Jeg var spent på å se huset som deltakerne skulle rehabilitere, og få treffe de andre deltakerne. Før sommeren hadde jeg truffet den ene deltakeren, som allerede da var i gang med arbeidet. Nå hadde det kommet to andre til, slik at de var tre i alt. En jente og to gutter. Eller kanskje jeg skulle si en kvinne og to menn, for de var alle mellom 20 og 30 år. Huset lå et par hundre meter fra bygningen hvor prosjektlederen har kontoret sitt, og hvor vi skulle møtes senere. Vi gikk sammen bortover.
Jeg ble geleidet inn i en av leilighetene i første etasje, som de skulle bruke som pauserom under hele byggeperioden. Alle som var i huset kom og tok oss i hånden og hilste på oss. En av deltakerne spurte om vi vil ha en kopp kaffe og ba oss om å sette oss ned i den gamle sofaen som stod der. Han hentet noen krus og kaffekjelen, og skjenket oss kaffe. De spøkte og hadde en fleipete tone, og jeg kjente meg velkommen. Hvis jeg ikke hadde kjent til bakgrunnen for prosjektet, hadde jeg nok tenkt at dette var et hvilket som helst arbeidsfelleskap. Etter kaffekoppen, ble jeg vist rundt og ble fortalt om planene de hadde for huset: Om vegger som skulle rives, innretninger og vinduer som skulle byttes ut, nye bordkledninger og mye mer. Arbeidet skulle ta to og et halvt år.
Deltakerne var preget av optimisme og pågangsmot.
Da jeg dro derifra, kom jeg til å tenke på kaffekoppen som jeg ble budt av en av deltakerne. I måten han hadde gjort det på, virket han som den selvskrevne vert. Han gav et inntrykk av at han kjente seg hjemme og av at han var på hjemmebane. Dette var
130
like mye hans som de andres. Det jeg hadde møtt var ikke klienter og hjelperne deres.
Folkene på huset hadde virket som om de var likeverdige kollegaer i et arbeidsfellesskap. Var de det – likeverdige kollegaer? Hvordan så de på seg selv og hverandre? Og hva var det som gjorde at jeg tydeligvis hadde forventet å møte klienter og hjelpere. For det måtte jeg vel ha forventet det på en aller annen måte, siden jeg kunne finne på å stille dette spørsmålet? Jeg kjente også nysgjerrighet og forventning.
Hvis det var slik at de hadde fått til en eller annen form for likeverdig felleskap, hva var dette? Hvordan opplevdes dette, og hvordan var det de tenkte og gjorde som muliggjorde dette? Og hvordan ville de se på meg oppi alt dette? Kanskje var det slik at det var mine erfaringer og mine forestillinger og tanker om dem ville være det største hinderet for meg i møtet med dem?
Jeg hadde truffet alle fagfolka i prosjektet på det innledende møtet vi hadde hatt med kommunen. Prosjektlederen og arbeidslederen er voksne menn med yrkeserfaring fra helt andre virksomheter enn det de driver med nå. Miljøarbeiderfunksjonen har vært fylt av en mann og en kvinne. Den siste fagpersonen var hun som var idemakeren til hele prosjektet, en ung sosialarbeider som arbeider på det nyopprettete NAV kontoret. Hvem var disse menneskene? Og hvordan ville det bli å samarbeide med dem? Hvordan ville jeg passe inn her? Det første inntrykket var at jeg ble ønsket nysgjerrig velkommen. Det lille møterommet rommet gruppa akkurat, og skapte en viss intimitet. Prosjektlederen hadde kokt kaffe og hadde med to termoser og plastkopper. På veggen var det en whiteboard og flip-over. Det var en lett, men samtidig litt spent stemning i det de tre deltakerne entret rommet. Småspøkende satt de seg ned og forsynte seg med kaffe. Jeg synes det var synd at det ikke var en fjerde deltaker der. Tanken min hadde vært å ha lik representativitet mellom deltakere og fagfolk. Dette som et grep for å støtte opp om et mest mulig likeverdig samarbeid. Mine erfaringer tilsa at det var så mange ting som utfordret en slik likeverdighet, at jeg lurte på om det å ha et likt antall deltakere og fagfolk, kunne være et grep for å understøtte dette.
131
Jeg var opptatt av at vi ikke bare skulle sitte og snakke om ulike temaer rundt et bord, men at vi også kunne gjøre ting sammen og at vi kunne ha en litt lekende tilnærming. Vi som er litt eldre og har jobbet i mange år, har gjerne ordet i vår makt. Og var det nettopp noe jeg visste at mange unge som deltar i prosjektet opplever at de ikke har.
Jeg var også redd for å ha en vanlig presentasjonsrunde, hvor vi presenterte oss med navn og bakgrunn. Jeg fryktet for at dette ville forsterke avstanden mellom oss. På en måte tenkte jeg at bakgrunnene ikke var viktig, samtidig som de jo nettopp var ulikheten i bakgrunnene som var grunnen til at akkurat vi som var her var her. Jeg tror jeg var redd for at en vanlig presentasjonsrunde skulle virke klientifiserende på deltakerne, ved at jeg møtte dem som de ble møtt av hjelpeapparatet, som ofte starter med en kartlegging, før planen legges. Jeg tenkte at det som var viktig ville tre frem i våre kommende samtaler, og at vi fikk spørre og utforske etter hvert. Deltakerne og fagfolka kjente hverandre fra før, og det fikk bli min utfordring å bli kjent med dem. Men de kjente ikke meg. Så jeg sa noen ord innledningsvis om meg selv, hvor jeg prøvde å si mer om hva jeg var opptatt av og likte å gjøre, mer enn å fokusere på utdanning og karriere.
Men kanskje var deltakernes historier viktig. Kanskje var det like mye å vise mangel på respekt ikke å la dem fortelle historiene i starten av vårt møte? For alle i rommet visste at det var en grunn til at vi var der. Allerede her kjente jeg utfordringene knyttet til hvordan forholde seg til ulikhetene mellom oss.
For å bli bedre kjent med hverandre, ba jeg alle om å tenke seg et dyr som vi kunne identifisere oss med. Gjennom en slik presentasjon ville det bli mer fokus på hvordan vi så oss selv, og kanskje hvem vi gjerne ville være. Vi ble en liten dyrehave med en sau, mus, ulike kattedyr, esel, slange, kreps, dølahest og en ørn. Under gjennomgangen var det en lett stemning, og det virket som at alle syntes at dette var litt spennende og var nysgjerrige på hverandre. Da vi var ferdige med dette ba jeg deltakerne om å ta et ark og skrive i midten ”Det er godt å være menneske når…” og så lage streker ut fra ringen og skrive de ulike tingene de tenkte på. Etterpå skulle vi alle lese opp hva vi hadde skrevet. Gjennomgangen viste at vi hadde sagt mange like ting som vakte
132
gjenkjennende nikking. Dette var ting som det å være med venner, når det er godt vær, når man mestrer noe, når man spiser god mat og når de du er glad i har det bra. Da jeg i ettertid så gjennom det vi hadde skrevet var det en ting som fremstod som en type forskjell, og den var mellom deltakerne og oss andre. To av deltakerne hadde ført på at det var godt å være menneske når de hadde penger. Et helt basalt og grunnleggende behov, som understrekte noen av forskjellene i livene våre.
Men hva består så disse forskjellene i? På hvilken måte var vi forskjellige og hvilken betydning fikk dette for samarbeidet?