Forskningsarbeidet utføres innenfor fagområdet som i studieplanen omtales som profesjonspraksis og praktisk kunnskap som forskningsfelt (Universitetet i Nordland 2010). De faglige bidragene skal være ”… både til yrkesprofesjonene og til samfunnet for øvrig. Doktorgradsarbeidene skal sette nye temaer på dagsorden, og de skal bidra til at profesjonene og nye områder utvikles teoretisk og empirisk; og videre gi vitenskapelig forståelse for handlingsbasert kunnskap.” Et fagområde kan forstås paradigmatisk som de grunnleggende teoretiske og metodiske forutsetninger som et forskerfellesskap tar for gitt og arbeider ut fra (Thomas Kuhn 1996). Fagområdet profesjonspraksis beskrives som studier av kunnskapsutvikling i yrkesprofesjonene i spenningsfeltet mellom teoriutvikling og praktisk yrkesutøvelse – hvor profesjonsutøveren, profesjonsutøverens praksis, praksisfeltet og kunnskapsutvikling er i fokus1. Når det gjelder praktisk kunnskap som fagområde, kan man i søknaden om akkreditering av doktorgraden2
1 Brev fra Høgskolen i Bodø til NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) av 150908: ”Redegjørelse for status og utvikling i forbindelse med NOKUT-komiteens kommentarer til søknad om PhD. i praktisk kunnskap ved Høgskolen i Bodø”
lese at praktisk
2 ”Omarbeidet søknad om akkreditering av PhD. i praktisk kunnskap”, vedlegg nr 1 i Høgskolens brev:”
Supplering. Ny søknad om akkreditering av PhD grad i praktisk kunnskap” til NOKUT av 140198.
24
kunnskap er ”... den kunnskap som kommer til uttrykk i den profesjonelle yrkesutøvelsen, enten den har sin opprinnelse i profesjonenes vitenskapelige eller tradisjonsbundne kunnskap. Vitenskapelig kunnskap, sosiokulturelle rammebetingelser og yrkesutøverens subjektivitet og skjønn, er viktige faktorer i yrkesutøverens praktiske kunnskap. Et doktorgradsmiljø i praktisk kunnskap vil ha et kritisk og analytisk fokus på yrkesutøvelsens håndtering av de tilbud, forventinger og konflikter som er knyttet til den profesjonelle yrkesutøvelsen. Et doktorgradsstudium i praktisk kunnskap vil være tverr- og flerfaglig. Doktorgradsstudiet vil legge særlig vekt på sentrale trekk ved kompleksiteten i profesjonell yrkesutøvelse, og hvordan denne kompleksiteten påvirker kunnskapsutviklingen i profesjonene. For å utforske disse sammenhengene, vil doktorgradsstudiet i praktisk kunnskap gjøre bruk av kompetanse som finnes i flere disipliner: Pedagogikk, psykologi, sosiologi, kognisjonsvitenskap, idéhistorie og filosofi.
Profesjonsfagene er i seg selv så sammensatte at forskningen på feltet vil kreve innsats fra flere fagområder.” Det står at studiene omhandler den kunnskap som kommer til uttrykk i den profesjonelle yrkespraksis, som kan forstås som en indikasjon på at det er noe annet enn studier om eller på praksis.
Profesjoner kjennetegnes ved at de har et eget vitenskapelig kunnskapsgrunnlag, en egen etisk kodeks og har en sammenslutning eller organisasjon som ivaretar profesjonenes interesser (Fauske 2008). Kunnskapen er i ulik grad teoretisk og empirisk basert. Selv om profesjonene bestreber seg på å utvikle et vitenskapelig kunnskapsgrunnlag, vil noe av det mest særegne med profesjonenes yrkesutøvelse være at den i stor grad er basert på skjønnsutøvelse og dømmekraft, hvor de anvender en eller annen slags abstrakt kunnskap på konkrete situasjoner (Abbott 1988:318).
Oppgaver er således av en slik karakter at formalisert kunnskap må kombineres med utøvelse av skjønn for å kunne håndteres på en adekvat måte (Molander og Terum, 2008).
