Kritisk tenkning og refleksjon - Analyse som dynamisk prosess

Analyse som dynamisk prosess

6. Kritisk tenkning og refleksjon

Studieplanen målbærer en forventning om at jeg skal bidra til å se eller skape noe nytt gjennom avhandlingen. Kanskje er denne jakten på noe ”nytt”, som lett kan forbindes med en tanke om at man skal oppdage noe, en hemsko. Hvis utfordringen i forskning

17 Prosjektleder og forskningsleder, de kommunale prosjektlederne, de andre forskerne, ungdommene, politiske og administrative ledere, Arbeids- og velferdsdirektoratet, Barne- ungdoms- og familiedirektoratet, Helsedirektoratet, Landsforeningen for barnevernsbarn, regionale samarbeidspartnere som NAV, BUFetat, Husbanken og NNK rus.

ikke ligger i ”å se det ingen ser, men å tenke det ingen har tenkt om det alle ser”, (Schopenhauer i Bakke og Konsmo 2008:2) handler det ikke om oppdagelsen av noe nytt. For den ytre verden er der. Det kritiske elementet i denne formen for forskning handler om å stille spørsmål ved det vi tar for gitt. Det handler mer om å skrive frem noen nye perspektiver – nye spørsmål og nye måter å se ting på. Kanskje skulle man innen denne form for forskning heller stille et krav om at det utvikles forståelser eller innsikter som bringer oss litt lenger. Det å ta utgangspunkt i andres tanker, kan forstås som det å stille seg på skuldrene til noen. Spørsmål blir da om en har evnet å se litt lenger eller trenge dypere inn i spørsmål, fremfor å spørre om en har oppdaget noe nytt.

Kanskje kan det handle om at teksten representerer en vending, som får deg til å snu blikket i en annen retning eller som får deg til å tenke over og stille noen andre spørsmål. Og om innsiktene utfordrer til å handle annerledes. Da passer det kanskje bedre å stille et spørsmål om teksten representerer eller ansporer til noen overskridende forståelser (Østerberg, 1972) fremfor å snakke om nye forståelser.

Skriveprosessen

Allerede i det øyeblikket du ser noe som erfaring begynner du bevegelsen mot skriveprosessen. Gjennom å skrive blir vi mer oppmerksomme, og mer fremmede. I strevet etter å bli mer fortrolig med verden, tvinges man til å betrakte den som ”en annerledes ting”. Teksten blir virkelighetsfremmedgjørende, ettersom vi anvender et annet språk enn det daglige livets, eller snarere en annen virkelighet, en språklig modellverden. Skrivingen er både en måte å nærme seg og bli fremmed på (Ehn og Klein 1994). Skriftliggjøringen hjelper meg for det første til å kunne betrakte mine tidligere erfaringer og erfaringene fra dette møtet med de andre, på avstand. Når jeg ser fortellingen og tankene mine på papiret, blir de noe annet enn meg selv. Og jeg kan forholde meg annerledes til dem, enn når de bare er tankespinn. For det andre hjelper det meg til å tenke og reflektere over erfaringene. Teorier og litteraturen gir meg begreper, påstander og spørsmål som jeg bruker til å tenke med. Med utgangspunkt i den konkrete erfaringen/ møtet, gjør jeg koblinger til andre erfaringer som har vært

med å forme min forståelse, og skaper en fortelling. Gjennom de elementene jeg drar inn former jeg en fortelling. Skriveprosessen handler om å røre opp – og søke mening.

Skape en fortelling om noe som fremstår som en meningsgivende tekst. En tekst som er en måte å se noe som noe.

Jeg er ikke filosof, men bruker filosofien som et redskap til å tenke med og til å tenke over. Praksiserfaringene er utgangspunktet, og målet er å skrive frem den kunnskap som kommer til uttrykk, utvikler seg og viser seg i praksissituasjonen. Det kan være lett å fordype seg i filosofiens dype skoger, for så å oppdage at jeg har gått langt bort fra det som det handler om. Men det kan du ikke alltid vite. Noen ganger må du gå deg litt vill.

