Hus bygges av handlinger

Dette var tredje gangen jeg møtte dem som gruppe. Som vi hadde avtale tidligere, hadde jeg i forkant av møtet sendt dem et notat på bakgrunn av den forrige samlingen. I notatet oppsummerte jeg de tingene vi hadde snakket om sist og stilte noen spørsmål som kunne være aktuelle for videre arbeid. Ideen hadde opprinnelig vært at vi sammen skulle bli enige om hva vi skulle jobbe med fra gang til gang. Min jobb skulle være å skrive ned, oppsummere, og komme med innspill som kunne bringe diskusjonene videre. Dette etter erfaring jeg hadde fra tidligere med fokusgrupper med fagfolk.

Problemet var bare at vi hadde snakket om så mye sist. Dette resulterte i at notatet ikke ble som sist, som var et kort notat på to sider, men et langt notat på seks sider, med en rekke temaområder og spørsmål. Mens jeg arbeidet med materialet og skrev på notatet, husker jeg at jeg kjente meg opprømt. Det var så mye som jeg syntes var interessant og spennende. Mye jeg ble nysgjerrig på, og ville vite mer om. Da jeg så på det ferdige resultatet, tenkte jeg at det ble for langt, omfattende og for mye. Jeg visste at noe av utfordringen var at deltakerne dels hadde vanskelig for å lese, og konsentrere seg i lange økter. Men samtidig følte jeg meg forpliktet av avtalen om at vi skulle velge temaer sammen. Samtidig erkjente jeg at jeg i min oppsummering, allerede hadde jeg allerede gjort valg. Det jeg skrev var jo det som jeg syntes var interessant – det jeg så og ble opptatt av. Så det jeg egentlig gjorde var jo og be dem velge blant de tingene som jeg syntes var interessant. Jeg følte meg bundet av mine forestillinger av et likeverdig

166

samarbeid, som kanskje ikke ble likeverdig på denne måten likevel. Så på den ene siden tenkte jeg at dette ikke gikk, samtidig som at jeg tenkte at jeg ikke kunne gjøre noe annet. Enden ble at jeg sendte notatet fra meg, og startet samlingen med å gå igjennom punkt for punkt. Etter hvert som jeg leste, kjente jeg sterkere og sterkere at dette bare ble for mye. Jeg følte det som at jeg førte en dampveivals, og kjørte over de som satt sammen med meg. Og på tross av at jeg erkjente dette, bare fortsatte jeg, mens jeg kjente at panikken steg opp i meg. Før jeg endelig kunne avslutte med spørsmålet om hva de ønsket at vi skulle arbeide videre med. Det var stille en liten stund, før det nærmest falt ut av en av deltakerne: ”Det siste” og hvor en annen fulgte opp med ”Ja, for det husker jeg”, før en befriende latter spredte seg i rommet, hvorpå deltakeren fortsatte ”Jeg husker ikke halvparten, det meste datt bort”.

Dette er en av flere historier som jeg kjenner et visst ubehag ved å skrive om og dele med andre, da jeg opplever at denne historien, i likhet med en del av de andre historiene jeg trekker frem, viser frem min manglende dømmekraft i situasjonen, en manglende dømmekraft som får utslag i form av en uheldig praksis. Og særlig utfordrende blir det, da det gjelder noe av kjernen i det som er mitt tema i avhandlingen. Det tema jeg ønsker å skrive meg til frem til en posisjon som en som mener å kunne noe om dette. Og som jeg her i praksis tvert i mot, viser frem min inkompetanse. Og hvor min første innskytelse er å gjemme unna. Men så må jeg minne meg på at det var jo disse utfordringene jeg opprinnelig ønsket å utforske. I innledningen til avhandlingen beskriver jeg uroen jeg følte etter ett av møtene. Og kanskje er det slik at det nettopp er uroen jeg skal søke, og lete etter. Kanskje er det uroen som gjør disse episodene verd å granske.

