Tro og livssyn i samtale og debatt 65

7 Tro og livssyn i det offentlige rom

Det er viktig for demokratiet at det etableres rom for samtale som er preget av respekt og tole-ranse. Religion og livssyn kan bidra med perspek-tiver og også selv være gjenstand for debatt. Dis-kusjon og debatt om tros- og livssynspolitiske tema bidrar også til kunnskap og videreutvikling av politikken. Åpne og involverende prosesser der meningsbrytning kan finne sted er viktig, slik at en «økt forståelse av hverandres syn kan bidra til rimelige avveininger i tros- og livssynsspørsmål»

slik Stålsett-utvalget argumenterte for.¹

7.2.2 Ytringsfriheten og religionsfriheten Ytringsfriheten er beskyttet gjennom internasjo-nale konvensjoner Norge er forpliktet av, og Grunnloven § 100. Grunnloven § 100 begrunner

ytringsfriheten i tre prinsipper: sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse.

«Infrastrukturkravet» i Grunnloven § 100 sjette ledd utvider statens oppgave fra å avstå fra å gripe inn i ytringsfriheten til å aktivt legge forhol-dene til rette for at ytringsfrihet finner sted, jf. før-ste ledd i paragrafen. Infrastrukturen har en rekke elementer og omfatter store deler av kultur-, medie-kultur-, utdannings- og forskningspolitikkenkultur-, og selvfølgelig også tros- og livssynspolitikken.

Ytringsfrihet handler om retten til å ha ideer eller meninger og til å kunne dele disse med andre gjennom ytringer eller handlinger. Både religiøse ytringer og handlinger er i kjernen av hva ytringsfriheten beskytter, og en viktig forut-setning for at et samfunn skal kunne være livs-synsåpent, slik Stålsett-utvalget tok til orde for.

Uten frihet til å ytre seg om religiøse eller livs-synsmessige temaer, er ikke religionsfriheten reell.

7.2.3 Ytringsfrihet og religionskritikk

Ytringsfrihet er en viktig forutsetning for religionsfrihet. Samtidig handler ytringsfriheten om å kunne ytre seg kritisk til religion eller livs-syn. Kritikk av religiøse institusjoner, handlinger og holdninger er også viktig i et åpent og liberalt samfunn. Selv om kritikken kan oppleves unyan-sert og fordomsfull for enkeltpersoner eller for representanter for ulike religiøse grupper i funnet, er dette ytringer som kan være viktig

sam-1 NOU 2013: 1 s. 301

Boks 7.2 Grunnloven § 100

«Ytringsfrihet bør finne sted.

Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det rettslige ansvar bør være foreskrevet i lov.

Frimodige ytringer om statsstyret og hvil-ken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser.

Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler kan ikke benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder.

Brevsensur kan ikke settes i verk utenfor anstalter.

Enhver har rett til innsyn i statens og kom-munenes dokumenter og til å følge forhandlin-gene i rettsmøter og folkevalgte organer. Det kan i lov fastsettes begrensninger i denne rett ut fra hensyn til personvern og av andre tungtveiende grunner.

Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Boks 7.3 Befolkningens holdninger til religionskritikk

I Institutt for samfunnsforsknings (ISF) rap-port om ytringsfrihetens vilkår fra 2016 opp-summeres funnene fra en større spørreunder-søkelse om befolkningens holdning til ytrings-frihet og religionskritikk slik (rapporten s. 5):

«Aksepten for ytringer som kritiserer religio-ner er høy, og et klart flertall aksepterer også ytringer som kan oppleves krenkende på mus-limer, jøder og kristne. Langt færre støtter imidlertid retten til å fremsette ytringer som er hånende, nedsettende eller rasistiske, også når det understrekes at ytringen ikke inne-bærer vold. Befolkningen veier også religiøse gruppers sikkerhet betydelig tyngre enn deres følelser, når dette blir satt opp mot ytringsfriheten.»

funnskritikk, og som derfor bør være en del av debatten.

Det kan være krevende for enkeltpersoner å delta i samfunnsdebattene som representant for, eller som en som oppfattes som representant for, en religion eller et livssyn. Studier viser at aktive meningsytrere med minoritetsbakgrunn får langt oftere negative kommentarer og reaksjoner rettet mot sin nasjonale opprinnelse, religion, etniske bakgrunn og hudfarge enn personer med majori-tetsbakgrunn, som i hovedsak får negative reak-sjoner på argumentasjonen og politisk ståsted.² HL-senterets seneste befolkningsundersøkelse om holdninger til jøder og muslimer i Norge fra 2017 viste at to av tre jøder i utvalget skjuler sin religionstilhørighet i offentligheten for å unngå negative reaksjoner. For muslimer er tallet noe lavere. Her svarer en fjerdedel at de unngår å vise sin religiøse tilhørighet fordi de er redde for nega-tive holdninger.