Kanskje fører det å følge denne tankestien deg til en slik lysning i skogen, hvor det plutselig åpner seg et rom der lyset faller inn, slik at du kan se noe nytt (Heidegger i Stolpnessæter 2009). Men kanskje er denne veien en blindvei, der du skriver deg ut på viddene, og delete- knappen er god og ha. Men de gangene jeg har opplevd at jeg har gått meg vill, hvordan har jeg da kommet på sporet igjen? Da handler det om å finne tilbake til utgangspunktet før jeg gikk vill, og gjøre en fenomenologisk vending tilbake til

”til saken selv” (Gadamer 2003). Da har det handlet om å minne seg på forskningsspørsmålet: Hva er det nå jeg lurer på? Hva er det som trer frem for meg? Er dette egnet til å si noe om dette?

I denne avhandlingen deler jeg fortellinger som jeg mener rommer hendelser i en situasjon som kan ha en allmenn interesse, som man kan lære noe av. Fortellingene er i seg selv ikke poenget. De er betydningsfulle i den forstand at jeg mener at de sier noe om noe eller i forhold til noe. Hva er det som skal styre hva vi forteller og hvordan vi skriver frem det vi skriver? Hyden (1997) bruker begrepene Det fortaltes ordning og Fortellingens ordning. Han viser hvordan kronologifortellere er opptatt av den innbyrdes ordning som forutsettes å råde mellom hendelser og situasjoner, dvs kronologi i virkelig tid. Mens de som er opptatt av et videre sammenheng- perspektiv, ser på hvordan man sorterer og prioriterer hendelser og situasjoner for å gjenskape dem i fortellingens form.

All fortelling er altså en bestemt måte å gjenskape en bestemt sekvens av virkelige

hendelser – av det fortalte. Og fortellingen tilpasses alltid etter de omstendigheter som redegjørelsen avgir, og vil formes av den som forteller. En fortelling som bare inneholder en introduksjon, kompliserende handling og avrunding, er ikke en fullgod fortelling.

Særlig ikke i en forskningssammenheng. Utviklende resonnement er nødvendig for at framstillingen skal fungere som fortelling, for at den skal bli interessant og meningsfull.

Med slike kommentarer viser fortelleren hvilken holdning han har til det som fortelles, gjennom å betone visse element og la de fremstå som mer betydningsfulle enn andre.

Utviklet resonnement spiller en viktig rolle for leserens mulighet til å tolke fortellingen, og for å kunne forholde seg kritisk til den. En redegjørelses indre sammenheng oppstår ikke ut fra kronologi, men på et abstrakt nivå som handler om referanserammer.

"Kronologi-tenkerne" tenker ofte at det råder en korrespondanse eller et speilingsforhold mellom språk og virkelighet. Forskere med dette perspektiv, tenderer til å vie størst oppmerksomhet til de ”virkelige” hendelsenes innbyrdes ordning. De tilskriver denne ordningen en objektiv status, uavhengig av språket. De ser som sin hovedoppgave å vise hvordan fortellingen som redegjørende form gjenskaper en tidsmessig kronologisk hendelseskjede. Mens "sammenheng-tenkerne" er opptatt av poenget, av "det fortalte" og i denne sammenheng det fortelleren vil ha frem. Og i et praktisk kunnskapsperspektiv handler dette om å skrive frem hvordan det ser ut fra forskerens perspektiv.

Profesjonsutøveren har begrep og grep om den praksisvirkeligheten de opererer i (Steinsvik 2008). Ikke alltid kan det de forstår, kan og vet, uttrykkes fullstendig verbalt, men handlinger og gjøremål viser det frem. Språket vil være innvevd i handlingene, men også innvevd i personene og relasjonen mellom personene. Kunnskapen i handlingen vil således kunne forstås som situasjonsavhengig og relasjonell. Jeg har tidligere hentet hjelp hos Wittgenstein og Meløe (side 58 ), og det de skriver om sammenhenger mellom språk og praksis, og handlingers kontekstualitet.

