I en del av de andre prosjektene i Ungdom i Svevet har vi snakket om ungdommene og de voksne, som kategorier. Når det gjelder ungdommene ble vi tidlig opptatt av at det å snakke om ”ungdom i risiko” var en beskrivelse som virket begrensende, som virket styrende på hva vi så. Det var et begrep som gav visse muligheter, men kanskje i enda
144
større grad gav begrensninger. Vi arbeidet lenge og smakte på ulike formuleringer, før vi kom på ideen om å kalle prosjektet Ungdom i Svevet (Se side 51). Dette er en betegnelse som har opplevdes som ny for de fleste, som ikke var beheftet med for mange ferdige oppfatninger – med andre ord et begrep som for det første gav assosiasjoner til det å være i bevegelse og utvikling. Det å sveve kan kanskje forbindes med noe utrygt og være risikobetonet, men det var og er likevel et begrep som vakte nysgjerrighet hos de fleste.
For det andre var det et begrep som kunne fylles med ny mening. Som vi sammen kunne utforske og gi mening. Tilbakemeldinger fra kommunene som har vært med i prosjektet, viser at betegnelsen Ungdom i Svevet, kanskje har bidratt til å åpne noen nye dører.
Mange ville kanskje kvidd seg for å være med i et prosjekt om Ungdom i risiko, mens det å være med i et prosjekt som omhandler Ungdom i Svevet, har skapt positiv energi og nysgjerrighet.
Men begrepene ungdom og voksne passet ikke like godt i dette tilfellet. For det første var deltakerne mellom 20 og 30 år, og en av fagfolkene var ikke så mye eldre heller.
Samtidig trenger kanskje ikke ungdomsbegrepet handle om alder, men kanskje like mye er en tilstand. En tilstand i livet der du er på vei fra en fase i livet hos familien til en annen hvor du skal klare deg selv. Du har ikke slått deg til ro, er fortsatt under utdanning og vet ikke helt hvor du skal i livet. Du betraktes som voksen, når du har fått et fast sted å bo, kanskje en egen familie og en fast jobb. I et slikt perspektiv kan man kanskje være ungdom lenge etter man har fylt 30 år, og for enkelte begynner kanskje voksenlivet allerede når du er 18 år. På denne måten kunne kanskje betegnelsene passe. I starten av prosjektet snakket vi en del om dette, og det ble brukt betegnelsen deltakere og arbeidstakere om de som var med i prosjektet for å få hjelp til å komme videre i livet sitt. Da vi snakket om hvem de andre var for deltakerne, og hvordan de så på seg selv, ble de kalt for veiledere, rådgivere, sjef, støttepersoner, overordnet, hjelper, omsorgsperson og tilrettelegger. Jeg merker at jeg i flere sammenhenger har kalt dem med samlebetegnelsen fagfolka, selv om to av dem kanskje ikke er fagfolk på den måten vi ofte bruker betegnelsen, i form av å ha en profesjonsutdannelse av et eller annet slag.
145
I noen sammenhenger har jeg brukt betegnelsen aktører og deltakere om oss alle sammen. Begreper jeg tror jeg har brukt for å fremme likeverdigheten mellom oss. Et stykke ut i Ungdom i Svevet skrev jeg et notat til styringsgruppen27
”I det sammenbindende prosjektet, søker vi å rette økt fokus på medvirkning og deltakelse som begrep. Vi ønsker å se på hva det vi si og hva som skjer når vi gir de ulike aktørene status som deltakere, og ikke bare som brukere, ungdommer, foreldre, fagfolk, samarbeidspartnere, politikere, forskere og frivillige. Medvirkningsbegrepet har en åpenhet ved seg, og utfordrer de etablerte maktstrukturer. Det innebærer en invitasjon av å se de ulike aktørene som likeverdige, men likevel forskjellige aktører som medvirker, både i forhold til hverandres ulike interesser og i forhold til de felles interessene vi har med samarbeidet. Det er ikke bare et spørsmål om at brukerne skal kunne medvirke, men at også fagpersoner inntar en medvirkende holdning i forhold til brukernes livsprosjekter, og at forskerne inntar en medvirkende holdning til sine partnere i det lokale utviklingsarbeidet. Medvirkningsbegrepet er en invitasjon til handling og til aktiv deltakelse. Deltakerbegrepet gir et signal om at alle de ulike aktørene samme status. Alle skal ha samme rett og mulighet til å delta, til å involvere seg og til å bidra. En deltaker er innenfor, og er ikke en passiv tilskuer. På den ene siden handler det om at de ulike aktørene som har interesse av eller på en eller annen måte er (eller burde være) berørt av tematikken, skal kunne bidra med sin unike kunnskap og komme med synspunkter, og gjennom dette bidra til best mulig løsninger/ kunnskap. I tillegg handler det om en erkjennelse av at en slik involvering ofte er avgjørende for å skape det nødvendige engasjement, vilje og oppslutning om de endringer som må til på ulike nivå. ”
for ”stor-prosjektet”
om perspektiver på medvirkning og deltakelse.
