Del I Meldingsdel
8.3 Problemstillinger
8 Tros- og livssynspolitiske problemstillinger i skolen
uttrykk for sin religion også i skolens tid, mot fel-lesskapets behov for å ilegge restriksjoner for å beskytte andres rettigheter eller friheter, eller ut fra hensyn som offentlig trygghet, orden, helse eller moral, jf. EMK artikkel 9, SP artikkel 18 og BK artikkel 14, se punkt 5.4.2.
Som for arbeidslivet og i det offentlige rom generelt, er utgangspunktet at det er tillatt å bruke religiøse symboler og plagg som kippa, tur-ban, hijab, kors og skaut, også i skolen og ved utdanningsinstitusjoner, jf. punktene 7.4.3 og 9.3.2.
Retten til å kle seg slik man vil i undervis-ningssammenheng, gjelder imidlertid ikke helt ubegrenset. Etter forutgående debatter om ansiktsdekkende plagg som burka og nikab i offentlige rom, i arbeidslivet og i undervisningssi-tuasjoner, er det fra og med høsten 2018 innført et forbud mot å bruke ansiktsdekkende plagg for alle elever, studenter og ansatte. Forbudet gjelder ved utdanningssteder (skoler, høyere utdan-ningsinstitusjoner og ved opplæring av nyan-komne innvandrere) og for ansatte i barnehager, så lenge opplæring og undervisning pågår.
Praksis er etter dette at religiøse plagg er til-latt i skolen så fremt det ikke er til hinder for undervisningen og kommunikasjonen mellom elever og mellom elever og lærere.
8.3.3 Tilgang på rom for religiøs aktivitet i skolens tid
Fra tid til annen reises det spørsmål om elevers rett til å samles om religiøse aktiviteter i skoleti-den, samt eventuell tilgang til/etablering av bøn-nerom/stillerom som dette kan skje i.
Stålsett-utvalget mente at det i et livssynsåpent samfunn med en aktivt støttende tros- og livssyns-politikk, burde utvises romslighet med å tilrette-legge for bønn eller samlinger i egnede rom i offentlige bygg, inkludert skolene.1 Forutsetnin-gen var at det i skolesammenheng ikke gikk på bekostning av undervisning, ro og orden.
Tilrettelegging for bønn eller samlinger i sko-letiden må ses i sammenheng med tilgangen på rom for alle typer elevinitierte frivillige aktiviteter i skolens tid. Stortinget ba i juni 2018 regjeringen gå i dialog med KS og Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) med sikte på å sikre barne- og ungdomsorganisasjo-ners tilgang til skoler og andre offentlige bygnin-ger lokalt (anmodningsvedtak 832 (2017–2018)).
Dette gjelder både i skoletiden, på kveldstid og i helger, og det gjelder for ulike typer frivillighet, inkludert også skolelag eller andre religiøse og livssynsorienterte organisasjoner.
I hvilken grad elever skal ha tilgang til skolens rom for egeninitierte aktiviteter er et område som
1 NOU 2013: 1 s. 180f
Boks 8.1 Ansiktsdekkende plagg I barnehager og ved utdanningsinstitusjonene er det helt grunnleggende at alle skal kunne kommunisere med hverandre. Tillit og tilknyt-ning krever at en kan se ansiktene til hver-andre, og dette hensynet veier tyngre enn hen-synet til den enkeltes rett til å dekke til ansik-tet. Fra og med høsten 2018 er det innført et forbud for alle elever, studenter, og ansatte ved utdanningssteder mot å bruke ansiktsdek-kende plagg i barnehager, skoler, høyere utdanning og opplæring av nyankomne inn-vandrere, mens undervisningen pågår. I bar-nehagene gjelder forbudet de ansatte i hele arbeidstiden, fordi barn i barnehagen til enhver tid har behov for åpen og trygg kom-munikasjon.
