Sosialarbeider eller forsker
Hvem var så jeg i dette samarbeidet? Jeg kommer til å tenke på avslutningsseminaret vi hadde i kommunen, hvor vi presenterte erfaringene fra prosjektet for samarbeidspartnere og administrativ og politisk ledelse i kommunen, og hvor representanter fra Ungdom i svevets overordnede prosjekt var til stede. Som en av programpostene, samtalet jeg med to av deltakerne i prosjektet, om de erfaringene de hadde ved å delta. Spørsmålene og temaene, hadde vi arbeidet med i fellesskap som en del av den prosessen med å lage erfaringsheftet, og omhandlet i stor grad de samme temaene. I slike situasjoner er det alltid et etisk dilemma knyttet til hvor mye og hva slags opplysninger som deltakerne skal dele med offentligheten. Jeg erfarte i flere av disse samtalene, at jeg var den som problematiserte og advarte mot å dele for mye. Jeg var opptatt av at deltakerne skulle kunne leve med de muntlige og skriftlige fortellingene i ettertid, uansett av hvordan de gikk med dem videre. Samtidig handlet det om å anerkjenne deres rett til å fortelle sin livshistorie. Men hvor den grensen gikk, syntes jeg var vanskelig å vite. Da seminaret var ferdig kom en sosialarbeider som har fulgt meg på min vei fra å være praktiker hos fylkesmannen til å bli forsker på universitetet bort til meg, med følgende kommentar: - Ja, ja, du er nå sosialarbeider også, du! Der og da tenkte jeg ikke noe over det, men kommentaren ble liggende der i meg. Hvem var jeg der jeg satt? Medmenneske, sosialarbeider eller forsker, eller kanskje alt på samme tid?
I erfaringsheftet kan vi lese hvordan deltakerne ønsker at deres erfaringer skal komme andre unge i samme situasjon som dem selv til gode. På den ene siden fremstår jeg som
149
forskeren som kan hjelpe dem i deres ønske om å bidra til å hindre at andre barn og ungdommer skal oppleve noe av det samme som dem, og at andre i samme situasjon skal kunne dra nytte av lærdommen fra prosjektet. Dette ved at jeg kan hjelpe dem til å få fortalt fram sine erfaringer, og ved at jeg har en posisjon som kan være med til at deres stemmer vil bli hørt. På den andre siden er jeg forskeren som er ute etter noe, og som de opplever som en del av pakkeløsningen ved å være i prosjektet.
Ofte får øvrige aktører i et forskningsprosjekt tildelt roller som gjenstander eller objekter for undersøkelse eller forståelse. Aksjonsforsknings-samarbeid kan beskrives som forskende partnerskap, hvor alle deltakere inngår i et team (Tiller 1999). I et slikt partnerskap inviteres øvrige aktører inviteres inn som medskapende aktører i kunnskapsutviklingen (Hammersley and Atkinson 1996). Forskningsobjekter eksisterer således ikke i denne formen for forskning. Deltakerne er medforskere og subjekter.
Forskerne skal ikke forske på praktikerne, men de skal være likeverdige utøvere sammen med dem. Selv om graden av deltakelse kan variere, vil aktiv deltakelse fra alle parter står sentralt (Sjøvoll, Skogen et al. 2008). Rollene vil være forskjellig, og gjensidig forståelse av hverandres roller er viktig. Det intervenerende oppleggets tosidige siktemål; kunnskapsproduksjon sammen med praksisendring, skaper et avhengighets- og bytteforhold mellom de som er i praksis og de som forsker: ”Forskeren er aktive deltakere i de praktiske aktivitetene og klientene er på sin side aktive deltakere i forskningsdelen” (Sjøvoll 2008:26). Som partnere eller samarbeidspartnere innebærer dette en erkjennelse av at de ulike aktørene har noe vi trenger av hverandre og at de ulike aktørenes kunnskaper og erfaringer er nødvendige for at vi skal lykkes med vårt felles oppdrag.
Men hva betyr det at jeg som forsker skal være aktiv og engasjere meg i de praktiske aktivitetene? Slik jeg ser det betyr det at jeg i denne sammenhengen må involvere meg i de andre aktørenes anliggender og formål med å være der. Jeg må engasjere meg i deltakernes rehabiliteringsprosjekter og jeg må engasjere meg i fagfolkenes ønske om å finne ut hvordan de kan gjøre en best mulig jobb. Skjervheim (2007) påpekte at vi ikke
150
kan velge å være engasjerte. Vi er i verden og gjennom det er vi engasjerte, skriver han.
