Det foreligger ikke faktisk årsakssammenheng mellom bilulykken og en varig medisinsk skade. Ingen av de fire grunnvilkårene for faktisk årsakssammenheng ved denne type skader er oppfylt.
Vilkåret om skadeevne er ikke oppfylt. Nesmarks analyser viser at hastighetsendringen for As bil ved kollisjonen var så lav at hun ikke kan ha vært utsatt for biomekaniske krefter som kan gi opphav til
bløtvevsskade. Dette gjelder selv om man skulle legge til grunn Aakres hypotese om at Volvoen roterte og traff As bil med fart i kollisjonsøyeblikket.
Videre bestrides at vilkårene om akuttsymptomer er oppfylt. A oppsøkte lege først tre dager etter ulykken. De smertene hun rapporterte om var ikke sterke nok til å konstatere at biologisk vev skal være varig skadet. Heller ikke kravet til brosymptomer og forenlighetsvilkåret er oppfylt. As journal viser en viss utvikling i
symptombildet som taler for at sykdomsforløpet ikke er i samsvar med hva som er vanlig ved nakkeslengskade.
Dersom trafikkulykken anses som en samvirkende årsak til ulykken, anføres det subsidiært at den har vært så uvesentlig i årsaksbildet at det ikke er naturlig å knytte ansvar til den. En kollisjon hvor A er blitt utsatt for så små biomekaniske krefter som i dette tilfellet kan bare i uvesentlig grad ha medvirket til hennes nakkeplager.
Nakkesmerter er en folkesykdom, hvor bio-psyko-sosiale årsaksfaktorer har stor betydning. Det er slike forhold i As liv som kan forklare symptomutviklingen. Hun har eneansvaret for to barn og har hatt dårlig økonomi.
Under enhver omstendighet er skadene inadekvate. Varig nakkeskade vil svært sjelden oppstå som følge av en kollisjon som dette.
Videre bestrides at det er adekvat årsakssammenheng mellom skaden og en nedsatt ervervsevne på 60 prosent og dermed tapt inntekt. As medisinske invaliditet er bare 7 - 8 prosent. Det tilsier at hennes arbeidsevne ikke redusert som følge av denne.
If Skadeforsikring NUF er enig i at erstatningen skal settes til 1 050 000 kroner ved 60 prosent ervervsuførhet.
Ved lavere uførhetsgrad må erstatningen reduseres etter rettens skjønn.
Det er nedlagt slik påstand:
If Skadeforsikring NUF frifinnes og tilkjennes saksomkostninger både for tingrett og lagmannsrett.
Lagmannsrettens vurdering
A ble sykmeldt mandag 22. februar 2010, som var første virkedag etter at trafikkuhellet skjedde. Hun har etter dette ikke vært tilbake i full stilling. Fra høsten 2012 har hun arbeidet 40 prosent stilling som sekretær ved X legevakt. Hennes fastlege anser henne for å være 60 prosent ervervsmessig ufør som følge av
nakkeslengtraume, og det er opplyst at hun vil søke om uføretrygd fra NAV. I forbindelse med vurderingen av uførespørsmålet har NAV innhentet en vurdering av As arbeidsevne fra seksjonsoverlege og spesialist i generell og ortopedisk kirurgi Carl Erik Næss. I spesialisterklæring 12. juni 2014 har Næss anbefalt at A tilstås uførestønad ut fra en ervervsmessig uførhet på 60 prosent.
Spørsmålet i saken er om If skadeforsikring NUF er erstatningsansvarlig overfor A for lidt og framtidig tap som følge av ervervsuførheten. Det er ikke bestridt at det foreligger ansvarsgrunnlag for If Skadeforsikring NUF etter bilansvarsloven § 4. Det er opplyst at det polske forsikringsselskapet Ergohestia AS til slutt skal bære et eventuelt erstatningsmessig tap i medhold av bilansvarsloven § 8. Det springende punktet i saken er om det er adekvat årsakssammenheng mellom bilulykken og skaden.
