Ulike teorier om deltakerorientert og handlingsorientert, også kalt aksjonsforskning, dannet et teoretisk bakteppe for meg i det samarbeidet som er gjenstand for utforskning i denne teksten. Aksjonsforskning regnes som en samfunnsvitenskapelig forskningsmetode (Kalleberg 1992) som kan ta i bruk og inkludere andre kvalitative og kvantitative forskningsmetoder, og reflektere ulike epistemologier (Postholm 2007, Kvale2009). Den ble introdusert av sosialpsykologen Kurt Lewin (1951), som ønsket en forskning som imøtegikk det økende gapet mellom forskning og praksisfeltene. Han
42
utviklet en forskningsmetode som ikke bare skulle bidra til å øke kunnskap generelt, men ønsket å bidra til at forskningen skulle føre til faktiske sosiale endringer for de menneskene som forskningen angikk. Schmuck (2006) beskriver at det nettopp er dette ønsket om forbedringer som det overordnede målet med den praksisrettede aksjonsforskningen. Han beskriver det som et alternativ til tradisjonell forskning og sier den er praktisk, deltakende, myndiggjørende, tolkende, prøvende og kritisk. Det er en strategi som velges ut fra ønsket om å løse problemer, fremme deltakernes læring og utvikle kunnskap om konstruktive endringsprosesser (Selener 1997). Innen aksjonsforskning, problematiseres skillene mellom forskning og annen faglig virksomhet.
Dette handler blant annet om at forskningsproblemet er definert i praksis og skal ha til hensikt å skape endringer i praksis. Målet er ikke bare å finne ny kunnskap, men at en gjennom å skape aksjon, bevegelse og endring, skal bidra til forbedringer i praksis (Sjøvoll 2002). Man kan kanskje si det slik at interaksjon er aksjonsforskningens vesen (Salo, 2004). Iblant vil for eksempel forskerens bidrag ha form av veiledning og rådgivning.
Jeg har gjennomført forskningen som en del av Ungdom i Svevet5. I forsknings- og utviklingsplanen6
Karen Healy (2001) fokuserer på hvordan kunnskapsarbeid impliserer makt. Hun beskriver deltakerbasert aksjonsforskning som en forskers deltagende tilnærming til praksis, hvor et av målene er å inkludere forsknings- ”objektene” i alle deler av prosessen via temavalg til gjennomføring, fra datatolkning til formidling. Hun kobler lokal aksjon til progressive sosiale endringer i større skala, og viser hvordan
kan vi se hvordan grensene mellom hva som kan anses som rene forskning- og fagutviklingsaktiviteter er dels utydelige og at tiltakene går over i hverandre. Så selv om forskerens hovedinteresse er rettet mot forskning, i form av utvikling av vitenskapelig kunnskap, vi man kanskje særlig når man driver med deltakerbasert forskning, erfare at skillelinjene mellom de ulike virksomhetene er uklare.
5 Jeg kommer tilbake med en nærmere beskrivelse av dette litt lenger bak i dette kapittelet
6 Se www.ungdomisvevet.no
43
tilnærmingen tar i bruk ulike perspektiver på kritisk sosialvitenskap og moderne sosiale bevegelser. For Healey bygger tilnærmingen på fire grunnleggende antakelser. For det første går dette ut på antakelsen om at de virkelige grunnene til undertrykkelse i samfunnet, ligger i samfunnsstrukturer, som ofte kan knyttes til kapitalismen og patriarkalismen. For det andre går det ut på ideen om at samfunnet består av to grupper, nemlig de som er innenfor og de som er utenfor, hvor denne formen for aksjonsforskning har som hensikt å utfordre og konfrontere de som sitter med makt. For det tredje går det ut på at forskere som fremmer deltakerbasert aksjonsforskning taler for en radikal likeverdig relasjon mellom forsker og deltakerne, hvor man søker å eliminere forskjeller gjennom en passende fordeling av oppgaver og roller i forskningsprosessen. Tilsist trekker hun fram hvordan man søker å myndiggjøre deltakerne til å ta kontroll over de politiske og økonomiske kreftene som er med på å forme livene deres. Dette involverer velkjente sosiale aksjonsforskningsstrategier som bevisstgjøring og kollektiv handling. Ved å gjøre en kobling mellom makt og kunnskap, setter hun undersøkelse, utdanning og aksjon sammen.