Spørsmålet er om vi er villig til å velge å la oss engasjere, til å ta den andre på alvor og være villig til å ta hans meninger til ettertanke eller diskusjon. Det handler ikke bare om å la den andre tre frem for meg som et subjekt i møtet, men det handler også om at jeg skal bli tydelig og tre frem som et subjekt.
Poenget må vel være at jeg først og fremst skal gjøre dette som forsker, og ikke som sosialarbeider. Betyr det at jeg skal fri meg fra min sosialarbeiderforståelse i møte med de andre? Eller er det noe jeg kan bruke i møte med de andre? Hva skal jeg i så fall med den? Og hvis det er slik at jeg skal fri meg fra den, er et annet spørsmål om jeg kan fri meg fra min sosialarbeiderforståelse? Er den som et plagg som jeg kan kle av meg og legge bort? Hvis jeg da går tilbake til Wittgensteins språkfilosofi og Meløes tanker om forståelse av ulike aktørers handlinger i ulike virksomheter, får det meg til å se at sosialarbeidererfaringen og den kunnskapskroppen28
Men så skal jeg samtidig som forsker bidra til å overskride disse forståelsene. Jeg skal løfte blikket, stille spørsmål ved det vi tar for gitt og diskutere dette. Utfordringen min (Stiwech, 2008) jeg har tilegnet meg som sosialarbeider, gir meg et blikk å se med som forsker. Erfaringen kan gjøre meg bedre i stand til å se det som skjer i denne virksomheten. Å se språkspillet i situasjonene, de ulike trådene som virker sammen og former vår forståelse. Det kan gjøre meg bedre rustet til å rette blikket mot noe av det vesentlige i situasjonene. Både i kraft av det jeg har erfart og i kraft av det jeg har lest. Sosialarbeidererfaringen min inneholder en rekke møter med andre unge i en liknende rehabiliteringsprosess som deltakerne står i. Og det er kanskje det som er poenget her, at jeg som forsker kan bruke min sosialarbeidererfaring til å se noe i situasjonen og handle i situasjonen. Det gir meg en inngang til å se noe innenfra, og ikke bare med et utenfrablikk. Og det gir meg en inngang til å kommunisere og handle i situasjonen.
28 Rudolf Stichweh (2008)bruker dette begrepet om summen av de kunnskapene som danner en forståelses- og handlingsplattform for en profesjon.
151
som en fortrolig utøver er at nettopp erfaringene mine også gjør at jeg kan bli sittende fast i mine forståelser, at jeg ikke evner å se noe annet enn det jeg alltid har sett. Så på samme tid er mine erfaringer min inngang til å se noe, samtidig som det kan være et hinder til å se noe.
Med utgangspunkt i disse beskrivelsene, kan det synes som at arbeidet jeg har vært med på ikke passer inn i en kategori. Virksomheten tar sitt utgangspunkt i at det er et rehabiliteringsprosjekt med terapeutiske mål, samtidig som at den i visse faser og på enkelte måter kan beskrives som fagutvikling og forskning. I virksomheten som driver med fagutvikling og forskning, fremstår de unge som deltakere og aktører som vil noe med å være med i samarbeidet. Mens i den andre virksomheten er de unge ”klienter”
eller ”brukere” som står i et underlegent avhengighetsforhold. Selv fremstår jeg i dette møte med vekslende identiteter som sosialarbeider, fagutvikler og forsker. Våre felles identiteter er som mennesker, medmennesker og samfunnsborgere. Børresen (i Johannesen mfl 2011) er inne på dette når han sier at praktikere som har jobbet sammen med brukere i andre roller enn ”den hjelpetrengende”, lettere ser hele mennesket. Dette kan gjøre det lettere å se forbi de generaliserte fordommene vi har om hverandre, og se nye sider ved de ulike partene.
Det jeg har erfart, er kanskje at det ikke er et enten eller, men et både/og. At vi er flere ting i samarbeidet på samme tid. Og det er viktig at en ikke ser på roller og ansvarsområder som ferdig fikserte, men at de er under stadig endring gjennom forskningsprosessen (Fook m fl 2011).
Men kan man i en slik situasjon, hvor deltakerne veksler mellom å være aktør og avhengig klient, og hvor våre utgangspunkt er så forskjellige, snakke om likeverdighet?
Når jeg uroes av forskjellene mellom oss; Er det slik at forskjeller er et hinder for likeverdighet, og at jeg indirekte har satt et likhetstegn mellom likhet og likeverdighet?
Er det ulikheten i seg selv som uroer meg, eller er det noe annet?
152