Utgangspunktet for årsaksvurderingen er at bilulykken må ha vært en nødvendig betingelse for As medisinske skade og økonomiske tap, og at ulykken «har vært så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den», jf. Rt-1992-64.
I rettspraksis og medisinsk litteratur er det oppstilt fire grunnvilkår som må være oppfylt, for at det anses å foreligge faktisk årsakssammenheng i nakkeslengsaker, jf. Rt-1998-1565 og flere senere
høyesterettsavgjørelser, blant annet Rt-2010-1547 avsnitt 44. For det første er det et krav at ulykken har hatt tilstrekkelig skadevoldende evne. For det andre må det foreligge akutte symptomer i form av nakkesmerter innen 72 timer etter ulykken. For det tredje må det foreligge brosymptomer, det vil si sammenhengende plager fra ulykken og over i en kronisk senfase. For det fjerde må sykdomsforløpet være forenlig med hva man ut fra anerkjent medisinsk viten vil forvente dersom det har oppstått en nakkeskade ved ulykken.
I Rt-2010-1547 peker Høyesterett på at årsaksvurderingen er vanskelig i saker om nakkesleng. Det foreligger ofte ikke objektivt konstaterbare biologiske funn, symptomene kan være diffuse og av en art som mange i befolkningen har. I dommen gjennomgår Høyesterett den foreliggende den medisinske kunnskapen på området med utgangspunkt i de sakkyndiges erklæringene, og viser til uttalelser om at man ikke har klart å finne noen sammenheng mellom kraften i kollisjonsøyeblikket og utviklingen av nakkeslengplager i tilfeller hvor det ikke kan påvises fysisk skade i nakken etter ulykken. Psykologiske, sosiale og samfunnsmessige forhold spiller en avgjørende rolle i mange tilfeller, ut fra den såkalte bio-psyko-sosiale forklaringsmodellen. Det er også vist til den såkalte Castro-studien fra Tyskland, som taler for at subjektive forventninger om smerte etter en ulykke har betydning for utviklingen av en smertelidelse. I studien ble 51 forsøkspersoner uten forvarsel utsatt for en fingert kollisjon. Gjennom lydeffekter og forsøksledernes oppførsel ble det simulert en kraftig påkjørsel, men i realiteten hadde påkjørselen ikke fysisk skadeevne. Til tross for dette rapporterte 18 prosent av
forsøkspersonene om smerter i hode og/eller nakke rett etter påkjørselen, 20 prosent rapporterte om smerter etter tre dager og ti prosent rapporterte om smerter etter fire uker.
For lagmannsretten har det sakkyndige vitnet Jan Erik Ødegård forklart seg om den forskningsbaserte
medisinske kunnskapen som i dag foreligger på området. Hans forklaring er i det helt vesentlige i samsvar med den redegjørelsen som Høyesterett ga i Rt-2010-1547. Det synes derfor ikke å være vesentlige endringer i den alminnelige aksepterte medisinsk viten som tilsier at nakkeslengskader skal bedømmes annerledes i dag.
Til tross for den generelle usikkerheten som foreligger om den medisinske årsakssammenhengen mellom nakkeslengtraume og senere kroniske smerteplager, uttalte Høyesterett i Rt-2010-1547 avsnitt 44 at
årsakssammenhengen må vurderes konkret i den enkelte sak. Under henvisning til den sakkyndiges vurderinger ble det imidlertid uttalt «siden sammenhengen mellom nakkesleng og kroniske plager generelt er svært tvilsom må man stille strenge krav til dokumentasjon i det enkelte tilfelle». Videre ble det framholdt at den tidsnære dokumentasjonen må tillegges størst betydning ved vurderingen av om de fire grunnvilkårene er oppfylt.
Lagmannsretten legger disse rettslige utgangspunktene til grunn for sin vurdering.
Ved den konkrete årsaksvurderingen har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet, lagdommer Venger og sorenskriver Agnalt, er kommet til at det mest sannsynlig foreligger
årsakssammenheng mellom bilulykken og As kroniske nakkesmerter, hennes ervervsmessige uførhet og hennes økonomiske tap.
