Studentperspektiv

Alle studentene som deltok i forskningsprosjektet var veldig godt fornøyd med å ha et tilrettelagt studium. I pedagogikkfaget, der de vekslet mellom å være i en liten gruppe med bare døve og å delta i en større klasse med døve og hørende, syntes de at denne ordningen fungerte bra.

Nils: Jeg har en følelse av å være en del av skolen, ikke bare være seks studenter. Det er jo egentlig viktig, sosialisering som student. Undervisningen skjer på en vanlig måte, og de kan jo sammenligne oss med de andre studentene […]

Ingrid: Ja det er riktig som du sier at vi er en del av fellesskapet […]

(Studentvideo 3 17:26-18.22)

Her bruker Ingrid og Nils fellesskapsbegrepet fra L97 når de setter ord (tegn) på sin opplevelse av å være en del av den store lærerutdanningsinstitusjonen. Det de leser om i pedagogikkfaget, som senere skal omgjøres i praksis når de kommer ut som lærere i

grunnskolen, gjelder også deres egen skolesituasjon. I storklassen i pedagogikkfaget deltar de på lik linje med de andre studentene. At det brukes tolk, er ikke noe de nevner her. Det viktigste er at de er situert i en sosial praksis og at de er der for å lære. Handling og praksis konstituerer hverandre. Dette er en grunnleggende premiss når man ser på læring i et

sosiokulturelt perspektiv (Säljö 2000:128). Det er etablert strukturer der alle studentene, både døve og hørende, arbeider med problemstillinger innenfor pedagogikkfaget. Dette erfares som meningsfylt og bidrar til utvikling av identitet som studenter.

Ingrid peker på det faglige fokuset i storklassen som viktig og riktig, men opplever at fokuset kan skifte når de er i gruppen med bare døve studenter. Etter å ha understreket betydningen av å være en del av fellesskapet i storklassen, fortsetter hun slik:

[…] og på en måte føles det som om forelesningene der⁵⁹ er på et høyere nivå. Der har vi fokus på tema, men når vi er for oss selv, er det ofte fokus på at vi er døve. Når vi sitter i storklassen kjenner vi at vi er en klasse, og at det er det som blir fokusert. Tanken om døvhet kastes vekk, det er faget og tema som opptar oss. Det syns jeg er viktig. Hvis vi bare var i en egen liten gruppe, er jeg redd for at det faglige nivået ville synke. Så det er viktig at vi har muligheten til å få undervisning sammen med de hørende.

Anna: Jeg er i mot at nivået er lavere når vi er i gruppe for oss selv. Det er ikke sant.

Ingrid: Ikke akkurat nivået, men måten det undervises på.

Anna: Ja, det er sant.

Laila: En annen ting som vi ser når vi er i gruppe med hørende, er at faktisk så er de ikke bedre enn oss.

Men når vi er i liten gruppe med bare døve, har vi følelsen av at vi er dårligere enn hørende.

Nils: Det skjer av og til, av og til får jeg den følelsen.

Ingrid: I storgruppa ser jeg at de hørende, de er da som oss. Vi er ikke spesielle.

(Studentvideo 3 18:23-21:08)

59 Med ”der” referer Ingrid til storklassen med døve og hørende studenter

Det at studentene er en del av en stor lærerutdanningsinstitusjon, gjør at de opplever likeverd i forhold til de andre studentene. De er en del av et stort læringsfellesskap og har fokus på det å lære når de sitter i storklassen sammen med de hørende studentene. De deltar og de opplever seg som anerkjent. I denne sammenhengen opplever de seg ikke som en spesiell gruppe, selv om lærerens ytringer kommer visuelt gjennom tolken, mens de andre studentene auditivt får lærerens ytringer direkte. De døve studentene opplever også at de i pedagogikkfaget ikke står tilbake for de hørende studentene når det gjelder kunnskaper og ferdigheter. Likevel er de ikke fullt deltakende. Nils påpeker som et negativt argument at de ikke er ”modige” nok når det gjelder å kaste seg inn i debatten i storklassen. ”Motet vårt svikter”, sier han. De har ikke mot nok til virkelig å rekke opp handa, kaste seg inn i debatten og argumentere. De andre er også enige om at de er for tilbakeholdende i storklassen.⁶⁰

Årsakene til denne tilbakeholdenheten kan være mange, og jeg vil komme nærmere inn på deltakerstruktur og det ”å ta ordet” i kapittel 6, der jeg tar for meg klasseromsinteraksjonen.