For å kunne forstå den kunnskap som ligger i medvirkning som praksis, har det derfor fra min side vært ønskelig å forstå de handlinger, aktører og de omgivelser som knytter seg til denne praksisen. Det handler således om å søke å løfte frem erfaringene på en sånn måte at de rommer både handlingen i det kontekstuelle landskapet de fremtrer i, meningen handlingen fremstår med og profesjonsutøverens tenkning i sin handling. I essayet ønsker vi ikke bare at leserne skal se kronologiske og ytre sammenhenger, men at de skal forstå noe av det vi forstår og tenker - at de skal se det landskapet vi ser, den sammenhengen fenomenet eller de tingene vi beskriver opptrer i. Og det er det som er poenget, det du vil fortelle, det som leseren i ettertid oppfatter som meningen, det som leseren oppfatter som "det fortalte" som vil styre hvilke fortellinger du skal ta med og hva du skal utelate i essayet. Og det er der essayskrivingen kan være litt frustrerende. Man har en ide om hva en vil formidler når en starter skrivingen, hva som skal stå igjen som "det fortalte", og så begynner man å skrive frem selve fortellingen med dette for øye. Men så må man samtidig være åpen for at "det fortalte" vokser frem, utvikler seg og noen ganger tar nye veier gjennom skriveprosessen, hvor en må gå tilbake og justere hva en har med og ikke i fortellingen(e). Og det er kanskje litt av det spørsmålet jeg har forsøkt å stille meg underveis: Hva er poenget med denne teksten?

Hva vil jeg? Hva skal stå igjen som "det fortalte" når jeg er ferdig - utover selve fortellingene? Her har jeg erfart denne formen for skriveprosess som en stadig tilbakevendende prosess, hvor refleksjonene, dialogene med andre og erfaringer jeg gjør underveis, får meg til å stille nye spørsmål til det som hendte, slik at fortellingen må utdypes. På denne måten ”oppdager” jeg nye ting i erfaringen. Ting som jeg har lagret ubevisst, men som ikke var bevisst for meg. På samme måte kan ting som er med i historien utelates underveis.

Denne avhandlingen har slik jeg ser det tre hovedfortellinger, og mange små fortellinger:

1)Den ene er fortellingen fra prosjektet – beskrevet i erfaringsheftet, hvor leseren åpent inviteres til å ta del i fortolkningen av det fortalte i disse beskrivelsene, i form av fem spørsmål som alle begynner med: ”Hva med …”. 2) Den andre hovedfortellingen er

fortellingen om feltarbeidet, som jeg bruker for å gi et innhold og kunne svare på forskningsspørsmålet. Valget av hendelser og fremskrivingen av disse er gjort med tanke på å kunne svare på hvilke utfordringer jeg har møtt i samarbeid med utsatte unge i fagutvikling/ forskning. Det fortalte handler nettopp om dette, og hvor jeg ved bruk av en essayistisk språkform, mer indirekte inviterer leseren til å ta del i fortolkningen av det fortalte. 3) Den tredje hovedfortellingen er fortellingen om forskningsprosessen, hvor de tingene jeg her trekker frem som det fortalte, handler om hva som har blitt styrende for mine metodiske valg. De tre fortellingene bygger på hverandre. Du må ha kjennskap til den første for å kunne forstå den andre, og du må ha kjennskap til de to første for å forstå den tredje.

Tekstmessig kan man si at avhandlingen som helhet inneholder beskrivende, undersøkende og konstruktive elementer (Holter og Kalleberg 1996). Erfaringsheftet og fortellingene fra feltarbeidet er beskrivende. Midten av avhandlingen, kapittel 4-6 er undersøkende gjennom at jeg reflekterer over og diskuterer forskningsspørsmålet med utgangspunkt i fortellingene. Til sist kommer en konstruktiv del, hvor jeg utforsker mulighetene og noen av hindringene som kan oppstå når man skal bevege seg i retning av en forbedret praksis. Jeg tar da i bruk det som kanskje kan kalles en filosofisk og sosiologisk fantasi¹⁸

Å finne en stemme .

Da jeg startet arbeidet med å skrive selve avhandlingen, arbeidet jeg mye med hvilken form teksten skulle ha og hvilken stemme jeg skulle ha i teksten. Jeg skrev flere utkast til innledningen, da jeg tenkte at dette ville sette en tone for resten av teksten. I et notat til veileder skisserte jeg fem ulike tilnærminger, og skrev teksteksempler på hver av dem.

I oversendelsesnotatet skriver jeg at jeg lurer på hva slags stemme jeg skal ha i oppgaven, og hvor stor grad av det jeg kaller innenfraperspektiv, jeg skulle legge til grunn, eller om jeg skulle variere mellom ulike tekstformer. Jeg var på dette tidspunktet

18 Ragnvald Kalleberg (1992) bruker begrepet sosiologisk fantasi, og jeg har her utvidet det og tilføyd filosofisk.

usikker på om jeg i et doktorgradsarbeid skulle våge å skrive slik som jeg hadde lært i hovedfagsstudiet, og skrive med utgangspunkt i egne erfaringer¹⁹

Den antropologiske og etnografiske lesningen ledet meg til Van Maanen (1988), som i sin bok ”Tales of the field” presenterer tre ulike formidlingsformer som han kaller Realist Tales, Confessional Tales og Impressionist Tales

. Jeg opplevde allerede da jeg skrev det ene eksempelet, som nå står ordrett som innledning på denne teksten, at innledningen satt. Den skapte en nysgjerrighet hos meg og jeg følte det satte en tone for teksten, og valget sa på en måte seg selv.

