Tros- og livssynsfrihet og

5.2.4 Økonomiske støtteordninger

I utgangspunktet faller statlig finansiering utenfor virkeområde til EMK artikkel 9. Dette henger sammen med at artikkel 9 i utgangspunktet ikke pålegger staten positive plikter. EMD har for eksempel uttalt at adgangen til økonomisk støtte («additional funding») ikke berører den enkeltes adgang til å gi uttrykk for («manifest») sin reli-gion.¹³ Samtidig er ikke artikkel 9 til hinder for at staten fører en aktivt støttende politikk og gir til-skudd til tros- og livssynssamfunn. Det er heller ikke konvensjonsstridig at staten bruker alminne-lige skatter til å støtte tros- og livssynssamfunn selv om skatteinntekter da brukes til å finansiere formål som vil være i strid med enkelte skattebe-taleres overbevisning.¹⁴ Dette fordi en slik skatt-legging heller ikke kan sies å begrense den enkel-tes religionsutøvelse.

At staten etter artikkel 9 er forpliktet til å opp-tre nøytralt overfor ulike religioner og livssyn, er relevant for utformingen av en eventuell tilskudds-ordning.

Fordi det ikke finnes en europeisk standard når det kommer til finansiering eller skattlegging av trossamfunn, og ordningene er nært knyttet til statenes historie og kultur, har statene en vid skjønnsmargin på området.¹⁵

En må legge til grunn at staten kan gi tilskudd til tros- og livssynssamfunn for å legge til rette for utøvelse av tro og livssyn, og også et stykke på vei begrense og stille vilkår for tilskudd, uten at dette anses som inngrep i religionsfriheten. Likevel kan tros- og livssynsfriheten være en skranke for vil-kår som kan påvirke tros- og livssynssamfunnenes utøvelse av tro eller livssyn. En tilskuddsordning kan også reise spørsmål om diskriminering på grunn av religion eller livssyn dersom vilkårene som stilles direkte eller indirekte virker slik at ett eller flere samfunn stilles dårligere enn andre, og samfunnene er i sammenlignbare situasjoner.

Ordningen må ikke bare utformes, men også praktiseres, på en ikke-diskriminerende måte.

Når det gjelder vurderinger av statens hand-lingsrom ved utforming og praktisering av økono-miske tilskuddsordninger til tros- og livssynssam-funn, legger departementet ellers til grunn at ver-ken EMK artikkel 9, EMK artikkel 9 sett i sam-menheng med artikkel 14 eller SP artikkel 26 leg-ger snevrere rammer enn dem som følleg-ger av Grunnloven § 16, se punkt 5.5. Departementet

viser i denne forbindelsen også til de to grundige uttalelsene fra Justis- og beredskapsdepartemen-tets lovavdeling.¹⁶

5.3 Tros- og livssynsfrihet og

på grunn av et diskrimineringsgrunnlag, stilles dårligere enn andre uten at det har en saklig grunn. Med indirekte diskriminering menes en tilsynelatende nøytral praksis, regel, handling eller unnlatelse som faktisk virker slik at noen, på grunn av et diskrimineringsgrunnlag, stilles dårli-gere enn andre uten at det har en saklig grunn.

Staten skal ikke bare avstå fra å diskriminere, men er også positivt forpliktet til å iverksette tiltak og handlinger for å forhindre diskriminering.

SP artikkel 26 gjelder tilsvarende, men med unntak for hvem som kan påberope seg rettighe-tene. I motsetning til EMK inneholder SP et selv-stendig diskrimineringsforbud, som gjelder på alle områder, og ikke bare de som kan sies å falle inn under virkeområdet til konvensjonens øvrige rettigheter.

Høyesterett har i Rt. 2015 s. 193 (Steinersko-len) lagt til grunn at SP artikkel 26 ikke gir vern til juridiske personer, for eksempel tros- eller livs-synssamfunn. Det samme gjelder bestemmelsen i Grunnloven § 98 som lyder:

«Alle er like for loven. Intet menneske må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig for-skjellsbehandling.»