Forbudet gjelder alle plagg som dekker ansiktet, som nikab, masker og finlandshetter, og er begrunnet i praktiske forhold som beho-vet for kommunikasjon og læring. Forbudet gjelder ikke hodeplagg som hijab, caps eller lue, da dette ikke er til hinder for kommunika-sjon mellom ansatte og elev/barn, eller ansatte og elever/barn seg imellom. Det er gjort unntak fra forbudet for plagg som bru-kes av hensyn til pedagogiske, helsemessige, klimatiske og sikkerhetsmessige forhold, slik som for eksempel verneutstyr eller munnbind, eller finlandshetter på de aller kaldeste vinter-dagene. Det nasjonale forbudet erstatter den tidligere muligheten for lokale forbud. God kommunikasjon og et godt læringsmiljø i bar-nehagen og i utdanningsinstitusjoner er like viktig i alle deler av landet. Et nasjonalt forbud vil dessuten i større grad sikre likebehandling og forutsigbarhet for den enkelte og for insti-tusjonene.
Skolen har ikke anledning til å forby bruk av religiøse hodeplagg der ansiktet synes, som hijab og turban, i ordensreglementet (jf.
Utdanningsdirektoratets rundskriv, Ordensre-glement Udir-8-2014). Et slikt forbud vil trolig også være i strid med religionsfriheten.
reguleres av den enkelte kommune. Når aktivite-tene finner sted i skolens tid, er skolene og skole-eier forpliktet til å sørge for at alle elever har et trygt og godt skolemiljø, og det skal arbeides aktivt for å fremme dette. Samling om sosiale akti-viteter i regi av elevene selv eller ulike lag, grup-per eller organisasjoner kan bidra til godt skole-miljø, men det må ikke gå ut over skolens almin-nelige aktivitet eller andre elevers rettigheter og interesser. Det er ved den enkelte skole man kjen-ner forholdene best og kan avveie de ulike beho-vene opp mot hverandre.
Regjeringen og LNU deler et engasjement for at barns og ungdoms initiativ bør heies fram og støttes opp om både lokalt og nasjonalt. Som en oppfølging av Stortingets vedtak har regjeringen og LNU derfor gått sammen om å tilskrive kom-munene med en oppfordring om å finne gode og praktiske løsninger ved den enkelte skole som ikke går ut over andre viktige aktiviteter i bygget og som praktiseres på en ikke-diskriminerende måte. Hvis det gjøres forskjell på organisasjonene, også de religiøse, må dette være på saklig grunn-lag.
8.3.4 Rett til fri ved religiøse helligdager Elever i grunnskolen som tilhører andre trossam-funn enn Den norske kirke, har rett til permisjon de dagene trossamfunnet har helligdag, jf. opplæ-ringsloven § 2-11. Permisjon forutsetter søknad, og foreldrene må sørge for nødvendig undervis-ning i permisjonstiden.
I arbeidslivet og i den videregående skolen har den enkelte rett til inntil to dager fri etter § 27 i trossamfunnsloven. Etter bestemmelsens ordlyd er det ikke klart om den gjelder for universitets-og høyskolestudenter. Det fremgår likevel av merknaden til paragrafen at «skolegang» også omfatter undervisning ved universitet og høysko-ler.
8.3.5 Kjønnsdelt undervisning
Undervisningen i norsk skole skal være felles for gutter og jenter. Det skal svært mye til for å dele gutter og jenter. Organiseringen av elevene i grupper er regulert i opplæringsloven § 8-2.
Bestemmelsen understreker at organiseringen til vanlig skal skje uavhengig av faglig nivå og kjønn.
I 2017 oppdaterte Kunnskapsdepartementet sin veileder om temaet for å gjøre det enda tydeligere i hvilke unntakstilfeller elevene kan deles inn i grupper etter kjønn.2 Veilederen slår tydelig fast at loven skal tolkes strengt på dette området.
Kjønnsdeling skal være et unntak, og hvert enkelt tilfelle skal vurderes for seg. Veilederen sier videre at det er skolene som skal avgjøre om slik deling bør finne sted. Veilederen gir noen eksem-pler på tilfeller hvor det kan være aktuelt at gutter og jenter har undervisning hver for seg. Et eksem-pel er timer hvor temaet er kjønnsidentitet eller seksualitet. Skolen kan også skille gutter og jenter i svømming eller kroppsøving hvis skolen ikke har garderobeanlegg med egne garderober for jenter og gutter. Veilederen sier samtidig at skolen i disse tilfellene først må se om det finnes andre løsninger. I forbindelse med svømming og kropps-øving kan det være å vurdere om det kan gjøres noe med garderobe- og dusjsituasjonen, eller med kravene til hva slags tøy elevene skal bruke.
