Etter skadeerstatningsloven § 3-5 bokstav a kan den som forsettlig eller grovt uaktsomt har voldt skade på person, dømmes til å betale oppreisning for skade av ikke-økonomisk art. Har skadevolder ved handlingen voldt en annens død, kan skadevolder pålegges å betale blant andre avdødes ektefelle og barn slik oppreisning, jf. andre ledd i bestemmelsen.
I saken her er det ikke bestridt at C i erstatningsmessig sammenheng har voldt Ds død ved påkjørselen 27. juni 2014. Han har videre erkjent å ha handlet uaktsomt, og han har innrømmet straffeskyld i henhold til tiltalen.
Det spørsmålet ankesaken reiser, er om han har handlet grovt uaktsomt. For at hans handling skal regnes som grovt uaktsom, må den representere et markert avvik fra vanlig forsvarlig handlemåte, jf. Høyesteretts dom i Rt-2009-6, avsnitt 49.
De faktiske forhold i saken er i det vesentlige uomstridt. På enkelte punkter er det imidlertid uenighet om faktum. Disse punkter kommer lagmannsretten tilbake til.
Partene har i sine prosedyrer gitt uttrykk for ulike syn på hvilket beviskrav som skal legges til grunn.
Ankemotparten har anført at det må anvendes et skjerpet beviskrav og har vist til Høyesteretts dom i Rt-2005-1322. Her uttales det i avsnitt 28 det er «hvor det sivilrettslige kravet må baseres på et særlig belastende faktum, at beviskravet skjerpes.» Hvorvidt beviskravet skjerpes, må bero på en konkret vurdering av det aktuelle forholdet.
Lagmannsretten bemerker at 2005-dommen gjaldt krav om oppreisningserstatning i en sak om
legemsbeskadigelse hvor tiltalte var frifunnet for straffekravet. I saken her er C funnet skyldig i straff.
Lagmannsretten legger til grunn at også i slike tilfelle kan det være aktuelt å skjerpe beviskravet når ansvar for oppreisningserstatning må bygge på et særlig belastende faktum, jf. Jens Edvin A. Skoghøy, Tvisteløsning, 2.
utgave s. 896. Lagmannsretten mener det er tvilsomt om fastsetting av erstatningsansvar i saken her forutsetter
at man bygger på «et særlig belastende faktum». Retten viser til at den aktuelle handling strafferettslig er bedømt som overtredelser av vegtrafikklovgivningen, nemlig det alminnelige aktsomhetspåbudet i vegtrafikkloven § 3 og vikepliktsregelen i trafikkreglene § 9. Dette kan ikke regnes blant de alvorligere
straffbare handlinger, noe som også reflekteres i den utmålte straff på 18 dager betinget fengsel. Samtidig er det slik at ansvar for oppreisningserstatning i medhold av skadeerstatningsloven § 3-5 forutsetter at C forsettlig eller grovt uaktsomt har voldt Ds død. Dette er utvilsomt et belastende faktum, selv om det ikke er nødvendig at dødsfølgen omfattes av gjerningsmannens forsett eller grove uaktsomhet, for å tilkjenne oppreisning, jf.
dommen i Rt-1999-887.
For lagmannsretten er det i saken her ikke nødvendig å konkludere med hensyn til om det gjelder et skjerpet beviskrav. Det skyldes at retten mener at det er minst klar sannsynlighetsovervekt for de faktiske forhold som retten legger til grunn for sin avgjørelse. Noe skjerpet beviskrav ut over dette, kan ikke være aktuelt, jf.
dommen i Rt-2005-1322.
Tingretten har i sin dom gitt følgende innledende redegjørelse for saksforholdet, som er ubestridt:
Fredag 27. juni 2014 var tiltalte på jobb som sjåfør for [arbeidsgiver] Han kjørte en Mercedes 818 lastebil og hadde hovedsakelig avskårne blomster i bøtter med vann i lasterommet. Han startet leveringene på Ryen i Oslo, før han senere leverte blomster til dagligvarebutikker på bl.a. X og Y. Han tok seg også en pause før han kjørte ned mot Drøbak.
Omtrent kl. 1400 kjørte han fram mot rundkjøringen ved Osloveien 9 i sørgående retning. Rett før
rundkjøringen er det et gangfelt. Det sørgående løpet inn i rundkjøringen deler seg i to felt før gangfeltet. I det høyre feltet befant det seg flere personbiler. Tiltalte, slik han oppfattet det, observerte at disse var i bevegelse. En bil hadde allerede passert gangfeltet og var på vei inn i selve rundkjøringen.
Tiltalte skulle til venstre i rundkjøringen i retning Drøbak City og la seg derfor inn i venstre felt.
På grunnlag av bevisførselen og det som ble opplyst under ankeforhandlingen, legger lagmannsretten følgende videre hendelsesforløp til grunn som uomstridt:
Den aktuelle ettermiddagen var det relativt mye trafikk i, og på vei inn i, rundkjøringen. Det var ellers tørt føre og gode lysforhold.