Slik flertallet ser det, er vilkårene for å konstatere faktisk årsakssammenheng utvilsomt oppfylt så langt disse er basert på vurderinger av As kliniske symptombilde og sykdomshistorikk. Etter flertallets syn er det godt dokumentert at kravene til akuttsymptomer og brosymptomer er oppfylt, og symptombildet har vært som forventet ut fra anerkjent medisinsk kunnskap om traumatiske bløtvevsskader i nakken. A hadde heller ingen kjente helseplager eller sårbarhetsfaktorer forut for ulykken som kan settes i sammenheng med plagene hun har i dag. Det er heller ingen konkrete årsaksfaktorer etter ulykken som kan settes i sammenheng med
nakkesmertene.
Det avgjørende spørsmålet er derfor om A har ført bevis for at hun har vært utsatt for mekaniske krefter som er tilstrekkelige til å kunne forårsake kroniske helseplager. Bevissituasjonen på dette punktet bærer preg av at det har vært to samtidige kollisjoner, og at fokuset på ulykkesstedet synes å ha vært rettet mot den kollisjonen As bil ikke var innblandet i. Slik flertallet ser det, skaper dette en avgjørende usikkerhet ved det faktiske
grunnlaget for Rekons beregninger av hastighetsendringen.
Flertallet går etter dette over til å utdype sitt syn på kravene til årsakssammenheng basert på vurderinger av As kliniske symptombilde og sykdomshistorikk.
Det er ikke holdepunkter for at A hadde sykdom, skade eller plager før ulykken som tilsier at nakkesmertene er en fortsettelse av en tidligere lidelse eller symptomer. Hennes forklaring, som underbygges av innhentede journaler og opplysninger om utdanning og yrkeskarriere, viser at hun har vært frisk og i full aktivitet med utdanning, arbeid og omsorg for barn. Det er ikke rapportert verken om sykdom eller sykefravær av betydning.
Hun har hatt eneansvaret for to barn og noe dårlig økonomi også før ulykken. Det er ingen holdepunkter for at dette har ført til psykosomatiske plager hos henne. Det foreligger således ingen bevismessige holdepunkter for emosjonell instabilitet eller høy psykosomatisk belastning som tilsier at hun har en spesiell sårbarhet for å utvikle kroniske smertetilstander. Flertallet legger til grunn at hennes nakkesmerter oppsto etter ulykken.
Vilkåret om akuttsymptomer er etter flertallets syn utvilsomt oppfylt. Det framgår av As fastlegejournal at hun oppsøkte lege første virkedag etter ulykken fordi hun ikke klarte å utføre sitt arbeid som barnehageassistent etter først å ha forsøkt seg på jobb. Hun rapporterte til legen at hun hadde hatt smerter siden fredag kveld, altså samme kveld som ulykken fant sted. Det er ikke påfallende at A så situasjonen an gjennom helgen, og at det først var da hun fikk problemer på jobb den påfølgende mandagen at hun oppsøkte lege. Flertallet finner ingen grunn til å betvile As forklaring om at nakkesmertene oppsto samme kveld som ulykken.
Nakkeskader beskrives i henhold til den såkalte WAD-klassifikasjonen, som omfatter fire skadegrader.
Ødegård redegjør for dette i sin erklæring. De to alvorligste skadegradene (3 og 4) gjelder nevrologisk skade og skjelettskade. Bløtvevsskade klassifiseres som grad 1 eller 2. Ved grad 2 skal det foreligge
bevegelsesinnskrenkning.
Røntgenundersøkelse og MR utelukker at det foreligger WAD grad 3 og 4 hos A. Undersøkelsen hos fastlegen tre dager etter ulykken viste at hun hadde «normal bevegelighet uten store smerter». Basert på dette har
Ødegård i sin erklæring konkludert med at det er «mest sannsynlig» at det har oppstått en bløtvevsaffeksjon ved ulykken svarende til WAD grad 1, det vil si «lett bløtvevsskade, med muskulær ømfintlighet, men uten
bevegelsesinnskrenkning».
