Jeg minnes første gang jeg så selve huset som deltakerne skulle rehabilitere. Det gule huset var en av tre identiske firemannsboliger, som stod på rekke og rad, alle i glade farger. I hvert av husene var det to leiligheter oppe og to leiligheter nede. Dette hadde jeg sett før. Jeg visste at huset som deltakerne skulle rehabilitere var en firemannsbolig, men at det skulle være identisk med den boligen som jeg selv hadde vokst opp i, det hadde jeg ikke forestilt meg. Da jeg gikk inn i gangen, måtte jeg smile for meg selv. Jeg gjenkjente de tre-bekledde veggene i trappeoppgangen og det avrundede tregelenderet.
På tross av at stedet bar sterkt preg av å være en byggeplass, var det nesten som å komme hjem. Mens vi gikk oppover trappa, kunne jeg høre min mors stemme som formante meg og søsknene om å ikke løpe og ikke trampe mens vi gikk i trappa. Lyden forplantet seg lett, og hun var svært opptatt at vi skulle ta hensyn til naboene og ikke forstyrre dem. Jeg kunne minnes gleden ved å kunne løpe ned trappa på sokkelesten og ringe på døra til leiligheten i etasjen under, hvor mine to beste venninner bodde. Jeg kunne minnes alle de gangene det var min families tur til å vaske i trappa, og jeg hadde vasket meg nedover trinn for trinn. Småsinna og irritert over at jeg måtte gjøre det, mens lillesøsteren min slapp, men samtidig stolt og fornøyd da jeg var ferdig med
133
arbeidet. Veggene brakte frem minner om en oppvekst i et hus hvor jeg kjente meg glad og trygg. Minner om et hus som dannet rammen for det å lære å leve og bo i felleskap med andre. Og selv om jeg tidvis kunne ha noen vanskelige opplevelser på skolen, var det alltid godt å komme hjem til det gule huset og menneskene der. Så i det jeg trådte inn i dette huset, trådte jeg inn i et hjem – et hjem i betydningen av trygghet, glede, vennskap og fellesskap.
Hva representerte dette huset for de unge deltakerne? Hva tenkte de når de trådte inn i huset? Og hvilke erfaringer hadde de med et hjem? Hvilke følelser ble vekket i dem når de tenkte på et hjem? Jeg kjente ikke bakgrunnen til deres konkret. Men med utgangspunkt i målgruppa som var beskrevet i prosjektbeskrivelsen, visste jeg både av erfaring, og ut fra det jeg har lest tidligere, at mange unge som har behov for et slikt tilbud som dette, har hatt en vanskelig oppvekst, preget av helt andre erfaringer enn meg selv. Ville vi med våre ulike erfaringer og bakgrunner være i stand til å forstå hverandre? Hvis til og med skulle vise seg at våre forestillinger av et så hverdaglig ord som hva et hjem er, ville vise seg å være så forskjellig som jeg kunne frykte.
Det skulle etter hvert vise seg at det å lære å fungere i felleskap med andre, ble et sentralt tema. I temaheftet kan vi lese om hvordan deltakerne har følt seg alene og utenfor på skole og i samfunnet, og hvordan de opplever gleden av å være en del av et fellesskap, og utfordringene knyttet til det å lære å ta ansvar for fellesskapet. Hva er det da som skjuler seg bak for eksempel begreper som hjem og fellesskap?
For at vi skal kunne samarbeide må vi kunne forstå hva vi sier til hverandre. I møte med andre er det gjennom våre handlinger og ord vi uttrykker oss og kommuniserer til og med andre. Da jeg traff deltakerne i starten møtte jeg nedslåtte og reserverte blikk, mens jeg nå møter vennlige blikk som ser direkte på meg. En forandring som jeg i lys av samarbeidet vi har hatt, tolker som en endring i vår relasjon, og som et uttrykk for den forandringen som vi opplever har skjedd med deltakerne ved å være med i prosjektet.
En forandring skrevet med ord som økt selvfølelse og styrket selvtillit. Men når vi i
134
gruppa snakker sammen om dette, og når jeg skal prøve å beskrive det som har skjedd med ord, kan jeg noen ganger oppleve at ordene kan bli så små, at de begrenser opplevelsene, at de ikke yter rettferdighet til forandringen som har skjedd, og den samhandlingen og de prosessene som har skjedd mellom oss. Samtidig erkjenner jeg at når jeg nå sitter og skriver, er det den skrevne teksten, i form av skriftspråket som består av ord, som er min uttrykksform. Og det er ordene vi har brukt i et forsøk på å kommunisere sammen og skape et uttrykk for de erkjennelsene vi har gjort sammen.
