Veien jeg har gått - Vitenskapsteoretisk utgangspunkt og metodisk tilnærming metodisk tilnærming

Som en vitenskapelig tekst, forventes det at jeg skal sette arbeidet inn i en vitenskapelig sammenheng eller tradisjon (Peirce 1931, Brinkmann og Kvale 2009, Silverman 2009, Kuhn 1996). Jeg har plassert mitt arbeid innen fagområdet profesjonspraksis og som praktisk kunnskap. Denne plasseringen gir meg et vitenskapsteoretisk utgangspunkt for arbeidet som har vært styrende for metodiske tilnærming. Noe av det særegne ved studiet av praktisk kunnskap, er dets fenomenologiske utgangspunkt i yrkesutøverens subjektivitet og skjønn, og at en er opptatt av kunnskapen som kommer til uttrykk i handlingen. Studiet åpner for at profesjonsutøvere skal kunne utforske sin egen yrkeskunnskap i et førstepersonsperspektiv (HBO rapport 2005, Josefson 1998, Olsen 1995). Å utforske mening fenomenologisk betyr å forsøke å få frem erfaringen slik den viser seg i seg selv, og unnlate å legge til et for tydelig teoretisk perspektiv i første omgang. Fenomenlogien søker ikke årsakssammenhenger, men meningssammenhenger.

Den fenomenologiske tilnærmingen innebærer å skrive frem erfaringen slik den trer frem for oss. Blikket er rettet mot å forstå det vesentlige i erfaringen – det som konstituerer og gir mening til fenomenet som studeres og det som gir mening i situasjonen. Dernest gjøres erfaringen til gjenstand for en hermeneutisk refleksiv fortolkende prosess. Gadamer (2003, 2006)¹⁰

10 Gadamer skriver om det å forstå historiske tekster, men hans tanker danner også grunnlag for hermeneutisk forståelse i et videre perspektiv.

har vist oss hvordan all forståelse begynner med at noe taler til oss, hvor den hermeneutiske forståelsen vokser frem av en

58

dialogisk prosess i spennet mellom det som er kjent for oss og det som er annerledes, mellom fortrolighet og fremmedhet.

Gadamer (1997) beskriver forståelse som deltakelse i den felles mening. Det handler om evnen til å se fra flere sider, hvor erfaring gjøres til gjenstand for utforskning gjennom en kritisk refleksjon. Fordommer ses ikke på som et hinder for forståelse, men som en inngang til forståelse. En tar et steg til siden og bruker teori til å stille spørsmål og bringe nye perspektiver til erfaringen. Gjennom dialogen med andres erfaringer og teori søkes en intersubjektiv form for validering, som ikke er knyttet opp til det universelle og generelle, men til det unike og spesielle. Det handler ikke i første rekke om å finne det allmenne i betydningen av kunnskap som er allmenngyldig på den måten at den kan gjelde i alle situasjoner, men om at det du skriver har en allmenn interesse og vekker gjenkjennelse. Det er mer snakk om en kommunikativ validitet i form av å overprøve kunnskapskrav i en dialog (Kvale og Brinkmann 2009) hvor en prøver den subjektive forståelsen intersubjektivt (Sokolowski 2000).

Grunnlaget for refleksjon er profesjonsutøverens praksis og den kunnskapen som viser seg i handlingen – selve erfaringen. Dette forutsetter en mettet beskrivelse av selve handlingen og situasjonen handlingen inngår i (Meløe 1979). I beskrivelsen må dens aksjoner (det som gjøres), intensjoner (det fornemmes/sanses intellektuelt og kroppslig, føles og tenkes) og konteksten (det som er rundt) som danner rammene for den, komme frem i størst mulig grad. Kontekst kan handle om mennesker, ting, sted, alle de tingene som må med for å gi mening og identitet til en handling, også kalt det tautologiske landskapet (ibid). Det som må til for å kunne gi handlingen en mening og for at en skal kunne forstå handlingen i situasjonen. Dette innebærer at man søker å identifisere og beskrive situasjonen som gir praksisen dets begrepsmessige innhold. Situasjonen kan også sees som det landskap som må til for å gi handlingen sitt innhold og sin identitet.

