ved sykehusapoteket i Drammen. A var ikke sykemeldt i løpet av de første ti årene etter at hun begynte å arbeide som apotektekniker.
Fra 2002 hadde A flere perioder hvor hun var helt eller delvis arbeidsufør. Hun var helt eller delvis sykemeldt i periodene september 2002 til oktober 2003, mai 2004 til oktober 2004, april 2005 til juli 2005 og september 2005 til juli 2006. Fra juli 2006 til april 2008 mottok hun graderte rehabiliteringspenger. As ektemann var blitt syk med nyresvikt i 1999, og døde av dette i mai 2004. Hennes far fikk deretter en alvorlig kreftdiagnose, og i 2005 ble også hennes nye samboer kreftsyk. I denne perioden hadde hennes to barn store atferdsproblemer Etter lagmannsrettens syn må arbeidsuførheten i de nevnte periodene knyttes til sosiale forhold som følge av ektemannens sykdom og død, og den tilleggsbelastningen som hun deretter var utsatt for. Lagmannsretten viser til brev 7. november 2005 fra As fastlege til Nedre Eiker trygdekontor. I brevet heter det:
Alle hennes SM perioder har samme årsak: Ekstreme familiære forhold. Pasienten er enke. Hennes mann døde i [2004] etter et langvarig og tildels dramatisk forløp som nyresvikt pasient og dialysebehandling.
Familien har 2 barn: D f 0.0.95 og E f 0.0.96. Barnas oppvekst har vært preget av en familie hvor all oppmerksomhet har vært viet faren og de har ingen andre minner om far utover sykdom, sykehus og mange dramatiske opplevelser i hjemmet. Dette har gitt utslag i store atferdsproblemer hos begge. Mor er involvert og står i sentrum. Da mannen var syk var det A som styrte det hele, fulgte opp på sykehus og behandlinger i tillegg til det å være mor og holde en form familieliv gående.
Etter mannens død har A fungert som mor og far i en rolle hun ikke mestrer. Har fått god støtte fra familiesenteret i NE. ...
A arbeidet 100 % igjen fra mai 2008. I juni 2009 sluttet hun som apotektekniker og begynte som fostermor for to av sin nye samboers barn. A har forklart at dette skjedde etter initiativ fra barneverntjenesten i X kommune, og lagmannsretten legger til grunn at endringen ikke var helsemessig begrunnet.
Selv om arbeidsuførheten i de nevnte periodene må knyttes til sosiale forhold som følge av ektemannens sykdom og død, og den tilleggsbelastningen som hun deretter var utsatt for, er det på det rene at A også hadde betydelige fysiske helseplager i perioden fra omkring 2000.
I januar 2000 var hun involvert i en kjedekollisjon og ble påført smerter i nedre del av brystryggen og nedover ryggen. Hun har forklart at smertene etter hvert gikk over, og lagmannsretten legger det til grunn. I januar 2003 gled hun og slo hodet kraftig mot isen. Hun ble påført kraftig hodepine og slet i en periode med svimmelhet, men også disse plagene gikk etter hvert over. Ut over dette hadde hun ryggsmerter ved et par anledninger. I 2002 hadde hun problemer med høyre akillessene, i 2006 problemer med det ene kneet, og i 2006 og 2008 problemer med venstre skulder, senest med smerter i skulderbuen og brystmuskulaturen. I journalnotat fra desember 2006 noterte fastlegen at hun har en del vondter i kroppen med muskler og ledd. Frem til 1.
november 2006 er det en rekke journalnotater fra fastlegen som beskriver hode- og nakkerelaterte plager, som spenningshodepine, migrene og nakkemyalgier. A har satt plagene i sammenheng med livssituasjonen omkring ektemannens sykdom og død, og forklart at også disse plagene gikk over etter hvert.
A har en rekke ganger i hele perioden fått forskrevet reseptfrie og reseptbelagte smertestillende legemidler. A har forklart at hun har brukt dette mot de plagene som det er redegjort for, samt mot sterke
menstruasjonssmerter. Som apotektekniker var hun kjent med at det var rimeligst å få forskrevet reseptfrie legemidler i større forpakninger.