Deltakerbasert aksjonsforskning søker å myndiggjøre deltakerne til å ta kontroll over de politiske og økonomiske kreftene som er med på å forme livene deres. Paolo Freire (1970) utviklet kritiske tilnærminger gjennom å myndiggjøre individer til å identifisere og analysere deres egne problemer og påvirke sin egen situasjon. Starrin (2007) knytter medvirkning til myndiggjørende prosesser og empowerment. Deltakerbasert forsknings mål beskrives som ”å styrke mennesker slik at de blir bedre rustet til å møte livets utfordringer, og dermed også øke deres handlingskompetanse og motivasjon til å kjempe for sosiale og økonomiske forandringer. Vanlige menneskers innflytelse øker i kunnskaps-produksjonen, hvor verden utforskes på en mer ”folkelig” måte enn ved tradisjonell akademisk forskning” (ibid:154). Han beskriver hvordan denne forskningstradisjonen har tre retninger 1)den pragmatiske og nytteorienterte, 2) den ideologisk og politisk rettede og 3) den feministiske.
44
Rønning (2007) peker på hvordan en empowerment-tilnærming gjør et oppgjør med et paternalistisk hjelpeapparat, men peker på at medvirkning, empowerment og nye samarbeidsformer ikke nødvendigvis bryter denne strukturen. Han mener at det å arbeide etter et slikt perspektiv fordrer sterk bevissthet om egen rolle og praksis, men også evne til å gå bak honnørord, og bevissthet om hvilke konsekvenser ulike fortolkninger har. Han peker på viktigheten av å arbeide med individuelle og strukturelle forhold parallelt. Ut fra en forståelse av empowerment som ikke-undertrykkende praksis som søker en fundamental endring i maktstrukturer, stiller han spørsmål ved om dette overhodet er mulig for offentlig ansatte.
Tom Tiller (1999) beskriver aksjonsforskningen som et forskende partnerskap, hvor alle deltakerne inngår i teamet. I tillegg til forskeren, vil det ofte være involvert praktikerne som representerer de grupperinger endringene rettes mot. Forskeren erkjenner at hun gjennom sine intervensjoner påvirker og blir påvirket. Dette perspektivet kan plasseres innen for tre retninger, nemlig som teknisk, praktisk og frigjørende aksjonsforsking (Carr og Kemmis 1986). Den tekniske har utvikling av teori som sitt hovedanliggende, med liten overføringsverdi til praksis. I den praktiske aksjonsforskningen samarbeider forsker og deltakere, hvor forskeren inngår som prosessveileder og hjelper praktikerne med å formulere egne problemstillinger, planlegge strategi for endring og reflektere over endringene forårsaket av handlingen. Forskeren inntar en mer sokratisk rolle og oppmuntrer til refleksiv virksomhet. I den frigjørende aksjonsforskningen kommer temaene fra deltakerne, hvor de også har ansvaret for utvikling og hvor forskeren mer opptrer som en slags rådgiver og samtalepartner. Enkelte vil hevde at dette ikke kvalifiserer som forskning, og har mer preg av profesjonelle virksomhet og veiledning (Kalleberg 1992). May Britt Postholm (2007) bruker i tillegg betegnelsen interaksjonistisk aksjonsforskning, som inkluderer både forskningen rundt aksjoner og læringen av disse aksjonene. Målet er å utvikle en intersubjektiv forståelse og forbedring av praksis, hvor forskeren sammen med de andre aktørene søker å analysere, forstå og utvikle praksisen mens forskningen pågår. Forskeren har her ansvar for tekstskaping evt i
45
samarbeid med medforskerne, mens praktikeren har ansvar for å sette i verk planlagt praksis (ibid).
En annen tilnærming kan være å beskrive forskeren i fire roller som fullstendig observatør, deltakende observatør, observerende deltaker eller fullstendig deltaker (Hammersley og Atkinson 1996, Fangen 2004). Dette synliggjør aspekter ved hvordan forskeren involverer seg. Det kan imidlertid være en fare ved at en ved bruk av teoretiske kategorier kan komme til å fremstille forskerens roller for endimensjonalt (Bjørndal 2004). Jeg må derfor bruke begrepene som hjelp til å forstå prosessene jeg har stått i, ikke til å definere dem. Da står jeg i fare for å begrense kompleksiteten, noe som kan være begrensende i møte med nye situasjoner. Det er situasjonen og utfordringene man møter som bør forme rollen og ikke ferdige kategorier.
Et partnerskap kan omtales som kollektiv problemløsning og forutsetter en viss grad av formalisert samarbeid mellom to eller flere aktører. Generelt vil partnerskap dreier seg som regel om arrangementer som har en viss varighet og stabilitet, hvor de deltakende partnerne må bidra med noe, og investere materielle og/ eller immaterielle ressurser i partnerskapet. De deltakende partnerne må være i stand til å fatte forpliktende beslutninger på vegne av andre (Andersen og Røiseland 2008). Innen helse- og sosialtjenestene vil partnerskapet innebære en forventning om lik kontroll og maktfordeling, og anerkjennelse av verdien av de ulike aktørenes bidrag. Man er avhengige av begge partenes bidrag og anerkjenner de ulike kompetansene aktørene har med seg som likeverdige, komplementære og avgjørende for å skape bedre og mer treffsikre tjenester (Johannesen m fl 2011).