Men jeg ser at måten jeg skriver om meg selv, og oppfatter meg selv her, så gjør jeg meg selv til en streng dommer over meg selv. Og jeg kjenner hvordan disse dommene jeg stiller over meg selv, kan friste meg til på den ene siden legge meg flat for kritikken og på den andre siden inngå i en forsvarsholdning. Begge to posisjoner, er uheldige når man skal utforske erfaringen. Jeg ser også at jeg kan stå i fare for å invitere leseren inn i

167

en selvrefleksiv moralisering, som ikke hører hjemme som en vitenskapelig tekst. Og som en leser av en slik tekst ikke har interesse av. Hvilke grep kan jeg så i en slik situasjon gjøre for å kunne forholde meg til og reflektere over de mer allmenne innsiktene i erfaringen? Kanskje skal jeg her, i essayets ånd, gjøre et lite forsøk og gjøre som Karin Widerberg (1994) foreslår, nemlig å skrive erfaringsteksten i tredjeperson.

”Gjennom dette går teksten over fra å være noe personlig til å bli noe subjektivt, dvs det vi kan dele med hverandre” (ibid:122), skriver hun. Gjennom distanse til oss selv kan vi lettere se hva det hele handler om. La meg forsøke:

Dette var tredje gangen hun møtte dem som gruppe. Som de hadde avtale tidligere, hadde hun i forkant av møtet sendt dem et notat på bakgrunn av den forrige samlingen.

I notatet oppsummerte hun de tingene de hadde snakket om sist og stilte noen spørsmål som kunne være aktuelle for videre arbeid. Ideen hadde opprinnelig vært at de sammen skulle bli enige om hva de skulle jobbe med fra gang til gang. Hennes jobb skulle være å skrive ned, oppsummere, og komme med innspill som kunne bringe diskusjonene videre.

Dette etter erfaring fra fokusgrupper med fagfolk som hun hadde gjort tidligere.

Problemet var bare at de hadde snakket om så mye sist. Dette resulterte i at notatet ikke ble som sist, som var et kort notat på to sider, men et langt notat på seks sider, med en rekke temaområder og spørsmål. Mens hun arbeidet med materialet og skrev på notatet, husker hun at hun kjente seg opprømt. Det var så mye som hun syntes var interessant og spennende. Mye hun ble nysgjerrig på, og ville vite mer om. Da hun så på det ferdige resultatet, tenkte hun at det ble for langt, omfattende og for mye. Hun visste at noe av utfordringen var at deltakerne dels hadde vanskelig for å lese, og konsentrere seg i lange økter. Men samtidig følte hun seg forpliktet av avtalen om at de skulle velge temaer sammen. Samtidig erkjente hun at hun i sin oppsummering, allerede hadde gjort valg. Det hun skrev var jo det som hun syntes var interessant – det hun så og ble opptatt av. Så det hun egentlig gjorde var jo og be dem velge blant de tingene som hun syntes var interessant. Hun følte seg bundet av sine forestillinger av et likeverdig samarbeid, som kanskje ikke ble likeverdig på denne måten likevel. Så på den ene siden tenkte hun

168

at dette ikke gikk, samtidig som at hun tenkte at hun ikke kunne gjøre noe annet. Enden ble at hun sendte notatet fra seg, og startet samlingen med å gå igjennom punkt for punkt. Etter hvert som hun leste, kjente hun sterkere og sterkere at dette bare ble for mye. Hun følte det som at hun førte en dampveivals, og kjørte over de som satt sammen med henne. Og på tross av at hun erkjente dette, bare fortsatte hun, mens hun kjente at panikken steg opp i seg. Før hun endelig kunne avsluttet med spørsmålet om hva de ønsket at de skulle arbeide videre med. Det var stille en liten stund, før det nærmest falt ut av en av deltakerne: ”Det siste” og hvor en annen fulgte opp med ”Ja, for det husker jeg”, før en befriende latter spredte seg i rommet, hvorpå deltakeren fortsatte ”Jeg husker ikke halvparten, det meste datt bort”.