Her skal bare nevnes at i klassen med bare døve studenter er ikke studentene tilbakeholdende på samme måte. Der ser jeg en annen deltakerstruktur og et annet interaksjonsmønster.

Studentene sier også selv at det er lettere å ta ordet i den lille gruppa. De opplever imidlertid at innholdsmessig fokus i disse timene kan dreie seg noe bort fra det faglige og mer mot dette at de er en gruppe døve studenter, der døvheten etter deres mening står for mye i fokus. De har glede og nytte av disse timene, der de sammen med læreren kan ta opp tema i forkant eller etterkant av undervisning i storklassen, men ønsker at det skal dreie seg om fag og ikke om at de er døve studenter som hele tiden skal bevise at de er ”like flinke” som de hørende

studentene. Nils er i så stor grad opptatt av å være en ”helt vanlig” student at han også vil forbeholde seg retten til ”ikke å være flink” til enhver tid. Samme uke som intervjuet ble gjennomført hadde klassen hatt prøve i et annet fag. 70 % av klassen hadde dårlige resultater på prøven, men bare de døve studentene fikk ekstra undervisning for å bøte på manglende kunnskap i faget, selv om ikke alle de døve studentene hadde gjort det dårlig.⁶¹

Studentene opplever altså at det kan stilles ekstra krav til dem som døve studenter, men av og til mener de også at lærerne kan ha for små forventinger til dem.

Nils: Jeg forstår ikke hvorfor vi hele tiden må bevise hva vi kan og at vi kan være flinke.

60 Studentvideo 3 17:48-18:09

61 Det dreide seg om en matematikkprøve (Studentvideo 1 28:15-29:06).

Jeg var for eksempel i praksis i en klasse med flere hørende og en døv elev. Øvingslæreren observerte meg, og det gikk veldig bra faktisk, med to assistenter. Øvingslæreren sa på veiledning etterpå at det var imponerende, og at hun var veldig overrasket over at jeg gjorde det så bra. Og da biter jeg meg fast i ordet overrasket. Hvorfor var hun det? Hva forventet hun?

(Studentvideo 1 11:55-12:30)

Studentene opplever at noen læreres forventninger til deres prestasjoner ikke tilsvarer det de selv mener de kan prestere. Jeg skal ikke her gå videre på studentenes opplevelse av lærernes forventninger, det tas opp under avsnitt 5.3.1 som omhandler studentperspektiv på lærerens rolle.

Det å få tolk i timene der læreren er talespråklig er en nødvendig organisatorisk

tilrettelegging. Ved høgskolen er tolketjenesten organisert administrativt, og studentene slipper å tenke på å skaffe tolk selv. Ordningen med faste tolker fungerte godt. Ikke alle hadde like god erfaring med tolkeordning fra tidligere utdanningssituasjoner.

Nils: Jeg husker da jeg kom hit, da følte jeg at dette er deilig. Det er fint med kombinasjonen liten gruppe med tegnspråklige kombinert med en større klasse der vi er sammen med hørende. Det blir ikke så enspora, det blir et variert tilbud. Til enhver tid har vi to tolker. Vi tenker fritt. Vi er studenter. Da jeg gikk på videregående voksenopplæring var det veldig slitsomt. Jeg måtte ringe og måtte ordne med tolk sjøl og jeg hadde fem tolker som jeg måtte ringe daglig. Det var slitsomt. Slik er det ikke her. Det er faktisk litt deilig [….] Jeg vurderte egentlig å ta lærerhøgskolen i Bergen til neste år, men fant ut at jeg ønsket å bli her og bli ferdig, for her har jeg muligheter, her kan jeg få tilrettelegging, og jeg slipper å forhandle med tolker og andre […] Jeg er egentlig stort sett fornøyd.

