Del I Meldingsdel
5.6 Individuell tros- og livssyns-
livssynsutøvelse og statens ansvar
5.6.1 Utgangspunkt
EMK artikkel 9 forplikter først og fremst staten til å sikre religionsfriheten ved å unnlate å gjøre
inn-24 Lovavdelingens uttalelse av 4. november 2015 25 Lovavdelingens uttalelse av 4. november 2015
grep i den. Samtidig er det en adgang til å gjøre inngrep, og denne adgangen varierer blant annet med hvilket samfunnsområde det er tale om. For eksempel stilles det strenge krav til begrunnelser for å begrense religionsfriheten i arbeidslivet og utdanning. Slike begrensninger kan lede til ute-stenging på helt sentrale samfunnsområder for dem som rammes. Vurderingen er da hvilke sam-funnsmessige behov det er for å innskrenke religionsutøvelsen, og om det er nødvendig og for-holdsmessig. Noen eksempler på problemstillin-ger på disse feltene er adgangen til å forby religionsutøvelse i arbeidstiden på grunn av arbeidsplikten, og adgangen til å forby religiøse plagg i utdanningsinstitusjoner.
Et annet viktig spørsmål er om staten har plikt til positivt å legge til rette for tros- og livssynsutø-velse. Det er på det rene at staten unntaksvis har en slik positiv forpliktelse, jf. punkt 5.2.3. I hvilke tilfeller, og hvor langt denne plikten rekker, er det imidlertid vanskelig å gi generelle svar på. I til-legg har nasjonale forhold betydning for den stat-lige skjønnsmarginen og dermed for rekkevidden av pliktene. I denne sammenhengen kan Grunn-loven § 16 ha betydning.
Staten er for eksempel antakelig forpliktet til å sikre at ingen blir avskjediget på grunn av sin reli-giøse tilhørighet, og til å ha prosedyrer for å vur-dere samvittighetsfritak for militærtjeneste av reli-giøse grunner.26 EMD har imidlertid kommet til at artikkel 9 ikke påla Romania å sikre at en reli-giøs gruppe hadde en bygning eller et sted hvor de kunne utøve sin religion.27 Bestemmelsen påla heller ikke Kroatia å tillate religiøs utdanning i skoler og barnehager.28
Staten er alltid forpliktet til ikke-diskrimine-ring. Det betyr at statens praksis overfor én reli-giøs gruppe får betydning for forpliktelsene over-for andre. Den individuelle religionsfriheten har vern i likestillings- og diskrimineringslovens beskyttelse mot diskriminering og trakassering på alle samfunnsområder.
5.6.2 Vern mot diskriminering og trakassering
Likestillings- og diskrimineringsloven gjelder på alle samfunnsområder, og den skal hindre diskri-minering blant annet på grunn av kjønn, etnisitet,
religion eller livssyn. Forarbeidene til vår nasjo-nale diskrimineringslovgivning legger til grunn at vurderingene er sammenfallende i norsk og inter-nasjonal rett.29 Det betyr at det er diskriminering dersom en person eller gruppe personer på grunn av visse egenskaper (diskrimineringsgrunnlag) stilles dårligere enn andre (forskjellsbehandling) uten at det er saklig begrunnet.
Vernet mot diskriminering kan sees fra ulike perspektiver. Det kan handle om den enkeltes eller et trossamfunns religionsfrihet, herunder deres rett til beskyttelse mot diskriminering (usaklig forskjellsbehandling) fra staten eller fra andre. Diskrimineringsvernet handler også om den enkeltes eller trossamfunnenes rett til å for-skjellsbehandle andre for å kunne utøve sin religi-onsfrihet. Dette omtales gjerne som religiøst begrunnet forskjellsbehandling. At det foreligger en religiøs begrunnelse, skal forstås som at hand-lingen er begrunnet i en overbevisning som etter vanlig teologisk oppfatning anses for å være såkalte lærespørsmål.30 For dem som rammes, kan det innebære forskjellsbehandling på grunn av deres religionsfrihet, eller på grunn av deres rett til ikke-diskriminering for eksempel på grunn av kjønn eller på grunn av seksuell orientering.