Jeg har tidligere på side 59 beskrevet hvordan Wittgenstein (1953/1997) utfordrer oss til å utforske ordene i sin bruk, i det nettet av språkspill som begrepet inngår i og i den konkrete konteksten og situasjonen. Hva mener han så med dette? Han bryter her med ideen om at ethvert ord har en mening, og at denne meningen refererer med et objekt i den ytre verden. Men han går heller ikke over i den motsatte ytterligheten; at et ords mening er en psykologisk fornemmelse. Wittgenstein understreker at språket ikke relaterer seg konkret til noe i den ytre verden, men heller ikke fullstendig til noe i den indre. Meningen til ordene er avhengig av hvordan de brukes i språket. Det å kunne et ords mening involverer således mye mer enn hvilke ting eller konkrete objekt ordet refererer til. Forståelse for språket innebærer en forståelse for hvordan ordet brukes i nettopp den situasjonen, i det språkspillet som spilles. I spill med andre ord og situasjoner. Jeg vil benevne helheten, språket og de aktiviteter, hvori det er sammenvevd, for språkspillet (1997:§7).
Wittgenstein (ibid)var opptatt av språket om uttrykk for ulike livsformer som leves i fellesskap med andre. Den enkelte språkbruker kan således først betraktes som språkbruker med det språkbrukende fellesskap som bakgrunn. Først som en del av et fellesskap får språkbrukerens uttalelser karakter av at utsi noe, fordi først på denne bakgrunn er språkbrukeren del av en livsform. Språket er ikke noe vi eier alene, men i et fellesskap med andre. Begrepene får sin mening, gjennom de sammensatte sammenhengene de inngår i som utgjør en helhet som gir et innhold til ordet. Men på samme tid som at forståelsen av et ords betydning ikke vil kunne overføres fra en arena
135
til en annen, fordi ordenes innhold er relatert til bruken på den nye arenaen, vil der være det Wittgenstein kaller en familielikhet. Ordene er ikke definert ved konkrete avgrensede beskrivelser, men det er noe likt, en kjerne som går igjen på tvers av de ulike situasjonene hvor begreper framtrer. Det handler om å lete etter et begreps flerhet.
Men samtidig vil det være en kjerne av betydning som går igjen på tvers av situasjoner, men hvor det å kunne meningen av ordet er å kunne bruke det og respondere på det i en gitt kontekst. For det annet bruker Wittgenstein spillmetaforen som analogi, fordi han ser vår anvendelse av språket som følgende regler, dvs. en praksis eller en sedvane for bruken av setningen og begrepene.
Det å forstå et uttrykk, er å kjenne regelen og kriteriene for den korrekte bruken, det vil si å beherske teknikkene som utgjør bruksmåten, som betyr å delta i den livsform som språkspillet er nedfelt i. Dette kaller han for begrepets grammatikk. Med dette menes at vi må se på hvordan et begrep brukes for å kunne forstå det. Det vil si at vi må se på hvilke regler og kriterier kompetente brukere av uttrykket faktisk anvender når de skal forklare hva uttrykket betyr, lære det bort til andre, korrigere hverandre, begrunne det de har brukt korrekt, osv. Videre peker han på at vi må se på formålet med bruken og de midler som inngår i bruken og beherske teknikker som utgjør bruksmåten. Han bruker beskrivelsen: ”Vi fører ordene tilbake fra deres metafysiske til deres hverdagslige anvendelse.”(ibid:§116)
Hvordan kan så Wittgenstein hjelpe meg her jeg står nå? Han hjelper meg til å forstå utfordringene i det å forstå hverandre i kommunikasjonen. Ordene vi bruker har noe til felles, som gjør at vi kan kommunisere med hverandre, samtidig er det enkelte individs forståelse av et hjem, skapt av de ulike livsformene vi inngår i, og som vi har vært en del av. Og hvor jeg erkjenner at det å vokse opp med stadige flyttinger og det å vokse opp ett sted, representerer to veldig forskjellige erfaringer og verdener.