19 I Småkommuneprosjektet (Halås red 2006) samarbeidet jeg med sosialarbeidere i små kommuner, hvor vi sammen undersøkte hva som særpreget arbeidsformene deres. I hovedoppgaven fremstår fortellingene fra disse sosialarbeiderne som det empiriske grunnlagsmaterialet, men hvor jeg fremstår med en tydelig jeg stemme som tolker erfaringene og som bringer inn egne erfaringer som refleksjonsteppe. Dette blir det jeg har kalt en hybridløsning.

. I boken diskuterer han fordeler og ulemper med dem og når de kan passe. Han er også opptatt av å ta hensyn til hvem du skriver til. De tre fremstillingsformene er idealtypiske former for å få frem noen poenger, og brukes ofte om hverandre, hvor man blander ulike genrer i en ferdig tekst, for å få frem et mest mulig nyansert og presist bilde av kulturen. Denne lesningen ble viktig for meg. Jeg opplevde filosofien gav meg noen blikk å se med og å tenke med, men

20 Van Maanens(1988) første formidlingsform er Realist Tales. Her er det en tredje persons fortellerstemme som anvendes for å skape et inntrykk av fravær av etnografen. Målet er å få en så objektiv beskrivelse som mulig ved kun å beskrive det som blir sagt, tenkt og gjort av dem man studerer. Han skriver om denne formen at den gir et inntrykk av en anonymitet som man ofte etterstreber i vitenskapelige arbeider, hvor feltarbeideren er en travel men usynlig person som tror at den verden han beskriver er den virkelige verden.

Beskrivelsene vil derfor være veldig konkrete og ikke gi uttrykk for tvil eller usikkerhet omkring observasjonene. Og hvor fortelleren utelater egne tanker i form av politiske holdninger og fordommer. I andre enden er Confessional tales. Her er etnografens tilstedeværelse i feltet svært synlig. Fortellingen består av en dialog mellom fortolkeren og det fortolkede, og fremstår som en veldig subjektiv fortelling, med beskrivelser av kulturen og feltarbeiderens egne opplevelser og følelser i møte med den. Fortellingen er spekket med selvrefleksivitet gjennom opplysninger om manglende data, ufullkommenheter og blinde flekker, som bidrar til å skape en gjennom siktighet og troverdighet. Gjennom denne formidlingsformen skapes et nært forhold til leseren, ved at det dannes et gjenkjennelig og personlig bilde av fortelleren som leseren kan identifisere seg med. Dette gjøres ofte ved å legge opp til et ironisk selvportrett, for eksempel ved å beskrive personlige fordommer eller dårlige vaner, og det kan herske en tendens til at man kommer tettere på feltarbeideren enn på de man studerer. Til sist beskriver han Impressionist Tales, som bygger på den dramatiske, gode fortelling som trekker frem de enestående eller sjeldne opplevelsene i feltet.

Feltarbeidet danner rammer for en god historie, hvor ikke sannhetsverdien står i sentrum. Fortellerformen kan overskygge det analytiske perspektiv og Van Maanen stiller spørsmål ved om ikke genren nærmer seg mer kunst enn en vitenskapelig avhandling. Bak denne fortellerformen ligger en erkjennelse av at det ikke finnes en riktig måte å beskrive en kultur, men at den kan oppleves på mange ulike måter. Gjennom dette er en slik tekst egnet til å belyse kompleksitet og ulike fortolkningsmuligheter.

at antropologien i tillegg gav meg et vitenskapelig ståsted i det å være forsker i en praksis og et blikk til å se med. Det har ikke bare handlet om å reflektere over en praksis ved hjelp av filosofiske begreper, men også å være i en praksis og utforske den.