Kunnskapsdepartementet arbeider med opp-følging av Stortingets anmodningsvedtak nr. 792 (2017¬2018) der regjeringen bes om å sikre at elever ikke segregeres på bakgrunn av religion eller kjønn i skolen uten at det har et pedagogisk formål, eller er nødvendig av praktiske årsaker.
Dette innebærer at ingen kan kreve kjønnsdelt undervisning på bakgrunn av religion. Selv om ønsket om kjønnsdelt undervisning kan ha en reli-giøs begrunnelse, er det departementets syn at dette er en problemstilling hvor hensynet til felles-skap og felles læring begrunner et eventuelt inn-grep i religionsfriheten. Regjeringen har et punkt i regjeringsplattformen om at undervisningen ikke skal kunne kjønnsdeles av kulturelle og religiøse årsaker. Kunnskapsdepartementet følger opp dette punktet i plattformen.
8.3.6 Særlig om gudstjenester i skoletiden I dag er det opp til hver enkelt skoleeier om elev-ene skal tilbys gudstjelev-enester i skoletiden. I praksis avgjøres dette ofte av rektor. Skolene kan tilby gudstjenester i skoletiden som en del av sin gene-relle kultur- og tradisjonsformidling, men da under gitte forutsetninger. Blant annet kan guds-tjenesten ikke være en del av KRLE-faget, og elever som ikke vil delta av hensyn til egen eller familiens religion eller livssyn har rett til fritak, jf.
opplæringsloven § 2-3 a. Skolen må tilby disse elevene et likeverdig opplæringsopplegg, mens de øvrige elevene går til gudstjeneste. Utdanningsdi-rektoratet har utarbeidet retningslinjer for guds-tjenester i skoletiden som det anbefales at den enkelte skoleeier følger (se boks 8.2).
2 https://www.regjeringen.no/contentassets/f94154aa- 3d2b491ba1ac2f7f658cb019/veiledning-om-organisering-av-elevene_oppdatert-april-2017.pdf
Boks 8.2 Skolegudstjenester I Norge har mange skoler tradisjon for å la
elever delta på gudstjeneste i skoletiden i forbin-delse med høytider som blant annet jul og påske. Skolene er oppfordret til å legge til rette for at elevene skal kunne delta på skoleguds-tjenester i forbindelse med høytider.
I Overordnet del – verdier og prinsipper for grunnopplæringen kapittel 1.2 står det blant annet:
«Skolen skal gi elevene historisk og kulturell innsikt og forankring, og bidra til at hver elev kan ivareta og utvikle sin identitet i et inklude-rende og mangfoldig fellesskap.» Å delta på gudstjeneste eller andre tradisjonelle feiringer av høytider kan være en del av dette.
Denne veilederen belyser rammer og pro-blemstillinger knyttet til å la elevene delta på gudstjenester. Det er skoleeier som avgjør delta-kelse på skolegudstjenester.
Skolegudstjenester bør ikke være en skoleavslutning Skolens juleavslutning, på skolen eller andre ste-der, med juletregang og nissefest er formidling av kultur og tradisjon i Norge. Skoleavslutninger skal være inkluderende og legges slik at alle elever kan delta. Skolegudstjenesten bør derfor ikke være en skoleavslutning i seg selv.
Skolegudstjeneste og alternativt tilbud
Skoler som tilbyr elevene å delta på en skole-gudstjeneste, må også tilby et likeverdig alterna-tiv for elever som ikke ønsker å delta på tjeneste. Dette skal være noe annet enn en guds-tjeneste, men det alternative tilbudet skal også være et pedagogisk opplegg der elevene lærer om kultur og tradisjoner i Norge. Det skal være et planlagt tilbud, og skolen skal gi god informa-sjon til elever og foreldre om hva det alternative tilbudet er.