Fordi religions- og livssynsfriheten er en grunnleggende rettighet, skal det en del til for å begrense den religiøst begrunnede forskjellsbe-handlingen. Samtidig er adgangen til å forskjells-behandle et unntak som skal forstås snevert, og det må foretas en konkret vurdering av om det faktisk foreligger en rimelig og legitim (religiøs) begrunnelse.
26 Savda mot Tyrkia (2012) avsnitt 97–101
27 Lupeni Greek Catholic Parish m.fl. mot Romania (2015) avsnitt 136.
28 Savez Crkava «Rijec Zivota» m.fl. mot Kroatia (2010) avsnitt 5.
29 Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) s. 103 30 Innst. O. nr. 55 (1977–1978) side 12
Boks 5.2 Ny likestilllings- og diskrimineringslov
1. januar 2018 trådte ny likestillings- og diskri-mineringslov og diskrimineringsombudslov i kraft. Formålet med lovene er blant annet å få på plass et sterkt og tydelig rettslig vern mot diskriminering. Med lovene er det også eta-blert en ny diskrimineringsnemnd som behandler alle diskrimineringssaker i én instans. Den nye nemnda er gitt myndighet til å treffe vedtak om oppreisning i saker innen-for arbeidslivet.
Diskrimineringslovsutvalget sa følgende om problemstillingen:
«Spørsmålet om trossamfunnenes adgang til forskjellsbehandling må løses på bakgrunn av en avveining mellom hensynet til trossamfun-nenes religionsfrihet og autonomi, og hensynet til likestilling og likeverd for kvinner og homo-file. Begge typer av interesser er grunnleg-gende og har å gjøre med beskyttelsen av men-neskets egenverdi og verdighet.»31
Det kan ikke oppstilles et krav om enighet om et lærespørsmål i det aktuelle trossamfunnet for at det skal være adgang til å forskjellsbehandle.
Dette er særlig aktuelt for Den norske kirkes syn på homofilt samliv eller ekteskapsinngåelse og ble omtalt slik i forarbeidene:
«Det bør heller ikke kreves at fortolkningen har støtte blant et (bestemt) flertall i trossam-funnet. Den norske kirke vil dermed kunne begrunne forskjellsbehandling av homofile også etter vedtaket på Kirkemøtet i 2007, siden kirken uttrykkelig mener at det er en kirkelig begrunnelse for begge standpunkter.»32 Etter departementets vurdering må dette forstås på samme måte i dag, også etter Kirkemøtets ved-tak om likekjønnet vigsel i 2016.
Diskrimineringsvernet har også et forbud mot trakassering på grunn av forhold som er nevnt i
§ 6, som for eksempel religion eller livssyn, jf.
§ 13. Trakassering anses som en særlig form for diskriminering som kjennetegnes ved sin kren-kende karakter, jf. § 13 annet ledd:
«Med trakassering menes handlinger, unnlatel-ser eller ytringer som har som formål eller virk-ning å være krenkende, skremmende, fiendt-lige, nedverdigende, ydmykende eller plag-som.»
For å forhindre trakassering er det stor oppmerk-somhet om forebyggende tiltak, også i loven. Det følger av kapittel 4 i loven at offentlige myndig-heter, arbeidslivets organisasjoner og arbeids-givere er pliktig til å arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å forhindre diskriminering og trakassering, jf. punkt 9.3.5.