I den videre teksten beskrev jeg noen utfordringer knyttet til tenkningen omkring medvirkning i prosjektet. Dette handler bla om hvordan vi skulle kunne involvere og skape det nødvendige engasjement hos de viktigste aktørene i prosjektet. Gjennom å få
27 Sakspapir til styringsgruppens møte mai 2009
146
tilgang på de ulike aktørenes kompetanse, å engasjere dem i arbeidet, håpet vi på å kunne muliggjøre de endringene som var nødvendige for å lykkes i prosjektet. Videre stilte vi spørsmål ved hvordan vi kunne handle ut fra en anerkjennelse av de ulike deltakernes likeverdighet, men samtidig ulike kompetanse og posisjon? Dette i en erkjennelse av at møter mellom ungdommer og voksne, mellom brukere og fagfolk, mellom fagfolk og forskere ofte handler om møter mellom folk i ulike posisjoner og med ulike forutsetninger for å få gjennomslag og bli hørt.
Kan ordene vi bruker til å definere hverandre og kan måten vi beskriver hverandre være en vei som kan muliggjøre en slik forandring? Vil ordene virke frigjørende eller tilslørende, eller kanskje begge deler? Kanskje er det slik at ord bærer i seg en ambivalens, at det bærer i seg muligheter og begrensninger? Jeg har i samhandlingen erfart at vi har vært noe for hverandre som språket ikke dekker. Språket har en tendens til å ville forenkle og kategorisere. Begrepene vi har på hverandre er styrt ut fra ulike virksomhetsperspektiver. I forskningsprosjektet forsøker vi å etablere de unge som aktører og deltakere. Ordet å delta kommer fra det latinske ordet participare og handler om det å være med, og det å ta del i. De sentrale synonymene er blant annet beskrevet som det å engasjere seg, medvirke og overvære (Kunnskapsforlaget). Som rehabiliteringsprosjekt er deltakerne klienter eller brukere. Hvilke begreper vi bruker på de som mottar tjenester, rommer en historisk kunnskap som rammer inn relasjonen.
Enkelte hevde at alle bør kalles borgere, for å synliggjøre likeverdighet, rettigheter og plikter vi alle har som borgere. De mener at det vel som mye som å fokusere på individets mangler og problemer gjennom kontroll og endringstiltak rettet mot den enkelte, må rettes fokus mot mangler ved samfunnet og antidiskriminerende tiltak gjennom å gjøre samfunnet tilgjengelig for alle. Mange vil mene at det er viktig å bruke begreper som ikke virker tilslørende på avhengighet og maktstrukturer, at klientbegrepet kan virke bevisstgjørende. Andre igjen vil påpeke at klientbegrepet virker pasifiserende og undertrykkende, og at brukerbegrepet eller tjenestemottaker er et mer nøytralt begrep som bærer i seg begge elementene. Samtidig er dette et begrep som har
147
sine røtter både i en empowerment tenkning - som vil fremheve aktør og deltakerperspektiver for undertrykte grupper, og i en new management tenkning, i retning av å forstå brukeren som en kunde som man anser er i stand til å gjøre selvstendige valg av tjenester. Så når jeg i mitt forskningsarbeid tar utgangspunkt i begrep som bruker og deltaker, knyttet meg ikke bare til en kunnskapsforståelse, men til ulike tradisjoner som på mange måter kan virke motstridende og dra i ulik retning. NOU 2001/22 Fra bruker til borger (2001), problematiserer og diskuterer hvordan de språklige kategoriene vi bruker om de som mottar offentlige tjenester, rommer ulike forståelser og åpner for ulike praksiser. NOUen fremsetter et ønske om å bidra til det deltakende, aktive, skapende borgersubjektet som ser ut over egen situasjon og yter i samsvar med
”det store fellesskapets interesser”. Brukeren har rett til å bli en borger, som ikke skal integreres inn i samfunnet, men som skal inkluderes inn i samfunnet. Engebretsen og Haldar (2010) gjør en analyse av teksten og ønsker å få frem at det vanskelig lar seg gjøre å ha ett syn, en intensjon. De påpeker motsetninger og motstridende intensjoner.
De mener at NOUen tar utgangspunkt i to mulige posisjoner å være i det offentlige rom - enten som en borger som yter eller en bruker som krever, og mener en slik kategorisering er problematisk, og at en for ensidig fokus på borgerbegrepet kan frata individet retten til å være sårbart, hjelpetrengende og funksjonshemmet.
En gjennomgang av forskning hvor brukere har vært involvert i fagutvikling, viser at det har vært to hovedtilnærminger i synet på brukeren. Dette i form av en konsument-tilnærming og en demokratisk tilnærming, i tillegg til en tredje som de kaller den terapeutiske tilnærmingen (Fook, m fl 2011). I konsument-tilnærmingen sees brukerne enten på som objekter som man innhenter kunnskap om, eller subjekter hvor deres synspunkter plasseres i forgrunnen, men hvor forskeren bestemmer verdien av synspunktene. Den demokratiske tilnærmingen ser på brukeren enten på som sosial aktør og som en agent som kan handle, forandre og bli forandret av aksjonene, eller som aktiv deltaker, hvor brukeren også kan lede forskningsprosessen (ibid). Når det gjelder den terapeutiske tilnærmingen, sees brukerinvolveringen å være verdifull, fordi
148
det er bra for folk og at den bidrar til målet om å gjøre folk i stand til å uttrykke ting som tynger dem, men at dette er en tilnærming som opprettholder maktstrukturer og ikke er opptatt av å utvikle et likeverdig partnerskap.