En ting som slo meg på dette møtet, var hvordan de to fagfolka brukte sine egne erfaringer og delte dem med deltakerne. De hadde vært i liknende situasjoner, hvor det
136
som deltakerne fortalte vakte gjenkjennelse. Dette skulle bare bli en av flere situasjoner hvor de delte av sine personlige erfaringer. Hvor viktig var det at deltakerne opplevde at de forstod for at de hadde fått i gang en god dialog? Betyr Wittgensteins tanker at jeg må ha erfart det samme som en annen for å komme i nærheten av å kunne forstå den andre? Og er mine annerledes erfaringer bare noe negativt i denne situasjonen?
Under et av de første møtene spurte en av fagfolkene om når vi blir akseptert som menneske. I erfaringsheftet (se side111) har jeg tatt med utdrag fra samtalen som beskriver opplevelsen av å stå utenfor i et lokalsamfunn og hvordan jobben med huset har ført til at de føler ser mer akseptert og anerkjent. Under denne sekvensen opplever vi at to av fagfolka deler sine opplevelser av hvordan de ble møtt med spørsmål og skepsis i forbindelse med arbeidsledighet og attføring. Deltakernes beskrivelser vekker gjenkjennelse hos dem selv, forteller de. Samtalen avrundes med kommentarer fra deltakerne, og hvor jeg i denne sammenheng særlig fester meg det en av deltakerne sa:
”Når du har gått arbeidsledig i flere år, de skjønner de andre som går arbeidsledig. De som har arbeid, forstå ikke. De skjønner ikke når vi sier hvorfor vi ikke har jobb. Det er litt vanskelig.” Betyr dette at jeg ikke har mulighet for å kunne forstå? Er mine erfaringer så grunnleggende forskjellige fra disse deltakernes erfaringer?
Men når jeg snakker om å forstå, hva er det vi skal forstå og hva er det vi har forstått?
Som sosialarbeider, som er utdannet til å hjelpe andre, har jeg Søren Kierkegaards(1848/1962) tanker om å forstå den andre som et mantra i bakhodet, når han sa at jeg må forstå den andre for å kunne hjelpe henne: ”For i sandhet at kunne hjælpe en anden, må jeg forstå mere end han, men dog vel først og fremmest forstå det han forstår. Når jeg ikke gør det, så hjelper min merforståelse ham slet ikke.”
(1848/1992 i Skaug 1992:60) Disse ordene uttrykker noe som jeg gjennom å bli foret og veiledet gjennom utdanning og veiledning, har fått inn med min det jeg kanskje kan kalle min sosialfaglige morsmelk. Et utsagn jeg ikke stiller spørsmål ved, og som jeg kanskje har tatt for gitt som en ledestjerne. Og når dette kommer til meg, står noe av dilemmaet mitt foran meg. Hva er det vi skal forstå og kan vi overhodet forstå hverandre?
137
Wittgensteins tanker får meg også til å rette blikket mot at det ikke er de enkelte ordene som fellesskap eller hjem, som er viktig, men det er de situasjonene og den sammenhengen de inngår i som er vesentlig. Jeg må erkjenne at ordene aldri kan romme meningen ordene har for deltakerne til fulle, men at det nærmeste jeg kan komme meningen, er å sette beskrive den livsformen som ordene inngår i, og hvordan ordene får mening i det kryssende nettverket av andre ord og beskrivelser. Det handler om å lage mettede beskrivelser som i størst mulig grad rommer det vesentlige. Og i denne sammenhengen er det den meningen vi i felleskap finner i det som vi kan kalle vår felles praksis, i form av det samarbeidet vi har etablert for å finne ut hva som er virkningsfullt i arbeidet.
Hvis det er slik Wittgenstein antyder, betyr dette at den teksten jeg har ført i pennen på vegne av fellesskapet ikke er en entydig tekst. For det første vil den ikke være en entydig tekst for leseren, fordi enhver som leser teksten vil lese den ut fra sin forståelseshorisont (Gadamer 2006). Og for det andre vil den ikke være entydig på den måte at de erfaringsmessige og historiske betydningene vi som deltakere har bidratt med i diskusjonene og som grunnlag for beskrivelsene, ikke er en samforstått enhet.
Hver og en av oss har våre helt særegne erfaringer som vi har brakt med oss, og som vi har brukt i utforskningen og skapelsesprosessen som det har vært å lage en felles tekst. I dette perspektivet vil teksten være en representasjon av vår felles forståelse og hva vi har funnet gyldig i denne situasjonen. Den felles teksten kan forstås som den grunnen vi har stått på.