Del II Proposisjonsdel
15.4 Høringsinstansenes syn
sam-lede rammetilskuddet på oppgavene og de organi-satoriske enhetene i Den norske kirke. Ved even-tuell statlig overtakelse av den offentlige finansier-ingen la departementet til grunn at de offentlige bevilgningene til kirken i utgangspunktet skulle være på samme nivå som i dag, i praksis ved at det gjøres et uttrekk av statens rammetilskudd til kommunene tilsvarende det statens bevilgninger til Den norske kirke øker med.
Også LO mente det delte finansieringsansvaret burde føres videre og uttalte:
«Finansieringen av Den norske kirke hører nøye sammen med hvordan den skal organise-res. En avklaring av dette spørsmålet er derfor grunnleggende. Dagens delte finansiering tydeliggjør det kommunale engasjementet for lokalkirken og betydningen av nærheten mel-lom lokalkirken og befolkningen. Det er grunn til å tro at en ensidig statlig finansiering både vil svekke kirkens totale økonomiske grunnlag men også dens posisjon som folkekirke – nær folket.»
Presteforeningen, Det norske diakonforbund og Unio var blant dem som gikk inn for å statliggjøre finansieringsansvaret for Den norske kirke. Det gjorde også Sør-Hålogaland biskop, som uttalte:
«Dette er et svært viktig anliggende i høringen, og biskopen i Sør Hålogaland ser at en endring slik punkt b fører til vil ha store konsekvenser.
Når dette likevel støttes er det fordi det er vik-tig at Den norske kirke selv kan bestemme sin organisering, og ikke være bundet til å organi-seres i forhold til kommunestrukturen. Det vil også være viktig å ha mulighet til å organisere seg ulikt på forskjellige steder i landet. Den norske kirke i Sør Hålogaland kan ha behov for å organiseres annerledes enn i Oslo for eksem-pel Samtidig ser høringsinstansen det alvorlige i at den lokale tilknytning til kommunene blir brutt, men denne må søkes å beholdes på andre måter. Det er også et poeng at kommu-nene gir ulik støtte til Den norske kirke, og en statlig finansiering vil kunne jevne dette ut.
Også i forhold til likebehandling med de andre tros og livssynssamfunnene vil det være rett med statlig finansiering.»
Human-Etisk Forbund (HEF) ga uttrykk for at staten burde overta hele finansieringsansvaret for Den norske kirke. HEF uttalte:
«Human-Etisk Forbund ønsker statliggjøring av all økonomisk støtte, og mener departemen-tet argumenterer godt for dette. Men en helt avgjørende forutsetning for statliggjøring, må være at dette også gjelder Den norske kirke. I så måte var det oppløftende at Dnks interne utredning, Bakkevigutvalget, gikk inn for stat-liggjøring. Senere har vi imidlertid registrert at Kirkemøtet (2015) har sagt nei til dette, men det bør ikke være grunn nok til at ikke staten
og Stortinget velger den beste og mest rasjo-nelle løsningen for alle parter. Det verst tenke-lige vil være å innføre to ulike regimer for finan-siering. Derfor mener Human-Etisk Forbund at dersom det ikke er politisk mulig å innføre full statliggjøring nå, må nåværende finansier-ingsordning videreføres inntil det er mulig å få gjennomslag for statliggjøring av tilskudd til alle tros- og livssynssamfunn.»
Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) uttalte:
«STL* ønsker primært alternativ B [staten overtar kommunenes finansieringsansvar for Den norske kirke]. Mens noen av våre med-lemssamfunn mener at om man ender opp med alternativ A (videreføring av dagens ordning), bør man videreføre den for alle tros- og livs-synssamfunnene, mener andre at det uansett er hensiktsmessig at tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke finansieres statlig.
For øvrig viser vi til de enkelte medlemssam-funns egne høringssvar. *Når det gjelder Den norske kirkes svar på spørsmålene som gjelder Den norske kirke vises det til Kirkerådets høringssvar.»
Norges Kristne Råd (NKR) uttalte seg på tilsva-rende måte som STL:
«NKR ønsker primært alternativ B. Mens noen av våre medlemskirker mener at om man ender opp med alternativ A (videreføring av dagens ordning), bør man videreføre den for alle tros- og livssynssamfunnene, mener andre at det uansett er hensiktsmessig at tros- og livs-synssamfunn utenfor Den norske kirke finansi-eres statlig. Om det legges inn jevnlige målin-ger av samlede tilskudd er begge ordninmålin-ger akseptable.
