Hva er det vesentlige i erfaringen? Dette arbeidet har vært en prosess hvor jeg med utgangspunkt i forskningsspørsmålet har lett etter det som fremstår som vesentlig og

meningsfullt i erfaringen. Hva konstituerer og gir mening til den praksisen jeg studerer.

Hva er dens vesen og essensielle karaktertrekk?

Fenomenologien er en erfaringsfilosofi – en forståelsesmåte, og en lære om fenomenene slik de viser seg for meg eller deg, uavhengig av om det vi ser er en realitet eller en ide i vår bevissthet (Sokolowski 2000). En fenomenologisk utforskning søker å beskrive fenomenene slik de fremtrer for mennesker og er opptatt av hvordan verden skapes i bevisstheten. Verden slik den viser seg for oss, omtales som livsverden, og er noe annet enn den objektive, ytre verden (Lindseth og Nordberg 2004). Den retter oppmerksomheten mot de konkrete erfaringene, og beskriver det som vi kaller en realitet for et sammensatt mentalt produkt. Å forstå handler ikke om å gripe ytre, konkrete erfaringer; de som kan måles, veies og telles, men indre erfaringer; om hvordan det vi opplever, for eksempel det vi ser, hører, kjenner, blir til erfaringer i vår bevissthet. I dette perspektivet handler det om å beskrive våre erfaringer, akkurat slik som de oppleves fra en første persons perspektiv, hvor fenomenologien erfarer en ting med alle de egenskapene og alle den mening den kan ha for den som erfarer den.

Forskningens oppgave er å belyse den essensielle meningen i menneskelig erfaring. En fenomenologisk tilnærming innebærer at vi må søke å unnvære å ta ting for gitt, og streve etter en fenomenlogisk holdning, som innebærer at det vi studerer gis mulighet for å tre frem i bevisstheten som dets meningsstruktur. Vi må søke etter dets vesens og essensielle karaktertrekk. (Lindseth og Nordberg 2004). I den menneskelige sansingen,

72

sanses således en rekke ting som prinsipielt ikke kan sanses. Den fenomenologiske sanseerfaringen er aldri uttømmende men viser alltid utover seg selv, hvor man kan snakke om et forhold mellom helhet og deler, en identitet som vises i et mangfold og fremtrer i skjæringspunktet mellom det som er tilstedeværende og det som ikke er der.

Fenomenologen vil erfare et objekt med alle de egenskaper og all den mening den kan ha for meg som erfarer den (Sokolowski 2000).

Forskningsspørsmålet etterspør utfordringer og dilemmaer, og ber meg rette blikket mitt mot det som ikke stemmer, det som oppleves problematisk eller er vanskelig å få til. Her har uroen vært en viktig veiveiser i arbeidet.

Innledningen til hele avhandlingen beskriver en biltur. Her beskriver jeg en uro som jeg kjenner på etter et møte i prosjektet, og jeg spør meg hva denne uroen kan handle om.

På mange måter kan man kanskje si at uroen har vært en av de viktigste drivkreftene i arbeidet. Først gjennom at det er med meg når jeg former forskningsspørsmålet mitt, hvor jeg opplevde et avvik mellom intensjoner og praksis hos meg selv og mine sosialarbeiderkollegaer. I møte med en av de unge møter jeg på ny et sprik mellom mine intensjoner og forskningsplaner, hvor planen min var å snakke om medvirkning. Dette fikk meg til å justere forskningstilnærmingen. De påfølgende møtene vekket også en uro i meg, i form av en opplevelse av at det er noe som ikke stemmer, noe jeg ikke får til å henge sammen. Det fikk meg til å stille spørsmål ved mine intensjoner og min måte å se verden på, og til å utforske alternative forståelser. Det fikk meg til å stille spørsmål i møtet med de andre, og det får meg til å diskutere temaet med andre i og utenfor prosjektet. Man kan kanskje også si at uroen er det som veileder meg i utvalg av episoder som jeg trekker frem og reflekterer over i avhandlingen. I forskningsspørsmålet spør jeg etter dilemmaer og utfordringer. Jeg beskriver i kapittel fire uroen som en kroppslig fornemmelse som gir meg beskjed når noe ikke henger sammen. Som får frem tvilen i meg, og som ber meg tenke meg om. En uro som ofte vekkes av etiske dilemmaer, eller slik jeg flere ganger i avhandlingen beskriver, kan vekkes av et manglende samsvar mellom ord og handling, hvor uroen driver oss på jakt etter å forstå,

73

etter å finne mening og å finne løsninger i form av en vei ut. På denne måten har uroen vært den dirrende kompassnåla som har fått meg til å stoppe opp ved noen av alle de hendelsene jeg har erfart i samarbeidet med deltakerne og fagfolka. Jeg har valgt situasjoner hvor jeg opplevde at det var ”noe” som ikke stemte. Med unntak av fortellingen fra temakafeen i kapittel 7, har jeg valgt situasjoner hvor jeg opplevde at likeverdigheten i samarbeidet stod på spill, og brukt det som utgangspunkt for videre utforskning.