As journal viser videre at vilkårene om brosymptomer og forenlighet er oppfylt. A har hatt vedvarende plager over i en kronisk senfase. Smertene har holdt seg nokså uforandret uten forverring eller forbedring. Ødegård som har gjennomgått journalene, skriver om dette i sin erklæring fra januar 2013:
Ifølge primærlegejournalen har det vært beskrevet jevnlige identiske plager i tiden etter uhellet. Dette bekreftes også av fysioterapirapporten, som omtaler vedvarende symptomer.
Symptomene synes så ha holdt seg nokså uendret. Det er ikke tilkommet økt utbredelsesområde for smerter, ei heller symptomøkning. Det har imidlertid ikke vært registrert sikker bedring.
A har vært sammenhengende sykmeldt etter skadetidspunktet.
På dette punkt er det åpenbart dokumentasjon på langvarig/vedvarende brosymptomer.
Framlagte fastlegejournaler for tiden etter januar 2013 og forklaringen til fastlege Hellerud viser at symptombildet er uendret også etter at Ødegård avga sin erklæring.
Ødegård har også i sin forklaring for lagmannsretten bekreftet at han anser vilkåret om brosymptomer oppfylt og at symptomene ikke avviker fra et forventet forløp ved traumatisk bløtvevsskade. I noen journalnotater beskrives hodepine og utstråling til armer, men Ødegård har understreket at dette ikke dreier seg om en forverring eller endring av symptomene. Det dreier seg om normale variasjoner med utspring i de muskulære problemene i nakken.
Flertallet konstaterer etter dette at det foreligger et klinisk symptombilde før og etter ulykken som tilsier at A har utviklet en kronisk smertelidelse etter å ha blitt påført en bløtvevsskade ved et nakkeslengtraume.
Det avgjørende spørsmålet blir som nevnt om A ved kollisjonen ble utsatt for store nok mekaniske krefter til at en bløtvevsskade kunne oppstå som følge av denne, eller om det må legges til grunn at plagene ville ha oppstått uavhengig av ulykken.
For å vurdere hvilke belastninger en person er utsatt for i en kollisjon, er det vanlig å beregne
hastighetsendringen til den bilen personen sitter i. Ødegård har forklart at det i dag er medisinsk enighet om at det ved påkjørsler bakfra ikke er påregnelig med nakkeslengskade ved hastighetsendringer under 10/11
kilometer i timen. Ved påkjørsler forfra eller fra siden vil grenseverdien ligge cirka 5 kilometer høyere. Konkret til saken her har Ødegård uttalt at dersom det legges til grunn at As bil fikk en hastighetsendring på cirka 15 km/t, så vil man være på et nivå hvor det kan oppstå bløtvevsskade ved en kollisjon forfra eller i siden.
De teknisk sakkyndige er enige om at personen inne i bilen kan bli utsatt for vesentlig større krefter enn det hastighetsendringen/akselerasjonen på bilen tilsier, og at kreftene også kan virke ulikt på ulike deler av
kroppen. Etter det flertallet forstår, skal dette være hensyntatt ved fastsettelsen av de grenseverdiene som det er medisinsk enighet om. Andre faktorer som kan ha betydning for skadepotensialet, slik som hodestilling i kollisjonsøyeblikket, bruk av nakkestøtte, grad av overraskelse mv, er etter det flertallet forstår også hensyntatt ved fastsettelsen av grenseverdiene. Siden det ikke er hastighetsendringen i seg selv, men akselerasjonen (hastighetsendringen per tid) som beskriver hvilke krefter bilen/personen utsettes for, legger flertallet til grunn at grenseverdiene også tar hensyn til variasjoner i kollisjonstid.
Som redegjort for ovenfor, har Rekon DA ved ingeniør Henrik Nesmark beregnet hastighetsendringen på As bil i tre rapporter som er fremlagt for retten. Sivilingeniør Arvid Aakre har imøtegått disse beregningene og har også avgitt en sakkyndig rapport. Aakres hovedinnvending til Nesmarks beregninger har som nevnt vært at det ikke foreligger tilstrekkelige faktiske opplysninger om kollisjonen til å kunne foreta en faglig forsvarlig beregning av hastighetsendringen. Begge har forklart seg i retten, og de har også utdypet sine synspunkter etter å ha hørt hverandres forklaringer.
