6.3 S PRÅKBRUK
6.3.1 Leksjoner i norsk tegnspråk
I tegnspråktimene ønsker læreren at språket skal være norsk tegnspråk, og hennes forutsetning er at alle diskusjoner skal foregå på norsk tegnspråk. Som andrespråksbruker i norsk
tegnspråk går hun ikke inn og retter på studentenes språkbruk, men hun kan stille oppklarende spørsmål og hun reformulerer for å gjøre studentene oppmerksomme på språkbruk. Når studentene har levert språkoppgaver på video, får de veiledning fra læreren. Da peker hun på
eksempler der språkbruk kan forandres, og på deler av språket som studentene spesielt bør jobbe med.88
Ved gjennomsyn og analyse av opptak fra undervisningen kunne jeg se at flere språkformer89 var i bruk ved interaksjon i klasserommet. Læreren brukte norsk tegnspråk, hun brukte norsk skriftspråk på tavla og i tillegg anvendte hun av og til ordbilder av norske ord på munnen, uten å legge lyd eller tegn på dem. Studentene samtalte på norsk tegnspråk og nedtegnet skriftlig norsk i notatbøkene. De leste norske fagtekster fra bøker, og de leste det som var skrevet på tavle og skriftprosjektør. I tillegg så de eksempler med norsk tegnspråk på video.
Undervisningstimene i norsk tegnspråk var filmet i midten av i november. Det var studentenes tredje og siste semester med faget, og de skulle ha eksamen i siste halvdel av desember.
Studentene hadde vært ute i praksis og hatt undervisning i norsk tegnspråk for døve
grunnskoleelever. Fagplan for Tegnspråk som førstespråk i L97 og læremidler i faget hadde stått i fokus denne høsten, i tillegg til språkbruk og grammatiske funksjoner i norsk tegnspråk.
Innhold i timene var delvis lærerinitiert og delvis studentinitiert. Studentene hadde med bakgrunn i erfaringer fra høstens praksisperiode og med tanke på den forestående eksamen kommet med ønsker om hva de ville bruke de siste timene i semesteret til. Læreren hadde også sine ønsker i forhold til tema som hun syntes det var viktig å ta opp med studentene.
Læreren startet leksjonene med å skrive dagens program til høyre på tavla:
1. Studentframlegg 2. Barnespråkutvikling 3. Repetisjon tegnspråkgrammatikk - Modifisering - TMFOK90
Figur 13a Eksempel på tavlebruk 13.11.01
88 Opplysningene basert på intervju med L1 7.04.03.
89 Med språkformer forstår jeg ulike tegnsystem som ligger til grunn for ulike språk (for eksempel talespråk, skriftspråk og tegnspråk). I mitt materiale forekommer også blandingsformer og kombinasjoner av tegn-, tale- og skriftspråk.
90 Tegn med fast oral komponent
Resten av tavla ble senere i timen brukt til stikkord og begreper som hadde tilknytning til det samtalen i klasserommet dreide seg om, gjerne nummerert og med underpunkter. Det virket som om læreren hadde et bevisst pedagogisk resonnement for hvordan teksten på tavla skulle se ut. Dagens program ble alltid skrevet til høyre, mens viktige stikkord og begreper ble skrevet lenger til venstre på tavla. Etter hvert ble også den venstre delen av tavla fylt opp.
Underveis i sin tegnspråklige samtale med studentene kunne læreren referere til det som stod på tavla ved å peke på det (se også avsnitt 6.4). Mot slutten av timen som eksemplene i figur 13a og b er hentet fra, så tavla slik ut: Figur 13b Eksempel på tavlebruk 13.11.01
For en leser som ikke har sett gjennom hele videoopptaket av timen, kan dette bildet av tavla virke både fragmentarisk og forvirrende. Her representerer imidlertid hvert av de skrevne ordene et punkt i samtalen mellom læreren og studentene, og i øyeblikket, når ordet skrives, er det meningsfullt, og en del av konteksten (se avsnitt 6.4). Fordi ordet blir stående i tid og rom, kan det refereres til også senere i samtalens forløp.
Under følger et eksempel fra 13.11.01 der læreren binder sammen språkformene norsk tegnspråk og norsk skriftspråk på ulike måter. Aktiviteten er lærerledet samtale og temaet er modifisering som en del av morfologiske prosesser i norsk tegnspråk. Temaet er
studentinitiert. Anna har bedt om det. Anna og Ingrid hadde tenkt å undervise om
modifisering da de tidligere på høsten var i praksis ungdomsskolen, men hadde unnlatt å gjøre det, da de ikke følte seg sikre på temaet.