25
Gjennom utdanning tilegner den profesjonelle seg en habitus3
Grimen (2008a) mente at det er stor grunn til å hevde at profesjonenes kunnskapsbaser i stor grad er heterogene, hvor man særlig i klientorienterte profesjoner må anvende kunnskaper fra mange felter. Selv om de trekker på vitenskapelige disipliner, har de i anvendelsen av dette sine formål utenfor seg selv. De er styrt av en normativ side, med anvendelse av moralsk, politisk og juridisk skjønn. I tillegg til å være satt sammen av heterogene elementer mente han at profesjonskunnskap er teoretisk fragmentert, og består av områder med liten eller ingen teoretisk integrasjon dem imellom. Han hevder likevel at dette dreier seg om meningsfylte helheter, hvor de ikke er bundet sammen av en omfattende teori, men av de krav som den praktiske yrkesutøvelsen stiller. Gjennom dette fremstår de som en praktisk syntese(ibid), eller som kunnskapssystemer eller med en kunnskapskorpus (Stichweh 2008) som er summen av de kunnskapene som danner en forståelses- og handlingsplattform for en profesjon. Sosialt arbeid er et slikt fag som står mellom tradisjonelle disipliner og handlingsrettet/ ferdighetsbasert kunnskap (ibid).
i form av kognitive og sosiale strukturer og vaner (Bourdieu, 1990) som består måter å se og persipere på, måter å handle på og måter å tenke på (Wackerhausen 2009). Gjennom utdanningen lærer du bestemte begreper og et bestemt språk med metaforer, sjargonger og taleformer. Du lærer bestemte former for forklaringer eller redegjørelser og måter å spørre på. Du lærer relevanskriterier i form av hva som er relevant for oss å vite noe om, og du lærer bestemte former for fortellinger som er handlingsveiledende for hva som er gode veier å gå. Forskning på profesjonspraksis er opptatt av å utfordre og stille spørsmål ved disse forestillingene og vanene, som profesjonen har en tendens til å ta for gitt som sannheter.
3 Habitus er en sosial gruppes kollektive, uuttalte og ureflekterte overensstemmelser om praksiser og meningsinnhold, eller strukturer som ligger nedfelt i subjektet som varige disposisjoner for tenkning, sansning og handling. Habitus endres både ”utenfra” og ”innenfra”: som følge av endringer i de sosiale og materielle livsbetingelsene og i subjektenes livserfaringer (Bourdieu 1990).
26
Tradisjonelt har profesjonenes kunnskap fremstått som i stor grad esoterisk, dvs som en hemmelig, eksklusiv innsikt, og en kunnskap som beskyttes og hvor kun de innvidde får ta gradvis del i denne kunnskapen. Selv om for eksempel sosialt arbeid er relativt nytt som fag og sosialarbeiderprofesjonen en relativt ung profesjon, er det mange som vil hevde at utøvelsen av faget, på lik linje med mange andre profesjoner, dels er basert på en taus og uartikulerbar kunnskap. Man tenker at den kun kan læres gjennom å ta del i praksis, og at en nybegynner kun under veiledning fra mer erfarne sosialarbeidere, kan utvikle den nødvendige kyndighet. Argumentasjonen knyttet til taus kunnskap, tar ofte utgangspunkt i Polanyis (1966/2000) utsagn om at vi kan og vet mer enn vi kan si, hvor han bruker eksempelet på hvordan vi kan gjenkjenne et ansikt, men kan ha vanskelig for å artikulere hva gjenkjennelsen er basert i. Alt dette understreker viktigheten i å beskrive og undersøke profesjonell yrkesutøvelse som skjønnsutøvende praksis.
Et av profesjonenes kjennetegn handler om deres samfunnsmessige betydning.
Profesjonene sees på som et produkt av moderniseringen, og som et av de viktigste kjennetegnene på det moderne velferdssamfunnet. Samfunnet har opprettet en rekke institusjoner for å løse ulike samfunnsoppdrag, og har satt profesjonene til å forvalte og fordele samfunnets ressurser og løse oppgaver ved hjelp av sin kunnskap. Oppdraget må balanseres mot to hensyn, nemlig forpliktelsene overfor klientene og forpliktelsene overfor det sosiale fellesskapet (Fauske, 2008). Profesjonene kan i dette perspektivet sees på som et av samfunnets kontrollerende elementer. Profesjonspraksisene avhenger således av en rekke samfunnsmessige forhold, herunder politiske, organisatoriske og økonomiske forhold, hvor en avhandling innen profesjonspraksis ofte vil omhandle og diskutere dilemmaer og konflikter knyttet til dette.