Dette grepet gjør det lettere for meg og gir meg selv et pusterom fra fordømmelsen av meg selv, og til å stille meg litt mer undrende til den kvinnen som sitter i rommet. Jeg lurer på hvorfor hun ikke stopper opp når hun ser at dette ikke går? Forklaringen hennes er at hun følte seg forpliktet av avtalen de hadde gjort, og av den opprinnelige planen:

Hun følte seg bundet av sine forestillinger av et likeverdig samarbeid, som kanskje ikke ble likeverdig på denne måten likevel. Det er som at resultatet ble at intensjonen om vise respekt og å opptre som en likeverdig part i et samarbeid, ble til en handling som uttrykte det motsatte. Var det slik at hun følte at hun ikke respekterte dem hvis hun ikke holdt seg til planen? Slik man leser historien nå, kan det se ut som at hun ikke respekterte dem, ved å holde seg til planen. Men likevel er dette kanskje en for enkel forklaring. For hun erkjenner åpenbart at dette ikke går. Man kan lese av teksten at hun, har en slags fornemmelse av ubehag, av at det er noe som stemmer. En fornemmelse som hun har noen begynnende ord på, men som i første rekke kanskje fremstår som en kroppslig fornemmelse. Som gjør at hun tenker at dette ikke går, men samtidig uten å være i stand til å handle annerledes. Hva er det som gjør at hun tenker at det ikke går, både mens hun sitter hjemme og skriver og i ettertid når hun sitter i rommet der sammen med de andre, og likevel velger å fortsette? Hva er det som gjør at ”planen”

169

blir så styrende for henne at hun ikke klarer å handle i samsvar med det hun fornemmer i denne situasjonen?

Jeg vender nå tilbake til meg selv og min egen fortelling. Jeg har ved å låne en tredjepersons stemme, fått hjelp til å få frem noen spørsmål som hjelper meg til å stille meg litt mer utforskende til min egen erfaring. Med innsikten fra forrige kapittel, ser jeg at det kanskje ikke er rart at det ble vanskelig for meg i situasjonen. Jeg viste i forrige kapittel hvordan jeg hadde ambisjoner om å bidra til et likeverdig samarbeid, men hvor møtet med deltakerne i prosjektet har synliggjort for meg at mine forestillinger om hva begrepet innebar, både som idé og omsatt i praktisk handling, var uklare. Så når jeg her føler meg bundet av noen forestillinger av et likeverdig samarbeid, kan jeg ikke se annet enn at dette må være de operasjonaliserte handlingene som jeg hadde en ide om var forbundet til en ide om likeverdig samarbeid. Operasjonaliserte handlinger, som fikk preg av noen regler for meg i situasjonen, som handlet om mest mulig lik representasjon i møtene, skriftlig oppsummering mellom møtene med påfølgende muntlig presentasjon, felles temavalg og å holde seg til avtaler.

Jeg har også skrevet om hvordan likeverdighet på mange måter kanskje er en utopisk verdi som er et mål som man søker å realisere, samtidig som man erkjenner at det er en uoppnåelig verdi. At den som verdi hele tiden er truet i de gjeldende samfunnsstrukturer som jeg inngår i, og som jeg er med på å opprettholde og har en interesse av å opprettholde. På samme tid som den er en verdi jeg ønsker å representere og målbære, og som er helt sentral for meg som tilhører sosionom -profesjonen. Kanskje var noe av den uroen jeg kjente på, at mine handlinger ikke var egnet til å realisere verdien likeverdighet. Og kanskje var den uklarheten knyttet til mine forestillinger til begrepet, som gjorde at det ble vanskelig for meg å gripe inn i min egen handling. Jeg trodde jeg hadde en forestilling om likeverdighet, men som mine refleksjoner i etterkant har vist seg å være sammensatte og dårlig egnet som veiledning.

Og da er det kanskje ikke så rart om jeg holdt meg til reglene jeg hadde satt?

170