Det er et helt bakteppe av erfaringer og teori som har jeg har med meg i utformingen av mitt forskningsspørsmål. Særlig har tre erfaringer vært betydningsfulle. Det handler om erfaringer fra den gangen jeg arbeidet på sosialkontor i Oslo, fra Småkommuneprosjektet, og et utviklingsarbeid med utprøving av temakafe/
dialogmøter.
Brukerform på sosialkontor
Jeg har tidligere arbeidet i flere år ved et større sosialkontor. Som leder av kontoret ønsket jeg å få utredet muligheten for å starte opp et brukerforum. Vi engasjerte en gruppe 3. års sosionomstudenter til å gjennomføre en studie, hvor de undersøkte motivasjon og muligheter hos brukere, samarbeidspartnere og ansatte, for å starte opp et slikt brukerforum på sosialkontoret. Et brukerforum var i denne sammenheng tenkt som et samarbeidsforum, hvor brukerne og sosialsenteret kunne møtes for best mulig, innenfor sosialkontorets rammer og tilpasse tjenestene til brukernes behov. Brukerne var i hovedsak positive. Blant de ansatte var det delte holdninger. Studentene konkluderte med å anbefale oppretting av et slikt forum, og gav råd for hvordan vi kunne gå fram for å opprette dette, og de utfordret oss på å våge å prøve noe nytt, og skrev:
31
”Menneskene må også i gitte situasjoner, være villige til å gi fra seg en del av sin trygghet.
Trygghet kan være problematisk fordi det kan resultere i motstand mot forandring, som kan lede til forbedring. Enhver forandring krever en løsrivelse fra det som kjennes trygt og kjent i tilværelsen. En må lære å begi seg inn i det ukjente. Alt har en pris, og det er opptil enhver å tenke gjennom om en er villig til å betale denne prisen, for muligens å få en bedre kvalitet på sitt liv: Og bidra til det samme hos sine medmennesker.” (Bull mfl, 1995:56)
Etter at rapporten forelå, gikk skeptikerne blant de ansatte sterkt ut med sine motargumenter. Lederteamet, som jeg var en del av vurderte og konkluderte med at tiden ikke var moden for å starte et slikt forum, og at vi ville vente. Nå i etterpåklokskapens lys, stiller jeg meg selv det ubehagelige spørsmålet: - Moden for hvem? Hvem var tiden ikke moden for?
Det første som slår imot meg når jeg ser tilbake til min innledende erfaring, er min egen og mine kollegaers mangel på mot i situasjonen. De som var positive til opprettelsen av forumet, så dette som en mulighet for dialog og tilbakemelding. Det kunne bli lettere for brukerne å bli hørt som gruppe og bidra til å avlive myter. Videre kunne det bidra til å bygge opp tilliten til kontoret. De som var skeptiske, begrunnet dette i at det kunne være at det var lite ”vi-følelse” blant brukerne, samt at de tvilte på hvorvidt brukerne ville være interessert i å diskutere på et prinsipielt nivå, eller om de ville diskutere egne problemer. Noen var også skeptiske ut fra at økt tilgjengelighet kunne føre til økt forbruk, og at man var redd for at klientene ikke ville kunne uttale seg av redsel for sanksjoner. Videre mente noen at brukerne var lite villig til å ta ansvar, og at forumet kun ville få en funksjon som klagemur. Enkelte brukere var skeptisk til om sosialkontoret mente alvor (ibid).
Det fremstod den gangen og fremstår fortsatt for meg som åpenbart, både ut fra idegrunnlaget i faget sosialt arbeid, og ut fra resultatene som fremkom i rapporten, at et slikt brukerforum hadde livets rett, og ville kunne blitt en kilde til økt forståelse og kunnskap, og forhåpentligvis forbedring av tjenestene. Jeg var den som introduserte ideen for studentene, og som hadde et ønske om å prøve dette ut. Studentenes arbeid fremstår som et eksempel på et samarbeid mellom en utdanningsinstitusjon og
32
praksisfeltet, som brakte inn noen nye spørsmål og nye perspektiver, men som vi ikke klarte å ta inn over oss. Det handlet denne gangen ikke bare om det å kunne se noe nytt, men hva kunne det handle om?