Handlingen vil være utgangspunktet for analysen. Analysestrategien vil gå ut på å finne frem til hvordan det landskap ser ut som gir handlingen identitet og mening.

59

Språkfilosofien danner et viktig grunnlag for å kunne forstå sammenhengen mellom språk og praksis. Wittgenstein (1953/1997) pekte på at ord og begreper uttrykker livsformer, hvor ordenes betydning er avhengig av den måten de brukes på i relasjon til andre mennesker, og våre livs sammenhenger. Et ords betydning er dets bruk i språket (ibid:§43), skrev han. Språket er ikke noe som står utenfor verden og beskriver verden.

Det brukes til å skape denne verden og er uttrykk for en bestemt sosial praksis, gjennom et bestemt språkspill. For å bli kjent med hva et ord betyr må du bli kjent med begrepet i sin bruk, i det nettet av språkspill som begrepet inngår i, i den konkrete konteksten og situasjonen. Vår språkspill bestemmer vår livsform ved at danne en fellesmenneskelig virkelighet. Det vil si at språket er noe, vi som mennesker lever i. Vi bruker språket sammen til å skape mening. Å forestille seg et språk, er å forestille seg en livsform (1997:§19). Grunnlaget for kommunikasjon og språk er overensstemmelse mellom mennesker i språket, og denne overensstemmelse hviler på en livsform, handlemåter og reaksjonsmåter, ikke på definisjoner. For å kunne forstå begrep, må vi se på hvordan det brukes. Vi må se på praksisen som er knyttet til bruken av ordet.

Meløe (1979) bringer dette videre når han sier at vi må fokusere, skrelle av, finne det som gir mening for de som handler. For å forstå må vi rette blikket mot hvordan aktørene handler og tenker, i tilknytning til begrepenes anvendelse, det aktøren gjør.

Meløe peker på at en aktør handler innenfor og med hensyn på en verden. Vi må følge hva hun gjør, og ikke hva hun sier om sin egen virksomhet. Det vi forstår, når vi forstår det aktøren gjør, er den verden aktøren handler innenfor, eller med hensyn på. Hvis vi ikke forstår den verden aktøren handler innenfor, eller med hensyn på, forstår vi heller ikke det aktøren gjør. Hvis du ikke forstår det aktøren gjør, rett ikke ditt blikk (bare) mot aktøren. Peil inn det sted aktøren ser fra. Og rett ditt blikk mot det som aktøren retter sitt blikk mot. En del av det å forstå en annens handling, handler med andre ord ikke bare i det å kjenne det landskapet som handlingen utøves i, men det må romme begrunnelsen for handlingen. Han skriver: ”Uten forstand på verden, har du heller ikke forstand på folk” (Meløe 1997:341)

60

Når avhandlingen er opptatt av sammenhengen mellom språk og handling, er ikke dette bare i et historisk perspektiv, men også i forhold til hvilke konsekvenser forståelsen bør få for fremtidig praksis. Målet med å beskrive og utvikle praktisk kunnskap, fremstår blant som å utvikle kyndighet i form av dømmekraft i møte med nye situasjoner (Aristoteles, 1999), og gjennom å avdekke problematiske forhold ved praksisen på ulike nivå, å sette søkelys på muligheter for endring og forbedring. Målet med kunnskapen er således ikke å finne et svar, for i det svaret er der, er situasjonen forgangen. Men målet er søkingen etter svar (Gadamer 2003,2006), og gjennom nye forståelser åpne for nye fremtidige handlingsmuligheter. Gjennom å bringe en fortidig erfaring til nåtiden, peker du på muligheter for fremtiden (Lindseth og Nordberg, 2004). Oppdagelsen og veien blir da målet (Schuback 2008). Det viktigste er kanskje om den veien du går på er den beste frem mot målet. Så det betyr at du må ha målet for øye. Du må ha en tanke om hva som er en god praksis, hvilke verdier som skal realiseres, og reflektere over praksisen i forhold til målet (Dewey 1916/2001).