Diskriminering kan også være straffbart. Det følger av straffeloven § 186 at å nekte noen varer
eller tjenester på grunn av et (eller flere) diskrimi-neringsgrunnlag, kan straffes med fengsel i inntil 6 måneder. Det samme gjelder den som nekter noen tilgang til offentlig forestilling, oppvisning eller annen sammenkomst på de vilkårene som gjelder for andre. De sakene som blir ført for ret-ten på grunnlag av straffeloven § 186 (tidligere
§ 135a), er ofte knyttet til etnisitet og religion (for eksempel HR-2017-534-U om frisøren som nektet en muslimsk kvinne frisørtjenester fordi hun bar hijab). Også det å fremsette diskriminerende eller hatefulle ytringer, kan være straffbart. Straffe-loven § 185 lyder:
«Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symbo-ler. Den som i andres nærvær forsettlig eller grovt uaktsomt fremsetter en slik ytring over-for en som rammes av denne, jf. annet ledd, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.
Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres
a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opp-rinnelse,
b) religion eller livssyn, c) homofile orientering, eller d) nedsatte funksjonsevne»
Regjeringen har vedtatt en handlingsplan mot hatefulle ytringer, se punkt 7.2.3.
5.6.3 Ivaretakelse av individets tros- og livssynsfrihet
Statens ansvar for å ivareta den enkeltes religions-frihet på ulike arenaer handler om tilfeller hvor den enkelte har krav på vern, og tilfeller hvor sta-ten på generelt grunnlag er positivt forpliktet til å legge til rette for religionsutøvelse. Det er for-skjell på spørsmålet om staten for eksempel er positivt forpliktet til å sørge for at alle fengsler har religiøs betjening til dem som til enhver tid er inn-satte, og spørsmålet om det vil være diskrimine-ring dersom en innsatt ikke får etterkommet et ønske som er religiøst begrunnet.
I utgangspunktet innebærer det å sikre den enkeltes religionsfrihet å oppfylle plikten til ikke-diskriminering. Dette vil likevel ikke i alle tilfeller være tilstrekkelig. Vissheten om et mangfold og ulike behov som følge av dette, kan tilsi at det bør legges aktivt til rette for å sikre
ikke-diskrimine-31 NOU 2008: 1 s. 64
32 Ot.prp. nr. 79 (2008–2009) kapittel 6
ring, for eksempel ved å sørge for ikke å ha regler eller retningslinjer som slår negativt ut for noen, og ved å lovregulere særlige forhold for å sikre religionsfriheten. I tillegg til diskrimineringsloven som gjelder på alle samfunnsområder, finnes det bestemmelser i særlovgivning, for eksempel tros-samfunnsloven (om fri på religiøse dager), straffe-gjennomføringsloven (§ 23 om rett til religionsutø-velse som innsatt) og opplæringsloven (§ 2-3 a om rett til fritak fra religiøse aktiviteter). I tillegg fin-nes det ulike varianter av generelle retningslinjer, for eksempel utarbeidet av Utdanningsdirektora-tet i skolesammenheng (Retningslinjer for guds-tjenester i skoletiden), og av Helsedirektoratet når det gjelder helsesektoren (Kosthåndboken. Veile-der i ernæringsarbeid i helse- og omsorgstjenesten (utgitt 2011)).
Departementet vil på generelt grunnlag mene at en bør være tilbakeholden med å lovregulere
individuell religionsfrihet. Dette er et felt med særlig behov for konkrete vurderinger og lokale løsninger. Utgangspunktet er at religions- og livs-synsfriheten skal være vid, og det må foreligge konkrete vurderinger og legitime begrunnelser for å begrense eller forhindre religiøs praksis.
Det er dessuten avgjørende at regler eller praksiser benyttes på en ikke-diskriminerende måte. For eksempel må utgangspunktet være at skoler som gir elevgrupper tilgang til lokaler for fritidsaktiviteter eller frivillig arbeid, også legger til rette for skolelag eller andre religiøse og livs-synsorienterte aktiviteter. Hvis det gjøres forskjell på hvilke elevinitierte aktiviteter som tillates, også de religiøse, må dette være på saklig grunnlag (se også punkt 8.3.3).