Retriever utarbeidet på oppdrag fra Integre-rings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) medie-analysen «Innvandring og integrering i norske medier 2017» der det kommer frem at omtalen av muslimer har endret seg og blitt mer negativt ladet. Blant begrepene som forbindes med ordet

«muslim» er ord som «fordom», «innvandrer»,

«islamofobi» og «ekstremisme», i tillegg til begre-per som «muslimhat», «holdning» og «sivilisa-sjonsødeleggende». Retriever gjorde samme undersøkelser i 2000 og 2008, men da var ingen slike ord på listene. Retriever mener dette er

«et klart tegn på at omtalen knyttet til muslimer er blitt mer ladet og mer preget av meninger og debatt. At innvandrer ligger høyt på listen tyder også på at muslimer knyttes nærere omtalen av innvandrere og innvandring, enn hva som har vært tilfellet tidligere år. At begrepet fordom ligger høyt på listen betyr at dette begrepet er blitt en viktig del av debatten knyttet til musli-mer. I tillegg finner vi begrepene islamofobi og ekstremisme på listen. Disse begrepene indi-kerer også at medieomtalen knyttet til musli-mer er musli-mer ladet i 2017, enn i de to tidligere årene vi har undersøkt.»³

Denne type utviklingstrekk er en utfordring for en

«åpen og opplyst offentlig samtale» (jf. Grunnlo-ven § 100, sjette ledd) om tro og livssyn og ulike tros- og livssynspolitiske utfordringer.

7.2.4 Ytringsfrihetens begrensninger – hatefulle ytringer

Ytringer om religiøs praksis eller identitet er ikke uten rettslige begrensninger. Særlig aktuelt er straffebudet mot hatefulle ytringer i straffeloven

§ 185. Hatefulle ytringer defineres som det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av blant annet deres religion eller livssyn.

Hatytringer har alvorlige konsekvenser, ikke bare for enkeltpersoner eller grupper som ram-mes direkte av slike ytringer. Den offentlige sam-talen og demokratiet blir også skadelidende. I ytterste konsekvens bidrar hatytringer til å under-grave prinsippene for ytringsfriheten: sannhetssø-ken, demokrati og individets frie meningsdan-nelse. Hatytringer kan også få alvorlige konse-kvenser for samfunnet fordi de skaper avstand og mistillit mellom grupper.

Rapporten for anmeldt hatkriminalitet i Oslo 2018 viser en økning på 20 pst. fra 2017, og en økning på 66 pst. fra 2015. Det er flest anmeldel-ser knyttet til etnisitet (57 pst.), deretter følger hatkriminalitet knyttet til lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT – 20 pst.), etterfulgt av religion (17 pst.) og til sist nedsatt funksjonsevne (3 pst.) og antisemittisme (3 pst.). I en femtedel av anmeldelsene er det imidlertid en kombinasjon av ulike grunnlag. Den mest fremtredende kombina-sjonen er da en blanding av etnisitet og religion.

De som anmelder hatkriminalitet er primært voksne over 30 år. Det er flest menn blant de for-nærmede. Et unntak er hatkriminalitet knyttet til religion, der hovedandelen av de fornærmede er kvinner.⁴

Regjeringen lanserte i 2016 en strategi mot hatefulle ytringer. Formålet med strategien er å forebygge og skape bevissthet om hatefulle ytrin-ger, gjennom blant annet å skape flere møteplas-ser for samtale og dialog. Regjeringen vimøteplas-ser i stra-tegien til infrastrukturkravet i Grunnloven § 100 sjette ledd. I infrastrukturkravet ligger det en for-pliktelse for myndighetene til å legge forholdene til rette for en god offentlig samtale, som sikrer at alle har en faktisk ytringsmulighet.

Strategien skal bidra til å skape bevissthet om konsekvensene av hatefulle ytringer. Den inne-holder tiltak innenfor skole og utdanning, arbeids-livet, rettsvesenet og mediesektoren.

2 Midtbøen og Steen-Johnsen 2016

3 Retriever 2017 ⁴ Politiet, Oslo politidistrikt, «Anmeldt hatkriminalitet 2018»