Praktisk kunnskap er den kunnskapen som kommer til uttrykk i den profesjonelle yrkesutøvelsen og handlingen (Molander 1998). I sine forsøk på en teoretisk undersøkelse av praksis, beskrev Aristoteles (1999) kunnskapens ulike former ved bruk av inndelingen episteme, techne og phronesis. Den som innehar episteme har den teoretiske kunnskapen og er gjerne det vi i dag forbinder med den regelbundne og
27
normative kunnskapen, som knyttes til det som kan bevises og prøves. Den som besitter en slik kunnskap vet hvorfor og hvordan, men trenger ikke nødvendigvis selv å kunne handle i forhold til denne kunnskapen (Nordenstam 2000). Den som innehar techne har evne til å utføre en kontrollert handling. Her står resultatet i fokus og viser seg i form av praktiske ferdigheter. Dette innebærer at man kan handle eller gjøre noe, men ikke nødvendigvis kjenne til sammenhengen med hvorfor en bør gjøre det. Phronesis kan knyttes til det å duge i en sosial praksis, som handler om klokskap og skjønn. Man forstår den enkelte situasjon og kan gå inn i situasjonen på det grunnlag. Målet ligger i virksomheten selv og utøveren har evne til å integrere kunnskapen i handling. Den kunnskapen den nyutdannede har med seg ut i verden, er ofte den regelbundne og teoretiske kunnskapen. Hun oppdager etter hvert at det oppstår uventede situasjoner, som avviker fra det den regelbaserte kunnskapen tilsier. Den teoretiske regelbaserte kunnskapen er opptatt av å forenkle og kategorisere, og studerer derfor enkeltprosesser og gir løsninger på enkeltprosesser. Virkeligheten er imidlertid ofte kompleks, mangfoldig og sammensatt, og lar seg vanskelig beskrive i teorier. Den vises i handling og gjennom eksempler – og kan knyttes til situasjon og kontekst.
Phronesis retter fokus på at en må møte de konkrete kravene som ligger i praktiske situasjoner. Det å gjøre dette synlig kan bare skisseres sånn omtrentlig som et omriss.
Det må tilpasse seg til en konkret situasjon, som for alltid ligger utenfor teoriens rekkevidde, slik han forestilte seg den. Man vil her måtte ha fokus på det som kan variere og være annerledes. Den kan forstås som et avvikende konsept, som åpner for og har i fokus fleksibilitet, åpenhet og improvisasjon, fremfor det regelstyrte (Dunne 2001). Man vil måtte ha blikk for hva som er mulig i situasjonen, hva som er innenfor den rasjonelle makten, og således er mulig for mennesker å kunne forandre. Dette gir ikke universelle løsninger eller nødvendig kunnskap i form av teori. Men det gir kunnskap på den måten at det er i stand til å gi sannhet, i form av å kunne skille mellom det som er rett og det som ikke er rett, og å regulere praksisen i lys av disse skillene (ibid). Phronesis karakteriseres av en person som vet hvordan man skal leve godt. I
28
phronesis inngår en selv i handlingen, det handler ikke om å skape et produkt utenfor deg selv. Det er personlig kunnskap på den måten, at i det å leve sitt liv, det uttrykker hva slags person du er. Den hermeneutiske erkjennelsen av sannhet kan således knyttes til gjenkjennelsen (Gadamer 2003), hvor den som selv er bærer av phronesis kan kjenne den igjen. Phronesis gir oss evnen til å balansere, utøve dømmekraft i den konkrete situasjonen, og svare på spørsmålet: Hva er rett å gjøre i denne situasjonen? Den innebærer ikke bare en overveielse av midlene som bidrar til målet, men også av hvorvidt målet i seg selv er ønskverdig.
