Teoretiske og juridiske perspektiver, samt politiske prinsipper og føringer knyttet til brukermedvirkning, som er et nøkkelbegrep i utgangspunktet for studien, har dannet et teoretisk og språklig bakteppe for å forstå og reflektere over det jeg har erfart i samarbeidet med de unge.
36 Teoretiske perspektiver
Begrepet har vært sentralt i utviklingen av offentlig sektor siden 1990 årene.
Begrunnelsene er mange og har endret seg over tid, og handler om dels motstridende argumenter, hvor økonomi og effektivisering står som argument på den ene siden, mens demokrati og menneskeretter står sentralt på den andre siden (Rønning og Solheim 1998, Humerfelt 2005, Askheim og Starrin 2007). Begrunnelser relatert til de demokratiske verdiene, handler blant annet om å realisere menneskerettigheter som selvbestemmelse, likeverd og maktutjamning – argumenter som på den ene siden kan trekke i retning av en liberalistisk tenkning med fokus på individets valgfrihet, og på den andre siden en mer radikal tenkning knyttet til empowermenttradisjonen som vektlegger å øke individers, familier eller gruppers makt og mulighet for å forbedre sin situasjon i form av velferd, levekår og livskvalitet. Dette gjennom myndiggjøring og selvhjelpsbyggende strategier, med tradisjoner tilbake til ulike frigjøringskamper, bla med røtter i Freires (1970) kritiske dialog. De økonomiske argumentene knyttes til målet om effektivitet, rasjonalisering og økonomibesparing. Andre mål med brukermedvirkning kan knyttes til det terapeutiske argumentet, hvor man innser at endring skapes best ved å involvere de ulike aktørene som er målet for endring. Vi vil også finne mål knyttet til ønsket om å legitimere beslutninger, eller at det bygger på erkjennelsen av at fagfolks opplevelse av å komme til kort, og behov for å finne nye måter å løse utfordringer. Du vil også finne begrunnelser knyttet til erkjennelsen i form av at løsninger tenkt frem av flere interessenter og aktører, sannsynligvis blir bedre løsninger.
Brukermedvirkning på individnivå handler om den enkeltes rett til å være med i bestemmelser som angår ens eget liv. Vi snakker om brukermedvirkning på gruppenivå når representanter for brukere deltar i utvikling og utforming av tjenester. Til sist snakker vi om brukermedvirkning på systemnivå når brukerrepresentanter deltar i politikkutforming mer overordnet. Dette forskningsarbeidet tok utgangspunkt i
37
medvirkning på gruppe- og systemnivå. Underveis har det vist seg at et samarbeid med brukere som samtidig er med i et rehabiliteringsprosjekt, også må forholde seg til medvirkning på individnivå.
Det er vanlig å snakke om at brukermedvirkning innebærer ulike grader av brukerinvolvering. Arnsteins stige (1969) beskriver ulike grader av medvirkning, gjennom å gi en forenklet oversikt over nivåer for deltakelse. De første trinnene er manipulasjon (1) og terapi (2), og beskriver graden av ikke-deltakelse, planlagt av noen som en erstatning for ekte deltakelse. De neste to trinn utvikler seg til tokenisme 4
Tidspunktet for når brukerne blir tatt med i beslutningsprosessen, vil påvirke graden av medvirkning. Jo tidligere brukerne blir trukket inn, jo større grad av innflytelse vil de kunne få. Brukerne kan trekkes inn i ulike faser av arbeidet: Ved problemdefinering, i planlegging og utredning, når beslutning fattes, i gjennomføringen og/ eller ved evaluering (Alm Andreassen 2009). Man kan også ta utgangspunkt i eiendomsretten til , hvor deltakelsen bærer preg av å være symbolsk. Informering (3) og konsultasjon (4) tilbyr beslutningsmyndighet og deltakelse i form av å lytte og komme med innspill, men brukere mangler ennå makt til å forsikre seg om at synet deres blir fulgt. Formidling (5) er et høyere nivå hvor brukere får anledning til å gi råd, men fremdeles er det de med beslutningsmyndighet som bestemmer. På toppen av stigen er borgermakt plassert.
Borgemakt karakteriseres som en gradvis økende medbestemmelse og innflytelse.
