Hvordan kan jeg få vite noe om dette?

I arbeidet har jeg hatt to funksjoner (minst), i form av å være handlende profesjonsutøver og tenkende forsker. Nå vil jeg kunne arresteres for en slik forenklet kategorisering. Profesjonsutøveren er i aller høyeste grad tenkende og forskeren er også handlende. Likevel er det ikke uvanlig å gi aktørene en slik funksjonsdeling i et konkret samarbeid (Johannesen mfl 2011, Borg og Kristiansen 2009, Tiller 1999). Skillet er også egnet for å få frem et poeng. Gjennom 20 års praksis anser jeg meg som en erfaren og fortrolig yrkesutøver. Selv om jeg kan finne situasjoner krevende, har jeg med meg en profesjonell beredskap som gjør meg i stand til å finne meg selv i situasjoner, bedømme dem og handle. Når jeg så skal forske på og i egen praksis, gir dette meg en særlig

81

utfordring: Hvordan skal jeg finne en måte å være forsker samtidig som jeg er profesjonsutøver? Er det mulig å forene profesjonsutøvelse og forskning og være to ting på samme tid og på en gang? Vil det ikke da være en fare at profesjonsidentiteten som jeg har mest fortrolighet med vil slå sterkest inn? I dette landskapet av utfordringer har det vært viktig å finne noen metodiske grep som hjelper meg til å finne en forskeridentitet og skjerpe forskerblikket i situasjonen. Her har etnografien har hjulpet meg med å gi meg for det første med et utgangspunkt for å plassere meg og være forsker i feltet, og for det andre har det gitt meg et forskerblikk på erfaringene både mens jeg har vært i feltet, og i ettertid. I tillegg har selve skrivearbeidet, som nå fremstår som et essay vært et analytisk verktøy for utforskning og refleksjon over disse erfaringene.

Etnografisk tilnærming

Etnografiske studier har som mål å gi bilder av en kultur, med beskrivelse av menneskelige og sosiale handlinger og fenomener, basert på feltarbeid (Postholm 2005).

Forskningsprosessen arter seg som en løpende reflekterende prosess (Hammerley og Atkinson 1996, Coffey og Atkinson 1996). Man erkjenner at forskerens beskrivelser og fortolkninger vil være preget av hennes subjektive og teoretiske forutsetninger. Ved å erkjenne og reflektere over dette, vil man komme nærmere det objektive. Den narrative etnografien gir en første persons narrativ av hendelser i feltet (Baszanger and Dodier 2009). Etnografisk analyse er verken systematisk eller omfattende, på den måten at den forholder seg til hele datasettet, den er heller mer selektivt og begrenset i tilnærmingen.

Dette viser seg i mitt arbeid, gjennom at jeg har valgt ut noen hend elser som utgangspunkt for en refleksjon over forskningsspørsmålet. Det gir meg adgang til enmer eller mindre fortolket presentasjon av grunnleggende fremtredener av den sosiale verdenen. Etnografiske analysers hensikt er å være kontekstuell, for eksempel ved å fortolke det spesielle i situasjonen under studier, og det er egnet til å få frem den sosiale verden fra et deltakerperspektiv. Data fremstår som presentasjoner av sosiale fenomen eller sosiale praksiser (Wilkinson 2009). Temaene som forskeren trekker frem vil da

82

kunne sies å ha vokst frem i en dialog mellom dataene og analytiske ideer (Coffey og Atkinson 1996). Det er noe som vil bli sagt, noe taler ut av materialet, samtidig som det er noe som trer frem for meg (Nergård 2006), som jeg blir interessert i ut fra mine perspektiver og interesser. I et samspill mellom disse to prosessene er det noe som trer i forgrunnen og noe som trer i bakgrunnen. Innen en slik tenkning kan forskerens egne reaksjoner være kilde til kunnskap, hvor det å analysere egen subjektivitet og forstå seg selv som observatør og deltaker blir viktig^15,16

Etnografiske undersøkelser har i økende grad rettet fokus på den meningsskapende prosessen som skjer i møtet mellom forsker og felt (Holstein og Gubrium 2009). Mening skapes i interaksjon mellom mennesker, og må bestemmes situasjonelt med inndragelse av kontekst (Mik-Meyer og Järvinen 2005). Holstein og Gubrium (2009) påpeker viktigheten av å i tillegg til å ha fokus på hva deltakerne snakker om – er like viktig å ha fokus på hvordan deltakerne snakker om det som de snakker om. Dialogene og det

. Hvis vi skal ta på alvor denne utfordringen om å analysere egen subjektivitet, vil en viktig del av dette være å bli bevisst sin egen kulturtilknytning og forståelseshorisont i møte med den Andre som analytisk tilnærming.

Ehn og Klein (1994:30) sier det slik at ”det er gjennom personlige konfrontasjoner med det som er annerledes at virkelig forståelse skapes, ikke gjennom abstrakte analyser og maskert subjektivitet.”