I det jeg retter et kritisk blikk mot min profesjonsutøvelse, og spør meg hva dette betyr i en større sammenheng, bygger jeg på Bourdieus (1990/ 1996) tanker om hvordan profesjonelle tilegner seg en habitus (Se også side 25) i form av vaner som består av blikk, handlingsdisposisjoner og kognisjonsmåter (Wackerhausen 2009). Praksisene opprettholdes av tankemessige strukturer som reproduseres gjennom oppdragelse, utdanning og sosialisering, og sosiale strukturer som reproduseres og gjennom arbeidsmåter, verktøy, organisering og politisk virksomhet. Bourdieu har vist hvordan vi alle kan være en del av det som opprettholder uønskede strukturer, nettopp ved at vi tar verden omkring oss for gitt. Første skritt er da å stille spørsmål ved og oppdage dette. Han peker på hvordan nye perspektiver noen ganger kan åpne for forandring i praksis, men at det ofte vil være snakk om å måtte forandre mer dyptliggende sosiale strukturer i tillegg for å oppnå de ønskede endringene.

Denne vitenskapsteoretiske inngangen har vist seg å gi meg metodiske utfordringer.

Praktisk kunnskap inviterer meg til å beskrive, utforske og forstå min praksis som

61

handling og virksomhet i en konkret kontekst, mens profesjonspraksis utfordrer meg til å se denne praksisen i et større perspektiv og innta en kritisk holdning til praksisen som trer frem. Dette reiser metodisk utfordringer knyttet til 1) forholdet mellom det beskrivende og utforskende på den ene siden og det kritiske og utfordrende på den andre siden, 2) forholdet mellom nærheten og fortroligheten med profesjonsutøvelsen og feltet på den ene siden og forskningens krav om kritisk granskning på den andre siden, og 3) forholdet mellom og bevegelsen fra subjektiv erkjennelse til kunnskap av allmenn interesse. Dette er spørsmål som både diskuteres underveis og avslutningsvis i avhandlingen.

Med utgangspunkt i den vitenskapsteoretiske plattformen har jeg gjort noen metodiske valg knyttet opp til mitt konkrete prosjekt. La meg så forsøke å redegjøre for hva dette vitenskapsteoretiske utgangspunktet konkret har betydd for meg i forhold til mine metodiske valg. Begrepet metode kommer fra det greske methodos som kan bety å lage en vei¹¹

Når jeg nå skal beskrive hva jeg anser som min vei, vil jeg her konsentrere meg om den andre fasen i arbeidet mitt, det vil si arbeidet med denne avhandlingen – som er en . Det å anvende en metode handler altså om de stegene man går langs en vei, hvordan man går fram og hvordan man gjør det. Begrepet metode kan lett forstås som en oppskrift. Gadamer (1997) betrakter hermeneutisk metode mer som et forholdningssett, hvor dialogen mellom deg og det du skal forstå står sentralt. I et slikt perspektiv blir spørsmålet om metode mer til å kunne redegjøre for den veien du har gått, slik at andre skal kunne se den og forstå hvordan du har kommet frem til det som du har kommet frem til. Reliabilitet handler således om å gjøre sine måter å produsere og bearbeide data eksplisitte og gjennomskuelige for andre (Halkier 2006, Kvale 2007).

Det å redegjøre for den veien jeg har gått handler om å gjøre den synlig for andre slik at de skal kunne forstå hvordan jeg har kommet frem til det som jeg har kommet frem til.

11Av gr. methodos, 'det å følge en bestemt vei mot et mål, forskning' (Store norske leksikon)

62

monografisk refleksjon over utfordringer og dilemmaer som kan oppstå når man samarbeider med utsatte unge om fagutvikling og forskning, og hvordan man kan møte slike utfordringer. I forrige kapittel redegjorde jeg for det metodiske utgangspunktet jeg hadde for fagutviklingsarbeidet jeg har vært en del av, med utgangspunkt i deltaker – og handlingsorientert forskning. I avhandlingen betrakter jeg dette fagutviklingsarbeidet som det praktiske arbeidet jeg har vært en del av som profesjonsutøver.