Erfaringene fra arbeidet er presentert i form av et erfaringshefte, hvor erfaringene i all hovedsak presenteres i form av utdrag fra samtaler. Hvordan skal disse beskrivelsene forstås? Jeg kan ikke sikkert vite hva de andre deltakerne mener med for eksempel begrepet felleskap. Men er det noen hensikt å finne et innhold i begrepet som abstrakt begrep? Hvordan kan man forstå den aktiviteten vi har bedrevet sammen? Er
195
beskrivelsene en fortelling som representerer det samme for oss alle. Gadamer (2003) påpekte at vi aldri kan forstå det samme, men likevel så forstår vi hverandre.
Språket har sin egen historisitet. Enhver av oss har sitt eget språk. Et språk vi alle har felles, finnes overhodet ikke; i stedet finnes det under at vi, selv om vi alle har forskjellige språk, likevel kan forstå hverandre – på tvers av grenser og individer, folkeslag og epoker. Dette underet lar seg åpenbart ikke skille fra det faktum at også de tingene vi snakker om, framstår for oss som noe felles når vi snakker om dem. Hvordan noe er, viser seg likeledes først når vi snakker om det. Det vi forstår med sannhet, tingenes åpenbarhet, ikke-skjulthet, har altså sin egen temporalitet og historie. Det vi oppdager i alle våre sannhetsbestrebelser, er at vi ikke kan si sannheten uten tiltale, uten svar og dermed uten det fellesskap som skapes gjennom forståelsen. Men det mest forbausende ved språkets og samtalens vesen er at heller ikke jeg selv, når jeg snakker med en annen om noe, er bundet av det jeg mener, at ingen av oss, i det vi sier, rommer hele sannheten – men at hele sannheten likevel kan romme oss begge, idet vi sier hver for oss (ibid:32).
Bruken av en setning bestemmer dens betydning. Til at undersøke denne ”bruk” bruker Wittgenstein (1958/ 1997) begrepet ”regler”, som uttrykker viten om, når man kan skape og forbinde språk i episoder i fellesskap. Våres bruk av begrepene er ifølge Wittgenstein uttrykk for en regelfølge. Det å følge en regel er uttrykk for en praksis, så å forstå disse regler er et koordineringsspørsmål, dvs. et sosialt fenomen og ikke et privat anliggende. Derfor er det å tro at en følger reglen og det å følge den, ikke det samme.
Man kan ikke gjette hvordan et ord fungerer, man må se på dets bruk og lære av det (Ibid:§340). Når vi vet noe, handler dette om den fellespråklige praksis, som nedfeller seg i våre felles livsformer. Det vi vet er ikke er avhengig av oss som enkeltpersoner, men snarere, at vi tilhører et fellesskap, som er bundet sammen av vitenskap og oppdragelse (Ibid:§298). Wittgenstein mener at det er et problem at vi har viklet oss inn i en anvendelse av begrepene som holder oss fast, som ikke bringer oss videre. Han beskriver hvordan begrepet ”er” lokker oss til den forståelse, at vi beskriver en virkelig verden, dvs. tillegger våre begreper ontologisk realitet og forføres av våres språk til at bruke begrepene ’som om’ de var navn på noe, og derved fastholder vi hverandre i bestemte språkspill. Så hvordan kommer vi ut av denne forhekselsen? Jo, det er ved å undersøke begrepenes praksis.
196
Og vi må ikke stille opp noen teori. Der må ikke være noe hypotetisk i våre forklaringer. All forklaring skal bort, og bare beskrivelsen får lov å tre i dens sted …(…)... Filosofien er en kamp mot forheksning av vår forstand ved vårt språks midler (Ibid:§109).
Utvikling er altså forbundet med endring i de språkspill, som låser oss fast. Og målet er derfor ikke hos Wittgenstein innsikt ved hjelp av forklaringer, hvor det forventes at komme nærmere sakens kjerne. Wittgenstein forteller meg altså at språket ikke får mening ved å navngi en ytre verden, men at den får mening gjennom den bruk som vi gjør av begrepene i fellesskap i praksis.
Jeg må således erkjenne at den teksten i erfaringsheftet som jeg har foran meg, ikke er et uttrykk for en felles forståelse. Den er i beste fall et forsøk. Den representerer et uttrykk for den grunnen vi i felleskap står på, og har handlet ut i fra. Men like fullt må jeg erkjenne at når jeg leser den teksten, vil den aldri være den samme teksten som du leser. For gjemt bak hvert ord, har hver av oss et nett av erfaringer og historier som gir det enkelte ord sin mening. Ordene vi bruker, for eksempel ordet felleskap, gjemmer ikke en objektiv sannhet. Det er ikke en referanse til en konkret gjenstand, eller et meningsinnhold som kan fanges av ordene. Samtidig bruker vi historiene og fortellingene til å prøve å anskueliggjøre nettet av språkspill som inngår i den forståelsen i form av den grunnen vi har funnet å kunne stå på. Det er således situasjonsbeskrivelsene som vil gi begrepene mening og innhold. Og dette er kanskje det erfaringsheftet gir oss: Et innblikk i enkelte situasjoner som begrepet felleskap inngår i.
På denne måten vil teksten kun være en invitasjon til leseren til en dialog, som inviterer leseren til å lete etter sin egen mening. Altfor ofte skriver vi tekster som om de var svar med to streker under. Men dersom vi tar på alvor denne erkjennelsen av kunnskap som kontekstuell og situasjonsbetinget, hvor det vi søker er noe allment i erfaringen, krever dette tekster som åpner for erfaringen og som inviterer leseren til dialog i form av spørsmål.
197