Menneskerettsutvalget sa følgende om den nye bestemmelsen i Grunnloven § 98:¹⁸

«Menneskerettighetsutvalget finner at retten til ikke å bli diskriminert bør utformes som en individuell rettighet som kan bringes inn for domstolene i enkeltsaker. En slik grunnlovsbe-stemmelse vil sette rettslige skranker for lovgi-ver, ved at lovgiver ikke kan vedta regler i strid med diskrimineringsforbudet. Den nærmere grenseoppgangen for hva som er å anse som diskriminering, må imidlertid først og fremst trekkes av de politiske myndigheter. Det er derfor av avgjørende betydning at de politiske myndigheter sørger for et omfattende regel-verk på området med det siktemål å søke å beskytte individene mot diskriminering. Det vil være dette regelverket domstolene må for-holde seg til og tolke i vanskelige saker. En grunnlovsbestemmelse vil i første rekke sikre den enkelte tilgang til å få sin diskriminerings-sak prøvet for domstolene. Dersom øvrig regel-verk mot formodning skulle mangle, vil grunn-lovsbestemmelsen måtte prøves direkte av domstolene.»

Det vises også til framstillingen av Grunnloven

§ 16 fjerde punktum i punkt 5.5. Fordi samfunnet blir mer pluralistisk, og dette mangfoldet beskyt-tes av konvensjonen, vil det sannsynligvis i økende grad være nødvendig å avveie den kollek-tive tros- og livssynsfriheten mot andre beskyt-tede rettigheter. Noen er ekstra sårbare og utsatte for diskriminering fordi flere diskriminerings-grunnlag virker sammen (for eksempel en mus-limsk kvinne med minoritetsbakgrunn). Bevisst-heten om at noen grupper er særlig utsatt for dis-kriminering er viktig i ulike sammenhenger, både i konkrete vurderinger og når en skal utforme regelverk.

5.3.2 Kvinners rettigheter

Gjennom FNs kvinnediskrimineringskonvensjon har konvensjonspartene forpliktet seg til å sær-skilt beskytte kvinner mot diskriminering og til å sikre sivile, sosiale, økonomiske og politiske ret-tigheter gjennom lovgivning og i praksis. Kvinne-diskrimineringskonvensjonen forplikter staten både på det strukturelle og på det individuelle pla-net. FNs kvinnekomité (CEDAW) overvåker med-lemslandenes oppfølging av forpliktelsene i erklæ-ringen. Med «diskriminering av kvinner» menes ifølge artikkel 1 i konvensjonen:

«enhver kjønnsmessig sondring, utelukkelse eller innskrenkning som har som virkning eller formål å svekke eller utelukke anerkjennelsen, utnyttelsen eller utøvelsen av kvinners men-neskerettigheter og grunnleggende friheter på det politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle, sivile eller ethvert annet område, på grunnlag av likestilling mellom menn og kvinner og uten hensyn til ekteskapelig status»

Staten er etter artikkel 2 i konvensjonen blant annet forpliktet til

– å avholde seg fra enhver handling eller praksis som diskriminerer kvinner og å sikre at offent-lige myndigheter og institusjoner handler i samsvar med denne forpliktelsen (bokstav d) – å treffe alle tjenlige tiltak for å sikre at ingen

personer, organisasjoner eller foretak diskrimi-nerer kvinner (bokstav e), og

– å treffe alle egnete tiltak, også i lovs form, for å endre eller oppheve eksisterende lover, for-skrifter, sedvaner og praksis som diskrimine-rer kvinner (bokstav f).

FNs kvinnediskrimineringskomite har i tolknings-uttalelser utdypet bestemmelsene i konvensjonen.

18 Dokument 16 (2011–2012) s. 147

Komiteen har blant annet uttrykt at staten skal avstå fra å støtte opp under praksiser i private organisasjoner som innebærer at kvinner og menn behandles ulikt, at statene skal ta aktive skritt for å hindre diskriminering av kvinner og at staten i noen tilfeller kan holdes ansvarlig for dis-kriminering som skjer i private organisasjoner.