Rekon benytter dataverktøyet Scan-Crash som simulerer et kollisjonsforløp basert på ulike faktiske
forutsetninger som legges inn i dataprogrammet som grunnlag for beregning av blant annet hastighetsendringer.
Den grunnleggende forutsetningen for Nesmarks utregninger i Scan-Crash er en innlagt EES-verdi (Energy Equvivalent Speed). EES-verdien er etter det opplyste et uttrykk i km/t for hvilken energi som går med til å deformere hver av bilene. Verdien er fastsatt ut fra en skjønnsmessig vurdering av skadeomfanget på bilene.
Dette gjøres ved å sammenligne skadene med bilder og beskrivelser fra kontrollerte kollisjonstester gjennomført av bilfabrikker og tekniske laboratorier der EES-verdien er kjent. Disse sammenligningene, sammenholdt med kunnskap om bilens konstruksjon og krefter, benyttes til å fastsette verdien. EES-verdien fastsettes i følge Nesmark med en viss sikkerhetsmargin. Størrelsen på sikkerhetsmarginen bestemmes av hvor godt skadene er dokumentert og av hvor godt grunnlagsmateriale som finnes for den aktuelle
bilmodellen.
Når EES-verdien er fastsatt, legges den inn i Scan-Crash sammen med tekniske data om kjøretøyet og andre faktiske opplysninger om ulykkesforløpet, slik som friksjonsgrad, fart og bevegelsesretning før sammenstøtet, sluttposisjoner mv.
To andre sentrale forutsetninger for beregningen av hastighetsendringen vil være kollisjonstiden og den såkalte K-faktoren. Kollisjonstiden har betydning siden det som nevnt ikke er hastighetsendringen i seg selv, men akselerasjonen, som beskriver kreftene bilen utsettes for. Om kollisjonstiden for eksempel halveres fra 0,16 til 0,08 sekunder, vil hastighetsendringen øke betydelig dersom kreftene bilen utsettes for er de samme.
K-faktoren gir utrykk for hvordan kreftene som overføres i kollisjonen tas opp i henholdsvis bevegelsesenergi (hastighetsendring/akselerasjon) og deformasjonsenergi (skader). Jo mer kontant støtet er, jo høyere er K-faktoren og jo større andel av kreftene vil gå med til hastighetsendring/akselerasjon. En høy K-faktor tilsier med andre ord at hastighetsendringen er relativt sett større i forhold til skadeomfanget på bilen enn ved
kollisjoner med lav K-faktor. Flertallet forstår det videre slik at det er en sammenheng mellom høy K-faktor og kort kollisjonstid, slik at endringer i disse to parameterne normalt vil virke i samme retning ved beregning av hastighetsendringen.
Etter det flertallet forstår, er de sakkyndige enige om disse utgangspunktene og det matematiske formelverket som Scan-Crash bygger sine utregninger på. Uenigheten i ligger i hvilke faktiske forutsetninger som legges til grunn for beregningene.
Nesmark og Aakre har gitt relativt detaljerte tekniske forklaringer i retten for å underbygge sine vurderinger av sannsynlig hastighetsendring. De har også kommentert hverandres forklaringer og synspunkter. Flertallet finner ikke grunn til å gjennomgå dette i detalj, men vil knytte noen kommentarer det det flertallet oppfatter som de mest avgjørende forskjellene i de sakkyndige vitnenes konklusjoner.
Ut fra en vurdering av skadeomfanget, har Nesmark lagt til grunn en EES-verdi på 7,5 km/t med en sikkerhetsmargin på +/- 2,5 km/t for både As Renault og Volvoen.
