Når jeg så skal fortelle om veien jeg har gått, kan dette gjøres på mange måter. Som du etter hvert vil se, kan fortellingen om forskningsarbeidet både fremstilles som en kronologisk faktaorientert fremstilling av fremgangsmåte, og som en prosess med tematiske faser hvor jeg har beveget meg frem og tilbake i tid. Jeg starter med en kronologisk orientert fremstilling for deretter å gå over til å diskutere de metodiske valgene, knyttet til faser i arbeidsprosessen.
I den første prosjektskissen så jeg for meg å etablere en gruppe med sosialarbeidere hvor vi skulle diskutere dilemmaer knyttet til brukermedvirkning. Møtet med deltakerne utfordret meg til ikke bare å snakke om dilemmaer og utfordringer knyttet til brukermedvirkning, men å sette meg i en situasjon hvor jeg fikk førstehånds erfaringer med dette selv. Dette førte til at jeg dreide fokus mot de utfordringene og dilemmaene som kan oppstå i et samarbeid med brukere i et fagutviklings- og forskningssamarbeid, og hvordan man kan møte slike utfordringer. Grunnen til at jeg inngikk et samarbeid med dette konkrete kommuneprosjektet, var at dette var en av kommunene som viste sin interesse da jeg under Ungdom i Svevets oppstartsamling med prosjektlederne hadde en presentasjon hvor jeg fortalte om mine spørsmål, og lurte på om det var noen som kunne tenke seg å samarbeide med meg. To kommuner viste sin interesse, og jeg valgte denne kommunen av flere grunner: For det første fordi det syntes som om våre
63
interesser var mest sammenfallede, deretter fordi de hadde et konkret avgrenset prosjekt med definerte deltakere hvor jeg kunne komme raskt i gang og for det tredje fordi de gav mest uttrykk for et behov for støtte fra storprosjektet i sitt lokale fagutviklingsarbeid. Med utgangspunkt i det lokale utviklingsprosjektet, ville jeg sette meg i en situasjon hvor jeg selv ble en av deltakerne i den praksis som jeg samtidig skulle utforske. Jeg ville således få mulighet til å utforske og forstå profesjonserfaringen innenfra og ved å være i erfaringen: ”Det er ikke ved å se på ting, men ved å være i dem at vi forstår deres samlede mening” (Polanyi 1966/2000:27). En slik tilnærming passet godt inn i intensjonene med doktorgradsstudiet, i tillegg til at det ble et paradoks å bare snakke om brukermedvirkning i praktisk kunnskap, når jeg hadde mulighet for å praktisere det, og selv å erfare det som virksomhet. Dette ble et valg som hjalp meg til å fokusere og sirkle inn tematikken ytterligere, og som ble til et spørsmål om hvilke dilemmaer og utfordringer man som profesjonsutøver møter i samarbeid med brukere i fagutvikling og forskning, og hvordan man kan håndtere disse. Mitt forskningsspørsmål ble da: Hvordan kan profesjonsutøveren møte utfordringer som oppstår når hun skal samarbeide med utsatte unge i fagutvikling og forskning? Dette med særlig fokus på de unges deltakelse og medvirkning.
Dette førte til en todelt parallell prosess: For det første skulle jeg som forsker delta i et lokalt fagutviklingsarbeid, hvor vi sammen har utforsket hva som har vært virkningsfullt i prosjektet. Samtidig har jeg betraktet samarbeidet som et feltarbeid hvor egne erfaringer fra samarbeidet er gjort til gjenstand for refleksjon i selve doktorgradsprosjektet. Her har jeg utforsket spørsmålet om hvordan profesjonsutøveren kan møte utfordringer som oppstår når hun skal samarbeide med utsatte unge i fagutvikling og forskning, med særlig fokus på de unges deltakelse og medvirkning. Forholdet mellom de to delene kan fremstilles på følgende måte:
64
Det lokale prosjektet ønsket hjelp til å utforske hva som var virksomt i arbeidet med å hjelpe utsatte unge inn i arbeids- og samfunnsliv. Jeg gikk inn i dette samarbeidet med utgangspunkt i teori relatert til deltakerbasert og handlingsrettet forskning, også kalt aksjonsforskning, i et interaksjonistisk perspektiv. Det teoretiske grunnlaget for dette er nærmere beskrevet på side 41. Jeg foreslo å etablere en samarbeidsarena mellom meg og det lokale prosjektet, bestående av fagfolk og deltakere. Jeg ønsket å bygge på tidligere erfaringer fra et forskningssamarbeid med sosialarbeidere i små kommuner
Det lokale
fagutviklingsarbeidet Doktogradsavhandlingen Forsknings-
spørsmål Hva er virksomt når man skal hjelpe utsatte unge inn i arbeids- og samfunnsliv?
Hvordan kan profesjonsutøveren møte
utfordringer og dilemmaer som oppstår når hun skal samarbeide med utsatte unge i fagutvikling og forskning? Dette med særlig fokus på de unges deltakelse og medvirkning. refleksjon, hvor jeg med basis i tekstmateriale (Utskrifter fra samtalene i fokusgruppa,
referater fra møter, feltnotater med fortellinger fra feltarbeidet og refleksjoner), og med
utgangspunkt i forskningsspørsmålet og den uro jeg har erfart relatert til dette, lett etter det som fremstår som vesentlig i erfaringen og forsøkt å forstå dette. som 1) beskriver det som fremstår som de vesentlige kunnskapsmessige utfordringene i fagutviklingssamarbeidet, 2) utforsker erfaringen gjennom en kritisk refleksjon og 3) diskuterer muligheter (hvordan utfordringene kan møtes) og problemer i lys av forståelsene som skrives frem, på profesjonsutøvernivå og systemnivå.