Det kan være spenninger mellom statens plikter etter KDK og statens plikt til å respektere tros- og livssynssamfunnenes frihet i indre forhold etter blant annet EMK artikkel 9. På den ene siden er det neppe rimelig å tolke KDK slik at staten ikke kan gi statstilskudd til trossamfunn som forskjells-behandler kvinner og menn, og på den andre siden er det rimelig å tolke KDK slik at staten aktivt bør arbeide for likhet mellom kvinner og menn i tros- og livssynssamfunn. Det vises til punkt 7.4.4 og til punktene 18.2.2 og 18.4 i propo-sisjonsdelen.

Staten er også forpliktet til å arbeide særlig med tiltak rettet mot å bekjempe vold mot kvin-ner, jf. Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner (Istanbulkonvensjonen). Istanbul-konvensjonen skal fremme likestilling mellom kvinner og menn, beskytte rettighetene til kvinner som er utsatt for vold og fremme nasjonalt og internasjonalt samarbeid mot overgrep. Se kapit-tel 17 i proposisjonsdelen.

5.3.3 Barns rettigheter

I 2014 ble beskyttelsen av barns rettigheter styr-ket gjennom vedtak av en ny § 104 om barns ret-tigheter i Grunnloven. Der er det nå slått fast at barn har krav på respekt for sitt menneskeverd, at barn har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og at deres mening skal tillegges vekt i samsvar med alder og utvikling. Det følger videre at barn har rett til vern om sin personlige integri-tet, og at barnets beste skal være et grunnleg-gende hensyn som skal legges til grunn i alle handlinger og avgjørelser som berører barn.

Bestemmelsen lyder:

«Barn har krav på respekt for sitt menneske-verd. De har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tilleg-ges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling.

Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleg-gende hensyn.

Barn har rett til vern om sin personlige inte-gritet. Statens myndigheter skal legge

forhol-dene til rette for barnets utvikling, herunder sikre at barnet får den nødvendige økono-miske, sosiale og helsemessige trygghet, for-trinnsvis i egen familie.»

Grunnloven § 104 bygger på rettighetene i FNs konvensjon om barnets rettigheter (Barnekon-vensjonen) som siden vedtakelsen i 1990 har gitt barn og unge under 18 år et særlig menneske-rettsvern med rettigheter som gjelder spesifikt for barn. I tillegg inneholder konvensjonen bestem-melser som viser hvordan de generelle mennes-kerettighetene skal forstås og anvendes for barn.

Barn har en selvstendig tanke-, samvittighets- og religionsfrihet, jf. artikkel 14.

Barnekonvensjonen artikkel 14 lyder slik i norsk oversettelse:

«Partene skal respektere barnets rett til tanke-frihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet.

Partene skal respektere foreldrenes, even-tuelt vergenes, rett til å veilede barnet om utøvelsen av hans eller hennes rettigheter på en måte som er i samsvar med barnets grad-vise utvikling.

Frihet til å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning kan bare undergis de begrens-ninger som er fastsatt ved lov og som er nød-vendige for å beskytte offentlig trygghet, orden, helse eller moral eller andres grunnleg-gende rettigheter og friheter.»

Barnekonvensjonen bygger på fire grunnleg-gende prinsipper, alle av betydning for tolkningen av religionsfriheten i artikkel 14: forbud mot dis-kriminering (artikkel 2), barnets beste (artikkel 3), barnets rett til liv og utvikling (artikkel 6) og barnets rett til å delta og til å bli hørt (artikkel 12).

Barns religionsfrihet må dessuten tolkes i lys av forholdet mellom foreldre og barn, mellom sta-ten og foreldre, og mellom stasta-ten og barnet. For-eldre har rett til å oppdra sine barn i samsvar med deres religion eller livssyn, og rett og plikt til å vei-lede sine barn om slike spørsmål. Foreldres opp-muntring til barns deltakelse i tros- eller livssyns-samfunn kan være viktige for barnets religiøse utvikling og dermed for realiseringen av barnets tros- og livssynsfrihet. Samtidig må barnets rett til tros- og livssynsfrihet vurderes separat fra forel-drenes rett til det samme. Derfor vil barnets reli-giøse identitet noen ganger respekteres best ved å sikre forankring og kontinuitet i familien, mens det andre ganger er nødvendig å anerkjenne at barnets religiøse identitet bør stå friere i forhold til familiens tilhørighet.