15George Devereux (1967) skriver i boken ”From Anxiety to Method” om at motoverføring kan handle om hvordan forskeren reagerer på sine egne observasjoner. Den som studerer andre er følelsesmessig inne i materialet, hvor han selv også inngår. Denne overlappingen kan frembringe angst, fordi jegets grenser trues.

Han mener at disse forstyrrelsene som denne angsten vekker, er viktige opplysninger, men at forskning ofte prøver å kontrollere dette gjennom metodologiske tilnærminger, forkledde som vitenskap, men som i realiteten fører til en forkledning av datagrunnlaget.

16 Gjennom standpunktteorien tar Sandra Harding (1992) hun til orde for en sterk objektivitet i form av en kritisk refleksjon omkring kulturelle og historiske verdier innbakt i forskningen. Objektivitet trer frem gjennom å reflektere og synliggjøre det stedet vi står og snakker fra. Mine subjektive erfaringer kan i dette perspektivet være like legitime for utforskning som det å forske på andres erfaringer. Et slikt utgangspunkt danner imidlertid kun et startpunkt for diskusjonen. Analysene må diskuteres med vitenskapelig teori og testes inn mot metodologiske standarder. Donna Haraway (1995) tar til orde for at vi alle er situerte, i den forstant at vi inngår som en del av en kontekst. Hun hevder at det ikke kan finnes en nøytral posisjon. Det finner ingen personer eller steder som kan fortelle om fakta uavhengig av kontekst. Vi er alle medlemmer av samfunnet og kan ikke stille oss utenfor. Det vil si at det ikke finnes nøytrale personer eller kontekster. En sentral del av situeringen vil handle om å synliggjøre og problematisere egne forutsetninger gjennom å være tydelig, åpen og konkret.

83

komplekse livet står i fare for å forsvinne i den vitenskapelige teksten (Ehn og Klein 1994). Det betyr at det å forstå hvordan den meningsskapende prosessen trer frem i dialogene er vel så kritisk som å ha fokus på hva man substansielt snakker om og hva det fører til. Et dobbelt fokus på både hva og hvordan mening produseres, hjelper meg å rette blikket mot de konstituerende elementer i samhandlingen. Det handler om å betone det tidsbundne og den sosiale sammenheng kunnskapen skapes i (ibid). En måte å forstå arbeidet jeg har gjort, er å se på at fagutviklingssamarbeidet har hatt fokus på spørsmålet om hva, gjennom dets fokus på å lete etter hva som har vært virksomt i rehabiliteringsarbeidet, mens jeg i avhandlingen har hatt et blikk rettet mot hvordan, gjennom å se på situasjonen og de betingelsene som denne kunnskapen er dannet i.

Essayet som kritisk utprøvende tekst

Som tekstlig fremstillingsform og analytisk verktøy, har jeg brukt essayet som kritisk utprøvende tekst. Under hovedfagsstudiet i praktisk kunnskap ble jeg introdusert for essayet som en metode for å kunne utforske, herunder analysere praksiserfaringer, enten egne eller andres, hvor praksis og erfaringer ble forstått som kilde til kunnskap (HIBO rapport 10/2005).

Essayet er både en sjanger, skrivemåte, metode og erkjennelsesform. Det har en dialogisk struktur, hvor refleksjon over erfaringer bærer teksten. Essayet er forankret i erfaring av virkeligheten og tar sitt utgangspunkt i erfaring, hvor erfaringens språk er det fortellende språket (Bech-Karlsen 2003). Fortellingen gir også en mulighet for å kunne uttrykke erfaringen estetiske dimensjon (Dewey 1934/2008), som jeg skrev om på side 69. Det vitenskapelige essayet i form av en skriftlig refleksjon over en fortelling, blir her presentert som egnet til å utforske yrkeserfaring fra et innenfraperspektiv, hvor vitenskapeliggjøringen handlet om en bevegelse til et utenfraperspektiv gjennom en kritisk refleksjon og teoretisk analyse. Et innenfraperspektiv vil bla annet handle om å innta en kritisk tenkende subjektposisjon (Steinsvik 1998) og gjennom å si ”it seems to me” (Arendt 1978). Essayet beskrives i studieplanen som en kritisk, utprøvende metode,

84

hvor man vektlegger den essayistiske tilnærmingsmåten som erkjennelsesform. Som metode er den essayistiske skrivemåten dialogisk; den forsøker å framtvinge sannheten gjennom kritisk dialog. Essayet er ikke systematisk og avsluttet, men underveis, hvor tenkningen står fram som en prosess man kan følge, ikke som resultatet av tankeprosessen. Essayet inviterer til å ta del i de dilemmaer, konflikter og problem-stillinger som praksis rommer. Essayet byr på en metode for undersøkelse og utprøving av og refleksjon over yrkeserfaringer, og bygger på et sentralt utgangspunkt at det finnes utforskende og kritiske elementer i selve skrivingen som stimulerer tankevirksomheten. Jeg kommer senere tilbake til hvordan jeg konkret har arbeidet med dette.