65
(Halås 2006), hvor jeg var inspirert av Ingela Josefsons (1998) refleksjonsgrupper12 blant leger og Inger Erstads (2005) kunnskapsverksted blant sosialarbeidere. Jeg leste meg også opp på litteratur om bruk av fokusgrupper13 i forskning. Videre hentet jeg inspirasjon fra Nordlandssykehusets erfaringer med bruk av temakafe 14
Samarbeidet med kommunen har vart i tre år. Hvordan dette foregikk konkret fremgår i empiri- kapittelet, da det er dette samarbeidet som danner grunnlag for refleksjon i denne teksten. Jeg betraktet samarbeidet som et deltakerbasert feltarbeid, i den forstand at jeg gjennom å utføre et praktisk fagutviklingsarbeid gjorde meg erfaringer med relevans for mitt forskningsspørsmål. Mange vil nok nøle med å betrakte dette som feltforskning i tradisjonell forstand, hvor forskeren ofte ved å observere eller selv delta i feltet, studerer objekter, subjekter eller fenomener i feltet. I denne teksten er det mine egne erfaringer knyttet til hendelser i feltet som danner selve kjernen for å forstå
som en dialogbasert metode for å utveksle kunnskap og erfaringer mellom brukere og fagfolk (Olsen 2007).. Dette var en tilnærmingsmåte jeg selv hadde litt erfaring med fra tidligere, og som ble en viktig forutsetning for å etablere en gruppe med tilnærmet lik representativitet mellom brukere og fagfolk. Temakafe ble også en metode vi brukte konkret i prosjektet på et senere tidspunkt, noe jeg vil komme tilbake til.
12 Josefson (1998) inviterte to grupper med leger og ba dem å fortelle og reflektere over utfordringer de møter i sin legepraksis. I periodene mellom møtene, lyttet hun til materialet, og startet neste gruppemøte med en innledende refleksjon, hvor hun blant annet trekker inn teoretiske bidrag. I den videre samtale i gruppa fungerer hun som en moderator som drar samtalen i gang, stiller spørsmål og deltar i refleksjonene, men med hovedfokus rettet mot å utforske og legge flere lag til legenes erfaringer og fortellinger. I ettertid har hun gjort en analyse i form av en bearbeiding, hvor hun har valgt ut og skrevet fram enkelte av fortellingene, og knytter dette sammen med refleksjoner, hvor hun setter fortellingene inn i en større sammenheng. En refleksjon hvor hun i stor grad spiller på sitt teoretiske repertoar, og bruker dette i sine analyser.
13 En fokusgruppe kan forstås som en forskningsmetode, hvor data produseres via gruppeinteraksjon omkring et emne, som forskeren har bestemt (Morgan 1997). Fokusgrupper skiller seg fra klassiske intervjuformer ved at de gir direkte adgang til handling, og ikke bare beretninger om handling. Det vil si at deltakerne utveksler beretninger om handlinger og forståelser som en del av interaksjonen i en sosial, hverdagslig gjenkjennelig kontekst omkring forskeren (Halkier 2006). Fokusgruppe er en tilnærming som gir fleksible muligheter for tilpasning til forskningstema og kontekst (ibid) og er egnet i tilnytning til aksjonsforskningsprosjekter (Wilkinson 2009).
14 For nærmere beskrivelse av dette, se kapittel 1, side 20
66
fenomenet som trer frem i praksisen som studeres. På samme tid kan man si at arbeidet har en etnografisk tilnærming og er inspirert av etnografisk feltforskning.
Forskningsprosessen kan beskrives i seks faser og fremstår som en tilbakevendende prosess hvor jeg har beveget meg mellom de ulike fasene: 1) Hva lurer jeg på? 2) Hvor står jeg? 3) Hvordan kan jeg få vite noe om dette? 4) Feltarbeidet. 5) Dialog med omverdenen og 6) Kritisk refleksjon. Samtidig kan man si at det analytiske arbeidet har gått parallelt og vært gjennomgående i hele løpet. Samlet sett kan man fremstille arbeidsprosessen som helhet og det analytiske arbeidet som to parallelle prosesser på følgende måte:
Jeg får da frem en sirkulær bevegelse med noen stopp-punkter, hvor jeg har opplevd å stadig vende tilbake til de ulike punktene med nye spørsmål og forståelser som igjen har drevet meg videre. Man kan kanskje si at arbeidet har fungert som en hermeneutisk prosess hvor det overordnede målet har vært å komme til klarhet omkring det fenomenet/ temaet som jeg har utforsket. De to bevegelsene kan forstås som to dimensjoner, hvor de prosessuelle spørsmålene har hjulpet meg til å drive selve
67
arbeidsprosessen, mens de analytiske spørsmålene har hjulpet meg til å finne ut hva skal komme ut av arbeidsprosessen.