Samordning i tolket samtale

I pedagogikktimen er det ikke direkte blikk-kontakt mellom lærer og studenter. Læreren (L2) ser på studentene og studentene ser på tolken. Når det gjelder bruk av blikk i

pedagogikktimene, pekte jeg i avsnitt 5.2.3 på hvordan tolken hadde blikk-kontakt med studentene for også å kontrollere at de oppfattet det som ble tolket. Pedagogikklæreren uttaler i avsnitt 5.4.2 at hun savner det å ha direkte blikk-kontakt med studentene. Når læreren snakker, har hun sine naturlige pauser i sitt talespråk. Det kan være tenkepauser og pauser mellom setninger. Skrivepausene mangler ofte her. Hun tar ikke alltid pauser når hun snur ryggen til og skriver på tavla. Hun stopper heller ikke opp for at studentene skal få notere.

Som lærer for hørende er hun vant til at det noteres mens hun snakker, og at studentene hører hva hun sier, selv om hun snur ryggen til. Når de døve studentene er i storgruppe, har de notatskrivere, slik at de kan få notater fra timen i etterkant. I den lille gruppa med bare døve er det ingen notatskrivere. De døve studentene noterer lite eller ingenting selv i disse timene. All deres konsentrasjon er på tolken som formidler det som læreren sier.

Det tolkede budskapet ligger i tid litt etter det som uttales fra læreren. Denne

tidsforskyvningen varierte i mitt materiale fra 4-5 til 10-12 sekunder. I gjennomsnitt var tidsforskyvingen på 8-10 sekunder. Når læreren hadde en naturlig pause og en stopp i sin ytring, var tolken fremdeles ikke ferdig med å formidle på norsk tegnspråk det som læreren hadde sagt. Lærerens pauser i tid var dermed ikke synkronisert med tolkens pauser. De naturlige samtaleregulerende pausene som ga rom for turskifte, var derfor ikke på samme måte til stede her. Dette opplevde også studentene.

Ingrid: Når tegnspråklæreren prater, ser vi direkte på henne. Hun tar naturlige pauser, stopper, legger ned hendene og vi kan slippe til med spørsmål i kritiske øyeblikk, få svar og gå videre. Men når pedagogikklæreren prater, ser vi ikke på henne, vi ser på tolken. Det er mulig at pedagogikklæreren også har naturlige pauser og stopp. Tolken tolker jevnt og vi sitter og venter på pausen, der vi kan komme med vårt spørsmål. Når tolken har en pause, og jeg har et spørsmål, passer ikke det inn med det som læreren da snakker om.

(Studentvideo 2 16:58-17:17)

Fra videoopptakene kan jeg se at det gis lite rom for at tolken kan ta naturlige pauser. Ingrid peker på noe vesentlig, når hun sier at tolken tolker jevnt. Når tolken er ferdig med sin setning, er læreren allerede inn i en ny, og tolkens pause ble ofte på bare 1-2 sekunder. Dette gir for liten tid til den døve studenten til å komme med innspill. Berge & Karlsdottir

(2003:47) beskriver også hvordan en tolket samtale bærer preg av tidsforskyvning. De påpeker at tidsforskyvning er en naturlig konsekvens ved tolkede samtaler. Årsakene til tidsforskyvningen er at tolken må høre hva læreren sier før hun kan oversette det. Vanligvis venter tolken til læreren har sagt en hel meningsbærende ytring, før hun starter oversettelsen.

I samtale med tolkene kunne de fortelle at det kan være et problem å legge inn pauser, spesielt hvis læreren snakker for fort.

T1: Jeg merker at setningsmarkører faller bort, jeg, hvis hastigheten blir for høy. Orda kan en alltids klare å formidle, men det blir jo en sammenhengende setning på 15 minutter da.

Tolkvideo 2 28:07-28:17

T3: Men når det blir det tempoet der, så føler jeg at jeg ikke får tid til å gjøre jobben min. For jeg trenger litt tid på å få meningen, altså det som blir sagt, - for det første trenger jeg litt tid på å høre det og så trenger jeg litt tid på å gjenskape det. Og i den gjenskapingen så blir jeg kanskje klar over nye ting etter hvert, så jeg ønsker å gjenta til slutt, på en måte, et lite resymé eller en liten oppklaring. Rydde opp litt.

Tolkvideo 2 29:11- 29:37

Som det framgår av sitatene, får ikke tolkene alltid tid til å legge inn pausene som burde ha vært der. Det blir lite rom for turskiftepauser.

Spontane avbrudd så jeg lite av i pedagogikktimene. Vanligvis rakte den døve studenten opp hånda der hun opplevde en naturlig avbruddspause. Da var læreren på vei videre i neste setning eller periode og fullførte den før hun stoppet opp for å gi den døve studenten ordet.

Studentens spørsmål kom da til noe som var sagt tidligere og ikke til det som nettopp var sagt.

Studenten ventet også til tolken hadde tolket ferdig lærerens sist sagte setning før hun kom med sitt spørsmål. Vil man ha oppmerksomhet i det visuelt orienterte klasserommet, må man vente til alles blikk er vendt mot seg (jf figur 15 Visuell fokus).

Tolkene fortalte i samtale at det ved slike spørsmål i storgruppa av og til kunne oppstå ubehagelige situasjoner som satte de døve studentene i et mindre heldig lys overfor de

hørende studentene. Dette fordi den døve studenten spurte om noe som læreren hadde snakket ferdig om. Når studentens spørsmål kom, var læreren på vei inn i noe nytt. Tolken

stemmetolker studentens spørsmål for læreren og klassen.

T3: […] og så er det også noe med storgruppa, hvis man skal stemmetolke så ligger man

kanskje litt lenger bak. De andre er ferdige med det tema, og så kommer den døve studenten med også en kommentar da, og da blir det helt stilt i klasserommet. Kommentaren kommer litt for seint, og så får det den ekle konsekvensen at det blir helt stilt og læreren sier bare ”ja ” og fortsetter. Det er ubehagelig.

T:2 Det er da vi prøver med dette: ”Men i forbindelse med det vi snakket om i sted,--”

Tolkvideo 1 42:09- 42:36

I samtalen forteller tolkene hvordan de prøver å legge inn ulike strategier for å unngå det bruddet i klasseromsinteraksjonen som det blir, når det blir stilt spørsmål til et tema som læreren har forlatt.