Når det gjelder Den norske kirkes syns-punkter til dette punktet, vises det til Kirke-rådets høringsuttalelse.»
Kirkemøtet 2018 uttalte følgende om forslagene til lovregulert finansiering av Den norske kirke:
«Kirkemøtet vil understreke det gode og tette forholdet mellom Den norske kirke og lokal-samfunnene, og dette må videreføres uavhen-gig av fremtidig finansiering og kirkeordning.
Høringsspørsmålet var om Den norske kirke skal finansieres ved at
a) dagens økonomiske oppgavefordeling mel-lom staten og kommunene føres videre, eller
b) staten skal overta det ansvaret kommunene i dag har for finansiering av den lokale kirke?
Kirkemøtet går inn for et fortsatt delt finan-sieringsansvar mellom stat og kommune. Kir-kemøtet viser til at det var et klart flertall av de lokale og regionale kirkelige høringsinstan-sene som mente at dagens finansieringsansvar med oppgavefordeling mellom stat og kom-mune bør videreføres og at både KS og flere kommuner har støttet dette. Kjennetegnet på endringene i relasjon mellom stat og kirke har vært preget av en skrittvis utvikling, som sikrer kontinuitet og stabilitet i Den norske kirkes rammebetingelser. En videreføring av delt finansieringsansvar vil, etter Kirkemøtets syn, best kunne ivareta dette. Kirkemøtet under-streker at denne ordningen vil sikre et fortsatt nært samarbeid mellom kommunen og kirken.
Et mindretall i Kirkemøtet går inn for full statlig finansiering av Den norske kirke. Dette vil gi likebehandling mellom Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn. Kirkemøtet legger også vekt på at dette vil gi kirken mulig-het til å finne frem til en enklere organisering og til større likhet i finansieringen av de ulike sokn enn det som følger av kommunal finansi-ering. Fullt statlig tilskudd til Den norske kirke åpner likevel for nær kontakt mellom kommu-nene og sokkommu-nenes organer, med mulighet til å søke finansiering av prosjekter og lokale tiltak.
(…)Kirkemøtet vil peke på at det finansierings-ansvar for diakoni, kirkemusikk og undervis-ning som er nedfelt i kirkeloven § 15, er utelatt i høringen. Kirkemøtet ber departementet sikre dette uavhengig av den finansieringsord-ning som blir valgt.
(…)For å kunne videreutvikle sitt arbeid med samiske språk i menighetene i forvaltningsom-rådet for samisk språk, vil Kirkemøtet under-streke at det er viktig for Den norske kirke at tospråklighetstilskudd fra Sametinget viderefø-res.»
15.5 Departementets vurderinger
Departementet mener det er flere hensyn som kunne tilsi at staten overtar kommunenes finansi-eringsansvar også for Den norske kirke. Dette
ville blant annet gi kirken anledning til å se organi-sering og ressurser i sammenheng, og det ville gi kirken en mulighet til å sørge for et målrettet og planmessig vedlikehold av sine kirkebygg, se omtale i punkt 15.3.3. Departementet vil derfor mene at det delte finansieringsansvaret mellom stat og kommune ikke nødvendigvis bør viderefø-res på lengre sikt. Også hensynet til likebehand-ling kan tilsi at det vurderes endringer i dette på et senere tidspunkt.
Etter departementets oppfatning bør likevel Den norske kirke nå finansieres i et samvirke mel-lom et statlig og kommunale tilskudd, stort sett som etter gjeldende ordning. Hensynet til stabili-tet, kontinuitet og forutsigbarhet tilsier at dagens finansieringsordning i hovedsak videreføres også i denne endringsfasen, særlig i lys av den omfat-tende nedbyggingen av lovgivningen om Den nor-ske kirke som lovforslaget i proposisjonen her innebærer. Kirkemøtet har gått inn for at det delte finansieringsansvaret videreføres.
Kommunenes finansieringsoppgaver på kir-kens område har hatt stor betydning for oppgave-og myndighetsfordelingen innad i Den norske kirke, og det kommunale finansieringsansvaret for kirkens virksomhet kan gi trygghet for at ram-mene for forholdet mellom det lokale og det sen-trale nivået i kirkeorganisasjonen i hovedsak vide-reføres. Noen vil mene at den lokale forankringen har bidratt til at folkekirken har vært preget nedenfra, av ulike kulturer og tradisjoner fra for-skjellige deler av landet.