91 Dette er tittelen på en svensk fagartikkel som studentene hadde lest, derfor svensk skriftspråk på tavla.
Her følger to transkriberte utdrag fra denne sekvensen. I tillegg til å skrive ned hva studenter og lærer sier, har jeg notert noen handlinger, samt det som blir skrevet på tavla. Språket her er primært norsk tegnspråk. Jeg gir først den skriftlige norske oversettelsen og dernest en
transkripsjon som viser hvordan det sies på norsk tegnspråk (se transkripsjonskonvensjoner i kapittel 4.4).
Eksempel 1a Reduplikasjon 1 (Norsk oversettelse)
Nr Aktør Replikk Handling På tavla
1 L1 Ser på studentene 2 Tegnspråk har (.)
3 for eksempel 4 gjentakelse 5 Det heter
6 Snur seg mot tavla
7 skriver <reduplikasjon>
Eksempel 1b Reduplikasjon 1 (Transkribert versjon)
Nr Aktør Replikk Handling På tavla
1 L1 Ser på studentene 2 TEGNSPRÅK HA (.)
3 EKSEMPEL 4 GJENTA 5 HETE
6 Snur seg mot tavla
7 skriver <reduplikasjon>
Videobånd 1 13.11.01 4:13-4:29
Mens læreren står vendt mot tavla og skriver, tar Ingrid kontakt med Anna og spør om det er hun som har bedt om at tema modifisering skal tas opp. Anna bekrefter dette. Læreren snur seg mot studentene og følger med i samtalen mellom Ingrid og Anna. Ingrid vender seg så mot læreren og sier:92 ”Jeg skjønte ikke hvorfor dette ble tatt opp nå. Anna og jeg snakket om det i går ettermiddag, da vi jobba med praksisrapport, at vi er litt usikker på dette med
modifisering. Vi skulle undervise om det i praksis, men følte at vi ikke hadde godt nok grunnlag for å gjøre det. Og så er det Anna som har bedt om at dette skal tas opp. Det var bra.” Læreren nikker, smiler og fortsetter. Hun forklarer at det i noen talespråk finnes ordgjentakelser, og bruker som eksempel ordet ”tse-tse flue” som hun skriver på tavla. Her
92 Min oversettelse av meningsinnholdet i det som blir sagt på norsk tegnspråk.
peker hun på ordet ”tse” som er gjentatt. Så fortsetter hun med å vise hvordan tegn kan gjentas i norsk tegnspråk, og at man for eksempel ved å gjenta tegnet for et verb i ulike hastigheter, kan få endret betydning av det. Hun gir flere eksempler på dette. Ingrid avbryter henne og spør om dette er modifikasjon. Lærerens svar følger i neste transkripsjon:
Eksempel 2a Reduplikasjon 2 (Norsk oversettelse)
Nr Aktør Replikk Handling På tavla
1 L1 Ser på Ingrid
2 Nei, vent hoderist
3 Snur hodet mot tavla
4 Peker på Æ <reduplikasjon>
5 Snur seg mot Ingrid
6 Ja, jo det er mulig.
nikker
7 Snur seg mot tavla
8 Peker på Æ <reduplikasjon>
9 Snur seg mot Ingrid
10 Det heter -
11 Snur seg mot tavla
12 Peker på Æ <reduplikasjon>
13 Det er en form for modifikasjon
14 Snur seg mot tavla
15 Peker på Æ <reduplikasjon>
16 som kalles
reduplikasjon nikker 17 Det heter det
18 Snur seg mot tavla
19 Peker mot Æ < Modifisering>
Eksempel 2b Reduplikasjon 2 (Transkribert versjon)
Nr Aktør Replikk Handling På tavla
1 L1 Ser på Ingrid
2 NEI VENT hoderist
3 Snur hodet mot tavla
4 Peker på Æ <reduplikasjon>
5 Snur seg mot Ingrid
6 JA MULIG nikker
7 Snur seg mot tavla
8 Peker på Æ <reduplikasjon>
9 Snur seg mot Ingrid
10 HETE
11 Snur seg mot tavla
12 Peker på Æ <reduplikasjon>
13 FORM FOR MODIFIKASJON
14 Snur seg mot tavla
15 Peker på Æ <reduplikasjon>
16 HETE
REduplikasjon93 nikker 17 HETE
18 Snur seg mot tavla
19 Peker mot Æ < Modifisering>
Videobånd 1 13.11.01 5.39-5:49
Her ser vi hvordan læreren ved forklaring av begrepet ”reduplikasjon” gjør bruk av norsk tegnspråk, norsk skriftspråk og norsk ”talespråk uten stemme” dvs. ordbilde på munnen.
