En av de filosofene i nyere tid som har bidratt med mye tankegods knyttet til det å utvikle forståelse og dialog er Gadamer (2003,2006). I sine tekster har han skrevet mye om det å forstå historiske tekster, men hans tanker kan gi noen innspill til hermeneutisk forståelse i et videre perspektiv, hvor hans tanker avleder noen gode spørsmål som jeg
192
kan ta med meg. Jeg har tidligere vist til hvordan han fremhever at all forståelse er en felles forståelse av saken, hvor sannheten ligger i rommet mellom oss, og kan romme oss begge. Han har vist oss hvordan vi forstår gjennom vår forforståelse som trer frem for oss i møte med det som er annerledes. En annen forutsetning for å kunne forstå er antakelsen av fullkommen mening i den andres uttrykk, eller foregripelsen av fullkommenhet som han kaller det. I dette ligger det at det bare er mulig å forstå det som i seg selv utgjør en fullkommen enhet av mening. En annen side av forståelsen er den historiske bevisstheten om de tradisjonene vi inngår i og som vi har med oss inn i forståelsen. All forståelse begynner med at noe taler til oss36
Denne prosessen med å søke en felles forståelse som jeg her beskriver, omtales gjerne som utvikling av en intersubjektiv forståelse. Jeg har tidligere på side
. Han viser hvordan den hermeneutiske forståelsen vokser fem i spennet mellom fortrolighet og fremmedhet.
Sannheten vi søker i forståelsen kan således knyttes til gjenkjennelse og den språklige samhørighet som utvikles i våre møter, men hvor utgangspunktet for denne forståelsen er en bevissthet om det som skiller oss. Således utvikles en felles forståelse i rommet mellom det nære og fortrolige og det fremmed og det som er annerledes. Enkelt sagt kan man kanskje si at forståelse er deltakelse i den felles mening (Gadamer 1997). Den dialektiske overskridelsen av meningsinnhold og praksiser er en endringsprosess som kan forstås som et samspill mellom det ytre og det indre, struktur og handling, fortid og framtid, fellesskap og individ. Prosessen innebærer to samtidige bevegelser som drar i hver sin retning: Det handler om objektivering av det subjektive og subjektivering av det objektive, eller entydiggjøring av det flertydige og flertydiggjøring/endring av det entydige (Østerberg 1993: 41).
85 beskrevet hvordan fenomenologien som forståelsesform kan gi oss noen perspektiver på å forstå denne intersubjektive forståelsen, ved at man knytter spørsmålet om sannhet til at flere har samme erfaring om forholdet mellom mening og gjenstand. Et begrep som brukermedvirkning er for eksempel ikke et begrep som kan knyttes til en bestemt
36 Jeg skriver med om dette på side 60 og side 120
193
profesjon. Det er et multiprofesjonelt begrep, som mange har eierskap til, og har ulike tradisjoner knyttet til. Også innenfor en profesjon vil du finne ulike tradisjoner på de ulike profesjonenes felt. Så det å være bevisst hvilken forståelse du selv har, og hvilke tradisjoner du inngår i blir således et første steg for meg i møte med mine samarbeidspartnere. Men på samme tid som at jeg må være villig til å klargjøre min egen forståelse av det som er tema for samtalen, må jeg være villig til å sette min egen forståelse til siden og sette den på spill i møte med de andre. Jeg må være nysgjerrig og lytte til det de andre har å si, være nysgjerrig på det som er annerledes. Og bidra til en dialog hvor vi sammen utforsker saken selv, det tema som vi arbeider sammen om.
Dette er en prosess som kanskje er særlig utfordrende i møte med brukere, hvor vi begge kan ha over oss en forventning om den profesjonelle som ekspert, som gjerne er knyttet til en forventning om det å vite, det å kunne gi svar. Og så får vi høre at våre forståelser kanskje ikke gjelder. Vi bes her om å innta en posisjon av ikke å vite, og å sette våre forståelser på spill. Ruth Olsen (2008) beskriver hvordan man i et arbeidsfellesskap kan utvikle en felles forståelse som grunnlag for handling, først når man er villig til å sette seg selv og egen forståelse på spill i dialogen. Hun mener at dette ikke skjer så lenge partene i en samtale ikke er villig til, eller ikke forstår, å bevege seg fra det en allerede vet til det en ikke vet. Når det en allerede vet blir brukt for å forstå det som fortelles, kan resultatet bli at ingen av deltagerne i samtalen får mulighet til å reflektere kritisk over det de selv viser til og mener er fornuftig i forhold til saken.
Samtalen gir ingen nye vyer eller kunnskap om hvordan man arbeider sammen på en ny måte. Det hele forblir ved det gamle. Hun skriver at når det som fortelles ikke blir brukt som en kilde til å forstå den andre, men som et eksempel på noe en allerede vet, forblir hver ved å se saken fra sitt ståsted. Å se en sak fra andres ståsted er umulig uten å være innstilt på og engasjert i å forstå ut fra den andres ståsted. Det krever at en våger å stå i uklarheten og usikkerheten, ikke forhaster seg, men å vente på ny innsikt og muligheten til å skape noe sammen. For endring betyr at yrkesutøverne utvikler og forandrer sin praktiske kunnskap. Når ulike kunnskapsformer og ulik praktisk og teoretisk kunnskap
194
møtes, åpner det for en yrkespraksis som er inkluderende og gir innhold og anerkjennelse til nye arbeidsmetoder, ny kunnskap, nye begreper og dermed også en ny praksis. Hun skriver:
Det vil si at jeg må sette meg selv i spill ved å reflektere over min indre fortrolighet og forståelse.
Jeg må våge meg inn i det den andre tenker. Å bevege meg fra det kjente til det ukjente. Og når jeg forteller og reflekterer over min forståelse av saken, setter jeg meg også på spill ved å sette min selvforståelse og etablerte kunnskap åpen for tolking og dermed også undring og kritiske overveielser (ibid).
Det kan være lett å tenke at det å etablere en felles forståelse, handler om at den andre skal forstå det jeg forstår, eller at jeg skal forstå det den andre forstår. Det vi utfordres til her, er altså sammen med brukerne å søke en felles forståelse. Vi må engasjere oss i en treleddet relasjon, hvor vi sammen engasjerer oss i saken. Skjervheim påpekte at vi ikke kan velge å være engasjerte. Vi er i verden og gjennom det er vi engasjerte, skriver han. Spørsmålet er om vi er villig til å velge å la oss engasjere, til å ta den andre på alvor og være villig til å ta hans meninger til ettertanke eller diskusjon. Et slikt møte fordrer at jeg trer tydelig frem. Det jeg har erfart er at jeg i møte med det som er annerledes og fremmed for meg, først og fremst har blitt kjent med min egen forforståelse og forståelse. Forståelse betinger at en er åpen for den andres uttrykk og oppmerksom på hvordan dette gir inntrykk på en selv (Halvorsen 2011). Dette bringer jeg inn i dialogen, noe som forutsetter at jeg er villig til å sette meg selv på spill i en dialog, at jeg har vilje til å la meg forandre (Seikkula og Arnkil, 2007).