Eksempler på alternative tilbud er temadag, lesestund, sangstund, lysfest eller andre aktivite-ter knyttet til kultur og tradisjoner for ulike høy-tider i løpet av året. Verken skolegudstjenesten eller det alternativet tilbudet skal være en del av KRLE-faget.
Informasjon og deltakelse
Skolen bør involvere foreldrene i dialog om del-takelse i og gjennomføring av skoleguds-tjenester og hva som kan være et alternativt til-bud. Dette kan for eksempel gjøres i samar-beidsutvalget, foreldrerådet eller FAU.
Skolen skal gi informasjon til alle foreldre i god tid hvis skolen ønsker å tilby elevene å delta på skolegudstjeneste. Samtidig skal skolen gi informasjon om det alternative tilbudet til elev-ene som ikke ønsker å delta på gudstjelev-eneste.
Skolen kan informere i for eksempel foreldre-møter, på skolens nettsider eller på ulike læringsplattformer.
Elever som er fylt 15 år bestemmer selv hva de vil delta på. Foreldre bestemmer for elever som er under 15 år. Foreldre kan la barnet bestemme selv hvis de mener at barnet er gam-melt nok og modent nok til å kunne ta ansvar for egne valg.
Det er opp til skolen hvordan de ønsker å holde oversikt over hvilket tilbud den enkelte eleven skal delta på.
Rett til fritak
Skolen skal vise respekt for elevenes religion og livssyn. Elever har rett til fritak fra aktiviteter i skolen som oppleves som utøvelse av en annen religion eller livssyn enn sitt eget. Det samme gjelder aktiviteter som på samme grunnlag leves støtende eller krenkende. Dette står i opp-læringsloven § 2-3 a. Retten til fritak gjelder også for øving og andre forberedelser til skoleguds-tjenester og skoleavslutninger. Skolens under-visning og aktiviteter skal ikke være forkynning.
Rektor bør jevnlig gjennomgå rammene for fritak med lærerne, slik at man har en felles og riktig praksis.
Veilederen gjelder også for skoler som er godkjent etter friskoleloven, med unntak av sko-ler godkjent på religiøst grunnlag.1
1 https://www.udir.no/regelverk-og-tilsyn/skole-og-oppla-ring/saksbehandling/skolegudstjenester, jf. Dokument 8:63 S (2017–2018) og Innst. 192 S (2017–2018)
8.3.7 Undervisning om tro og livssyn i skolen 8.3.7.1 Skolen som dåpsopplæring
Skolens primære formål frem til godt inn på 1800-tallet var å gi opplæring i kristen tro. Kristendoms-kunnskap var ikke et fag i skolen – det var skolens oppdrag. Etter hvert ble det også undervist i mange andre fag, men kristendomsundervisnin-gen forble kirkens dåpsopplæring frem til grunn-skoleloven av 1969.
8.3.7.2 Grunnskoleloven av 1969 og fritak for kristendomsundervisning
Grunnskoleloven av 1969 gjorde kristendomsun-dervisningen til skolens fag. Kristendomsunder-visningen kunne ikke lenger kalles kirkens dåps-undervisning. Men konfesjonsforankringen bestod, begrunnet ut fra det store antallet foreldre som døpte barna sine, og faget ble fortsatt sett på som en støtte til foreldrenes grunnlovsforankrede plikt til å oppdra sine barn i den kristne tro (NOU 2000: 26 s. 18).
Loven av 1969 fikk etter hvert også inn en bestemmelse om fritak fra kristendomsundervis-ningen for barn av foreldre som ikke hørte til Den norske kirke, og i Mønsterplanen av 1974 ble det tatt inn en plan for alternativ livssynsundervis-ning. Oppslutningen om livssynsfaget var etter dette stigende, fra 275 i 1982 til ca. 20 000 i begyn-nelsen av 1990-årende. I tillegg ble det i Mønster-planen av 1987 gitt en mulighet for å ha opplæring i regi av eget trossamfunn, som alternativ til kris-tendoms- eller livssynsundervisningen i skolen.
Derfor ble det i noen år bl.a. gitt tilskudd til enkelte koranskoler i Oslo.