Samtidig blir ordets rytme ved norsk uttale understreket med lærerens nikk ved uttale av u og o i ”-duplikasjon” (eks. 2 rad 16). Forklaring av reduplikasjon er en del av hennes forklaring og eksemplisifering av hva som ligger i begrepet ”modifisering”, som er det overordna grammatikalske uttrykket det er snakk om. Hun starter med å fortelle at både talespråk og tegnspråk kan ha gjentakelser av ord eller tegn. I det hun bruker tegnet ”GJENTA” (eks.1, rad 4) snur hun seg mot tavla, skriver <reduplikasjon> og peker på det (eks. 1 rad 7). Tegnet
”GJENTA” er kjent for studentene. Det grammatikalske begrepet ”reduplikasjon” har også vært gjennomgått året før, men ikke alle husker det. Etter å ha vist tegnet ”GJENTA” og skrevet <reduplikasjon> viser hun et praktisk eksempel fra norsk skriftspråk på tavla og demonstrerer praktiske eksempler fra norsk tegnspråk, hvor tegn forekommer i gjentakelse.
Ingrid lurer på om det læreren gjør nå, er modifisering. Læreren svarer da at det er en form for modifisering, og at det kalles reduplikasjon. I sitt svar til Ingrid peker hun både på det skrevne ordet <reduplikasjon> (eks. 2 radene 4, 8, 12 og 15), og på <modifisering> (eks. 2 rad 19).
Denne måten å binde sammen språkformer i undervisningssammenheng der elevene er tegnspråklige, er også påvist av andre forskere. Humphries og MacDougall kaller fenomenet
”chaining”, og de definerer det slik: ”[..] chaining is a technique for connecting texts such as a sign, a printed or written word, or a fingerspelled word” (Humphries & MacDougall
2000:90). De undersøkte språkbruk hos døve og hørende lærere som underviste døve barn i 3.
til 8. klasse i offentlige skoler og i internatskoler i USA. De så på sammenheng mellom amerikansk tegnspråk og engelsk, og så på hvordan representasjoner av engelske ord ble
93 Her gjør L1 tegnet for gjentakelse samtidig som hun har ordbildet ”re” på munnen, så holder hun hendene i ro, mens hun uttaler det norske ordbildet ”-duplikasjon” uten stemme, samtidig som hun nikker i takt med ordets rytme.
fingerbokstavert, eller omgjort til initialiserte tegn.94 Ofte brukte læreren fingerbokstavering av ordet, så et initialisert tegn og så fingerbokstavering igjen. Forskerne viser til ulike variasjoner av disse “lenkene” som kunne bestå av tre til fem ledd, der fingerbokstavering, initialiserte tegn, et skrevet ord og peking på det skrevne ordet var deler av lenken.
”Chaining” ble ofte brukt når nytt vokabular skulle introduseres.
Bagga-Gupta brukte også begrepet ”chaining” (svensk ”länkning”) i sine forskningsprosjekt der hun bl.a. så på undervisning av døve på grunnskolenivå og i videregående skoler i Sverige. Her viste hun hvordan svensk tegnspråk og svensk er ”länkade till varandra i lektionens vardagliga diskursiva praktiker” (Bagga-Gupta 2001a:64). Denne spesielle typen av lingvistisk kompleksitet viser seg i tre typer av lenking som hun kaller lokallenking, hendelselenking og synkronisert lenking.95
Medlokallenking mener hun ”a microcommunicative use of resources from both SSL96 and Swedish” (2004:183). Her peker hun på hvordan lærere knytter sammen et svensk tegn med bokstavering av det svenske ordet og så går tilbake til tegnet igjen.
Den andre kategorien, hendelse- (aktivitet-)lenking, forstås ut fra ulike faser i
undervisningstimen. De ulike fasene domineres av ulike språklige aktiviteter. For eksempel kan en fase domineres av svensk tegnspråk, for så å følges opp av en fase der det brukes skriftlig svensk, for så igjen å følges opp av en fase med svensk tegnspråk.