Staten må på sin side respektere foreldrenes rett til å oppdra barnet i samsvar med sin egen overbevisning, blant annet i valg av utdanning for sine barn, jf. menneskerettskonvensjonens til-leggsprotokoll artikkel 2:

«Ingen skal bli nektet retten til utdanning.

Funksjoner staten påtar seg i utdanning og undervisning, skal den utøve med respekt for foreldres rett til å sikre slik utdanning og undervisning i samsvar med deres egen religi-øse og filosofiske overbevisning.»

Både når det gjelder tilhørighet til trossamfunn og i valg av utdanning har foreldre rett og plikt til å gi veiledning i samsvar med det de mener er det beste for barnet. Samtidig har barnet rett til å medvirke i spørsmål som angår dem i takt med deres alder og modenhet, se under om artikkel 3 i Barnekonvensjonen.

Et viktig prinsipp i Barnekonvensjonen er prin-sippet om barnets beste. Artikkel 3 slår fast at hensynet til barnets beste skal være et «grunnleg-gende hensyn» ved alle handlinger og avgjørelser som berører barn. Dette innebærer at barnets beste skal være et tungtveiende hensyn både i enkeltsaker og i generelle spørsmål som berører barn. Prinsippet gjelder alle barn i alle sammen-henger, men vil imidlertid ikke kunne ha et enty-dig innhold. En vil kunne møte en rekke dilem-maer i vurderingen av hva som er barnets beste.

Det er dessuten ikke nødvendigvis det eneste hensynet, og det vil heller ikke alltid være det avgjørende hensynet.¹⁹

Barnets rett til å bli hørt og til å si sin mening i saker som angår dem, følger av artikkel 12. Det innebærer både retten til å motta relevant infor-masjon om forhold som angår dem, og retten til å få gjøre seg opp en mening og gi uttrykk for sine synspunkter og at disse synspunktene blir hørt.

Barnets mening skal tillegges vekt i takt med dets alder og modenhet. Denne retten har derfor i utgangspunktet ingen nedre aldersgrense (FNs barnekomité, generell kommentar nr. 12).

Barnets rett til å inkluderes og medvirke er også lovhjemlet i barneloven § 31. Foreldre skal etter denne bestemmelsen høre hva barnet har å si før de tar en avgjørelse om barnets personlige forhold. De skal legge vekt på det barnet mener etter barnets alder og modenhet. Når barnet er fylt 12 år, skal det legges stor vekt på det barnet mener.

Både kirkeloven og trossamfunnsloven har i dag regler som gir barn rett til å bestemme inn-melding i og utinn-melding fra trossamfunn fra fylte 15 år. En slik 15-årsgrense finnes også i barne-loven § 32 om blant annet innmelding i og utmeld-ing fra forenutmeld-inger.

Barnets rett til inkludering og medvirkning gjelder uavhengig av den religiøse myndighetsal-deren på 15 år. Barn har rett til å medvirke og til å bli hørt i saker som handler om deres religion og livssyn fra de er i stand til å danne egne syns-punkter, og det følger av barneloven § 33 at forel-drene skal gi barnet større rett til å bestemme selv i takt med alderen og barnets modenhet. Det vises til punkt 7.4.5 og punkt 13.5 i proposisjons-delen.

Barnets rett til ikke-diskriminering følger av artikkel 2. Bestemmelsen svarer til diskrimine-ringsvernet slik vi kjenner det i norsk rett, men er en påminnelse om at diskrimineringsvernet gjel-der like fullt for barn som for voksne.

Barns rett til liv og utvikling følger av artikkel 6 og handler både om beskyttelse mot vold og overgrep, og å sikre gode oppvekstvilkår for barn.

Straffelovens bestemmelser om forbud mot vold mot barn gjelder selvfølgelig også i trossamfunn.

Videre har trossamfunn en særlig plikt til å beskytte barna mot det som skjer internt, og som samfunnet for øvrig har lite innsyn i. Det vises til punkt 7.4.5 og punkt 17.5.