Jeg mener det gir et visst bilde av denne teksten ved å låne Van Maanens begreper og plassere teksten min i en kombinasjon av en bekjennende og impresjonistisk uttrykksform. Lesningen av Van Maanen gav meg mot til å ha en sterk fortellerstemme i avhandlingen. Et mot som er en viktig venn, for å våge slippe kreativiteten i forskningsprosessen fri.

Van Maanen stiller meg også spørsmål ved hvem jeg skriver til? Han beskriver hvordan etnografen må ta valg i forhold til hva som skal fortelles, på hvilken måte det skal fortelles og til hvem. Etnografen vil alltid ha en bestemt gruppe lesere i tankerne når etnografien utformes, og disse kan ikke unngå at ha en innflytelse på fremstillingen av de feltnoter, som ligger bak etnografien. Fortellerformen bør velges ut fra hvem en skriver til, sier han²¹

21 Van Maanen (1990) beskriver tre kategorier lesere, Social Science Readers, Collegial Readers og General Readers. Social science readers leser med vitenskapelige briller, som gjerne sorterer ut det som ikke passer inn i deres eget interessefelt. De leter ofte etter empirisk materiale som understøtter en teori i deres egne undersøkelser. De er ofte ikke så interessert i forfatterens fortolkninger og er interessert i fakta, og utfordrer etnografen til å være så spesifikk i sin formidlingsform som mulig. Collegial readers som spesialister innen samme område, og som de mest kritiske mottakerne. Fagsjargong blir viktig, og det forventes at forfatteren redegjør for sin fremgangsmåte i form av hvilke teknikker og teorier han bruker, hvilke generaliseringer han lager og så videre. General readers har ikke den samme vitenskapelige motivasjon eller kritiske sans som de to andre gruppene, og her stilles krav til den språklige kreativitet og oppfinnsomhet.

. Hvem skriver så jeg til? Jeg har ambisjoner om å skrive på en slik måte at det gir mening for kollegaer som skal gjøre fagutvikling. Det betyr at teksten mål ha et språk og innhold som formidler innsikter til dem om hva som man må tenke på når man skal drive fagutvikling sammen med brukere. Samtidig skriver jeg en avhandling som må holde mål i en vitenskapelig verden, så jeg må se for meg to lesergrupper på samme tid; Akademikeren som driver forskning og praktikeren som driver fagutvikling.

Hvilket betyr at jeg vil tilstrebe meg i størst mulig grad å unngå vanskelige ord og beskrivelser.

Essayet kalles gjerne for et forsøk. Slik jeg ser det er essayet egnet til å undersøke et tema, hvor du søker forståelse, uten nødvendigvis å finne klare svar. I essayet lar du undringen drive deg fremover og har en vilje til å holde spørsmålene åpne. Du skriver frem en måte å se og forstå erfaringen på. I teksten prøver du erfaringen ved å gå i dialog med andres erfaringer og tekster, hvor du samtidig håper å vekke leseren til å gå i dialog med din tekst. Du skriver i tillit til leseren. Essayets mål er mer å åpne tankene, fremfor å lukke tankene. Essayet er en invitasjon til leseren. Det skrives med formål om å vekke leseren. Et essay er et forsøk på å beskrive verden som noe, og kan forstås som et innspill i den hermeneutiske dialogen.

Forskningsetiske spørsmål

Forskningsarbeidet inngår som et av delprosjektene i Ungdom i svevet, som er rapportert inn og fått godkjenning hos Norsk samfunnsvitenskapelige datatjeneste. Ved oppstarten av samarbeidet ble deltakerne og fagfolkene fremlagt et informasjonsskriv, og gav et informert samtykke i å delta i forskningssamarbeidet, se vedlegg 1. I skrivet står det at alle som deltar i utgangspunktet vil være anonyme, men at det kan være fare for at de skal kunne bli gjenkjent. Deltakerne gav i arbeidets siste samtykke i måten datamaterialet er brukt i avhandlingen, se vedlegg 2. Samarbeidet har særlig reist fire sentrale forskningsetiske spørsmål:

1) Hvordan skal man forstå kravet om anonymitet i et deltakerbasert

forskningssamarbeid? De unge deltakerne i prosjektet er på samme tid deltakere i et rehabiliteringsprosjekt, på samme tid som de er partnere i et forsknings- og fagutviklingssamarbeid. I tillegg er de få personer og har vært med i et prosjekt som

In document Ungdom i svev : å oppdage muligheter med utsatte unge (sider 89-101)