Jeg har en vemmelig følelse i magen. Jeg sitter i bilen på vei fra et møte, og skal kjøre til flyplassen. Over to år har jeg reist til denne distriktskommunen for å treffe de unge deltakerne og fagfolkene jeg har samarbeidet med i prosjekt ”Oppbygning av mennesker og hus”. Noen ganger har jeg reist derifra med en god følelse, hvor jeg har opplevd det som gode møter. Mange ganger har denne opplevelsen også vært ledsaget av en slags uro, hvor jeg kan ha kjent denne uroen både før og etter møtene. Da har det vært godt å ha denne bilturen med god tid til en siste tankemessig forberedelse i forkant og til å tenke gjennom det jeg har opplevd i etterkant.
For å komme til kommunen, har jeg for det meste flydd og deretter kjørt gjennom et vakkert og variert landskap. Turen går langs fjellsider, i fjærsteinene langs fjordarmer, gjennom små bygder og over broer som binder øyriket sammen. Etter hvert blir landskapet åpnere. Flere av turene har vært på vinterkledde glatte veier, hvor jeg noen ganger har kjent at pulsen har begynt å banke fortere i frykt for å miste kontroll på bilen.
I vinterhalvåret starter kjøreturen i stummende mørke, mens det vakre lyset sakte stiger. Det er en reise som åpner opp sinnet, og som inviterer til ettertanke og refleksjon.
Hva er det som gjør at jeg har kjent noen av møtene som gode møter? Hva er et godt møte mellom disse ungdommene, fagfolkene og meg som forsker? Og hva handler den
21
handler den uroen jeg kjenner på om? Jeg ønsker å invitere deg til å sette deg inn i passasjersetet ved siden av meg. Jeg vil ta deg med på en reise tilbake i tid ved å fortelle om det jeg har erfart i mine møter med folkene jeg har samarbeidet med. Dette vil være fortellinger om hva jeg har opplevd i disse møtene, gjengivelser av hva vi har snakket om, de tankene og refleksjonene jeg har gjort meg om dette og diskusjoner av hva dette kan bety i en større sammenheng.
Bakgrunnen for mine reiser, er at jeg i arbeidet med min doktorgrad har ønsket å studere hva slags utfordringer og dilemmaer som oppstår når brukere skal medvirke i fagutviklings- og forskningssamarbeid og hvordan man kan håndtere dette. Den opprinnelige tanken var å studere hvordan brukermedvirkning forstås og utøves i skjæringspunktet mellom individ, profesjon og lokalsamfunn, og hvordan man kan tilrettelegge for en kunnskapsutvikling i lys av disse forståelsene. Sentralt stod spørsmålet om hvilke dilemmaer som oppstår i møtene og hvordan profesjonsutøveren tenker omkring og håndterer disse dilemmaene.
I mitt virke som koordinator for kompetanse- og utviklingsarbeid rettet mot sosial- og barneverntjenesten hos Fylkesmannen i Nordland, mente jeg å ha sett en gryende forståelse og erkjennelse i feltet av brukermedvirkning som avgjørende for god faglig utøvelse. Ideen om brukermedvirkning har fått stor gjennomslagskraft nasjonalt og internasjonalt, både som en verdi i seg selv, og som en strategi og faglig tilnærmingsmåte i helse- og sosialfaglig arbeid. Begrepet florerer i ethvert politisk dokument og det vil være vanskelig å finne en plan som ikke inneholder mål om å utvikle eller styrke brukermedvirkning. Enkelt sagt handler brukermedvirkning om at brukere av helse- og sosialtjenesten skal bli hørt og at deres meninger skal bli vektlagt ved utforming av tjenester, både på individ-, gruppe- og systemnivå. Alle er enige om at dette er et mål, på samme tid som at både fagfolk og brukere erkjenner at det å realisere dette målet byr på store utfordringer. Jeg hadde tenkt å samle en gruppe sosialarbeidere, slik at vi kunne møtes regelmessig for å reflektere over disse utfordringene. Men dette ble av flere grunner til slutt til en gruppe bestående av unge
22
deltakere og ansatte. Dette handlet for det første om valget om å knytte forskningsarbeidet til forsknings- og utviklingsprosjektet Ungdom i Svevet, som bygger på en tilnærming med utgangspunkt i deltakerbasert forskning. For det andre handlet det om at jeg parallelt med litteraturstudier begynte å reflektere over mine egne tidligere erfaringer med brukermedvirkning. Og til sist handlet dette om mitt møte med feltet, med prosjektet og aktørene i kommunen. Etter å ha truffet en av de unge deltakerne, opplevde jeg å møte jeg meg selv i døra: Hvorfor skal jeg sitte og snakke med fagfolka om brukermedvirkning, istedenfor å erfare dette i praksis og bruke erfaringene som utgangspunkt for utforskning av temaet? Samlet sett representerte dette en utfordring om ikke bare å snakke om medvirkning, men også å gjøre medvirkning.
I møte med folkene lokalt erfarte jeg at begrepet brukermedvirkning var problematisk å bruke. Fagfolkene kunne oppleve det vanskelig å redegjøre for hvordan de arbeidet med brukermedvirkning. Jeg opplevde også at begrepet fremstod som et lite konkret og kanskje som et intetsigende begrep uten mening for de unge deltakerne. Et annet forhold var at jeg ikke bare var ute etter å få fram hva aktørene tenkte og hvilke påstander de hadde om brukermedvirkning. Men jeg ønsket å få mer kjennskap til praksisen knyttet til begrepet, og opplevde at dette krevde at jeg måtte bruke et enklere og mer konkret språk.
Samlet sett førte dette til at jeg ønsket å rette fokus mot de utfordringene og dilemmaene som kan oppstå i et samarbeid med brukere i et fagutviklings- og forskningssamarbeid, og hvordan man kan møte slike utfordringer. Med utgangspunkt i et lokalt utviklingsprosjekt, ville jeg sette meg i en situasjon hvor jeg selv ble en av deltakerne i en fagutviklingspraksis. Samtidig skulle jeg utforske det som ble mitt forskningsspørsmål:
23
Hvordan kan profesjonsutøveren møte utfordringer som oppstår når hun skal samarbeide med utsatte unge i fagutvikling og forskning? Dette med særlig fokus på de unges deltakelse og medvirkning.
Etter femten år i jobben hos Fylkesmannen har jeg utviklet en identitet som fagutvikler, som gradvis har tatt skrittet til samtidig å være forsker. Jeg er også utdannet sosionom, med flere års erfaring fra sosialkontor- og barneverntjenesten. Du vil i teksten se at jeg forstår meg selv som en profesjonsutøver med sosionomutdanning, som skal tilrettelegge for brukermedvirkning i fagutvikling og forskning, og som samtidig forsker på egen praksis. Med andre ord - en forskende praktiker.