Mens episteme ofte betegnes som teoretisk kunnskap, er det ikke uvanlig å snakke om techne og phronesis som praktisk kunnskap. Samtidig stiller Dunne (2001) spørsmål ved om at det kanskje er slik at Aristoteles ikke graderte phronesis som kunnskap, på samme måte som de to andre kunnskapsformene. Han peker på at phronesis ikke passer inn i den skjematiske tenkningen om gradering av kunnskap. Phronesiskonseptet innebærer en kompleksitet og sammensetning av mange lag, som skulle gjøre det ekstremt vanskelig å passe inn i en slik gradering. Han beskriver distinksjonen mellom techne og phronesis som distinksjonen mellom to typer av kunnskap, og peker mot skilnaden mellom produktiv (techne) og etisk aktivitet (phronesis), hvor produksjon involverer en spesifikk form for kunnskap, mens dydige handlinger involverer all slags kunnskap.
Oppsummeringsvis kan man si at praktisk kunnskap handler om å vite hva, hvordan og når:
Den duglige praktikern måste veta att, veta hur och veta när. Veta att är den kunskap som kan uttryckas i fakta, veta hur handlar om en färdighet att omsätta kunskapen i praktisk handling, veta när är en kunskap som kräver praktisk klokhet. Det är dessa kunskapsformer som den duglige praktikern måste förena i sitt arbete (Josefson, 2002:37).
De ulike kunnskapsformene lever side om side i en profesjons kunnskapsgrunnlag og man kan kanskje si at det er nettopp i dette samvirket mellom det teoretiske og praktiske – at profesjonene har vokst fram og fått sin berettigelse. Samfunnsoppdraget til profesjonene er nettopp å anvende en teoretisk kunnskap på praktiske situasjoner
29
ved å utføre komplekse bedømmelser av enkelttilfeller ved bruk av skjønn, hvor den enkelte yrkesutøvers evne til dette står sentralt. De skal være formidlere og fortolkere av generell kunnskap i møte med enkeltsituasjoner. Det å få frem den praktiske kunnskapen i handlingen vil handle om å forsøke å skrive frem hvordan profesjonsutøveren tenker og kombinerer disse ulike kunnskapsformene i sin praksis.
Når vi skal beskrive profesjonsutøverens praktiske kunnskap vil ofte kunne se hvordan erfaringer og teoretisk kunnskap er med i forståelsen og handlingsmåten (Olsen 1998).
Denne form for kunnskap formidles ofte best i fortellingens form, da fortellingen rommer kompleksiteten som forbindes med profesjonell yrkesutøvelse.
Praktisk kunnskap fremstår som situasjons- og kontekstbetinget, hvor studiene tar et fenomenologisk utgangspunkt (HBO rapport 2005). Man er opptatt av profesjonsutøveren som subjekt og hvordan hun erfarer verden. Hva gjør profesjonsutøveren, hva erfarer hun og hvordan tar hun i bruk ulike kunnskapsformer når hun tenker, utøver skjønn og handler i situasjonen og i sin praksis. Videre er man opptatt av å undersøke denne praksisen i en større vitenskapelig og samfunnsmessig sammenheng. Gjennom å beskrive og kritisk undersøke denne praksisen vil en vitenskapelig tekst i profesjonspraksis og praktisk kunnskap for det første kunne bidra til økt forståelse med det siktemål å styrke klokskap og beredskap i møte med nye situasjoner og for det andre kunne bidra til å belyse og avdekke problematiske forhold ved praksisen, og peke på behov for endring.
Hva kan så denne tradisjonstilknytningen gi meg i mitt forskningsarbeid? Jo, for det første bidrar den med å ramme inn hva det vil si å rette blikket mot profesjonsutøverens – i dette tilfelle fagutviklerens praktiske kunnskap, når hun legger til rette for medvirkning fra brukerne i fagutviklingen. For det andre gir det innspill til hvordan man kan forstå den kunnskapen som utvikles i dette samarbeidet. Den praktiske kunnskapen vil i dette perspektivet både kunne gi oss veiledning i spørsmålet om hva slags kunnskap vi søker, til å forstå hva de ulike aktørene kan bidra med og hvordan vi skal arbeide sammen om å finne frem til dette. For det tredje bidrar den til å se praksisen som en del
30
av en profesjonsutøvelse som inngår i en større vitenskapelig og samfunnsmessig sammenheng, og utfordrer til en kritisk undersøkelse av praksisen i lys av dette.