Etter å ha lagt seg i venstre felt, reduserte C hastigheten frem mot fotgjengerfeltet. Da han nærmet seg feltet, kom han opp på siden av personbilene i høyre felt. Den fremste av disse, en BMW 3.20 stasjonsvogn, hadde stanset.
Føreren av BMW'en stanset før fotgjengerfeltet fordi hun ble oppmerksom på en eldre kvinne som stod og ventet på at det skulle bli klart til å passere gangfeltet over Osloveien. Denne kvinnen var D, som var 85 år.
Hun hadde kommet gående fra boligen i [adresse] og hadde gått derfra og så nedover [adresse] som leder til den samme rundkjøringen.
D gikk først ut i gangfeltet etter at hun hadde oppnådd øyekontakt med føreren av personbilen, som hadde stanset helt opp. Lagmannsretten legger til grunn at D holdt relativt normal gangfart, alderen tatt i betraktning.
Idet hun så å si hadde passert bilen, ble C oppmerksom på henne. D hadde gjort et utslag med venstre arm idet hun ble oppmerksom på lastebilen som var i ferd med å kjøre på henne.
C tråkket inn bremsepedalen, og lastebilen bråstanset. Lagmannsretten legger til grunn at frontplaten på førerhuset traff venstre side av Ds kropp nærmest samtidig med at lastebilen stanset.
Tingretten har gitt slik redegjørelse for det videre forløp, som også er uomstridt:
[D] ble ikke truffet med særlig stor kraft, men sammenstøtet var tilstrekkelig til at hun gikk over ende fra stående stilling. Hun slo hodet kraftig i asfalten og fikk en stor kul i bakhodet. På høyre albue fikk hun et skrubbsår. Da hun senere samme kveld reiste til legevakten fortalte hun også om smerter i venstre arm og bryst.
Tiltalte og G [føreren av personbilen som stanset og slapp frem D] gikk ut av bilene sine og hjalp D på beina. De hjalp henne tilbake til fortauet og parkerte siden bilene sine ved siden av veien. D var litt fortumlet, men mente hun ikke trengte legehjelp eller ambulanse. D sørget for at både tiltalte og G gav henne navn og telefonnummer på en lapp.
D ringte selv sønnen A og fortalte hva som hadde skjedd. På kvelden den 27. juni tok hun seg selv til legevakten i Drøbak. Derfra ble hun fraktet i ambulanse til A-hus. CT-undersøkelse på sykehuset viste at hun hadde pådratt deg en blødning under den harde hjernehinne. Natt til mandag 30. juni var det ikke lenger mulig å få kontakt med henne. Den 11. juli 2014 døde D på sykehuset. Hun etterlot seg ektemannen B og sønnen A.
D ble senere obdusert. A brukte blodproppshindrende medisiner før ulykken fordi hun hadde en kunstig hjerteklaff. Behandlingen med disse ble gjenopptatt på sykehuset den 29. juni etter at legene der hadde veid risikoen for blodpropp mot risikoen for omfattende hjerneblødning. I en tilleggsuttalelse fra
Folkehelseinstituttet datert 16. september 2015 konkluderte overlege og professor dr. med., Sidsel Rogde, med at man ikke med sikkerhet kan si om blødningen under den harde hjernehinnen ville ha hatt dødelig utgang dersom D ikke hadde fått de blodproppshindrende medisinene.
Som nevnt har partene på enkelte punkter under ankeforhandlingen hatt noe ulikt syn på de faktiske forhold.
Lagmannsretten vil nå komme inn på disse punktene.
Tingretten la til grunn at C frem mot fotgjengerfeltet kjørte sakte - i «rullefart». Under ankeforhandlingen har partene gitt uttrykk for uenighet om den nærmere hastighet han holdt. C har - ut fra den omstendighet at ingen av bøttene med blomster i lasterommet veltet etter bråbremsingen, og basert på egne tester - uttalt at hastigheten ikke var høyere enn åtte km i timen. Motpartene har anført at fartene må ha vært større. Lagmannsretten finner det klart at C kjørte sakte frem mot fotgjengerfeltet. Bevisførselen gir imidlertid ikke grunnlag for noen mer nøyaktig angivelse av hastigheten enn at denne var lav. De nevnte tester av C har ikke særlig bevisverdi.
Føreren av personbilen som stanset har i sin politiforklaring beskrevet at C kjørte «rolig og fint» inn mot rundkjøringen. Den omstendighet at C greide å stanse lastebilen raskt, gir også støtte for at han kjørte sakte.
C har beskrevet at førerhuset på lastebilen «tippet» noe fremover som følge av oppbremsingen, og at det var denne bevegelsen som gjorde at frontplaten traff D. Flere vitner har også oppfattet oppbremsingen slik at førerhuset tippet forover. Tore Hekneby, som har forklart seg som bilsakkyndig vitne under ankeforhandlingen, forklarte derimot at førerhuset nærmest ikke vil bevege seg i det hele tatt ved oppbremsing, i hvert fall ikke i den høyden førerhuset traff D. Imidlertid fører lastebilens fjæring til at det kan se ut som førerhuset tipper forover ved bråbrems.
Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta stilling til om, og i tilfelle hvor mye, førerhuset beveget seg som følge av oppbremsingen. Det avgjørende for aktsomhetsvurderingen må være at det er på det rene at C ikke greide å bremse opp i tide, slik at det ble et sammenstøt med D.
Det har videre vært et tema under ankeforhandlingen om C hadde mulighet for å se D da hun gikk i
fotgjengerfeltet, før hun hadde passert BMW'en. Han har under ankeforhandlingen forklart seg sprikende på dette punktet. På rettens direkte spørsmål svarte han bekreftende på at dette hadde vært mulig. Deretter, som svar på oppfølgende spørsmål fra hans prosessfullmektig, sa han imidlertid at dette ikke hadde vært mulig, idet BMW'en stengte for sikten. Lagmannsretten finner det for sin del klart at det ville vært mulig for C å se D, i hvert fall den øvre del av hennes kropp, uhindret av personbilen. Retten viser til at det er opplyst under ankeforhandlingen at hans sittehøyde var ca. halvannen meter over bakkeplan. I sin politiforklaring 21. juli 2014 uttalte han at han «satt høyt, godt over personbilhøyde, og følte han hadde god oversikt.»
Lagmannsretten legger etter dette til grunn at det ikke var noe i situasjonen som hindret C i å se D i
fotgjengerfeltet og stanse i tide. Hovedårsaken til at C ikke oppdaget D i tide til å unngå sammenstøtet, må ha vært at han feilfordelte sin oppmerksomhet da han kjørte frem mot fotgjengerfeltet. Han må hatt
oppmerksomheten på trafikkbildet for øvrig - og ikke, eller i for liten grad - på fotgjengerfeltet. Dette har støtte i hans egen politiforklaring, der han uttalte at «[f]okuset til siktede var på bilen som stod etter fotgjengerfeltet, og på trafikken som kom inn fra venstre.» C har også for lagmannsretten i og for seg erkjent at han i situasjonen feilfordelte sin oppmerksomhet. Dette ligger til grunn for at han også erkjente straffeskyld for tingretten.
Ved den konkrete vurderingen av om denne feilfordelingen av oppmerksomheten var grovt uaktsom, tar lagmannsretten utgangspunkt i at C hadde vikeplikt for D, og at han pliktet å ikke kjøre raskere enn at han kunne stanse i tide for henne, jf. trafikkreglene § 9 nr. 2 og § 13 nr. 1.
Lagmannsretten legger til grunn at det må stilles særlige krav til aktsomheten når man som yrkessjåfør kjører en lastebil med stort skadepotensiale. Det var også konkret grunn til skjerpet aktsomhet i den aktuelle situasjonen. Lagmannsretten viser til at den fremste bilen før fotgjengerfeltet i høyre kjørefelt hadde stanset.
Det ga grunn til å være særlig oppmerksom på muligheten for at bilen hadde stanset for å slippe en fotgjenger over fotgjengerfeltet.
Videre legger lagmannsretten vekt på at den finner det klart at Cs feilfordeling av sin oppmerksomhet ikke var helt kortvarig. Retten viser til at D så å si må ha gått over hele høyre kjørefelt før han oppdaget henne.
Samlet sett er det lagmannsrettens oppfatning at det må regnes som en grov feilvurdering da C i situasjonen ikke hadde større oppmerksomhet knyttet til fotgjengerfeltet umiddelbart foran ham. Hans handlemåte representerte således, selv om han hadde lav hastighet, et markert avvik fra vanlig forsvarlig handlemåte.
Lagmannsrette tilføyer at den ikke hadde sett annerledes på ansvarsspørsmålet om man la til grunn at Cs sikt til (for ham) høyre del av fotgjengerfeltet, var hindret av personbilen som sto fremst i høyre kjørefelt før
fotgjengerfeltet. I tilfelle må det regnes som grovt uaktsomt at han ikke sørget for å ha enda lavere hastighet, slik at han når nødvendig hadde klart å stanse før fotgjengerfeltet.
De ankende parter tilkjennes etter dette oppreisningserstatning. Det er opplyst at det er enighet mellom partene om at en eventuell erstatning skal settes til kr 125.000 til hver av de ankende parter. Lagmannsretten bemerker at beløpet fremstår som høyt, men partenes enighet legges til grunn for dommen.
Partene har fortsatt hatt bistandsadvokat/prosessfullmektig på det offentliges bekostning i forbindelse med den særskilte anken over det sivile krav, og det er ikke nedlagt påstand om dekning av sakskostnader.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
C betaler oppreisning til B og A, med kr 125.000 -hundreogtjuefemtusen- til hver av dem innen to uker fra forkynnelse av dommen.