Slik lagmannsretten vurderer det, snudde den negative utviklingen i As fysiske og psykiske helsetilstand og fungering sakte fra 2005. Det er på det rene at hun rundt den tiden holdt et svært høyt aktivitetsnivå. Hun var tillitsvalgt på jobb, trener for den ene sønnens fotballag, trente selv og hadde oppussingsprosjekter hjemme.
Høsten 2005 møtte hun sin nåværende samboer. Fastlegen mente at hun kompenserte for sine problemer ved å holde seg i ekstrem aktivitet, og henviste henne til Drammen psykiatriske senter, hvor hun startet opp med poliklinisk behandling i januar 2006. Samme måned noterte fastlegen at det hele virker positivt, og i mars 2006 at den positive utviklingen fortsetter.
Siste journalnotat som beskriver hode- eller nakkeplager før kollisjonen er fra 1. november 2006. A har forklart at hun ikke hadde hode- eller nakkeplager etter dette. På bakgrunn av rekken med tidligere journalnotater om hode- eller nakkeplager, har det etter lagmannsrettens syn klart formodningen mot seg at hun hadde slike plager senere, når det ikke er beskrevet.
Forsikringsselskapet har vist til at det i notat 18. april 2008 fra Drammen psykiatriske senter er angitt at hun ved oppstarten av behandlingen i januar 2006 oppfylte flere av kriteriene fra nevrasteni, blant annet
muskelspenninger- og smerter, og at det må legges til grunn at dette også var situasjonen da behandlingen ble avsluttet i april 2006. Etter lagmannsrettens syn kan det ut fra notatet i alle fall ikke legges til grunn at hun hadde muskelsmerter i form av hode- eller nakkeplager etter tidspunktet som fremgår av fastlegejournalen. Det samme gjelder for fastlegens journalnotat 14. august 2008, hvor det er notert at A har utviklet et astenisyndrom som nærmer seg kronisk tretthetssyndrom, noe hun for øvrig ikke kjenner seg igjen i.
Forsikringsselskapet har også vist til at det i journalnotat fra fastlegen 28. april 2008 og 24. august 2009 fremgår at hun har vært hos naprapat og går fast til naprapat. A og naprapat C har forklart at dette må bero på en misforståelse. C har forklart at han aldri behandlet A før kollisjonen, og at han bare hadde gitt henne
«vennskapelige strykninger» over skuldrene når de hadde vært sammen i sosiale lag. Lagmannsretten legger forklaringene deres til grunn. Lagmannsretten kan ikke se at det er av betydning at A mottok behandling ved Velværeklinikken for kvinner om lag én gang i måneden i året før kollisjonen. Behandlingene bestod i koppingmassasje, massasje med varme steiner mv. Ved én av behandlingene er det notert at hun kom med hodepine, men dette sier etter lagmannsrettens mening lite om graden og omfanget av eventuelle plager.
Etter lagmannsrettens syn må det følgelig legges til grunn at A ikke hadde hode- eller nakkeplager av betydning etter slutten av 2006.
Selv når det tas i betraktning at kollisjonen ligger i nedre sjikt for hva som kan lede til varige plager, mener lagmannsretten at denne vurderingen av As helsetilstand og fungering før kollisjonen ikke gir tilstrekkelig
grunnlag for å si at plagene i dag bare er en videreutvikling av hennes tidligere plager, fordi hun på tidspunktet for kollisjonen var i ferd med å utvikle et kronisk muskelsmertesyndrom. Lagmannsretten legger særlig vekt på at hun ikke hadde hode- eller nakkeplager av betydning etter slutten av 2006 - altså i en periode på nær fire år før kollisjonen. Lagmannsretten bygger videre på at hun etter dette ikke hadde andre muskelplager av
betydning, bortsett fra ryggsmerter i april 2008 og problemer med venstre skulder med smerter i skulderbuen og brystmuskulaturen i september 2008, som synes å ha vært av avgrenset karakter. Lagmannsretten kan ikke se at As bruk av smertestillende legemidler i perioden setter dette i et annet lys. Hun fikk forskrevet
betydning, bortsett fra ryggsmerter i april 2008 og problemer med venstre skulder med smerter i skulderbuen og brystmuskulaturen i september 2008, som synes å ha vært av avgrenset karakter. Lagmannsretten kan ikke se at As bruk av smertestillende legemidler i perioden setter dette i et annet lys. Hun fikk forskrevet