Den tredje typen lenking, simultan eller synkronisert lenking, framkommer i analyser av datamateriale der deltakerne forhandler om tekst. Her lenkes de to språkkodene svensk og svensk tegnspråk sammen på minst tre måter. Disse tre måtene er:
1. Det tolkes mellom talt svensk og svensk tegnspråk
2. Det skiftes periodisk mellom de to språkene (svensk tale og svensk tegnspråk) av samme person innom samme aktivitet
3. En person fokuserer på skriftlig tekst og ”leser visuelt” ved å bruke tegn samtidig.
Visuell fokusering på teksten og utførelse av tegnspråk forekommer samtidig (Op.cit.
s. 184).
94 Et initialisert tegn, er et tegn som inkluderer en håndform som er i samsvar med håndformen som
korresponderer med en bokstav i håndalfabetet. Ofte kan denne håndformen være lik første bokstav i ordet som den representerer (se også kapittel 5.2.3 om bruk av tegn for det norske ordet ”eksitensialisme”).
95 ”local chaining, event or activity chaining and synchronized chaining” (Bagga-Gupta 2004:173 )
96 Swedish Sign Language
Jeg finner både lokallenking, hendelselenking og synkronisert lenking i mitt materiale.
Humphries og MacDougall har beskrevet sammenheng mellom skrevne ord,
fingerbokstavering og tegn. Innenfor lokallenkingsbegrepet har Bagga-Gupta pekt på noe av det samme. I tillegg til deres funn finner jeg at læreren innenfor den leksikalske enheten som ordet reduplikasjon står for, lenker sammen skrevet ord, del av et tegn og del av et uttalt norsk ord. I eksempel 2 rad 15 peker hun på ordet <reduplikasjon> som er skrevet på tavla. Når hun igjen skal si hva det heter i rad 16, begynner hun som om hun skulle uttale ”reduplikasjon” på norsk tegnspråk, men hun stopper opp, midt i tegnet, lar hendene være i ro, mens hun
fokuserer på det norske ordbildet ”–duplikasjon” på munnen. Hun bruker ikke stemme, men understreker ordets rytme med markerte nikk ved (lydløs) uttale av de trykktunge vokalene u og o i -duplikasjon. Bruddstykker av to språkkoder lenkes sammen til en meningsenhet i en slags språkblanding eller kodesvitsjing innenfor ett og samme leksikalske begrep, som så igjen lenkes opp mot det skrevne ordet på tavla. Dette er ikke språkblanding i den forstand at hun bruker to koder samtidig. Innenfor dette ordet har hun elementer av norsk tegnspråk og norsk talespråk, men hun anvender de to kodene hver for seg. I første del av ordet anvendes norsk tegnspråk, i andre del av ordet anvendes norsk talespråk uten stemme (ordbilde på munnen). Det begrepsmessige innholdet som hun skal formidle blir det viktige, kodene hun bruker for å gjøre dette blir underordnet. Fordi de to kodene følger etter hverandre innenfor ett og samme ord, men ikke på samme tid, har jeg kalt det sekvensiell lenking.
Jeg finner ikke mange eksempler på sekvensiell lenking i materialet. Vanligvis når det er snakk om spesifikke faguttrykk, bruker læreren enten tegn for faguttrykket eller refererer til det skrevne ordet på tavla ved å peke, uten å ha noe norsk ordbilde på munnen. I de ni timene med norsk tegnspråk som jeg observerte og filmet, finner jeg imidlertid en rik og kompleks blanding av norsk tegnspråk, skriftlig norsk og norske ord uttalt uten stemme. Jeg finner lite fingerbokstavering. Når jeg spør læreren om hun ikke bruker fingerbokstavering, får jeg til svar at hun bruker det ofte og mye, spesielt ved innføring av nye begreper og ny
fagterminologi.97 En av årsakene til at jeg ikke ser det på mine opptak, kan være at klassen er på slutten av siste semester med norsk tegnspråk, det er like før eksamen og de arbeider mye med repetisjon av bl.a. uttrykk og begreper som er kjent og som de har etablerte tegnspråklige uttrykk for.
97 Opplysningene basert på samtale med L1 29.10.2004
Studentene veksler mellom å bruke initialiserte tegn (eventuelt bare en bokstav fra det norske enhåndsalfabetet) og konvensjonaliserte tegn, når de bruker fagterminologiske begreper. Når Ingrid forteller læreren om at de skulle undervise om modifisering, men at de ikke følte seg trygge på det, bruker hun først det konvensjonaliserte tegnet for ”modifikasjon”, og har det norske ordet ”modifikasjon” på munnen. I neste setning sier hun ”modifisering”, samtidig som hun viser en ”m” fra enhåndsalfabetet.98 Ingrid kjenner både tegn og norske ord for begge begrepene, men er enda noe usikker på den innholdsmessige siden av det.