Partnerskap (6) gjør dem i stand til å forhandle med de som tradisjonelt har beslutningsmyndighet. På de to øverste trinnene, delegert makt (7) og borgerkontroll (8), har brukerne oppnådd majoriteten av stemmene blant dem som bestemmer eller har makt i form av ledermyndighet. Modellen legger til grunn at deltakelse er avgjørende for borgermakt, og illustrerer borgermakt som en funksjon av medbestemmelse. Med modellen synliggjør Arnstein at ikke alt som får betegnelsen brukermedvirkning nødvendigvis har noe med reell medvirkning og innflytelse å gjøre.
4Tokenisme er et begrep som brukes for å beskrive handlinger, som er når du gjør noe bare for å innfri lovfestede krav eller tilfredsstille en bestemt gruppe, og ikke på en oppriktig måte, og hvor
brukerdeltakelsen blir symbolsk (Glover 2009).
38
egne problemer og sjekke hvorvidt brukeren har rett og mulighet til å kontrollere følgende faktorer: Å bestemme om et problem eksisterer, å definere hva problemet gjelder, å avgjøre om det skal gjøres noe med problemet, å velge mellom ulike former for hjelp og å initiere og/ eller vedlikeholde eller avslutte kontakten (Rønning og Solheim 2000).
En beskrivelse av brukermedvirkning som jeg tidligere har funnet fruktbar, er når Humerfelt (2005:18) beskriver dette som den aktiviteten som brukerne deltar med, og som helse- og sosialarbeidere legger til rette for, hvor målsettingen er at brukerperspektivet skal bli gjenstand for en felles forståelse mellom bruker og helse- og sosialarbeidere i en intersubjektiv forståelse. Brukerperspektivet forstås her som brukernes forståelse av sin situasjon.
Lovmessig forankring
Brukermedvirkning er etter hvert blitt forankret i flere lovbestemmelser. For eksempel kan man i lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen § 42 (Norges Lover 2009) lese: ”Tjenestetilbudet skal så langt som mulig utformes i samarbeid med tjenestemottaker. Det skal legges stor vekt på hva vedkommende mener”. Denne bestemmelsen er nært knyttet til bestemmelsene om individuell plan, i § 28 som fastslår: ”Den som har behov for langvarige og koordinerte tjenester, har rett til å få utarbeidet individuell plan. Planen skal utformes i samarbeid med brukeren, jf. § 42.”
Det anses særlig viktig og utfordrende å realisere brukermedvirkning i møte med brukere med mer omfattende hjelpebehov, hvor individuell plan ses på som et virkemiddel bla for å realisere brukermedvirkningen. Det som er interessant å merke seg her, er at det i lovteksten tas et forbehold; tjenestetilbudet skal så langt som mulig utformes i samarbeid med klienten. Av ulike rundskriv til loven kan man lese at det kan tas hensyn til kommunens økonomi, at kommunens vurderer behovene faglig sett annerledes enn brukeren/ familien.
39
Videre står det kommet en ny bestemmelse om brukermedvirkning på systemnivå i § 14 som sier at: Kommunen bør samarbeide med brukergruppenes organisasjoner og med frivillige organisasjoner som arbeider med de samme oppgavene som kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen.
Politiske føringer
I Stortingsmeldingen ”Fra bruker til borger” (2001) drøftes utfordringer knyttet til det å inkludere funksjonshemmede i samfunnet. Her reflekteres det over konsekvensene av et perspektivskifte fra å tenke på funksjonshemmede som brukere som skal integreres i samfunnet, til det å tenke på funksjonshemmede som likeverdige borgere som har en rett til å være sosialt inkludert i samfunnet. Man spør seg bla hva FNs menneskerettigheter betyr i forhold til spørsmålet om individets selvbestemmelserett som samfunnsborger og ikke som bruker. Menneskerettighetene bygger på verdien om at alle har rett til fullverdige medborgerskap, med like rettigheter og plikter, og lik rett til deltakelse og autonomi. Det bygger videre på verdien om den enkeltes rett til identitet, verdighet og selvrespekt. Implisitt i dette ligger tanker om at folk selv vet best hva slags hjelp han/ hun trenger, at det i medvirkning ligger motivasjon for endring, samt at individets rett til å bestemme i eget liv er et mål i seg selv. Medborgerskapet gir rettigheter og plikter.
Hva innebærer en slik måte å se brukerne ikke bare som klienter, men også som medborgere? Har det noen betydning i forhold til hvordan man ser på seg selv som profesjonell, og hvordan den profesjonelle opptrer i forhold til likeverdighet og medbestemmelse?