8.3.7.3 Innføringen av et obligatorisk KRL-fag I 1997 ble fagene kristendomskunnskap og livs-synskunnskap erstattet av det obligatoriske felles-faget Kristendoms-, religions- og livssynskunn-skap (KRL). Et uttalt mål for KRL-faget, var at det skulle samle alle elever i ett fag. Fellesundervis-ningen skulle gi trening i dialog og utvikle respekt på tvers av tros- og livssynsgrenser og gi en felles kunnskapsbasis der elevene lærte både om lan-dets majoritetsreligion og om minoritetstradisjo-ner.Innføringen av et obligatorisk fellesfag på dette området, skapte debatt. Dette skyldes først og fremst at det i den første læreplanen og i forar-beidene til faget var lagt vekt på at elevene også skulle få «oppleve» religion og livssyn, gjennom møte med ulike religiøse praksiser som sang,
musikk, bønner, estetiske uttrykk, besøk i kirker og andre religiøse forsamlingslokaler og så videre. Kombinasjonen av denne opplevelsesdi-mensjonen og kristendommens hovedtyngde i faget, medvirket til at en del foreldre av barn med religiøs og livssynsmessig minoritetsbakgrunn, krevde fullt fritak fra faget for sine barn, under henvisning til religions- og livssynsfriheten, barn og foreldres rettigheter, samt diskrimineringsver-net. I faget var det bare lagt opp til å gi delvis fri-tak, fra de delene av faget som kunne bli sett på som utøvelse av religion.
Human-Etisk Forbund og Islamsk Råd klaget saken inn for norsk rett, men tapte i samtlige instanser. Foreldre fra Human-Etisk Forbund kla-get saken inn for internasjonale menneskerettig-hetsorganer og fikk medhold i FNs tighetskomite og i Den europeiske menneskeret-tighetsdomstol.3
8.3.7.4 RLE-faget
På bakgrunn av kritikken fra internasjonale men-neskerettighetsorganer ble det i årene som fulgte gjort flere endringer i KRL-fagets navn, profil og rammeverk. Faget endret i 2007 navn til Religion, Livssyn og etikk (RLE). Forslaget om navneend-ringen ble begrunnet på denne måten av Kunn-skapsdepartementet:
«Ei endring av namnet vil vere eit viktig signal om ei kvalitativt likeverdig behandling av alle religionar og livssyn. Namnet på faget har tidle-gare blitt kritisert, i hovudsak fordi kristen-domskunnskap er nemnt spesielt før dei andre religionane og dermed gir inntrykk av at KRL-faget er ei forlenging av det tidlegare KRL-faget kris-tendomskunnskap. Namnet KRL kan opplevast slik at kristendomskunnskap har ei særstilling og skape eit inntrykk av at opplæringa om kris-tendommen er kvalitativ ulik opplæringa om andre religionar og livssyn. Namnet Religion, livssyn og etikk vil vise til heile innhaldet i faget og gi kvalitativ likskap mellom dei ulike delane.»4
Dette faget skulle gi kunnskap, og ikke bare orien-tering, om andre religioner og livssyn. Kristen-dommen skulle presenteres ut fra samme pedago-giske prinsipper som for andre religioner og livs-syn og med bruk av samme metoder. RLE-faget hadde følgende hovedområder: Kristendom,
jøde-3 Leirvåg vs. Norge 2004, Folgerø vs. Norge 2007 4 Ot.prp. nr. 54 (2007–2008)
dom, islam, hinduisme, buddhisme, livssyn, filo-sofi og etikk. I tillegg kom det inn en formulering i opplæringsloven § 2-4 om at faget skulle gi «objek-tiv, kritisk og pluralistisk» undervisning.
Endringene skulle sikre at undervisningen i faget var i samsvar med menneskerettighetene og at det ikke er kvalitative forskjeller mellom de enkelte delene i faget.