Kommunenes finansieringsansvar har gjen-nom årene bidratt til et nært samarbeid mellom kommune og kirke. Dette har, etter departemen-tets syn, representert en verdi ikke bare for kir-ken, men også for det norske samfunnet.
Departementet vektlegger at tilskuddsordnin-gen bør utformes slik at den ikke legger uønskede rammer for hvordan kirken vil innrette sin virk-somhet. Dette er viktig prinsipielt for Den norske kirkes frihet som trossamfunn, for likebehandling av tros- og livssynssamfunn og for målet om best mulig utnyttelse av ressursene som stilles til rådighet. I kapittel 16 foreslår departementet at det kommunale finansieringsansvaret for andre tros- og livssynssamfunn overtas av staten. Det kan reises prinsipielle innvendinger mot at det kommunale finansieringsansvaret samtidig vide-reføres for Den norske kirke. Etter departemen-tets syn er det avgjørende at tilskuddsordningene samlet innrettes slik at ulikheten i ordning ikke hindrer understøttelse på lik linje. Departementet foreslår at statens tilskudd til tros- og livssynssam-funn skal fastsettes og reguleres blant annet på
bakgrunn av kommunenes tilskudd til Den nor-ske kirke, se nærmere i punkt 16.3. Forslag til bestemmelser om finansiering av Den norske kirke er tatt inn i § 14, og bestemmelsene videre-fører dagens ansvarsdeling mellom staten og kommunene.
Tilskuddet fra staten gis til prestetjenesten og kirkens virksomhet nasjonalt og regionalt, og disse formålene korresponderer i hovedsak med virksomhetsansvaret til rettssubjektet Den norske kirke. Staten kan også gi tilskudd til andre kirke-lige formål, for eksempel trosopplæring i menig-hetene. Tilskuddet gis i praksis med utgangs-punkt i en budsjettsøknad fra Den norske kirke ved Kirkerådet, og det fastsettes i de årlige stats-budsjettene. Tilskuddet overføres til Kirkemøtet, som fordeler tilskuddet videre til andre instanser i Den norske kirke.
Kommunen skal gi tilskudd til kirkelig virk-somhet i kommunen, til blant annet bygging, ved-likehold og drift av kirkebygg. Lovbestemmelsen innebærer en rettslig forpliktelse for kommunen til å finansiere de angitte formålene, men nivået på tilskuddet er ikke presist angitt i loven. Kirkemø-tet fastsetter hvilket organ for soknet som skal motta kommunens tilskudd, jf. § 11 tredje og fjerde ledd og § 12 andre ledd. I praksis vil også kommunens tilskudd gis med utgangspunkt i en budsjettsøknad fra soknet eller soknene i kommu-nen. Loven er ikke til hinder for at det etableres
kirkelige organer på tvers av kommunegrensene som kan motta og disponere tilskuddene fra de berørte kommunene. Dette åpner også gjeldende lovgivning for.
Kommunene kan yte tjenester i stedet for å gi tilskudd etter andre ledd, men det krever avtale med soknet, se lovforslaget § 14 tredje ledd.
Adgangen for kommunen til å ta opp lån for å finansiere formål som faller inn under andre ledd, for eksempel bygging av kirke, er ført videre, jf.
lovforslaget § 14 fjerde ledd. Kommunelovens generelle vilkår for låneopptak gjelder i tilfellet.
En videreføring av kommunenes økonomiske ansvar for Den norske kirke innebærer at det øko-nomiske ansvaret for vedlikeholdet og driften av de ca. 1 630 kirkebyggene som tilhører Den nor-ske kirke, fortsatt vil ligge til kommunene. Mange kirkebygg, også kirkebygg av kulturhistorisk betydning, er preget av mangelfullt vedlikehold.
Fra kirkelig og kommunalt holdt er det framholdt at staten bør ta et større og mer direkte ansvar for å sette kulturhistorisk viktige kirkebygg i stand.
Departementet har omtalt dette spørsmålet sær-skilt under punkt 20.4.6 og viser til omtalen der.
Kommunen er for øvrig etter gravplassloven
§ 3 også forpliktet til å finansiere anlegg, drift og forvaltning av gravplasser i kommunen etter bud-sjettforslag fra soknet eller soknene i kommunen, se kapittel 22.