Det å ta utgangspunkt i uroen er et anerkjent prinsipp i filosofisk virksomhet, hermeneutisk forståelse og læring. Gadamer (1997) pekte på hvordan forståelse starter med et møte med noe fremmed. Det som er annerledes får oss til å stille spørsmål. Det driver oss fremover, i søkingen etter forståelse i form av det han kaller en horisontsammensmeltning. Dewey (1916/2001) var opptatt av hvordan utgangspunktet for enhver tankeprosess er noe som foregår, noe som er ufullstendig eller uferdig.

Hensikten og meningen ligger i det som kommer til å skje, hvordan det vil ende.

”Tankevirksomheten er avhengig av en følelse av å rammes av konsekvensene av det som skjer.” (ibid: 61) Det kan handle om ”..rådvillhet, forvirring og tvil, som skyldes det faktum at man er implisert i en ufullstendig situasjon der man fremdeles ikke har oversikt over alle faktorene” (ibid:64), hvor målet med undersøkelsen er å skape en helhetlig sammenhengende erfaring som har sin fullbyrdelse. Schön (1983) peker på at læring oppstår når noe avviker – i positiv eller negativ forstand. Gjennom å legge lag på lag av erfaringer, vil en kunne gjenkjenne noe og se noe avvikende og unikt.

Hanna Arendt (1969/1998) er i likhet med Dewey (ibid) opptatt av hvordan denne uroen utgår fra det tenkende subjektet. Hun uttrykker det slik at motsetninger og tvil kommer til uttrykk gjennom samvittighetens stemme i vårt møte med verden, og utfordrer oss til å føre en indre samtale mellom ”meg og meg selv”, hvor vi undersøker det vi sier og det vi gjør.

74

Samtidig reiser dette et nytt spørsmål. Hvis uroen er utgangspunktet for utforskning, betyr Gadamers mål om horisontsammensmeltning og Deweys mål om fullbyrdelse, at ro og harmoni er målet for utforskningen? Hans Skjervheim var opptatt av uroen som drivkraft i det filosofiske prosjektet: ”Her er det, då at filosofien må vera den nødvendige uroa som sår tvil, og gjer det som har vorte for lett, tyngre, slik at det kan få den rette tyngda i seg att” (Skjervheim 1992:160). Han er inne på at handling og ord alltid vil utfordre hverandre. Det filosofiske prosjektet handler om å gå inn i dette og utforske det. Den filosofiske uroen oppstår når en stiller spørsmål til seg selv, om det som er grunnleggende i livet. Det er så lett å gå ut frå at en har svarene, uten å stille spørsmålene. Med dette utgangspunkt handler det kanskje ikke alltid om å finne en vei ut av uroen, men å finne en måte å leve i og med uroen og det uferdige (Mathiesen 1971).

Vi tenker ofte på uro som noe vi skal unngå. I et systemteoretisk perspektiv fungerer alle levende mekanismer slik at vi ved forstyrrelser og endringer vil gjøre det vi kan for å opprette orden, og for å skape balanse. I et slikt perspektiv er det naturlig at vi forøker å unngå uro og opprette orden så snart som mulig. På samme tid er det den samme uroen som muliggjør forandringer. Wackerhausen (2008) utfordrer meg til å søke det destabiliserende. Han peker på hvordan stabiliserende prosesser kan bidra til at en søker å fastholde den trygge erfaringsbårne kunnskapen, som ved nærmere ettersyn kan være ukunnskap som verken er ønskverdig eller optimal. Han beskriver det å tilhøre en profesjon som det å være ”en av oss”, som inkluderer det å inneha en begrepsmessig, vitenskapsmessig og holdningsmessig beredskap å tenke med, og å være disponert for en bestemt måte å fokusere og tenke på, å spørre på og forklare og forstå gjenstander og hendelser på. Han omtaler dette som å ha tilegnet seg det profesjonsblikk og de handlingsdisposisjoner som profesjonen har. Han beskriver kontrollmekanismene innad i en profesjon, som han kaller immunforsvaret, som søker å stabilisere elementer som truer de bestående sannheter. Så når jeg som en kyndig sosialarbeider opplever at brukermedvirkningsbegrepet som på mange måter er et av profesjonens honnørord, er

75

problematisk og at jeg sliter med å få denne fine intensjonen omsatt i en praktisk virkelighet, er det mange mekanismer som vil ha meg til å roe ned, søke trygghet og løsninger. I stedet har jeg valgt et prosjekt hvor jeg har prøvd å være i uroen, og utforske uroen omkring begrepet. Dette i håp om at det skulle kunne hjelpe meg til å forstå eller se noe nytt, og at det i forlengelsen av dette kan ligge noen mulige svar. I dette perspektivet må vi se på uroen som noe vi trekkes mot og leter etter, og ikke som noe vi for en hver pris skal unngå.

3. Hvordan kan man forstå det som trer frem som det vesentlige i erfaringen? Dernest