8.3.7.5 Status – fellesfaget KRLE
I samarbeidsavtalen som lå til grunn da Solberg-regjeringen tiltrådte høsten 2013, ble Venstre, KrF, Fremskrittspartiet og Høyre enige om at RLE-faget skulle endre navn til KRLE (Kristen-dom, religion, livssyn og etikk), og at faget i tråd med kompetansemålene skulle inneholde minst 55 pst. kristendomskunnskap. Samarbeidspartene ønsket at kunnskap om kristendommen skulle vektlegges mer, på grunn av kristendommens his-torie og tradisjon i Norge. Læreplanen og opplæ-ringsloven er beholdt som det formelle rammever-ket rundt faget. Faget skal fortsatt være en møte-plass for elever med ulik bakgrunn og bidra til dia-log og forståelse, og undervisningen skal ikke være forkynnende. I 2015 ble det gjort endringer i opplæringsloven §§ 2-3 og 2-4 og læreplanen.
I henhold til læreplanen skal faget bidra til
«ny innsikt og gi rom for dialog tilpasset de ulike alderstrinn. Kunnskaper om religioner og livssyn og om den funksjon disse har både som tradisjon og som aktuelle kilder til tro, moral og livstolkning, står sentralt i faget. Faget skal være en møteplass for elever med ulik bak-grunn, der alle skal bli møtt med respekt.
Undervisningen skal stimulere til allsidig dan-nelse og gi rom for undring og refleksjon.
Videre skal faget bidra til evne til dialog mel-lom mennesker med ulik oppfatning av tros- og livssynsspørsmål. Dette innebærer respekt for religiøse verdier, menneskerettighetene og menneskerettighetenes etiske grunnlag.»
Om lag halvparten av undervisningstiden i faget skal brukes på kristendomskunnskap. Dette er begrunnet i den betydning kristendommen har som kulturarv for samfunnet og at elevene skal få kjennskap til denne. Læreplanen understreker også at framstillingen skal være saklig og upar-tisk, og at alle religioner og livssyn skal behandles med respekt. Det skal vises varsomhet med undervisningsmåter som foresatte og elever ut fra egen religion eller eget livssyn kan oppleve som utøvelse av annen religion eller tilslutning til
annet livssyn. I henhold til opplæringsloven § 2-3 a kan det meldes om fritak fra deler av den ordi-nære opplæringen. Det skal da, i løpende samar-beid mellom hjem og skole, gis tilpasset opplæ-ring.
8.3.7.6 Fagfornyelsen
Kunnskapsløftet ble innført i 2006. Reformen inne-bar en rekke endringer i prinsippene for nasjonal styring av grunnopplæringen, blant annet gjen-nom endringer av innholdet, strukturen og orga-niseringen fra første trinn i grunnskolen til siste trinn i videregående opplæring. Det ble i 2017 igangsatt et arbeid med å fornye Kunnskapsløftet.
Dette arbeidet omtales som fagfornyelsen og gjel-der alle fag i grunnskolen og de gjennomgående fagene i videregående opplæring. De nye lærepla-nene skal tas i bruk skoleåret 2020–2021.
Fagfornyelsen skal bidra til at elevene får mer tid til dybdelæring, at det elevene lærer skal være relevant og det skal bli bedre sammenheng i og mellom fag. Verdigrunnlaget, slik det fremgår av formålsparagrafen og overordnet del, ligger til grunn for fagfornyelsen. Det skal blant annet inn-føres tre tverrfaglige tema i skolen: demokrati og medborgerskap, bærekraftig utvikling og folke-helse og livsmestring.
8.3.7.7 Skolens verdigrunnlag
Med hjemmel i opplæringsloven § 1-6 ble det ved kongelig resolusjon 1. september 2017 fastsatt ny overordnet del av læreplanverket, som skal erstatte den generelle delen av læreplanverket og prinsipper for opplæringen. Overordnet del av læreplanverket utdyper verdigrunnlaget i opplæ-ringslovens formålsparagraf og de overordnede prinsippene for grunnopplæringen. Læreplanene for fag beskriver fagenes innhold og mål. Over-ordnet del gir retning for opplæringen i fag, og alle fag bidrar til å realisere opplæringens brede formål. Den overordnede delen beskriver det grunnsynet som skal prege pedagogisk praksis i hele grunnopplæringen. Den skal også ligge til grunn for samarbeidet mellom hjem og skole. (Ny overordnet del av læreplanverket har planlagt ikrafttredelse samtidig med fagfornyelsen for øvrig, dvs. skoleåret 2020–2021.)