(Studentvideo 1 10:50-11:45)

Tilrettelegging med at det er faste tolker til stede som er knyttet opp mot fag, fungerte altså bra. Studentene visste hvem som kom og tolket, og de visste at tolken hadde kjennskap til faget. Energi og krefter kunne brukes på læring i faget, og ikke på å bestille tolk til

undervisningen.

Noen av studentene hadde tidligere erfaringer som eneste døv student i et fag, og ga uttrykk for at det var mye bedre å være i et tilrettelagt studium med flere døve studenter.

Ingrid: Jeg har studert på universitetet i Oslo som alene døv, og det er noe helt annet. Her er det tilrettelagt og jeg kan studere og diskutere sammen med andre døve.

(Studentvideo 1 6:30-6:43)

Studentene har mulighet for å samhandle om tema som opptar dem i læringssituasjonen. Seg i mellom kan de diskutere fagterminologi og prinsipper knyttet til pedagogikkfaget. Når de er i gruppe med hørende studenter, og i klasseromsundervisning med hørende lærer må det imidlertid benyttes tolk. Interaksjonen i klasserommet blir annerledes, går mer direkte og kan

oppleves som lettere, når både lærere og studenter har samme språkkode. De satte derfor pris på å få undervisning på norsk tegnspråk i noen fag.

Anna: Det første året her var helt fantastisk. Lærere som pratet norsk tegnspråk! Jeg kom fra et påbyggingsår i videregående med en lærer som snakket hele tiden, og en tolk som tolket hele tiden, og jeg satt der med stramme skuldre og skulle følge med, huff! Med L1 var det så greitt. Jeg satt avslappet i timen og fulgte med, og hvis jeg hadde problem, kunne jeg bare stoppe henne og si fra, og vi kunne samtale om det jeg lurte på. Det var flott å ha slik direkte kontakt med en person. Jeg følte meg avslappet, kunne legge fram mine problem, faglige eller andre og kunne diskutere.

(Studentvideo 1 13:35-15:01)

Studentene snakker norsk tegnspråk seg imellom, de bruker norsk tegnspråk i kommunikasjon med noen av lærerne (tegnspråk, drama og rytmikk) og de kommuniserer på norsk tegnspråk med døve studenter i andre klasser. Innenfor campus er det også flere som mer eller mindre behersker norsk tegnspråk. Av de ca 900-1000 personene som befinner seg der, er omtrent 10

% tegnspråklige (døve og hørende tegnspråklige lærere (10), 13 tolker, 41 studenter på tegnspråkstudiet, 34 studenter på tolkestudiet og 15 døve lærerstudenter fordelt på to

grupper). Studentene opplever at det er fint å treffe folk på campus som de kan småprate med.

De er ikke bare henvist til å prate med hverandre når de har pauser, er i kantina eller ute på høgskoleområdet. I Trondheim er det også en studentorganisasjon for tegnspråklige, der de har et større tegnspråklig miljø.⁶²

Høgskolen har på mange måter lagt til rette for likeverd, tilpasning, inkludering og fellesskap, og studentene opplever delvis dette når de er i storklassen i pedagogikkfaget. I gruppe med bare døve studenter i samme fag opplever de mer fokus på døvheten og mindre fokus på fag.

I gruppa med bare døve studenter i faget norsk tegnspråk oppleves det annerledes. Der er de avslappet og samhandler direkte med lærer og hverandre på samme språk. Det vil derfor være interessant å se på de to lærernes perspektiv på den organisatoriske tilretteleggingen for de døve studentene.

62 Medlemmene i Rødbyggets Akademiske Forum for Tegnspråklige (RAFT) er døve og tunghørte studenter, studenter ved døvetolkutdanningen ved HiSTALT og studenter på 60 studiepoeng tegnspråk. Også studenter som på annet vis har lært seg tegnspråk deltar (eks. hørende barn av døve foreldre etc). (http://www.raft.no)