Jeg tror kanskje at frykten fikk bestemme den gangen. Vi hadde en frykt for noe nytt og ukjent og for at forumet skulle rokke ved vår trygge posisjon. Vi var redde for å få tilbakemeldinger om utilstrekkelighet og for å møte krav om endringer. Og vi var redde for å ikke kunne leve opp til forventningene. Alt dette overskygget det positive vi så vi kunne få ut av det. Selv om jeg hadde en tro på det, og ønsket det, ser jeg at jeg som leder, også lot meg styre av frykten for å få de ansatte mot meg.
Samtidig må jeg erkjenne at jeg nå ser på denne situasjonen under lyset av 20 års egen erfaring, hvor faglig og fagpolitisk tenkning også har utviklet seg. Under lyset av tiden, kan jeg se at det var følelsene og ikke fornuften som ble styrende for mine handlinger.
Jeg hadde ikke det mot situasjonen krevde av meg. Studentenes utfordring har lagt der som en uro helt siden den gangen. Fra denne erfaringen har jeg med meg spørsmål om brukermedvirkning kan handle om å våge å miste kontroll, og om mot til å våge seg ut på ukjent farvann. Et perspektiv på at brukermedvirkning kanskje handler vel så mye om hva fagfolkene gjør og legger til rette for, som hva brukerne gjør. En annen utfordring jeg har med meg fra dette, er knyttet til forskjellen mellom det å snakke om medvirkning og det å gjøre medvirkning. Kan man snakke om medvirkning, hvis man bare snakker om det og ikke faktisk gjør det? Og er det etisk forsvarlig å spørre brukerne, hvis man ikke er villig til å lytte til dem? Og hvilke hensyn er det faglig sett akseptabelt å la veie tyngre enn brukernes uttrykte ønsker og behov?
Småkommuneprosjektet
En annen erfaring som dannet grunnlaget for den første prosjektskissen min, var mitt møte med sosialarbeiderne i små kommuner i Småkommuneprosjektet (Halås 2006).
Sosialarbeiderne i de små kommunene er profesjonelle yrkesutøvere samtidig som de i mange tilfeller er en del av, og deltakere i det samme lokalsamfunn som brukerne.
33
Sosialarbeidernes fortellinger handlet i stor grad om nærheten de opplevde til sine brukere, samarbeidspartnere og lokalsamfunn. Nærheten gjorde at de ofte kunne se brukerne som hele mennesker som inngikk i ulike relasjoner og sammenhenger. De så ikke bare brukerne som klienter, men også som borgere i et lokalsamfunn. Jeg stilte spørsmål ved om nærheten som kan oppstå mellom brukere og sosialarbeideren i små lokalsamfunn, kan utfordre sosialarbeideren til å klarere se fordringen som ligger i møtet med den andre, og gjennom dette at sosialarbeideren opplever et personlig ansvar for sine handlinger.
Jeg erfarte at fagfolkene ble stammende da jeg ba dem fortelle om hva de tenkte om og hvordan de praktiserte brukermedvirkning. De kunne oppleve det vanskelig å begrepsliggjøre og teoretisere brukermedvirkning, samtidig som at fortellingene om hva de gjorde, rommet mye av det jeg opplevde begrepet utrykker. Kort sagt viste det seg at brukermedvirkning inngikk i det helhetlige faglige arbeidet, med en avveiing av brukerens ønsker og behov opp mot en rekke faglige og kontekstuelle hensyn i forhold til hva som var mulig å gjøre i lokalsamfunnet. Samtidig beskrev sosialarbeiderne en rekke dilemmaer knyttet til vurderingene og ivaretakelsen av hensynet til individet opp mot andre krav og hensyn.
I etterkant har det vokst frem en nysgjerrighet for hvordan sosialarbeiderne forholdt seg til disse dilemmaene i møtet med brukerne. Det vokste også fram en uro knyttet til om vi hadde fått helt andre beskrivelser hvis vi hadde hatt med brukerne i utviklingsarbeidet vi holdt på med, og i hvor stor grad sosialarbeidere kan påberope seg et brukerperspektiv ut fra kjennskap til brukere i en til en relasjon, og ut fra dette gjør seg opp tanke rom hvilke konsekvenser dette bør få for tjenestene. I hvor stor grad vil et slikt utviklingsarbeid kunne utfordre systemene?