Aakre for sin del, legger til grunn at det ikke foreligger billedmateriale, skadetakster eller annen dokumentasjon som gir et faktisk grunnlag for å fastsette EES-verdien så lavt. Ut fra bilder av skadene i fronten på Volvoen og høyre bakdel av den møtende Renaulten, legger han videre til grunn at Volvoen var i en rotasjonsbevegelse som stoppet i et sideveis sammenstøt med As bil. Dette tilsier etter Aakres syn at det mest sannsynlig har vært en stor kontaktflate mellom As bil og Volvoen, noe som i så fall tilsier relativt sett mindre skader på bilene i forhold hastighetsendringen enn det som ligger til grunn for Nesmarks beregninger (høyere K-faktor).
Slik flertallet ser det, ligger det en vesentlig usikkerhet i Nesmarks fastsettelse av EES-verdien på både As bil og Volvoen.
Når det gjelder As bil, finnes det ingen takst som beskriver skadene. Det foreligger heller ingen bilder eller beskrivelser av skadene i politidokumentene. Nesmarks vurdering av skadeomfanget er basert på et bilde av As bil etter at skadene er opprettet, men før bilen er lakkert, samt en e-post med en helt summarisk beskrivelse av skadene fra verkstedet. Slik flertallet vurderer det, hefter det derfor en vesentlig usikkerhet ved Nesmarks fastsettelse av EES-verdien på As bil.
Når det gjelder EES-verdien på Volvoen, ble denne kondemnert etter kollisjonen med den møtende Renaulten.
Det foreligger verken bilder av Volvoens venstre side, skadetakster eller annen informasjon om skadene som kan tilbakeføres til kollisjonen med A. Nesmark har satt EES-verdien til den samme som for As bil, ut fra en forutsetning om at skadene på to kolliderende biler normalt vil være relativt like. Dette er en forutsetning Aakre er uenig i. Det foreligger uansett ingen vurdering av EES-verdien på Volvoen ut fra skadeomfanget på bilen, slik Scan-Crash etter det opplyste forutsetter.
Flertallet legger etter dette til grunn at det foreligger en betydelig usikkerhet knyttet til EES-verdiene som Nesmark selv har beskrevet som de mest sentrale faktiske forutsetningene for sine beregninger i tillegg til friksjonsgraden.
Som påpekt tidligere synes bevissikringen på skadestedet i stor grad å ha vært rettet mot kollisjonen mellom Volvoen og den møtende Renaulten, og det foreligger bilder av skadene som skyldes den første kollisjonen i politidokumentene. For lagmannsretten er det innhentet ytterligere bilder fra ulykkesstedet fra den private nettsiden xtremfoto.no.
Slik flertallet vurderer billedmaterialet, må det legges til grunn at kreftene i kollisjonen med den møtende Renaulten har rammet Volvoen på høyre side i fonten, og ikke midt på fronten slik Nesmark legger til grunn. I så fall forstår flertallet det slik at det nødvendigvis må ha oppstått en rotasjonsbevegelse hvor Volvoens sluttposisjon bare kan forklares med at rotasjonen har stoppet i et sideveis sammenstøt med As bil. Flertallet finner det derfor mest sannsynlig at Volvoen var i en rotasjonsbevegelse da sammenstøtet skjedde slik Aakre har lagt til grunn, og at den ikke sto i ro mens As bil skled opp langs siden av Volvoen slik Nesmark har lagt til
Slik flertallet vurderer billedmaterialet, må det legges til grunn at kreftene i kollisjonen med den møtende Renaulten har rammet Volvoen på høyre side i fonten, og ikke midt på fronten slik Nesmark legger til grunn. I så fall forstår flertallet det slik at det nødvendigvis må ha oppstått en rotasjonsbevegelse hvor Volvoens sluttposisjon bare kan forklares med at rotasjonen har stoppet i et sideveis sammenstøt med As bil. Flertallet finner det derfor mest sannsynlig at Volvoen var i en rotasjonsbevegelse da sammenstøtet skjedde slik Aakre har lagt til grunn, og at den ikke sto i ro mens As bil skled opp langs siden av Volvoen slik Nesmark har lagt til