Temakafe
En siste erfaring som har vært viktig for meg i utformingen av prosjektbeskrivelsen, og noen av de spørsmålene jeg har hatt med meg, har vært gjennom å følge
34
Nordlandssykehusets forsøk med å prøve ut temakafe som en dialogbasert metode for å utveksle kunnskap og erfaringer mellom brukere og fagfolk (Olsen 2007)..Jeg hadde i flere sammenhenger opplevd hvordan brukere ofte var i mindretall i ulike sammenhenger, og opplevde noen ganger at brukere gav uttrykk for at de følte at de var med mer som et alibi for at fagfolkene kunne si at de hadde hatt med brukere, enn at vi var oppriktig interessert i meningene deres. Målet med Nordlandssykehusets prosjekt var å finne frem til bedre måter å utveksle erfaringer og utvikle kunnskap innen rus- og psykiske helsetjenester. Dette var et konsept hvor man inviterte et likt antall fagfolk og brukere til å sitte rundt små kafebord og samtale om ulike temaer som man opplevde problematiske eller som trengte å bli utforsket. Man ønsket å skape et uformelt møtested, som inviterte deltakerne til dialog og til å bidra med sine unike erfaringer og kunnskap, og hvor man gjerne kunne komme med ideer, men ikke konkluderte i møtet.
Men man hadde tro på at forståelsen som deltakerne fikk fra møtet, ville medføre endringer. I evalueringen beskriver Terje Olsen (2007) hvordan deltakerne opplevde at de kunne fri seg litt fra rollene og få til en bedre dialog og erfaringsutveksling enn de mer tradisjonelle møteformene, og hvorledes de ble til folk for hverandre, og begynte å se hverandre på nye måter. Olsen pekte på en rekke utfordringer og muligheter i møteformen. En av de sentrale utfordringene er knyttet til ubalanse i maktforholdet i forhold til kunnskap, blant annet hvordan brukernes erfaringskunnskap har mindre status enn de profesjonelles mer formelle kunnskap.
Jeg erfarte selv å delta på og også senere arrangere temakafe, og fant denne møteformen som givende. Jeg opplevde her det uformelle preget fikk oss alle til å senke skuldrene. Vi ble nysgjerrige på hverandre, i stedet for å skulle forsvare revirene. Og jeg opplevde at det å sitte rundt bordet sammen med brukerne av tjenestene gjorde noe med meg: I tillegg til innsikt og økt forståelse av brukernes situasjon, opplevde jeg at de også var nysgjerrig på de faglige perspektivene, og at vi sammen kunne utforske løsninger. Og det som kanskje var mest spesielt, var den følelsen av forpliktelse og ansvar jeg kjente for å bidra til endringer. Det var uvant å sitte rundt bordet – like
35
mange brukere og fagfolk ved hvert bord, og jeg opplevde at også fagfolkene kunne oppleve usikkerhet, og at formen bidro til å utjevne litt av maktforskjellene som tradisjonelt finnes mellom fagfolk og brukere. Selv om det også er mange andre ting som bidrar til ubalanse i maktforholdet, opplevde jeg at det å sikre lik representativitet, var et skritt på veien.
Dialogmøte eller dialogkafe er andre betegnelser som gjerne brukes om denne møteformen, som har vært tatt i bruk av arbeidslivsforskning i Norden en årrekke.
Pålshaugen (1991) beskriver dette som diskursreorganisering hvor en forsøker å reorganisere etablerte mønster for kommunikasjon i bedriften, ved organisere nye former for diskusjon og samtaler, gjennom dialoger mellom personer og grupper som normalt ikke fører en slik dialog med hverandre innenfor den tradisjonelle organisasjonsform som bedriftens diskurs har. Flere andre aktører har startet utprøving av dette som en metode for brukermedvirkning, både innen sosiale tjenester (Fook mfl 2010) og barnevern (Seim og Slettebø red 2006). Nysgjerrigheten etter å utforske hvordan dette virket, tok jeg med meg da jeg foreslo å etablere en gruppe med tilnærmet lik representativitet mellom brukere og fagfolk. Ideen om temakafe tok vi også med oss som en tilnærmingsmåte til å skape endring og utvikling i prosjektet, noe som jeg vil komme tilbake til.